Kveldens vinnende kvintett lar historien spille på lag med seg.
Det er slett ikke likegyldig hvor du lytter til levende jazz. Akkurat det har slått meg flere ganger på Cafeteatret og søndagskonsertene der, i regi av Kampenjazz. Det gamle teaterlokalet er som skapt for akustisk velvære, enkelt, intimt og innbydende. Kveldens band fungerer dessuten godt som punktum for helgeaktivitetene, åpen og imøtekommende som kvintetten er. Saksofonist Hanna Paulsberg er en av disse sammensatte musikerne som preger den mest levende delen av norsk musikkscene for tida. I de siste månedene har hun fått mye oppmerksomhet i GURLS, trioen hun har med Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah. Det vil trolig også bli snakket om Paulsberg etter sommerens Kongsberg konsert der hun skal hylle selveste Dexter Gordon. Hanna Paulsberg har stilt seg i en saksofontradisjon som ble bygget av de store. Både John Coltrane, Wayne Shorter og Joe Henderson har blitt nevnt i omtaler av henne. Poenget med Paulsberg er imidlertid den måten hun anvender tradisjonen på og hvordan hun byr den opp til ny dans.
Saken fortsetter under bildet.
Hanna Paulsberg Concept, fra venstre: Oscar Grönberg, Hanna Paulsberg, Magnus Broo, Trygve Waldemar Fiske og Hans Hulbækmo.(foto: Käthe Øien/Kampenjazz)
Bandet inntar scenen og går rett inn i det velformulerte, med et saksofontema kanskje skrevet for hengekøye. Det er helt fritt for travelhet og gynger vakkert i seg selv. De fire kjernemedlemmene i Concept-bandet har lang erfaring med hverandre. De startet med utspring fra jazzlinja i Trondheim i 2010. Hans Hulbækmo slår trommer, Trygve Waldemar Fiske spiller bass og Oscar Grönberg trakterer piano. Kveldens utvidede utgave teller også trompetist Magnus Broo. De som kjenner han fra Atomic, vil vite noe om kvaliteten. Drømmen om den nær perfekte femtemann er oppfylt.
Saken fortsetter under bildet.
Magnus Broo (foto: Käthe Øien/Kampenjazz)
Hanna Paulsbergs spill har noe å meddele. Hun lar fortellingene sine gnistre, gjerne i helt avdempet tone, samtidig som kompet kombinerer driv og kantete framdrift. Slik kan hun trekke veksler på jazzens mange stilsegmenter og lande i sitt eget. På scenens venstre kant sitter Grönberg og minner mer om Monk enn Jarrett. Så får han meg til å tenke på Ran Blake, før han fortsetter helt for egenhånd. Det er fint å oppleve hvordan historien tilkjennegir seg gjennom Hanna Paulsberg Concept. Utvidelsen med Broo tjener bandet, og det er ikke bare snakk om to ekstra bein å stå på. Han underbygger selve grunnidéen og briljerer med erfaring og lekenhet. Vi får «Tomten får snø» og «Sommer». På sistnevnte nynner de fram et tema med stille solskinn, mens Broo knitrer vakkert fra et skyggefullt sted. Så er det Hans Hulbækmo som kan få et helt band til å svulme eller sende utsøkte pasninger til bassisten.
Hanna Paulsberg holder ut forkjølelsen og opptrer med lun og humoristisk væremåte. Det kler kvelden ualminnelig godt. Hun forteller at bandet skal i studio med stoffet om kort tid. Da håper jeg både Broos gospel og resten av denne bandens fine sjelfullhet finner veien ned i rillene etter hvert.
