En kjærlighetserklæring til trioformatet
Når mestere møtes på denne måten, synger historien med.
Frode Gjerstads store livsprosjekt har satt seg i hornet hans. Tiårene med fri improvisasjon i stadig nye konstellasjoner gir seg til kjenne som modenhet. Han har en tone som tåler møte med de skarpeste, en tilnærming som næres av foranderlighet og en genuin nysgjerrighet som avføder overraskelser. Alt dette kan høres i den omfattende dokumentasjonen av Gjerstads samarbeid med William Parker og Hamid Drake, spredt over fire cd-er. Den norske saksofonisten møtte den legendariske, amerikanske bassisten og musikkteoretikeren William Parker for første gang i 1996, og han har skildret både dette og den påfølgende utviklingen, i heftet som er vedlagt utgivelsen. Peter Brötzmann var den som anbefalte Gjerstad å spille med Parker og Drake, dersom han skulle få muligheten. Sjansen bød seg på Ultimafestivalen i 1997, og det er derfra de første opptakene i boksen er hentet.
Etter å ha lest hva Frode Gjerstad skriver om sitt forhold til trioen som format, og det han sier om trommer, bass og saksofon, er jeg innstilt. Han forteller hvordan han tidlig ble inspirert av Sonny Rollins-albumet «East Broadway Rundown», der Elvin Jones og Jimmy Garrison utgjør rytmeseksjonen. Denne trioens atmosfære og styrke har fungert som modell for Gjerstad. Disse små glimtene inn i saksofonistens verden gir et meningsbærende fundament til lyttearbeidet, en historisk plattform å motta fra. Parker, Drake og Gjerstad støper selvsagt sitt eget. Det er derfor det låter usedvanlig friskt og interessant.
Cd 1 har fire lange spor som er hentet fra konserten på Ultima i oktober 1997. Selve anslaget setter standard for hva hele denne samlingen rommer. Frode Gjerstads saksofontone svever fast bestemt, leder an og innordner seg i en intens utveksling av idéer med bass og trommer. Korte melodifraser, krakelerende toner og episke formuleringer. Han spiller inspirert og står i blomst. William Parker byr på det tørre og dype uttrykket sitt. Han er en selvlært individualist, og det lar seg høre i det han formidler. Det han gjør på bassen, er skapt i øyeblikket, men låter slående veloverveid, enten han bruker buen eller han spiller tradisjonelt. Han har en innebygd sparsommelighet i spillet sitt, selv når det tetner til. Hamid Drake har mange av de samme kvalitetene. Han spiller trommer med sterk kommunikativ kraft, lytter godt og beveger seg smidig i den kollektive samtalen.
Jeg har hørt Frode Gjerstad i en rekke band og sammenhenger. Han kan være en formidable formidler, og det er nettopp denne evnen han tar fram her. Musikken er fremragende.
