Fløyta går!

Av Arild R. Andersen

Det er en helt stille lørdags formiddag på rommet. Ikke et måkeskrik å spore. Ingen lyd fra amatører som øver jazz nede i gata. Punkt holder seg ikke med utescener og folkelige samlingsteder. Så er den heller ikke en jazzfestival, selv om kveldens program i Teaterets store sal tyder på det. Der skal vi høre Henriette Eilertsen Trio, Cimota og Goran Kajfeš Tropiques på rekke og rad, kun avbrutt av Punkts bumerke – live remiksene – der nede i underetasjen. Med tanke på at gårsdagens kjelleropplevelser løftet kvelden, har jeg håp om at lørdagen vil glitre. Det er godt å erfare at Punkts signaturkonsept løfter seg selv videre. Et annet håp jeg har, er at Goran Kajfeš har tatt med seg vinyl fra Sverige, så det går an å skaffe seg tropiske skiver over disk i foajéens platesjappe.

Jeg har gledet meg til å høre Henriette Eilertsen Trio. Selvsagt har jeg det. Det var stor stas å motta albumet «Moder» da det ble utgitt tidlig i våres, for selv om Eilertsens fløyter har gitt nytt lys til norsk jazz gjennom flere år, var denne albummusikken så forførende skarp og god at Henriettes navn gjorde stigning. Sammen med cellist Joel Ring og trommeslager Øystein Aarnes Vik, samt tre spors drahjelp fra Jon Balke, traff hun den karaktersterke jazzen på hodet. Her i Kristiansand har barytongitarist Torstein Slåen overtatt Joel Rings plass. Sistnevnte er hjemme fordi han skal bli far i disse dager.

Henriette Eilertsen. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så er det skog og fugl i åpningen av trioens sett. Jeg må bare ha sagt det. Det er Henriette som lokker oss ut – eller inn – før hele trioen gjør seg levende og fremmer en ny sound med gitarist i bandet. Skjønt ny og ny! Den er fortsatt fløyte-anført, fortsatt åpen og fortsatt kreativ på gjenkjennelig vis. Det er fint å høre hvordan rom i musikken blir åpnet, før første gjenkjennelige tema kommer dalende. Jeg kjenner det fra «Moder». Innholdet beveger hjertet og aktiverer hjernen. Det er typisk for Eilertsens musikk at den finner fram til denne balansen. De forlater det sterke temaet og forsvinner inn gjennom nye dører, for så å vende tilbake og skape ramme.

– Tusen takk. Veldig fint å komme hit å spille. Vi blir fortalt at vi har hørt «Fly Ikaros» og skal fortsette med «Meeting Joyce». Aarnes Vik setter i gang jungeldraget, mens Slåen hekter seg på og tetner rytmikken. Ovenpå danser fløyta, før det velkjente og dugelige arrangementet skaper brudd og ny kontinuitet. Jeg syns Torstein Slåen fyller Joel Rings fravær på smakfullt vis. Kanskje musikken blir en smule mer funky med gitaristen på lag.

Det er åpenbart at Henriette Eilertsen fortsetter å vokse. Hun har en teknikk egnet til å sette egne idéer og visjoner ut i livet. Kveldens trio spiller musikk du ikke helt finner maken til i samtidsjazzen. Byr oss letthet og avsetter tyngde. De improviserte partiene har nerve. Det er krevende å spille godt hold i nakne partier, men det får de til. Ja, og så kan de låte eggende, nærme seg andre kontinenter og puste mystikken i nakken. På sitt beste er trioens musikk ytterst velgjørende. Jeg kan kjenne den i meg på grunnleggende måter.
Øystein Aarnes Vik er en god ensemblespiller. Konsentrert om det kollektive, men også viktig som rytmisk personlighet. Nå legger de tre ut på lang ferd, med en seig og groovy drift og bevinget fløyte i skylagene. Kveldens lyssetting kler trioen, med stillferdige bevegelser og levende sirkler på scenegulvet. De tandre melodiene lyser også. Det er noe med fløyteinstrumentet, i rette hender, som kjennes dypt menneskelig.

