Maijazz - søndag 5. mai 2024

Eventyrferd på ekte

FESTIVAL: Camilla og Elisabeth er er intet mindre enn dronningnavnene på søndag.

Av Arild R. Andersen

Nede i frokostsalen på hotellet virker russen trøttere enn musikerne. Landstreff Stavanger går mot slutten, mens Maijazz holder det gående til og med onsdag. På vei inn til kaffe og eggerøre passerer jeg Anders Jormin. Han sitter sammen med Lena Willemark, Jon Fält og Karen Nagakawa. Jormin tegner og forteller. Kvartetten skal spille ute på Utstein kloster klokka seks i ettermiddag. Det får jeg dessverre ikke med meg. I dag har jeg bestemt meg for å oppleve fulle og hele konserter. Kun. Det valget har en bekostning, men det kjennes riktig. Å høre bruddstykker av konserter, enten disse varer i 20 eller 35 minutter, kan være utilfredsstillende på flere måter. Dagens første hele blir med Camilla Hole Trio. Trioen er utvidet med Sigrid Moldestad og Torstein Slåen på feler, vokal og gitar. De var også med på bestillingsverket og albumet «Eventyrferd» som kom i fjor. Hva hadde jazzen vært uten folkemusikk? Bare jazz, antakelig.

Jeg rekker å hilse på statuen av Alexander Kielland, prøve ut smauene, registrere de overdimensjonerte cruiseskipene og nyte byens storvokste rhododendronbusker. Bybildet i Stavanger virker ikke akkurat preget av at Maijazz er en av regionens største kulturbegivenheter. De søndagsåpne turistsjappene tilkjennegir seg langt sterkere enn jazzen. Hva har en saksofonist å stille opp mot et plastikktroll, undrer jeg meg.


Camilla Hole. Foto: Victoria Varzari/Maijazz

Inne på Spor 5 vekkes arven etter Jan Garbarek til live. Den spretter fram i de første tonene fra Camilla Holes vesle saksofon. Som en anerkjent inspirasjon for selvstendig virke. Sangen til Sigrid Moldestad skyver oss inn i dalstrøka og fjordene. Styrken i folkemusikken setter seg som en nedarvet muskel i rommet. Musikken vi skal høre, er hentet fra det ovennevnte albumet. Den er nennsomt arrangert, men også frihetssøkende på vegne av tradisjon. Det gjelder å ikke ta livet av gammel nerve, men la den få nye livsvilkår å trives i. Knut Kvifte Nesheim viser hvordan man kan hekte varsomme betraktninger på livsbejaende sprell, uten at overgangen blir brå. Denne innsiktsfulle tilnærmingen til stoffet preger alle de fem på scenen. Camilla Hole forteller at de har funnet materiale i Breim i Nordfjord, og at de åpnet konserten med en gravferdssalme, etter Jo Bjørkelo. Den har fått tittelen «Kampen for tilværelsen». Så skal de gi oss en trall: «Den dagen han vart bortført av UFO». Folk humrer lett, før UFO-lydene inntar musikken og vi løftes av de vakkert vemodige linjene saksofon og stemme drar på. Og når de dansbare rytmene slår inn, låter dette bare lekent og godt. Det er små fortellinger de spiller. Det har vi Camillas ord på. Kvifte Nesheims bruk av vibrafon gir egenart og utsøkthet, og når fuglene begynner å synge, blir jeg med ut. 


Audun Ellingsen, Sigrid Moldestad og Knut Kvifte Nesheim. Foto: Victoria Varzari/Maijazz

Jeg har mange ganger lurt på hva det er med folkemusikken. Den dragningen den kan lokke med, er den alene om. Jeg liker å tenke at det er århundrers liv og arbeid, sorg, bekymringer og gleder som har funnet inn og modnet i utøveres hender. Som har slipt seg nakent i musikken. Sigrid Moldestad tar fram fele og følges av Holes klarinett. De skaper balsamlyd for sjelen, og det treffer følelsene mine uten særlig nåde. Gitarist Torstein Slåen er et funn for denne ettermiddagens idéverden. Han spiller med gjerrighet og avler rikdom i sangene. Ja, for det er sang også i instrumentalmusikken til kvintetten. Det var «Nattergalvise» vi hørte, og deretter svinger og beveger det seg på killingvis i «Geitekillingane bygger heile verda i duplo». Utvidede Camilla Hole Trio har sine egen metode for folk og jazz. 


