Dreven debutant på mange strenger

Gramos statistikk har i flere år fortalt at Geir Sundstøl (45) er den mest spilte utøveren på norsk radio. «Alle» norske artister, samt noen utenlandske, vil gjerne ha en bit av hans strengebaserte klangverden, så når han nå albumdebuterer i eget navn med «Furulund», er det med relevant bagasje bestående av medvirkning på flere hundre plater (og et soloalbum under bandnavnet Morris) pluss enda flere timer i turnébussen.

Å være så etterspurt må nødvendigvis gi en form for trygghet, og «Furulund»s kanskje aller sterkeste trekk er autoriteten i Sundstøls uttrykk. Det er den samme tilbakelente «this is what I do, take it or leave it!»-autoriteten som også preger to andre Hubro-utgivelser denne høsten, Erland Dahlens «Blossom Bells» og Morten Qvenilds «Personal Piano», og det er fristende å betrakte (høre) de tre platene som et triptykon. I likhet med Dahlen og Qvenild opererer Sundstøl med en svært personlig klangpalett, og i likhet med dem synes han å være frikoblet fra de fleste andre styringsinstanser enn sin egen fantasi og skaperkraft i musiseringen og lydbildebyggingen.

Som utøver er Sundstøl er først og fremst kjent som steel-/slide-gitarist, og lange, syngende glissandotoner er da også et hovedelement i uttrykket hans. Men han kan også plukke som en banjospiller eller meisle ut små gitarskulpturer som en Ry Cooder i glansdagene, og flere av låtene hans har mer enn et drag av Cooder’sk «Paris, Texas»-atmosfære i stemningen. Blant andre gitarister som muligens har inspirert Sundstøls tone(r) og tilnærming til det å lage musikk, kan David Lindley og Bill Frisell meget vel befinne seg, men først og fremst låter Sundstøls «americana» som Sundstøls «americana»: alltid melodifundert og følelsesladet fortellende, nesten alltid countryhjertet og ofte bluesbasert.

Tross sitt svære instrumentarium – National Duolian, National Baritone Tricone, Shankar Guitar, pedal steel og banjogitar er bare en brøkdel – er ikke soloartisten Sundstøl mer klanglig høy på seg selv enn at han har invitert med seg tangentmann/elektroniker David Wallumrød, trommeslager/perkusjonist og hyppig samarbeidspartner Erland Dahlen og trommeslager Michael Blair (Tom Waits, Elvis Costello o.a.) i prosessen. De viser seg som gode hjelpere i klangfargeleggingen, og bidrar atskillig til det nødvendige dynamiske spennet i en musisering som sjelden hever stemmen, men likevel vinner gehør gjennom et rolig, lydlig mangfold som gradvis trer fram og gir hvert møte med albumet islett av å være en førstegangsopplevelse.

Terje Mosnes