Både coverlåter og eget stoff bærer Susanna Wallumrøds umiskjennelige merke.
Klart jeg er velvillig innstilt. Og forventningsfull. Etter alle disse Susanna-øyeblikkene. De har kommet med jevne mellomrom gjennom mange år nå. Jeg har ennå Kongsbergfestivalen 2017 friskt i minne, der Susanna gjorde tre strålende konserter, etter å ha mottatt DNB-prisen året før. I fjor sommer stod hun for de fineste Joni Mitchell tolkningene i operaen da Oslo Jazzfestival feiret dronninga. Og nå er hun sannelig kapellmester på Kampenjazz, der hun gjør tre runder på Cafeteatret på Grønland.
Den første runden bød på vokalistens versjoner av egne favoritter fra 70-tallet og der omkring, og vi lot oss berøre. Det krever stemme, innlevelse, kjærlighet og forstand å gå løs på Cohen, Young og Mitchell uten å misfarge originalstoffet. Den ujålete og kjærlige tilnærmingen Susanna behersker, kan gi klassikere ny karakter. Hun dikter videre på gullet. Den kvelden hadde hun med seg søskenbarnet David Wallumrød på tangenter, en mann for smakfullt akkompagnement.
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Denne kvelden er det trioformatet som gjelder. Helge Sten er med på gitar og Pål Hausken på trommer og vokal. Susanna sitter ved flygelet. Og de gjør som jeg hadde håpet. De starter konserten med «Jailbreak», Thin Lizzy låta som ble skrevet av Phil Lynott, og forvandlingen låter like smakfullt som på albumet «Flower Of Evil».De tungsindige pianoakkordene, Hauskens fine koring og Stens myke spill. Susanna gir på et vis tekstens innhold nytt lys gjennom måten hun nærmer seg originalen på. Hun understreker alvoret, gir sangen poetisk verdighet. Vi glir nærmest umerkelig over i americana, levert direkte fra sidelinjen. Tom Pettys «Don´t Come Around Here No More» fyller teaterrommet med sårhet. Den dumpe kraften i trommene og Stens gitar, i krysset mellom Buddy Miller og Alan Sparhawk en plass. Trioen går videre med «Oh, I am Stuck» en vakker klagesang, signert Susanna, hentet fra albumet «Wild Dog». Gitarspillet avgir mørke, før det er tid for Prince og hans «Dance On».
Susanna henter sanger både fra albumene «Sonata Mix Dwarf Cosmos» og «Triangle», så dette blir virkelig litt av en helaften etter hvert. «Under Water» får meg et øyeblikk til å drømme om progrock. Helge Stens smakfulle kyndighet setter preg på kvelden. Ja, han fremstår i noen øyeblikk som et riktig deilig Supersilent i miniatyr, og han får en utvidet rolle ettersom konserten skrider fram. At de tre beveger seg mellom det transparente og det massive, gir opplevelsen bredde. Susannas kommentarer og henvendelser spiller også med. –Mye dramatikk der altså, får vi høre, etter en god versjon av «Can´t Shake Loose». – En av mine favorittlåtskrivere og artister, forteller hun oss før de tar Leonard Cohens «Who By Fire». Det er såre enkelt å være publikummer. Den kombinasjonen av smidighet og motstand som fyller musikken, er i balanse, og tida går fort i godt selskap. –Vi skal ta´n helt ned avslutningsvis, sier Susanna. Ironisk nok skal vi få Black Sabbath i balladeform. «Changes» vugger i vei og blir et av øyeblikkene.
De tre forestillingene med Susanna på Cafeteatret later til å bli et av denne sesongens vakreste eventyr. Hun er tilbake med The Brotherhood Of Our Lady og plateslipp på samme sted 24. mars.
