«Let them eat the rich» cover
ternOP
«Let them eat the rich»
Smia records

Fri impro med algoritme

De er både duo og trio og henvender seg med elektroakustiske signaler.

«Let them eat the rich»er den norsk-kanadiske duoen ternOP´s debutalbum. Mike McCormick på laptop og Håkon Norby Bjørgo på kontrabass lager musikk med åpne meddelelser. De har lang erfaring fra samspill i trioen Brinicle. Jeg forbinder også bassisten med gitartrioen Pangpang, og McCormick hørte jeg sist som smakfull bidragsyter på Henriette Eilertsens album «Poems for flute». «Let them eat the rich» fungerer tospannet som en slags trio fordi liveprosesseringsalgoritmen programmert av McCormick, besitter en viss grad av autonom vilje i samspillet. Den kan igangsette og respondere på musikalske bevegelser og utspill.

Den kjølige musikken til duoen henter temperaturene sine fra abstrakte henvendelser. Det vi hører på «Let them eat the rich», faller inn i en lang og vid tradisjon av improloger, enten de tas ut i duo, trio, kvartett eller hvilken som helst annen konstellasjon. Hver gang jeg møter opp til impro-inntak, gjør jeg det med ønske om å høre noe friskt. Det kan handle om utøvernes tilstedeværelse i musikken, dynamikk i samspillet, overskudd i uttrykkene eller pur nyhetsverdi. Det siste er en sjeldenhet.

De seks stykkene på ternOPdebuten varierer i kvalitet. Jeg fatter i all fall varierende grad av interesse for dem. La meg starte med det jeg liker best. Fjerdesporet «Let he who is without sin live in a glass house». Der sirkler de to rundt et sett grunnleggende idéer og utbroderer disse med kreativ teft. Det er et kontrastfylt stykke som kan være vakkert og rufsete i samme sveip. De korthugde brokkene avløses av, og kombineres med, strekk som holder seg i det samme. Akustisk lyd fortæres av laptoputbrudd, og musikken løfter oss ut av denne verden. Dette fjerde sporet har en tråd som er fin å følge. Det holder seg med klang og lyd som vekker interesse. Det kommuniserer.

Åpningssporet «The road to hell wasn´t paved in a day» mangler noe av det meningsbærende draget som gjerne forbindes med god samhandling. Kanskje ternOP er ute etter å utfordre denne typen forventninger og erstatte dem med tilfeldighetenes eget spill. Kanskje poenget ligger i det ustyrlige og besynderlige. På «We´ll burn that bridge when we get to it» boltrer de seg i lyd som er velkjent og velbrukt. Det er et stykke som etterlater en lengsel etter mer egenart, selv om det fins lommer med overraskelser og små innbydende strekk. Når bass og laptop avrunder med «A stone in the hand is worth two birds in the bush» kan kanskje låttitlene gi en slags forklaring på hvor duoen vil.

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev