Festival i festivalen skaper ny entusiasme

Høy kvalitet gjennomsyrer nyskapningen Særingfest. Fredagen på Kongsberg er et eneste stort koldtbord.

Denne dagen er jeg spesielt spent på hva de to ringrevene Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love kan få til med sin helaften. De har satt sammen kveldens program på Særingfest, en festival i festivalen, og har til og med lovet sommerstemning. De to trommeslagerne har fininnstilte neser for hva som rører seg i internasjonal improvisasjonsmusikk. Men før jeg kommer dit, er jeg tilbake på Galleri Åkern tidlig fredag ettermiddag. Der er det duket for Agnes Hvizdalek. Hun har allerede imponert med albumutgivelsen «Index» tidligere i år. Stemmekunstneren med bakgrunn fra Wien, har bodd i Oslo hele i ni år, men dette er første gang jeg skal høre henne live. Den abstrakte vokalmusikken hennes kommer virkelig til sin rett på galleriet. Det skal noe til å utmerke seg på et felt der Meredith Monk, Maggie Nichols og Sidsel Endresen er tre blant mange som har tegnet kartet, men Hvizdalek gjør nettopp det. De lange og vedvarende tonene hennes har noe foruroligende ved seg. Man kan kanskje si de er risikofylte. Hun låter lett påtrengende, men også mykt henvendende. Kneppene er skarpe og kunne ha kommet fra fugl. Andre lyder kan man knapt forestille hvilke dyr som kunne stått bak. Den menneskelige stemmens iboende muligheter gjøres til gjenstand for utforskning i Agnes Hvizdaleks prosjekt, og det er snarere kjølighet enn varme hun vektlegger. Hun kan suse som en kjele med vann i ferd med å koke opp og sprake som en gammel telefonlinje. Hun fanger interessen og møter velfortjent sterk begeistring fra publikum.

Susanna igjen

Megalodon Collective har også utgitt et fint album i år. Sist jeg hørte dem på scenen, presenterte de låtene fra «Animals». Det gjør de også på Energimølla. De syv unge musikerne har bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim og bygger gjerne låtene sine rundt smarte, riffbaserte blås. Ellers gjør de som mange av vår tids band, plukker hemningsløst fra historien og setter sammen på eget vis. Med to trommeslagere fremst på scenen, Andreas Skår Winther og Henrik Lødøen, skorter det ikke på kraft. Fraværet av bassist gir gratis egenart. Septetten har den kollektive idéen innbakt i navnet sitt, men jeg har tillatt meg å framheve enkeltmusikere før. Gitarist Karl Haugland Bjorå spiller sparsommelig og meningsbærende. Konserten har fine partier, selv om lyden er litt ullen. Når de finner fram til drivverket sitt, framstår låtene som de små perlene de er. Likevel kommer dette settet i skyggen av det jeg opplevde sist. .

Så er det Susannas tur igjen. Hun gjør sin andre av tre konserter på årets festival, og nå er hun alene ved pianoet i Sølvsalen. Hun velger «Hallelujah» som åpningslåt, og vi trenger virkelig noen som kan ta Leonard Cohen-sangen tilbake fra alle som har misbrukt den. Versjonen er strålende og berører følelsesmessig. Vi får «Jailbreak», og hun henter fram fortolkningene av Gunvor Hofmo som hun gjorde på albumet «Jeg vil hjem til menneskene». Selv sitter jeg og tenker på alle vokalistene som har klart seg med piano. Joni Mitchell, Laura Nyro og Annette Peacock. Susanna har begynt å høre hjemme i selskapet. Kombinasjonen av spartansk spill og konsentrert stemmebruk er sjeldent vellykket. «Jolene» kommer i en drakt som viser at Susanna har levd med den lenge. Den lavmælte intensiteten gjør konsertopplevelsen sterk.

En av dagens Kongsberg-stjerner heter Dee Dee Bridgewater, og det er showtime i Musikkteatret når divaen skal presentere musikkarven fra Memphis, byen hun ble født i. Bandet hun har med, er åpenbart i stand til å ivareta blues-, og r&b- og soularven derfra. Jeg rekker å høre noen få låter, og Bridgewater velger seg Bobby «Blue» Bland, Gladys Knight & The Pips og Al Green. Reeves har en stemme som bærer det klassiske stoffet. Det lover godt, og jeg skulle gjerne ha hørt mer. Men nå kaller særingfesten.

Særingfest

Paal Nillsen-Love og Ståle Liavik Solberg holder hus i Smeltehytta, og de har hyret inn fire innslag for kvelden: Konge, Pascal Niggenkemper, Brand/Sanders Duo og Pan-Scan Ensemble. Det bemerkelsesverdige og fine er at de lykkes så godt med å skape en ramme som gjør opplevelsen til noe eget. Entusiasmen som formidles er smittende. Gleden over musikken er åpenbar. De fire innslagene har det til felles at de skaper noe levende, at de byr på noe som er viktig der og da. Konge, som er et nytt band med saksofonist Mats Gustafsson i front, går rett inn i de frie uttrykkenes åpne verden og setter standard. Med Ole Morten Vågan på bass, Signe Emmeluth på saksofon og Kresten Osgood på trommer har Gustafsson de redskapene han trenger. Det er både grovt, sanselig og jazzhysterisk. Bassist Pascal Niggenkemper bruker instrumentet sitt som forsøksfelt for nyskapning. Han preparerer det med metallgjenstander og anvender ukonvensjonelle teknikker. Bassen svarer med å låte unikt. Det blir det underholdning av. Trombonist Sarah Gail Brand og trommeslager Mark Sanders vet også hva improvisasjonsfaget krever. Med en gjennomgående tilstedeværelse og høye tekniske ferdigheter rydder de sitt eget rom og presenterer et heftig sett. Så kommer ni musikere på scenen, et knippe utsøkte fra det skandinaviske frifelleskapet. Scan-Pan Ensemble er Ståle og Paals lekegrind. De sitter fremst på scenen og banker bandet fram. Det store ensemblet tar ellers i bruk hele ytringsregisteret fra frifeltet og sprer glede i salen. På pianokrakken sitter Sten Sandell som vet å holde nivået høyt for det som foregår. Særingfest er et nytt og viktig rom i det store festivalhuset. La oss håpe at det er kommet for å bli.

Kongsber_Art_ Midnattsmesse

Så nærmer det seg midnatt igjen, men dagen er ikke over. Det er tid for en institusjon. Selveste Art Ensemble Of Chicago. Det går et historisk sus gjennom Energimølla når de to originalmedlemmene Roscoe Mitchell og Don Moye entrer scenen. De er stilskapere og fortjener all den hyllesten de kan få. Den delen av jazzhistorien Art Ensemble Of Chicago forvalter, ville ikke ha vært den samme uten dem. Så er det også sterkt å høre Roscoe Mitchells tone og spill. Den bærer i seg et helt livsprosjekt og kommer med en modenhet som er unik. Don Moye øser også fra sin veldige erfaring, og trompetist Hugh Ragin og bassist Jaribu Shahid gjør bra figurer. Hvis Særingfest kan ta vare på samtiden, kan Art Ensemble Of Chicago la oss begripe hva historie, substans og stolthet kan handle om. For en dag!

Fra forsiden

Festival

Mangfoldige Smeltedigelen

Smeltedigelen Musikkfestival i Mo i Rana åpner onsdag 18. oktober med Flere farger, en flerkulturell forestilling med barn og unge fra skoler og flykningmottak. Camilla Susann Haug, Bendik Hofseth m/Helge Iberg og Behop er blant andre på årets festivalprogram.

Meld deg på vårt nyhetsbrev