Jan Bang, Eivind Lønning og Erik Honoré. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er et lite kremlag som venter på å få remikset nede i enden av trappene. Jan Bang, Eivind Lønning og Erik Honoré. I likhet med i går får vi utdelt et tekstark før vi går inn i lokalet. Teksten er skrevet av Erik Honoré. Så er det Eivind Lønning som trekker i snora med trompeten, og så fosser det umiddelbart fra Bang og Honoré. Man kan høre at dette har størrelse. Det låter som om erfaring og sult møtes på et sjeldent kreativt sted. De forstørrer og forminsker og gir lydleken gode kår. Fløyteutfluktene skinner gjennom, og Henriette ankommer helt nye steder. De dype bassgangene omslutter linjer fra forrige sett, mens Lønning svinger inn til sin egen side. Skaperkraften viser muskler og utholdenhet. Dette er sunt. Slåens gitar får en Frisell-aktig runde i miksen, mens duvingen og tordenværet avsetter merker. Dette er live remiks-lyrikk som er lett å fortolke. Nyte uten anstrengelse. Vi er i svevet. Hvem som gjør hva der oppe, er ikke lett å følge hele veien, for det samler seg i en felles stemme. Lange linjer og tålmodighet møter klokkeklang og melankolske plask. Det lar seg fantasere over.

Jan Bang. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så kommer stemmen og første del av teksten, levert med i overkant høyt volum. «Insular» er tittelen. Tekstinnholdet dominerer lydbildet. Det er kanskje en beskrivelse av tap vi hører, sorg og separasjon. Teksten beskriver omgivelser og opplevelsen av disse, med en slags fremmedgjort avstand, men også nært. Det fins en «she» i teksten. Det er kanskje henne «Insular» kretser rundt. Jeg liker hvordan Honorés lukkede formuleringer kan åpne seg som glimt. Dette er et tekststykke å vende tilbake til. Når de tre setter punktum sammen, kjenner jeg hvor sterk opplevelsen har vært.

Cimota. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok meg å bli like vant til å si Cimota som Atomic, men det begynner å bli en stund siden begge deler falt meg naturlig. Jeg kjenner plata til Cimota og jeg har de fem live. Derfor vet jeg hva dette kan bli. Når de starter kvelden sin på Punkt, legger det seg Monk-duft i konsertsalen. En liten hilsen fra jazzhistorien, slik det fins mange av i denne musikken. Og hadde jeg ikke visst hvor gode de er til å spille, kunne jeg ha tvilt på om jeg hører riktig. Det låter så tett og ledig at det fryder, og de kompliserte arrangementene blir servert som smidige selvfølgeligheter. Det er trompetist Eivind Lønning og saksofonist Espen Reinertsen som er de to nye her, hvis man tenker at Cimota er Atomic som har oppstått på nytt. Noe man helst ikke bør tenke, men uansett tilfører de to nye ganglag og egen finfølelse. Det låter så skarpt at det kjennes dypt inne. Ja, for selv om denne musikken er teknisk utfordrende, er den først og fremst varmt oppsøkende på innholdssiden. Vi får et eget Streifenjunko-strekk midt inne i de kvintette herlighetene.

Cimota. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Andre nummer starter med pianist Håvard Wiik og Eivind Lønning i samtidsmusikkmodus, tett sammen om det abstrakte, før Ingebrigt Håker Flaten hever buen og en langsom sørgmodighet snakker til oss. Saksofonen spiller ut en nedstemt fortelling som blir understreket av hele bandets bidrag. I går fikk jeg feber av Gard Nilssens trommespill. Nå er tempen på vei opp i møte med Wiiks fabelaktige løp. Trommeslager Hans Hulbækmo henger seg på som rytmisk klegg, før hele Cimota atter viser at de tilhører eliten. Jeg får lyst til å gi ordene fri og la musikken beskrive seg selv. Men sånt blir det ikke tekst av.
Det gis rom for solistiske innslag – nå er det Lønning som skyves fram – men hovedinntrykket de etterlater, er festet i superb kollektivisme. Musikken de presenterer, er et bestillingsverk som de spiller deler av. Pianisten teller opp til en ny runde som rommer rikt mønstrede broderier, samt heftige og rastløse vendinger som avløses av kjølige remser med melodiøs kontakt. Det er den nye jazzen som speiler seg i den gamle. Jeg syns de bør være stolte.

Live remiks av Cimota. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Neste live remiks er det trekløveret Even Sigurdsen Røstad, Emanuel Bang og Audun Skeie som står for. De starter med trommer og gjør uttrykket tørt, før de vender det mot noe tyngre, ispedd romklangrike slag og forvridde pianoløp. Det kan høres konvensjonelt ut, men det byr også på noe som likner egen snert. Så dukker det opp hengende gitarlyd og svulmende mørke. Det låter ødslig og klarer ikke helt å bestemme seg for hvor det vil. Ønsker det kanskje ikke heller. Vi har rukket å bli litt bortskjemte med remiks settene nå. Det kjenner jeg på. Musikken beveger seg videre gjennom lydmotiver uten sterke særpreg. De er ikke vriene å lytte til, men de fester seg ikke nevneverdig. En velskapt figur får holde på å gå, mens den kommenteres med hyl og abstrakt jubel, trommerester og spraking. Jeg venter på at inntrykket skal heve seg, idet pianoklanger og trompet, kan det være, får kikke inn. Folk står i mørket og konsentrerer seg. Dette er musikk som fordrer at du møter opp med åpent apparat.
Jeg syns ensformigheten blir vel dominerende, selv om stykkene de har delt opp settet sitt i, har forskjellige vinklinger. Hoppe etter Wirkola. Spille etter Cimota. Jeg vet ikke, men jeg finner ikke helt inn. Mot slutten gjør de seg vakre, før de forstyrrer seg selv med hevede stemmer.

Goran Kajfeš. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er for lenge siden jeg har hørt Goran Kajfeš på scenen. Trompetisten som har gitt vektige bidrag til å sette svensk jazz på Europakartet. Til Punkt har han kommet med Tropiques bandet sitt. Sekstetten består av pianist og synthist Alexander Zethson, bassist Johan Berthling, fiolinist Josefin Runsteen, cellist Leo Svensson Sander og trommeslager Johan Holmegard, samt Kajfeš på trompet og synth.
De starter med å bygge langsomt, heve en forventning og avsløre litt om hva dette skal bli. Bass og fele får det til å skjelve, før en synthsløyfe tar seg ut i rommet og synger: Hør på meg! Musikkens repetitive vesen får meg til å tenke på andre skarpe band jeg har hørt mye på i det siste, som The Handover og Natural Information Society. Men ingen av disse har en fremskutt solist som Goran Kajfeš . Og det er selvsagt han som får ta første runde over det rullende temaet. Når Svensson Sander tar over pinnen, fortsetter hjulet å gå med små forandringer i uttrykket for hver nye omdreining. Man får bra med tid på å komme seg inn. Den hypnotiserende stilen har kraft i seg, og det er som vanlig, en egen opplevelse å høre Johan Berthling gjøre sitt. Less is fortsatt more, og basspillet hans er et av de mest karakteristiske som lever nå.

Goran Kajfeš Tropiques. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Cello og fele underbygger den messende væremåten, mens pianist Zethson er velgjørende med i bevegelsene. Ja, og han trer fram som solist i det musikken legger seg, for å starte å duppe på nye måter. Den suggererende kvaliteten fortsetter å fylle det vi hører. Den fungerer som bærende kjerne og idégrunnlag.
Når Berthling blir solist, er det gjerrigheten og hver enkelt tones tyngde som slår meg. Men vi skal også trakteres med groove. Det gynger seigt, mens trommene skyver og ornamenterer. Bandet har spilt seg varmt og lyktes med å få ut vingene. Det låter tøft og deilig og såpass uimotståelig at du ønsker å bli her. Trompetlyden hadde tjent seg på et noe lavere volum, men det litt oppblåste innslaget med Goran som solist, skyver ikke på den gode opplevelsen. Det kler bandet og konserten at musikken brytes opp, bremser ned og svinger ut til siden. Det blir kollektiv rytmeinstrumentbruk og touch av psykedelia, før bandet vender tilbake til noen av de idéene de startet med. Det er en helhetlig forestilling, gjennomsyret av Kajfeš fine stilpreferanser, fra et band som formidler med innlevelse.
Ja, og han hadde med seg vinylplater, utgitt på We Jazz.

New Conception of Jazz. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Punktum skal settes med markering av 30-årsjubileet for New Conception of Jazz. På kjellerscenen: Bugge Wesseltoft, Ingebrigt Håker Flaten og Anders Engen. Og når de setter i gang, hører jeg hva Bugges el-piano lyd en gang betydde for meg. Dette kan ta noen og enhver tilbake tre tiår, men når Ingebrigt stikker inn sin smekre basslyd, blir jeg sittende å vente på at dette skal starte å overskride mimring. Den gangen for tretti år siden stilte Bugge og bandet seg midt i sentrum for det som skjedde i jazzen. Det er ikke det de gjør her nå. De tre jobber for å få det til å løsne, og når proppen er i ferd med å gå, trekker de seg tilbake. De lar Kajfeš ´ strykere få være med i miksen, mener jeg å høre, og når de etterhvert går inn i det som minner om hva de gjorde for å sette fyr på Blå i slutten av forrige århundre, låter det tøft og tilbakeskuende. Det er vel også meningen, nå som nu-jazzen har blitt gammel. Jeg lar meg fange opp, men fortapes ikke. Det låter både tøft og litt kjedelig, og det oppleves som noe pussig at Punkt velger å avslutte årets festival med blikket rettet bakover. Leve Punkt!