Camilla Hole Trio med gjester. Foto: Victoria Varzari/Maijazz

Jeg har skrytt mye av Nils Økland og Christian Wallumrøds evner til å ta folktradisjon inn på personlig sti. Det er en stor tendens i tida til å lykkes med dette. På De britiske øyer foregår det også mye innbydende nå, men nok om det.  – Vi skal fortsette med en eventyrlåt, sier Camilla. «Rødhette, luren og himmelturen» har sober og stemningsmettet åpning, og når Slåen får rom til en solo, fyller han det med velvalgt gitarlyd og vekter innholdssiden i det han ytrer. Dette er en lyttende gjeng. Det lytter jeg meg fram til. Audun Ellingsen som er med på bass for anledningen, faller mykt inn i helheten. «Skikarusell» tar seg inn i søtsår melodi, gjennom frie betraktninger, før Ellingsen vil noe annet med bassen. Vi skal danse inni oss igjen, og jeg kjenner at jeg ønsker at dette skal fortsette. Men det er over. Helt til Camilla Hole lover en til. Så strøymer det på meg så eg knapt kan anda, enda en gang. Camilla Hole takker Maijazz for at de fikk komme. Jeg takker Holes fem for at de kom.

Klokka åtte gjør Trøen/Arnesen Kvartett seg klar på Spor 5. Vi skal få høre komposisjoner fra bestillingsverket «New paintings of jazz», og det er slak utforbakke i den bassintroen som starter konserten. God glid. Elisabeth Lid Trøen starter på fløyte, og hun smører oss innvendig. De smellvakre, avdempede arrangementene og den forsiktige væremåten vil oss åpenbart vel. Dag Arnesen spiller med kløkt og flere tiårs erfaring som har satt seg i tuppene. Han er en størrelse, og størrelsen hans passer meg fint. Andre låt har «Belonging»- lengsel i seg, men det forstyrrer ikke inntrykket. Trøens tenor har autoritet, uten at stemmen heves. Kvartettens stoff har en letthet i seg som tilhører jazzens midtfelt, og bandet har en rytmeseksjon, i bassist Ole Marius Sandberg og trommeslager Sigurd Steinkopf, som besørger dynamikk og variert puls. Steinkopf starter kvelden uten cymbaler, men de kommer på plass ganske snart. Jeg tror han kommer til å drømme om flyselskaper i natt! 


Dag Arnesen, Elisabeth Lid Trøen og Ole Marius Sandberg. Foto: Victoria Varzari/Maijazz

Det jubles for bandet. Det er fortjent. Jeg liker den tilbakeholdne stilen til saksofonisten. Hun er mester på innestemme, og det er bra struktur og funksjonell byggestil i solopartiene. Den fyldige tonen er vinnende. «Tidlig på dagen» blir fulgt av «Travel song». Sandberg forteller at de har turnert en god del med denne musikken. Vi kan høre at den turnevirksomheten har satt seg som kvalitet i samspillet.  Så tenker jeg at det er for lite fløyte i jazzen når Trøen spiller nettopp det instrumentet. Registrerer at kommunikasjonen innad i bandet må være telepatisk. Det kler denne søndagsmusikken fortreffelig. Dag og Elisabeth kaster jakkene før bandet går i groove. Denne kveldens hittil mest spretne vekker noe nytt til live i musikken. De tematiske krumspringene kan være intrikate, men de framstår som smidige selvfølgeligheter. 


Sigurd Steinkopf. Foto: Victoria Varzari/Maijazz

De fniser litt mellom låtene. – Vi har det veldig gøy her oppe, sier Elisabeth. Det er betryggende å høre og lett å fornemme. Så spiller Dag Arnesen på arabisk. Spillet hans er lekkert og fylt av eleganse. Publikum virker henført, og sånn virker jeg også. Trøen/Arnesen-musikken beveger seg aldri mot ytterpunktene. Mainstreamjazzen er i trygge hender. Så skjelver barytonen igjen og byr fram noe å tro på. Bassoloen fra Sandberg høres ut som en kjærlighetserklæring til mykheten i verden, og det trenger vi mer av for tida. Så går saks og trommer inn i en rytmeduell som de vinner sammen. Kanskje det er sildringen i denne kvartetten jeg liker best! Når det renner god lyd, slik det gjør i Arnesens «Just thinking». – En søt, liten låt, er beskrivelsen Trøen gir den. Og den er søt, i ordets mest velsmakende betydning. Men liten? Den tar seg inn i ørene min som stor jazz. Arnesens improvisasjoner slipper ikke melodien langt unna. Så er det fløyel i fløyta, og Elisabeth bærer temaet til lands. Vakkert. Ekstranummeret «Big city» har byliv i bevegelsene og John Coltrane i speilet.

Dette må være den første festivaldagen ever at jeg kun har vært på to konserter. Det oppleves som godt. Opplevelsene har vært hele, og jeg har virkelig ikke savnet å haste mellom spillesteder.  Årets Maijazzopphold er over for meg. Av det som gjenstår fram til onsdag, skulle jeg gjerne ha hørt John Surman Quartet og Bang/Hana/Aarset.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jazzparagrafen lever!

Zakarias Meyer Øverli tolker Steve Grossman og JazzArkivets eksistens var truet etter at Stavangers jazzparagraf ble foreslått fjernet. La jazzlørdagen leve, sier nå vi!

Nyhet

Nattjazz-suksess og ny pengegave

Nattjazz melder om publikumssuksess på årets festival. En ny og sjenerøs gave fra Trond Mohn sikrer også overskudd i regnskapet, forteller festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev