Now's the time

NTT: Musikk i fri flyt og til sjøs

Heida Mobeck og Joel Ring starter label, Hedvig Mollestad feirer Rune Kristoffersens label, Trond Kallevåg finner bindeleddet mellom Norge og Amerika, vi minnes Steinar Kristiansen og hører på ny musikk.

God helg og velkommen til en ny utgave av Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Måtte strimmelen vår komme dere til gode også denne uken. Vi er godt inne i arbeidet med årets fjerde og siste Jazznytt-nummer – abonner gjerne, så får dere det i posten om noen uker! For den nette sum av 500 kroner kan du få fire numre av bladet i postkassa, og for 150 kroner til får du tilgang på hele arkivet tilbake til 1960 på nett. Det er noe så sjeldent i våre dager som billig – og en fin måte å også støtte arbeidet vårt på nett!  

Apropos arkiver: Den aller første saken jeg, altså Filip, skrev om (norsk) jazz, var i Universitas høsten 2007. Den er på ingen måte noe mesterverk, men den hadde mange fine fotografier fra Arthur Sand og andre – dessverre er nettutgaven, som gamle nettsaker gjerne er, bare rot, rent visuelt. Det er uansett fremdeles den eneste saken jeg har skrevet som henger i glass og ramme et sted, nærmere bestemt ved biljardbordet på studentkroa Amatøren på Sogn. Årsaken er at den handler om jazzklubben som startet opp i samme lokale, og som dro storheter som Don Cherry, Art Farmer, Keith Jarrett, Freddie Hubbard i tillegg til hele den norske modernistiske bøtteballetten til Oslos vestlige randsone, der de spilte på en liten scene med ekte, øl-stenkete Munch-malerier som backdrop. I publikum fantes unge jazz-heads som Roald Helgheim, men også musiker og musikkfilosof George Russell, som holdt sagnomsuste seminarer hjemme hos sin kjæreste Marit Jerstad, og som blant annet gjorde bootleg-opptak av Jarretts konsert. En fantastisk tanke den dag i dag, naturligvis. Det vil det fortsette å være. Jeg tror vi kan gå så langt som å kalle det en av urfortellingene i norsk jazz (/musikk). 

Vi har Harstadværingen Steinar Kristiansen å takke. I likhet med mange jevnaldrende, opp langs hele den norske kysten, fikk han jazzkick gjennom lytting til Voice of America, den amerikanske regjeringens offisielle talerør, på krystallradio. Siden reiste han til Oslo for å studere matematikk. Han bodde på Nordnorsk student- og elevhjem, et Erling Viksjø-tegnet bygg som ligger i John Colletts allé på Berg, ikke så langt unna Sogn, og som het Nordnorsken på folkemunne. Dette var like etter tidspunktet jazzhistoriker Bjørn Stendahl kaller jazzkrakket, der en del sentrale spillesteder gikk dukken på grunn av The Beatles og andre vederstyggelige publikumstilbud. Så når Kristiansen og andre studenter bestemte seg for å dra i gang jazzkvelder – og fikk hjelp av blant andre Randi Hultin til å få kontakt med noen riktig så skarpe navn fra utlandet, fylte de et lite vakuum på den norske scenen med stor effekt. 

Steinar Kristiansen døde denne uken, 77 år gammel. Det gjorde inntrykk å intervjue ham den gangen – sylskarp, presis og med en mildt ertende tålmodighet med en ung og uerfaren journalist. Utklippsbøkene hans, og opptakene han satt på, er en skatt i seg selv (opptakene finnes på Nasjonalbiblioteket, hvor arbeidet med Norsk Jazzarkiv, som Kristiansen var med på å etablere, blir videreført). Vi hilste på hverandre noen ganger seinere, gjerne på Bare Jazz hvor han pleide å treffe sin venn Jon-Kristian Johnsen. Men det var nokså sporadisk, og slik det ofte er, skulle jeg gjerne kontaktet ham på nytt, for det var åpenbart mye mer å snakke om. I minneordet til Johan Hauknes, som først ble publisert på Salt Peanuts trekker han de lange linjene, fra tidlig musikeraktivitet i band som SK Kvintetten og Arman Sumpe d.e. og til de mange rollene i jazzens organisasjonsliv. Norsk Jazzforbund, arbeidet med å få etablert Musikkens Hus i Toftes gate 69, viktig styrearbeid i Cosmopolite og så videre. 

Jeg var på Sogn Studentby og Amatøren i vår, i forbindelse med en venn som fylte 50. En vakker, sedat studentby, i grunnen. Og det er virkelig ubegripelig at noe av kulturell betydning noensinne har foregått der. Ring 3 og landskapet rundt Ullevål Stadion – utvilsomt et av Oslos schtøggeste områder – gjør at stedet fremstår totalt isolert fra alt som er gøy her i verden bortsett fra gåturer, som et sted der uka bare har to dager, søndager og mandager om hverandre. 

Studentkulturen føles jo også sovende, det har den gjort lenge i Oslo – og når vi er inne på det, finnes det i det hele tatt noen stor institusjon som bidrar mindre til bykultur og kulturliv enn Universitetet? Lyset skrus av etter lunsj der oppe, det er nesten godt gjort. Og disse folka ønsker seg et helt distrikt av byen! Verden vil bedras. Jaja, det var en digresjon, men alt dette bidrar uansett til historiene om det Kristiansen og andre unge mennesker satte i gang på 60-tallet – i Oslo og andre byer – fremstår enda mer spesielt i dag. Små budsjetter, store tanker – og kanskje et snev av dumdristighet. De sørget også for å bygge opp institusjoner og et organisasjonsliv rundt norsk jazz som de kunne etterlate til andre, og som det nok er lett å ta for gitt i dag. Som om landet var sånn da vi kom hit. Det var det ikke, og i en tid hvor mange institusjoner velter, er det sikkert sunt å minne seg selv om en gang i blant. Det er kanskje ikke så mange konserter på Sogn for tiden, men når denne uka, som nesten alle andre uker året igjennom har så mye å by på, har Steinar Kristiansen en finger med i spillet. Takk for det! 

1. Så la oss starte på Kampenjazz, for eksempel, hvor det glimrende høstprogrammet ruller videre med Karl Seglems Mytevegar, et ambisiøst konseptuelt verk som vi snakket med Seglem om for noen uker siden. Praten anbefales også!

2. Vi skal naturligvis innom Cosmopolite også i dette nummeret – der arrangeres det en aften med Moskus på søndag, noe vi skriver mer om lenger ned i remsa. Men i kveld kan du dra på Xibalba 2023 – De Dødes dag Festival – musikk, mat og menneskelig varme, sør for Sandaker. 

3. Godbit fra Bergen i kveld – Christian Wallumrød Ensemble er innom USF Verftet, i regi av Bergen Jazzforum. Kontemplativ fredag! En smakebit på hvordan de kan låte: 

4. Vi holder oss i Bergen og anbefaler konserten på Swing’n’Sweet, en av Bergens lørdagsjazzklubber, i morgen klokka to. Da er det duket for 4 x 70 – fire musikere som slo igjennom i norsk jazz på 70-tallet, Club 7 og alt det der, og som har preget jazzkonsertlivet siden da. Erling Aksdal, Sigurd Ulveseth, Vidar Johansen og Tom Olstad heter de – billetter får du her

5. Friform Kirkenes veiver freakflagget ytterst i Norge – les vår sak om dem her – og på lørdag presenterer trommeslager Aleksander Kostopoulosles vårt intervju med ham her – sitt audiovisuelle albumprosjekt FolaNero på klubben

6. Saksofonist Chris Potter er på turne med sin Circuits Trio i Nord-Norge denne uka – Vadsø Jazzklubb på mandag, Tromsø Jazzklubb på tirsdag, AdLib i Bodø på onsdag og Hemnesjazz på torsdag. Nordnorsk Jazzsenter er medarrangører – og de har 25-årsjubileum i år. Yeah! Supertrommeslager Eric Harland er med og James Francies trakterer tangentene. 

7. Et annet gildt besøk fra USA er gitarist Jeff Parker (Tortoise, AACM, Makaya McCraven, et knippe glimrende soloplater og mye annet), som er med i kvartetten Superless. Der hører vi også trommeslager Øyvind Skarbø, bassist Ingebrigt Håker Flaten og saksofonist Eirik Hegdal. Skiva kom i dag, snurrer på Jazznytt-kontoret og låter fint! De spiller på Vic East i morra, og så drar de vestover til Bergen hvor Landmark og Bergen Jazzforum huser dem på onsdag

8. Hanna Paulsberg Concept er en kvartett som trives med gjester – og når de har med seg årets velfortjente Buddy-vinner, Elin Rosseland, tror vi at store ting er i gjære. De spiller på Dokkhuset i Trondheim på mandag, Kongsberg Jazz Evidence på onsdag, og Victoria i Oslo på torsdag

9. En konsert med Adama Barry er en fantastisk opplevelse – en glimrende musiker og storyteller fra Fulani-tradisjonen som lager sine egne instrumenter, trakterer munnharpe, strengeinstrumenter og fløyter og som spiller på Melahuset sammen med Solo Diarra, Sankung Jobarteh og James Chilton i morgen, lørdag, på Melahuset.

10. Trommeslager, sanger og multikunstner Øyunn er aktuell i neste uke med et soloalbum vi skal komme tilbake til i disse spalter. Men allerede på tirsdag inviterer hun til konsert og releasefest på Becco i Oslo.  

11. Og for å holde oss til Becco-kammeret og omegn – baren Juret i Vika! Der har du jur. Det er umulig å helt skjønne når de holder åpent, men det er veldig hyggelig der og de har mye bra konserter  har stadig fine konserter (det er en 8. desember vi også kommer tilbake til) og nå arrangerer de sin aller første jam. Det er TROMBONIST Jørgen Bjelkerud som holder i trådene, han har med seg Benjamin Gíslí på piano, den jamglade bassist Anders Hjemmen og Amund Kleppan på trommer. Det skjer på onsdag!

12. Modal Trafikk, tidligere kjent som Modal Afrique, er ute med nytt album i dag, med mye lekre gjester og gode hjelpere fra den putrende og for oss klossete østlendinger MYSTISKE Bergensscenen. Disse luringene spiller på Trekanten i Oslo på onsdag, i Trondheim et eller annet sted på torsdag (informasjonen er litt mangelfull) og Dama Di i Bodø neste fredag, og så er det Henningsvær 18. nov. og Bergen 23. Nov.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er en av de aller beste låtene, Duke Ellingtons “Isfahan”. 

 

Hedvig er sin egen algoritme

Forrige uke fikk Rune Kristoffersen en usedvanlig høythengende utmerkelse da han mottok TONOs store Formidlingspris, og blant dem som var tilstede i priseremonien i Grappas lokaler var den ekstraordinære musikeren og mennesket Hedvig Mollestad, som er medskyldig det høye antallet utgivelser på Rune Grammofon, og en av to gjenværende artister på selskapet fremover. Vi tok en kort prat om hennes erfaringer med labelet.


Hedvig Mollestad, Rune Kristoffersen og Espen Eriksen. Foto: Willy Martinsen/TONO

Rune Kristoffersen og selskapet hans har gitt ut svært mange album med deg, og har vært svært sentral i formidlingen av musikken din. Men, som mange tenker på for tiden: Har det egentlig noe å si hvor musikk kommer ut i dag? Er det å ha en SoMe-ansvarlig snart like essensielt?
— Jeg synes det har mer å si enn noen gang. Alt er så løsrevet og enkeltvis for den jevne lytter nå, det er få knagger å henge ting på hvis du bruker Spotify. Gjennom plateselskapet blir du blir satt i en sammenheng, uten at det låser deg. Plateselskapet som utgir musikken er en bedre og mer effektiv beskrivelse av artisten enn en sjangerdefinisjon eller en algoritmeprodusert spilleliste. Er du på Rune Grammofon eller på ECM? KKV eller Smalltown? Rarenoise eller ACT? Men det betinger ofte dedikasjon fra lytteren å vite hva som er hvor, og det igjen sier noe om hvilket segment artisten er i. Det er flere som absolutt kunne passet i flere leire, men det sier definitivt noe om hoveduttrykket. Motorpsycho, for eksempel, kunne ALDRI vært på ECM, men på grunn av sitt omfang både musikalsk og publikumsmessig, farger de mange av oss som er på RG. Å ha en SoMe-ansvarlig er et spørsmål som handler om noe helt annet, i mine øyne. Det er en flyktig og mindre varig substans enn plateselskapet, selv om det kan være nyttig og effektivt i jevnlig kommunikasjon med et publikum.

Hvordan kom dere først i kontakt?
— Da vi hadde spilt inn første plate med trioen, startet jakten på noen som kunne gi det ut. Hilde Marie Kjersem hadde tatt med Rune på min priskonsert med en utvidet trio på Moldejazz i 2010, og da miksene var klare i mai året etter, sendte jeg Rune en mail, og lurte på om han var interessert i å høre på, med referanser til konserten han var på. Jeg husker svaret hans ekstremt godt, det kom kjapt. Han bekreftet at han var på konserten, og at han «likte mesteparten av det han hørte». Haha, jeg var helt solgt med det svaret, en ærlig sjel! Derfra gikk det slag i slag, han var med på deler av miksingen i Halden, og der signerte vi god gammaldags kontrakt. 

Kontraktskrivebildet er fortsatt viktig i jazzen! Har han på noe vis vært involvert tidlig i prosessen med enkelte albumprosjekter?
Når det gjelder mine egne prosjekt, har jeg hatt fullstendig fritt spillerom fra komposisjon til innspilling og mix, både med trioen og solo-prosjektene mine. Etter det har vi samarbeidet om de siste leddene som hva som skal med og ikke, rekkefølge, mix, master og cover. På det store Rypdal-prosjektet SKY music hadde han en annen rolle, naturlig nok. 

Er det riktig å si at Rune Grammofon har vært spesielt viktig for utbredelsen av en viss type norsk musikk, spesielt i England? Med en slags positiv smitte-effekt mellom de forskjellige uttrykkene som tross alt er/var på labelet?
Jeg synes det er riktig å si. Dette speiler tilbake på det jeg sa nettopp, at han har skapt en slags uforpliktende sammenheng mellom den mystiske beskrivelsen din: «en viss type norsk musikk». 

Du skjønner det når du hører det! Er det noen andre Rune Gram-plater som har hatt betydning for deg eller som du bare har digga ekstra mye?
Ja, Raus Aus Stavanger med Moha! gjorde veldig inntrykk på meg. Musikken og titlene var banebrytende, uten at jeg satte meg selv i en sammenheng med det, slik jeg husker det da. Det var bare utrolig uttrykksfullt, poetisk selv om det var tidvis hardt, og de var bare TO! Humcrush fra samme året var noe helt annet – men likevel sterkt relatert!! Besetningen, kjernen, ilden. Noen år senere var Stian Westerhus der, igjen med denne umiskjennelige kombinasjonen av kraften og det poetiske. Og jeg må for all del ikke glemme Susanna-platene fra et par år tidligere. De hørte jeg ekstremt masse på! Jeg elsker det – linken mellom uttrykket på disse platene – de er langt fra hverandre, men blir likevel koblet sammen gjennom en slags kjerneverdi. Og Mats Gustafsson sine plater der. Og etter hvert Motorpsycho, SELVFØLGELIG, Heavy Metal Fruit. Dessuten er det veldig mye gitarer hos Rune! Noe som selvfølgelig var svært relevant. Og det var jo helt avsindig for en skarve gitartrio fra NMH å i 2013 bli nominert for den vanskelige andreplata i kategorien Rock sammen med Motorpsycho på samme selskap. Ingen av oss klarte å hanke den hjem til Rune, dessverre!

Med Seinfeld-stemme om Newman: Spellemann! Du har et fruktbart aktivitetsnivå, også nå for tiden. Er det noe du er spesielt opptatt av?
— Jeg er veldig opptatt av at folk må slutte med å drepe hverandre, og å slutte å lete etter olje og gass. Ut over det er jeg en lykkelig overarbeidet musiker som har et rotete hjem og lager noe gøy musikk til Tromsø Internasjonale Filmfestival til neste år, samt samarbeider om et bestillingsverk med ringrevene Eivind Aarset og Frode Alnæs. Jeg spilte inn plate med Colin Stetson i høst, hvem vet hva som skjer med det og når, jeg var nettopp i Göteborg og spilte inn plate med Mats Gustafsson og noen skumle kamerater av han, et band som heter The Magnuts, planlegger ny innspilling med både Ekhidna-materiale og med trioen, samt ser frem til ny europaturne med trioen i april neste år! Og vi booker nå Weejuns +Trevor Dunn til neste år. Det var et par av innspillingene fra Molde, Liquid Borders og Østerdalsmusikk Revisited, som jeg gjerne skulle sett videre. Men akkurat nå til helga skal jeg ut og spille med familien knis og fnis, nemlig Espen Beranek Holm, Are Kalvø, Ole Mofjell og THE Jon Balke: Pratagraf. Et livgivende orkester både dag og natt! Og neste uke gjør Marte Eberson, Torstein Lofthus og jeg noen små jobber på Matprisen og på NOPAs høstfest, ække det gøy da?

Det er gøy,det Hedvig. Må høre mer om disse herre The Magnuts en gang. Høres ut som garasjerock.

 

Over dammen med Trond Kallevåg


Trond Kallevåg. Foto: Erlend Berge

Det er alltid stimulerende for fantasien når gitarist og komponist Trond Kallevåg sjøsetter et nytt album. Årets verk heter Amerikabåten, er utgitt av Hubro, og finnes overalt der det er god musikk fra i dag. Med den suggestive tittelen var han nødt til å greie ut litt for leserne av NTT.

Gratulerer med et fascinerende nytt album. Du er glad i å tenke konseptuelt når du skriver musikk. Når begynte dette og hvorfor gjør du det på den måten?
–  Jeg tror det er et slags behov jeg har for å koble musikken til noe billedlig. Og samtidig fortelle en slags historie til lytteren. Helt siden jeg var liten har jeg tenkt veldig visuelt når jeg lytter til musikk, spesielt instrumental musikk.

Jeg får lettere ideer når jeg har et konsept eller en krok å fange ideer med. Musikken får litt mer kontekst og skaper forhåpentligvis noen bilder i hodet til lytteren. Jeg liker veldig godt å jobbe på denne måten. 

Det begynte med platen Bedehus & Hawaii som jeg ga ut i 2019. Setningen «Bedehus & Hawaii» poppet opp i hodet mitt. Jeg likte lyden av ordene og bildene det skapte hos meg. Jeg har alltid vært fascinert av hjemmene til gamle mennesker, de som ikke bytter ut så mye møbler og pynt med moderne ting. Det er så mye sjel og fortellinger i tingene de har. Dette opplevde jeg i huset til mine besteforeldre på Bømlo. De er fornøyde med det de har. 

Coverbildene jeg bruker er også veldig viktig for meg. På platene jeg har gitt ut ønsket jeg coverbilder som kobler seg til konseptet. Til Bedehus & Hawaii-platen fikk jeg bruke fra Erlend Berges kunst-foto-bok Sjå, eg kjem snart, hvor han dokumenterte bedehus rundt om i Norge, en kultur som sakte, men sikkert er i ferd med å forsvinne. Bildet fanget nettopp den stemningen jeg var ute etter.

– Coverbildet til Amerikabåten fikk jeg låne av den anerkjente fotografen Rune Johansen. Jeg er veldig fan av hans bilder som ofte er tatt i hjemmene til helt vanlige folk. Jeg fikk bruke bildet hans mot at jeg gav ut på vinyl, det var hans kriterium. Bildet jeg fikk bruke er hentet fra hans bok «Så lenge det vara»

Er instrumentalmusikk ofte avhengig av en eller annen kontekst?
– Ikke nødvendigvis. Instrumentalmusikk skal også få lov til å være helt abstrakt, uten noen form for kontekst. Det kan absolutt være et poeng i seg selv. Supersilent tok dette i sin tid til ytterpunktet med sin abstrakte musikk, ensfargede platecover og nummererte låttitler. 

Personlig liker jeg veldig godt når man kan koble musikken til noen slags knagger.

På min andre plate Fengselsfugl prøvde jeg også å få til en kontekst. Platen var inspireret av opplevelser fra min lille deltidsjobb fra inne i Oslo Fengsel, hvor jeg jobbet med innsatte under pandemien. Fra kontoret mitt i Oslo Fengsel hadde jeg panorama-utsikt over Botsfengslet. Jeg så også på utallige bilder tatt av Anders Beer Wilse fra slutten av 1800-tallet inni norske fengsler, blant annet fra Botsfengslet. Det var en helt egen stemning i disse som jeg lot meg fascinere av. Coverbildet er også tatt av Anders Beer Wilse fra Botsfengslet. 

Hva var egentlig Amerikabåten for noe og hvor kommer du inn i bildet her?
– «Amerikabåten» refererer til båtene som fraktet mennesker fra Norge til USA, før de kommersielle flyene tok over. På Vestlandet hvor jeg kommer fra merker man fort en slags amerikansk tilstedeværelse i kulturen og i musikken. Musikken min er i stor grad inspirert av blues, folk, americana, samtidig med en fot i den vestnorske lyrikken. Det er dette skjæringspunktet jeg har forsøkt å fange i musikken på platen. Det er vel der jeg kommer inn i bildet, at jeg selv er et slags resultat av dette kulturelle skjæringspunktet. Spesielt i mitt pedalsteel- og gitarspill. 

Amerikabåten er kort fortalt en utforskning av min dype beundring og fascinasjon for den flotte og rare amerikanske kulturen, samt den store drømmen og livet ombord på Amerikabåtene som fraktet så mange nordmenn over til Amerika helt frem til midten av 1900-tallet. En tid da sjøen var eneste reisealternativ. Mange opplevde sjøen som et liberalt fristed hvor man turte å være seg selv uten datidens konformiteter. Overfarten hadde en hypnotisk tiltrekningskraft på individualistene og de som ikke passet inn, ofte de nyreligiøse og lovløse. Besteforeldrene mine kunne fortelle historier om flere slektninger som dro over til Amerika og aldri kom tilbake.

Føler ofte det er noen føringer i den Haugesundske folkesjela, og samtidig endel skjulte ønsker om å bryte ut av dem?
– Jeg vet ikke. Jeg har ingen behov for å bryte ut av noe, hva det måtte være. Hehe. Det er egentlig noe med dette vestnorske tempoet som jeg kan sette pris på. Det er selvfølgelig ikke unikt med Haugesund. For en distré dagdrømmer som meg er jeg veldig glad jeg vokste opp på en liten plass som Haugesund. Tiden går litt saktere der enn i Oslo. Jeg kan ofte få litt hjemlengsel og behov for å dra hjem med jevne mellomrom, når jeg har litt overdose av Oslo, og trenger å jorde meg litt. Hehe. 

Dette med reiser ut i verden har jo avstedkommet mange kulturelle endringer opp gjennom, inkludert musikalske. Din egen musikk er også orientert rundt slike møter?
– Det vil jeg absolutt si. Det gjelder i stor grad Amerikabåten hvor jeg har undersøkt skjæringspunktet mellom norsk og amerikansk musikk og denne kulturelle utvekslingen som skjedde med blant annet Amerikabåtene. Dette gjelder også i stor grad Bedehus & Hawaii fra 2019. Jeg ble fascinert over at musikken mine besteforeldre, som vokste opp med bedehuskultur, spilte som kunne minne om Hawaii slack-key gitartradisjonen fra Hawaii. Musikken kunne også minne litt om den Bahamske gitaristen Joseph Spence. Dette er vel også ting Ry Cooder lot seg inspirere av. Kanskje denne miksen oppsto fra en tid da folk fra vesten reiste rundt og drev misjonsarbeid, jeg vet ikke. 

 

Er det tenkt som en gjennomgående stemning eller får det historiske underlaget noen konkrete utslag i musikken?
– Jeg tror mest det første. For å svare på den andre delen av spørsmålet ditt har jeg også vært veldig fascinert av gamle norske skillingsviser som har det enkle og lyriske over seg. De var veldig populære i Norge i både bedehusene, fengslene og på amerikabåtene helt siden 1500-tallet. 

Før jeg skrev musikken til Amerikabåten  satt jeg lenge og bare kikket på gamle svarthvitt bilder i Nasjonalbibliotekets  bildearkiv med søkeordet «Amerikabåt» eller lignende. Det dukket opp masse bilder fra en tid hvor det å reise til en annen verdensdel fortsatt opplevdes som magisk og nesten uvirkelig for mange. Det er ganske interessant å se bilder fra Vippetangen i Oslo av et stort folkehav som ventet på Amerikabåten. 

– Om dette gir direkte utslag i musikken eller ikke. Det vet jeg ikke. Det hjelper meg i hvert fall å komme inn i rett stemning. Jeg skal ikke romantisere dette med å skrive musikk. Det krever jo et håndverk. Samtidig er det noe litt mystisk med det. Jeg har ingen peiling på hvordan en plate kommer til å bli. Det viktigste for meg er å ta vare på ideer når de kommer, for de kan komme når jeg minst venter det. På sofaen hjemme, på øvingsrommet eller når jeg er ute og går tur. Det som tar tid, er å ferdigstille låtene med interessante former.

Musikken din er gjenkjennelig, samtidig er det kanskje et lite skritt vekk fra det min kollega Roshauw kaller «dobro-Hubro»?
—Haha. Ja, du er inne på noe der. For at jeg skal orke å lage ny musikk så er jeg nødt til å utforske nye musikalske veger. Jeg kan ikke bare gjenskape det jeg har gjort før. Det handler nok denne gang også i stor grad om at jeg fikk med meg nye musikere. Jeg synes det var utrolig gøy å samarbeide med musikere som Geir Sundstøl på mine to forrige plater. Han var en viktig inspirasjon og en slags mentor for meg. Han har vært svært toneangivende for det folk opplever som et Hubro-sound. 

Medmusikerne dine har sikkert noe med det å gjøre. Fortell litt om dem og hvordan de har påvirket din musikalske visjon, sorry for stort ord.
– Da jeg begynte på denne platen ønsket jeg å få med meg yngre musikere. Det var derfor veldig gøy å få med meg trommeslager Ola Øverby på trommer, fra blant annet Fieh. Han har en veldig groove-basert beat. Han tilførte musikken noe friskt. Jeg fikk også med meg Daniela Reyes på trekkspill og gitar. På tross av sin unge alder opplever jeg henne som veldig musikalsk moden. Hun har en utrolig melodi-forståelse og er veldig opptatt av helhet. Selma French er også en musiker som er mer opptatt av sound fremfor virtuositet. Også fikk jeg med meg unikumet Håkon Aase og sist, men ikke minst superbassist Jo Berger Myhre


Fra venstre: Selma French, Ola Øverby, Trond Kallevåg, Håkon Aase, Daniela Reyes og Jo Berger Myhre. Foto: Erlend Berge

– Jeg liker å skrive enkel musikk som gir musikerne mulighet til å uttrykke seg uten å føle seg begrenset av musikken. Jeg liker også å samle musikere som har forskjellig musikalsk bakgrunn. Da kan det fort skje spennende ting.

Blir det flere konserter med prosjektet noe sted i landet fremover?
– Vi spiller på Asker Kulturhus torsdag neste uke (16. nov). Deretter går turen til Hamar Teater den 28. nov. Vår siste konsert i år spiller vi på Dokkhuset i Trondheim den 29. nov. Alle konsertene blir med samme band som medvirket på platen. Det blir veldig artig og stas. Håper så mange som mulig tar turen!

 

Ukas single: I flytsonen


Delish. Foto: presse

Det er en ekstrem utgivelsedag for god norsk musikk i de fleste varianter, til og med ei juleskive fra vår diva
Lise Davidsen! Men det er neppe noen singler som frister tungen mer enn den eventyrlige gruppa Delish og deres åtte minutter lange «Did You Flow Today». 

Dette er ambient indiepop av høy internasjonal klasse, med tilleggsvibbene fra impro, jazz og samtidsmusikk som etter hvert er blitt en typisk norsk soundfarge. Som kjent består dette prosjektet av Natali Abrahamsen Garner, Magnus Skavhaug Nergaard og Johan Lindvall, respekterte gjengangere i NTT-universet. Men siden sist er de blitt utvidet med Martin Langlie. Garners vokal er spesielt virkningsfull denne gangen, det samme er produksjonen som er gjort i samarbeid med Lasse Marhaug. Dette er jo svært lovende for innholdet på kvartettens kommende album. I dag kommer også multitalentet Johan Lindvall med sin debutroman Februar på det kresne forlaget Kolon! En merkedag for mennesket, det. Vi rakk å lese halve boka før denne intense arbeidsdagen, og vi kommer garantert tilbake, både til romanen og forfatteren.

 

Mange forskjellige toner

Det er et nytt label i landet. Pluritone utgir i dag Heida og Lars Oves album fomo-sessions, innspilt i februar i år på Rotvoll-kunstnerkollektiv i Trøndelag, i en bygning fra 1872 som opprinnelig ble bygget som asyl. Lars Ove Fossheim og Heida Mobeck startet etter sigende sessionen med en kopp kaffe og måtte fjerne rusk i opptaksutstyret de brukte, en Tascam Portastudio 244 4-spors kassettopptaker fra 1982. Lars Ove spilte på en Roland GR300 fra 1980 og Heida spilte på en Melton 4/5 eb-tuba, ca 20 år gammel, gjennom elektronikk. I hovedsak en Delay fra OTO-machine og en BOSS-harmonist PS-6. 

Resultatet av dette er altså ute i det store markedet for ny musikk i dag den dag. Men det skal komme mye mer fremover, og da må remsa få vite mer.

Pluritone … det høres jo ut som navnet på en veldig kul synth. Hva er det for noe?
– Det er mange forskjellige toner. Forskjellige på mange måter. Forskjellige ansatser, forskjellig lengde, forskjellige densiteter, forskjellige klanger, mikser, effekter, instrumenter, og så videre. Alle forskjeller som finnes. Men at noe er forskjellig betyr ikke at det ikke ligner. Så mange forskjellige toner kan ha masse til felles, bare at den forskjellige har litt annerledes overtoner eller litt annerledes lengde. Men alle toner er mest sannsynlig lyd i denne sammenhengen, tenker vi. Pluritone er bare navnet på plateselskapet foreløpig. Med den lille historien om forskjellige toner inni seg. Men kanskje Håvard Aufles som skal gi ut soloplate på Pluritone neste år kan lage errantry-aktige synther på bestilling etterhvert. 

Det kan han sikkert. Hvem er det som står bak dette?
Joel Ring og Heida Karine Johannesdottir Mobeck. Sammen med de forskjellige som skal gi ut på forskjellige måter. 


Heida og Joel. Foto: Jens Westbye

Hva er selve drivkraften bak selskapet – gi ut egen musikk?
Kanskje gi ut musikk av Audun Vinger? Hvordan høres tekstene dine ut hvis de var lyd? Har de farger? Vi tror de er grå og at de klinger. En slags dansemusikk der beatet ligger i bakgrunnen og alt som klinger helt foran. Og at de utvikler seg sakte, sakte oppover og oppover. Noen ganger er de spisse. Men de går ikke lenger enn til å låte som spissen på Joy Division eller noe som er så formulert lydlig på en lignende måte.  Drivkraften er improvisasjon og bevegelse: At vi vil improvisere. Det trengs mer improvisasjon blant menneskeheten. Og det å stille spørsmål om hvordan ting er og hvordan man kan gjøre ting sammen. Alle mulige slags spørsmål. 

