Kombinasjonen av god musikk og interessant samtale kan ha mye for seg.
Grønland kirke er raus med klangen, og når Jonas Cambien Trio, på Hallvardsdagenes andre dag, setter i gang med sitt, tar det meg litt tid å bli vant med lydomgivelsene. Paradokset er at disse etter hvert blir en del av opplevelsen. Ja, at denne romfølelsen fordrer en litt annen måte å lytte på. Det er saksofonist André Roligheten som starter spillet, med et av disse litt innadvendte temaene trioen gjerne kjennes ved. Så får pianoet plass alene, og Cambien trekker inn stilsnutter fra ymse områder og gjør dem til sine. Det er lek og kreativitet i det han gjør. Det knepper i Rolighetens horn, og lyden fyller kirkerommet. Disse tre musikerne er særdeles tett på hverandre. Det drivet de skaper, har en kraft som tar meg. Arrangementene kan være intrikate, og man kan kanskje si at de danner den aksen musikken dreier rundt. Så er det også sånn at det teknisk utfordrende blir avlevert med en smidighet som skjemmer oss bort.
Jonas Cambien Trio. Foto: Shaymaa Abdallah
Skarpheten i noe av trio-stoffet, får et noe løsere ytre i kveld, i og med at lyden henger som den gjør her inne. Når Roligheten gjør et nytt fint strekk på sopran, beveger vi oss gjennom det eruptive og det hektiske, det svale og det ettertenksomme. Han spiller med seg selv. Det krever sin utøver. Jeg kjenner igjen materiale fra det storvokste albumet «Nature Hath Painted the Body» som kom tidligere i år. Det kommer i en noe annen drakt i kveld.
Uten bass i besetningen åpner det seg rom å bevege seg i. Rommet benyttes i all hovedsak til å dyrke fellesskapet. Til tross for dette, klarer de tre å sette avtrykk som individuelle musikere. Det er fint å høre hvordan Cambien legger ut et intenst underlag som bygges ut av de to andre og beveges videre. Trommeslager Andreas Wildhagen er lim og pådriver. Pianisten benytter mange av instrumentets muligheter. Han eksperimenterer med lyd og tar oss fra abstrakt form og gjennom melodiøst område uten at det butter. Så fører bassklarinetten oss gjennom en ny dør, og minimalisme møter langstrakt væremåte. Jonas Cambien Trio innfrir, slik de har fått for vane å gjøre. Egenartet, organisk og spenstig.
Skråblikk: To ungdommer fra Grønland og Tøyen forteller om sin oppvekst og om sin forkjærlighet og engasjement for området. Fra venstre: festivalsjef Lars Martin Dahl, Ahmed Hassan med operativ erfaring med ledelse av prosjektbaserte, sysselsatte ungdommer i flere bydeler i Oslo, Sara Barzinje fra Deichmans barnebiliotek Biblo Tøyen, samt samfunnsredaktør i Morgenbladet, Bjarne Riiser Gundersen. Foto: Shaymaa Abdallah
Denne lørdagskvelden består av to konserter og en samtale. Overskriften i dag er «Skråblikk». Samtalen tematiserer «østkantungdom og media» og ledes av festivalsjef Lars Martin Dahl. Jeg skal i vår sammenheng nøye meg med å si at den er både opplysende og interessant å følge og at overskriften gir bærende mening langt inn i denne kveldens musikk.
Etter samtalen fylles scenen av Paal Nilssen-Loves Large Unit. De er femten musikere, og de har nettopp vært tre dager i studio for å spille inn plate. Det store bandet startes opp av perkusjon av det enkle og virkningsfulle slaget. Er det lyden av trepinner som slås mot hverandre vi hører? Så er det trekkspillet til Kalle Moberg og et par blåsere som reiser den første veggen. Det låter sårt og skjørt og har mer preg av samtidsmusikk enn av frijazz, hvis noen trenger merkelapper! Nilssen-Love slår på de store gongene sine, og det vibrerer og skjelver lett i rommet. Trombonist Mats Äleklint viderefører det sarte og velformede, med tubaen til Per-Åke Holmlander på lag. Det uttrykket som utvikles, kler rommet godt, som om disse musikerne tar det bevisst i bruk.
Ni av femten Large Unit-musikere. Foto: Shaymaa Abdallah
Et sig av vemod ledsages og forstørres av Nilssen-Love og Andreas Wildhagens perkusjon. Etterhvert melder hele bandet seg inn. Holder tilbake, uten å tape nevneverdig kraft. Jeg har ikke hørt Large Unit sånn før. Det kalles fornyelse. Arrangementene og avtalene musikerne imellom er levende og fine. Et langt parti med fløyte blir stykket opp av saksofon og bass. Deretter produserer blåserne en slags drone som fluktuerer vakkert. Det er en usedvanlig fin balanse i det de gjør. Elektronikken er sømløst innvevd i blås og det som ellers rører seg. Bassist Jon Rune Strøm setter i gang en groove som blåserne boltrer seg over. Trekkspillet vrir seg ekstatisk, og kraften forflytter seg gjennom orkesteret. Her er det mye å spille på. Bandets to bassister går i samtale og snakker med tyngde. Lyden fra Large Unit samarbeider virkelig godt med kirkens hvelvinger og buer. Ja, selv når bandet løfter seg med stor kraft, gjør det godt for øret. Vekslingen mellom solistiske innslag og full banddeltakelse kan stå som bilde på variasjonsbredden. Large Unit tar oss mange steder, og veien mellom sakralt og rått kan være forbausende kort. Dette bandet har jo mange avdelinger å spille på, alt etter hva som passer. Denne kveldens tre deler kommuniserer fint. Om et år vil vi tilbake.
