Et helstøpt og sammensatt arbeid
Vitalitet og episk eleganse preger Splashgirls nye album.
Ingen av de tradisjonene som virvles opp i Splashgirls musikk, er helt til å kjenne igjen etter møter med trioen. Andreas Stensland Løwe, Jo Berger Myhre og Andreas Lønmo Knudsrød tar sine egne grep om brikkene, og bandet har ikke blitt mindre interessant med årene. Splashgirl fortsetter samarbeidet med Randall Dunn som har jobbet med Earth og Sunn O))). Det setter tydelige merker i den norske trioens musikk og fyller Splashgirl med en tyngde jeg tar av meg hatten for. Det låter dagklart og tydelig, men også ugjennomtrengelig og lukket.
I utgangspunktet er Splashgirl en piano/trommer/bass-trio, men det akustiske innslaget setter svært varierende grad av farge på lydbildene i 2018. Går man ni år tilbake og lytter til «Arbor», som for øvrig var Hubro-labelens første utgivelse, møter man et langt mer beskjedent uttrykk fra bandets side. Det er likevel sånn at grunnidéene lar seg gjenkjenne, og den nødvendige åpenheten byr seg fram. På «Sixth Sense» skulpturerer trioen lyd på helt andre måter. Vi hører en godt utviklet støp som rommer langt mer dynamikk enn det som var tilfelle i 2009.
Det første sporet, «Carrier», har et anslag som peker tilbake mot det Splashgirl engang var, men idet bassen entrer rommet, dreier selskapet seg i retning av fest. Trommene eser, og det som høres ut som en hes mellotron, reiser seg i miksen. Dette er progrock for vår tid, men bare så lenge Splashgirl vil den skal vare. Neste omdreining kan nemlig peke inn i jazzens nabolag, der ingenting lenger høres ut som før. Splashgirl leker gjemsel med lytterne, men er ikke vonde å finne. Den motstanden de infiltrerer musikken med, avgir mening i selve lytteopplevelsen. Hadde dette albumet kommet i 1971, kunne Splashgirl risikert å bli stjerner! I 2018 må de nøye seg med sterk anerkjennelse.
«Sixth Sense» styrker meg i troen på band som holder sammen over tid. Det å kjenne hverandre musikalsk setter spor og får en egenverdi. Den kan lime seg til materialet, avtegne seg som modenhet, trygghet eller forutsetning for videre utvikling. Det må være Splashgirls egen historie som springer ut på dette albumet. «Sixth Sense» har mange øyeblikk. Når vi kommer til «Monsoon», hører vi pianoanslag i industrihallen, og på «Half Self» nærmer vi oss kirken med en djevelsk bass på slep. Det er billedvekkende musikk, penslet ut med stødige hender. Den er verken varm eller umiddelbar, men holdbarheten høres ualminnelig lovende ut. Slikt er lett å like. Lyden av Splashgirl som moden kvinne.