Grått, ja. Du sier noe. Musikk er i dag noe som flyter rundt i virkeligheten og dens simulerte variant på nettet. Jeg spurte nettopp Hedvig Mollestad om det samme: har det egentlig noe å si hvem som gir det ut? Er det et element av aktivisme i en mer og mer kommersiell verden?
Det har så mye å si. Musikk flyter kanskje ikke rundt i virkeligheten av seg selv? Det er menneskelig tenkning og kommunikasjon. Det betyr noe hvem som deler og hva de sier, hvordan de lytter, hvilke muligheter de skaper for seg selv og andre med kommunikasjonen sin. Og hvem som mottar musikken, hva de tenker om den. Hvordan de opplever helheten og hvordan de blir tilnærmet eller mulighetene til hvordan de kan tilnærme seg den. Musikk er en form for deling og medmenneskelighet. 

Hva slags skiver er det som kommer fremover, og skal det være det digitalt eller kassetter og sånt?
Vi tenker at en utgivelse skal være slik det passer best for musikken og situasjonen. Kanskje noen spiller inn noe på mandag og vil at det skal være  ute på strømmetjenestene på fredag. Kanskje noen har en idé om å lage f. eks. tre kassetter med IRL-tegninger, noen vil bare skrive ei låt på en note og gi den til noen på gata og noen andre vil ha vinyl med utbrettbilde, brettspill og bok i 1000 eksemplarer. Eller at man tenker større og bestiller musikk, produserer og setter det inn i en større kunstnerisk helhet. 

Og her er planene fremover:

Februar 2024:
Lav Sol– Lav Sol (Digital EP)

Januar, februar og mars 2024: Gi ut et digitalt spor i måneden med Joel Ring Solo

Mars 2024: Spille inn og produsere Vesen med Tøyen Fil og Klafferi

Så skal vi fortsette å utvikle labelet og forme den tverrkunstneriske formen det kan ta, og arrangere ulike tverrkunstneriske og sosiale hendelser i sammenheng med musikken.Gi ut og samarbeide med andre kunstnere, slik som: Miriam Kibakaya, Guoste TamulynaiteJohn Andrews, Martin Langlie, Håvard Aufles, Ingunn Ystad og andre.

Mange fine utøvere der. Du, Heida, er en utpreget visuell person, lager du coverarten også da eller?
Hva er en utpreget visuell person? Ordboka sier: Særpreget, Markert, Tydelig, Typisk, I høy grad.

En som opptar (og gjengir) synsinntrykk, synsbilder (med større styrke, evne, forkjærlighet enn andre sanseinntrykk).

Ble litt usikker på denne beskrivelsen. Tror jeg er mer en utpreget bevegelsesglad person. En som synes det er fint med sanseinntrykk der man oppfatter bevegelse eller samspill. Energi som oppstår mellom ting. Som er utpreget i sanseinntrykket lyd <3 Men og i de andre inntrykkene, det sosiale og helheten de skaper seg i mellom. Og hvordan alle bevegelser setter alle andre i perspektiv. Og bare å bevege seg selv rundt er nice. Men ja, lager cover art. I møte med de som gir ut. Vil at det også skal være improvisert og oppstå. Liksom funnet. Så blir mye tegning, collage og andre ting etterhvert. Men vil helst unngå internett-estetikk. Blir sikkert nok AI-kunst etterhvert uansett. (MEN DET ER VELDIG SPENNENDE!!!) Joel og Håvard har sendt meg bilder de har tatt og Joel har tatt bildene vi bruker som bakgrunn på nettsida. 

Synes fortsatt du er en visuelt orientert musiker. Åssen er miljøet i Trondheim for tiden? Jeg ser at studentene alltid er meget aktive, men er det kontakt på tvers av «generasjonene»?
Studentene er megakule! Det er rått at de har masse egne konsertserier og spiller masse og får ting til å skje! Vet ikke helt om det er kontakt på tvers av generasjonene. Folk spiller jo sammen uansett alder. Har blitt god venn med noen 97-ere. Og det er akkurat en annen generasjon, hilsen 87-er. Joel er 88-er 🙂 Kanskje jeg og guten min på 4 burde starte en konsertserie i stua vår for studenter og andre generasjoner. 

Har dere noe annet ålreit musikalsk på gang ut året?
Jeg skal spille konsert med Lars Ove på Improverk den 2. desember. Joel skal arbeide med nytt album med duoen Wendra Hill sammen med Jo David Meyer Lysne og fremføre konsert på Dunk med bandet HVCKER den 15e desember. Pluss masse annen pusling med greier på kammerset.

En aften med Moskus – glade amatørnotater

Drømmer kan bli virkelighet, for eksempel i Vogts gate på Torshov (Norges Bergen) en helt vanlig søndag i november 2023. Under konserten med Moskus på Oslo Jazzfestival i 2022 viste det seg at flere i salen hadde blitt revet med av samme merkelige dagdrøm, om en riktig lang konsert med trioen.

En av dem var blogghalvdel Vinger, som ga drømmekonserten navnet Rammeslåtten, oppkalt etter beskrivelsene av Myllargutens mest transelignende hardingfeleøyeblikk. Audun kontaktet bandet og Konsertforeningas Tine Hvidsten, som kom opp med den minst like innbydende tittelen En aften med Moskusog på søndag skjer det, med Stig Gunnar Ringen på lyd og Martin Myrvold på lys i det Shakespeare-teater-aktige konsertrommet Belleville. Herligheten starter klokka 19.00, og hvor lenge det varer er det kanskje ingen som vet ennå. Kanskje ender vi opp med å bo der, alle sammen? Audun holder en introduksjon før konserten. Jeg spurte ham hva den skal handle om nå nettopp, og han sa “Jeg vet ikke. Det som er logisk der og da. Tid, improvisasjon og konsertsituasjoner med band som dem.” Det blir sikkert bra. Vi gleder oss, og har for anledningen funnet fram litt ymse ubrukte skriverier, mer eller mindre relatert til søndagens konsert. En fotnote til første tekst: Jeg regner med at det er gode muligheter til å strekke på beina under søndagens happening på Torshov – ingenting å være redd for, kom så. 

***

Frykten for sprengte blærer

Jeg så Døden på Oslo S på Økernsenteret for en stund siden. Vi fikk lov til å være inne på senteret i en time før første akt startet. Det var øl der. Da pausen kom, spurtet en hel haug med folk fra de ulike sitteplassene og i retning toalettet. Som å se en usynlig, flittig gjeterhund jage en stor saueflokk inn i en trang innhegning. 

Frykten for blæren. Finnes det noe mer avskrekkende? Angsten for å sitte og skulle ta inn noe, kanskje noe som er nytt for deg, kjenne at naturen kaller og føle deg fanget i setet ditt? 

For litt siden leste jeg en bok som heter Fear of Music: Why people get Rothko but don’t get Stockhausen av David Stubbs, om forskjellen på folks holdninger til moderne billedkunst og moderne kunstmusikk. Den inneholder noen presise betraktninger, men er også litt gnålete, skjemmet av oppskriftsmessige oppfatninger av hva som egentlig er verdig/uverdig “kunstmusikk”. Spørsmålet i tittelen blir egentlig kun forsøkt besvart mot slutten. 

Ett poeng: musikken forsvinner, den må skapes om og om igjen. Du kan høre på innspillinger, selvsagt, men du kan ikke stå ansikt til ansikt med en original på samme måte. En konsertgjenger kan lese eller høre at noe bra eller interessant, og gå og oppleve det. Du opplever at det skapes foran øynene dine, du kan sette pris på det eller ei, men hver gang det skjer må en ny kontrakt signeres, det må skapes fra bunnen av, av de som er der. Liker du det er det frydefullt, da kan du begynne å samle på følelsen av at noe skjer og forsvinner, intensiteten i å være akkurat der, som kanskje en annen opplevelse enn å stå rett foran en gjenstand, selve gjenstanden, og se noe som veldig mange andre folk, folk du ikke kan forestille deg, som levde for lenge siden har sett.    

Omsider kommer Stubbs også inn på frykten for å være stuck i noe, om ikke annet i forbifarten. Konserter, både av den rare og mer urare typen, skjer jo fra da til da – og ofte er det ikke helt åpenbart når det andre da-et inntreffer. Det er kanskje ikke verre enn at man kan spørre noen om det – men det sitter langt inne. Naturligvis tar det ikke så mange konsertopplevelser å lære seg hvor lenge den eller den formen for konsert varer – og da er man kanskje på god vei til å føle at man mestrer opplevelsen. Men det er alltid nye koder å knekke der ute. Selv kjenner jeg på en kriblende utålmodighet når jeg støter på videoinstallasjoner på kunstutstillinger, og jeg ikke vet når i den evigvarende sløyfen jeg er. Men, JAJA, når vet jeg egentlig det? 

(Døden på Oslo S var forøvrig en begivenhet, det. Første akt var jeg litt ambivalent. De beste låtene til Frank Hammersland kom etter pausen. Det føltes som om det vaklet litt mer før, mellom ren ungdomskrim og nostalgitrip for folk på min alder og oppover (og litt nedover). I første akt har Nina en monolog om schtøgge, gamle, grå Oslo. Viktig, uunnværlig klisjé. Men når byen er grå i dag, så er det i stor grad fordi det er disse dempede ikke-fargene vi har valgt å kle den i. Så er greia at vi må dra til Økern-senteret og oppleve noe forbløffende scenografi i senterets første etasje, Gamle Bilder Fra Oslo-gruppa på facebook møter cyberpunk, for å få en ekstatisk smak av hvordan det kan ha artet seg, den gangen for lenge siden? Baren som serverer øl og mat er drevet av Flott Gjort. Det var fristende å spørre om det gikk an å få et pizzastykke med dobbel bunn.) 

***

En sommernatt i juli, etter en fantastisk konsert med Svenska Folkjazzkvartetten, satt jeg og andre Motvind-festivalgjengere rundt et bål i Numedal da det kom en mystisk kar som ingen kjente. Han begynte å snakke om Gud, som han omtalte som “Kammeraten borti kroken”. Litt senere fant han fram en vakuuminnpakket Rema 1000-entrecote fra skreppa si, rev av plasten og kastet den rett på glørne. Dette tenker jeg på nesten hver dag. 

***

Igjen dette opphenget med å skulle sammenligne populariteten til såkalt kunstmusikk og andre former for kunst, denne gang fra forordet til The Rest is Noise, storverket til Alex Ross om det 20. århundrets klassiske musikkhistorie: 

While the splattered abstractions of Jackson Pollock sell on the art market for a hundred million dollars or more, and while experimental works by Matthew Barney or David Lynch are analyzed in college dorms across the land, the equivalent in music still sends ripples of unease through concert audiences and makes little perceptible impact on the outside world. Classical music is stereotyped as an art of the dead, a repertory that begins with Bach and terminates with Mahler and Puccini. People are sometimes surprised to learn that composers are still writing at all.” 

Javel. Det er nesten litt forbløffende hvor lite overbevisende jeg syns denne tankerekken er. Jeg er helt enig i at den nålevende orkestermusikken fortjener å løftes fram, at det må gjøres plass til det levende. Men hvor har Ross det fra at musikkens David Lynch finnes i konserthusene?   

***

Når jeg sier «skjønner ikke bæret», er det som regel den gåtefulle sorten «stikkelsbær» jeg tenker på.

Vi vet ikke så mye om Boysen i dag, men vi må anta at han var bærets Mozart.

Utdrag fra «Tanker om Bær», utgitt på eget forlag 2020. 

***

Jeg gikk en tur i påsken med en venn. Vi snakket om forskjellen på å se på bilder og å lytte til musikk, og hvordan det er med de andre sansene. Hun nevnte i forbifarten at det er gjort forsøk på å lage alarmsystemer som bruker lukt. Problemet er at vi venner oss til det, sa hun. Vi merker for eksempel ikke vår egen huslukt, men vi merker at andre har det (å komme hjem til sitt eget hjem når man ikke har vært der på en stund er det nærmeste vi kommer å møte oss selv i døra). Det finnes støy vi lærer oss å leve med. Men det er vanskelig å å få en bilalarm til å forsvinne inn i bakgrunnen, selv om vi kan få det til med duringen fra en firefelts vei. Det er vanskelig å lukke ørene. Men du trenger ikke anstrenge deg for å ha dem åpne heller. Vi kan leve med musikk mens andre ting skjer på en annen måte. 

