To blad Wallumrød tar fram de vakre høstfargene sine.
Mørket har et visst overtak på lyset i Brutters musikk. Det passer bra til årstida. Den elektroniske, inspirerte leken med lyd og effekter tar oss inn i skyggefulle strømmer med skiftende temperaturer. Brødrene Christian og Fredrik Wallumrød har holdt duoen Brutter gående i mer enn ti år nå. De to har dyrket seig framdrift og dype, gåtefulle mønstre. Det gjør de også på sitt nye album «Outta» som treffer med særpreg og sjeldenheter. Musikken gynger innbydende og ber om å bli lyttet til.
Dunk er et bra spillested for denne musikken. Stedet har noe av den samme bar-intimiteten som Kafe Hærverk. Det gir fin ramme til brødrenes utlegninger. De to sitter bak hvert sitt bord med elektroniske remedier. Et par trommer, en autoharpe og en lap steel gitar inngår også i utstyrsparken.
Duoen åpner med en flappende lyd, ispedd skarptromme og et par lydslipp med torner i. Det spennes opp et segl av forventning, slik det gjerne gjøres i Brutters uttrykk. Så kommer bruddet. Et massivt dropp. En kontant ekspansjon. Noen i publikum ler spontant av overraskelsen.
Det som spilles, har en åpenhet som på eget vis gir rom for det uventede. Hul lyd og luftige klanger gjør snarvisitter. Så hører jeg bølgeblikkplater i bevegelse og plask i seig væske. Det skarpe får stå i kontrast til det våte. Lydene har utallige former og fungerer som god forestilling.
Plutselig blir vi overlatt til den nakne hjertelyden i musikken, ispedd noen enkle trommeslag. Så kommer dumpene og knitringen. Brutters evne til å søke opp lyd som ikke er oppbrukt av andre, kommer oss til gode. At de tar seg råd til å la uttrykkene hvile i det samme, korrigert av små avstikkere, gir ro til opplevelsen. Hvor vi er, vet jeg ikke, men det er noe for hele kroppen i det vi hører. Fot, mageregion, hjerte og hode.
Klangene fra autoharpen gir lys atmosfære. Ja, den avsetter det vi får av søtsmak denne kvelden og får meg til å tenke på popmusikk på deilig ville veier. Noe av det jeg liker aller best ved Brutter, er trangen til å skli unna, ikke la seg nagle. Duoen oppfinner seg selv mens de spiller. Når støyelementene får henge med lap steelen, rocker det liksom på Brutters måte. Når det tetner, skjer det ikke på den ugjennomtrengelige måten. Det puster.
Jeg mener det var Joe Zawinul som en gang uttalte at det er krevende å sette liv i synther og elektronikk. I så fall kom det fra en mann som mestret faget. Brutter lykkes også med å levendegjøre det kjølige og skape noe som treffer med forundring. De gjør tøffe ting. Treffer strenger.
Ambient for metaltilhengere, hva? Nei, de dunkene og svevene som har spunnet denne kvelden, hever seg over sånt. Settet de spiller, er nokså kort, men det slår meg at de har fått sagt mye. Vært innom mange fortreffelige steder. Spandert detaljrikdom. Etter å ha takket for applausen, kan Christian fortelle at de har en helt herlig plate for salg ved inngangen. Han har sine ord i behold. Brutters fjerde album tar dem et steg videre, uten å vri for mye på retningen. Hevet over stygt og pent, på samme måte som denne torsdagskonserten.