Jeg setter også pris på at konserter er en times tid hvor noen andre bestemmer. Man kan selvsagt gå, men du skjønner hva jeg mener. Så kan jeg velge hva jeg tenker på, konsentrerer meg om, forsøker å oppleve underveis. Men ikke helt – for det som skjer forsøker også å trenge inn til deg. Så man er kanskje fri til å assosiere hvordan man vil, trekke sine egne slutninger – men det som skjer står også fritt til å blande seg inn i den diskusjonen og virkelige moroa starter jo ofte er så inngripende at det virkelig former hele opplevelsen, og kanskje rett og slett tar fra deg litt av subjektiviteten din. Når man snakker om at noe skjer med hele tidsopplevelsen – en følelse av at ting går raskere eller saktere eller bare at du føler tidens gang mer i detalj – så er det på godt og vondt kanskje noe som først og fremst skjer i situasjoner hvor ingenting annet gjør krav på konsentrasjonen – enten du vil det eller ikke.  

***

Vi kan diskutere i det vide og det brede om hvilken bydel som er vakrest, hvilken som er tøffest, hvilken som er dyrest, triveligst, mest Oschlo, minst Oschlo, mest mystisk, minst forjævligsert, mest romantisk, hvor det dufter best, og så videre. Men det er ingen tvil om at den morsomste er GREFSEN. Et mr. Bean-fjes av et sted. 

***

Etter urpremieren på Anja Lauvdals Cosmic River, Kongsberg Jazzfestival 2022, leser jeg Jan Kjærstads Darwin-essay fra Menneskets Vidde på nytt, om mulighetene for en darwinistisk roman. “Den store diskusjonen på det tematiske plan ligger ellers i spørsmålet om mennesket er noe spesielt. Mange har vanskelig for å svelge en darwinisme som utelukkende ser mennesket som et dyr blant andre dyr. Det være noe mer,” skriver Kjærstad, og jeg tenker at musikken Anja har satt i gang i Cosmic River, eller den formen for improvisasjon hun også driver med i Moskus, ikke er synderlig plaget av det. Videre: 

“Jeg kommer til å tenke på Hamlets monolog og spenningen mellom å se mennesket som en “kvintessens av støv” på den ene siden og på den andre siden som et vesen “opphøyet i sin fornuft”, “ubegrenset i sine evner”, “så lik en gud i tankekraft”, “verdens pryd!”. For en darwinist er imidlertid det vi kaller sjelen bare et uttrykk for kroppslige funksjoner. Alt har vokst frem nedenfra, fra materien. Til og med vår bevissthet. “Selv tanker er knapt mer enn sekresjon fra hjernen, ikke mer fantastisk enn dødt materiale som påvirkes av tyngdekraften,” skrev Darwin i sin notatbok C. 

Det må ha vært et provoserende utsagn i sin tid, men jeg tror det blir oppfattet som et like provoserende utsagn i dag. 

Ikke desto mindre er det fenomener darwinister har problemer med å forklare – som romantisk kjærlighet, “romantiske følelser”. Kjærlighet mellom mennesker lar seg ikke redusere til ren kjønnsdrift. Hvorfor går vi rundt og er forelsket halve livet? Eller hvorfor handler et menneske av og til uforklarlig ondt? Hva med selvmordets problem? Og hvorfor skaper vi litteratur, kunst, kultur?”  

Er forholdet til kollektiv improvisasjon som vi for eksempel møter i Cosmic River og Moskus litt sånn? Mylderet av muligheter, mangelen på “peking” i musikken, på en retning som anstrenger seg og velger bort? Den flate strukturen, nedenfra og opp, noen ganger frustrerende, for vi liker jo å bli fortalt historier med en retning, hvor muligheter er valgt bort, økonomiske og tydelige valg. Noen ganger kan jeg savne at Moskus trekker frem en av de mange fine komposisjonene de har i konsertsammenheng, også ting fra de nyere platene deres. Men for alt jeg vet hadde det også forpurret noe – ikke et eksperiment, så mye som et forsøk på å være som de er. Når jeg hører opptak av Cosmic River konserten fra Energimølla, finner jeg nye mønstre, stier og ny mening som glapp litt for meg da musikken ble fremført. Det samme skjedde vel kanskje med musikken Moskus ga ut på liveopptaket fra Victoria. Der og da var det en konsertopplevelse det var litt vanskelig å få hode og hale på – når jeg tilbringer tid med plata hjemme føles det som den naturligste ting i verden. Hva skyldes det, egentlig? 

***

Guoste Tamulynaite. Foto: Kongsberg Jazzfestival/Birgit Fostervold 

Guoste Tamulynaite i Steinhuset under Kongsbergjazz i år. I midten av konserten tar hun en annonsert pause. Hun sa det rett ut, før hun begynte. Halvveis inn kommer jeg til å slutte å spille litt. Det ender opp med at en del drar fra det lille rommet. “Å gi folk lov til å gå fra en konsert… det var en spennende opplevelse som jeg tar med videre”, sier hun og smiler. Jeg tror hun mener det også. Settet hennes er et godt sted å være, hun bruker hengelåser til å holde tangentene på en micro-Korg nede, det putrer og oscillerer, det er ganske vakkert og enkelt, på et vis. Det er ikke musikk som trenger å bære noe særlig mer enn vekten av 30-40 minutter. Noen ganger leser hun fra en notatbok fylt av tekst skrevet med grønt, rødt og blått blekk. Jeg spenner nakkemusklene av noen formuleringer – men Guoste er en luring. 

***

“It takes two to tango”, sa et klokt menneske en gang, men når det kommer til hasardspillet yatzy, og improvisert musikk, bør man ofte være minst tre for at det skal bli ordentlig artig.

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Graver musikalsk gruve i Kongsbergs historie

I sjarmerende omgivelser i Høens Garasje skal kunstnerduoen Håvard Aufles og Fredrik Høyer hylle lokal identitet og kjærlighet til by og bygd. Bestillingsverket er laget i anledning Kongsberg Jazzfestivals 60-årsmarkering og byens 400-årsjubileum.

Nyhet

Jaap Blonk på nygammel grunn i Molde

I år finner Moldejazz tilbake til gamle spillesteder, og multikunstner Jaap Blonk skal opptre på to av disse, ved steinhytta på Hjertøya og kunstsenteret på Plassen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev