Intervju

Knut Riisnæs (1945 – 2023) – beskjeden kjempe

Saksofonisten Knut Riisnæs gikk bort i forrige uke, 77 år gammel. I den anledning republiserer vi portrettet Terje Mosnes lagde av saksofongiganten da han fylte 70 år.

Tekst: Terje Mosnes Foto Anne Valeur

Spørsmål 11: Hvem fikk publikum på Herr Nilsen til å skrike og hyle (av begeistring) lørdag for to uker siden? A: Bob Dylan, B: John Coltrane, C: Knut Riisnæs?

Spørsmålet fra quizmaster og jazzhistoriker Bjørn Stendahls “12 vrange – en quiz om Knut” ble stilt da Nasjonal Jazzscene feiret Knut Riisnæs’ 70-årsdag på Victoria en novembersøndag ifjor. 

Det var en kveld der taler, hilsener, gaver og masse swingende musikk, det siste ikke minst fra jubilanten selv, tegnet portrettet av en musiker som ikke bare nyter bunnsolid anerkjennelse og respekt i lauget, men som også stadig vekk er i stand til å forme melodier og kor med så poetisk-kraftfullt mesterskap at det tåler sammenlikning med det aller beste i bransjen. Han har gitt ut fem album i eget navn, medvirkning på en lang rekke andre, bl. a. Syner (Egil Kapstad, 1967), Bleak House (Terje Rypdal, 1968), Berget det blå (Kjetil Bjørnstad, 1974), Clouds In My Head (Arild Andersen, 1975), Winter Poem (Radka Toneff, 1977), Glad There Is You (Laila Dalseth, 1978), Surprise (Pål Thowsen, 1979), Amalgamation (Kenneth Sivertsen, 1985), Constellations (Bjørn Alterhaug, 1991), Over At Ola’s (Kevin Dean, 1997) og State Of The Art (Petter Wettre, 2005).

Hvilket leder fram til det naturlige spørsmålet: Hvordan ble det sånn? Hvordan ble Knut Riisnæs så bra?

Begynnelsen først. Etterkrigsbarnet Knut Riisnæs (f. 1945) vokste opp på Skillebekk i Oslo, etter hvert sammen med søsteren Anne Eline (pianist, musikkpedagog) og broren Odd (saksofonist, komponist). Dette er perioden da Norge jevnt og trutt strever seg opp i stående etter år med krig, okkupasjon og usikkerhet, og den nye tidsånden tilsier at ungdommen, først og fremst unge gutter, bør sikte seg inn på god utdannelse og deretter en skikkelig jobb med fast ansettelse, sikker inntekt og mulighet til å stige iallfall litt i gradene underveis mot pensjonsalderen. Yrket jazzmusiker inngår ikke i dét idealet, og i de tidlige 1960-åra er nok sivilingeniør Kjell Riisnæs (1909–96) en smule betenkt over at eldstesønn Knut, tross et visst talent for matematikk, ikke virker særlig tiltrukket av ingeniørfagets fristelser der han jobber seg gjennom reallinja på Frogner gymnas.

På den annen side er ingeniøren heller ikke ukjent med å ha kunstnere i huset.

– Moren min, Eline Nygaard Riisnæs (1913–2011), var en gudebenådet konsertpianist. Av forskjellige årsaker sluttet hun tidlig som utøvende og ble en høyt skattet pedagog, men fra da jeg var guttunge husker jeg hvor strålende hun spilte, sier Knut Riisnæs.

– Ble det dragkamp i familien om hvorvidt du skulle satse på musikken eller matematikken?

– Nei… jeg tok aldri noe bevisst valg om å bli jazzmusiker, det bare ble sånn. Men jeg gjorde et forsøk på å bli noe annet. Én gang.

– Fortell.

– Vi er i 1968. Jeg hadde tatt artium i 1964, gått studfaglinja på Treider året etterpå og hadde spilt et par-tre år med eldre og proffe musikere, spesielt på Club 7. Nå hadde jeg akkurat giftet meg, og siden jeg liksom skulle stifte familie, tenkte jeg at jeg burde vel sørge for å få inn noen kroner litt mer regelmessig, så da jeg så at en skipsmeklerjobb sto annonsert i Aftenposten, søkte jeg.

– Hvordan gikk det? 

– Jeg ble innkalt til intervju, og alt gikk helt fint inntil fyren sa: “Ja, det var jo bra dette her, Riisnæs. Hvordan er det med Deres forhold til det militære, da?” Jeg forklarte at jeg var fritatt, og da kom det fort: “Ja, takk Riisnæs, det var hyggelig å høre fra Dem. De hører fra oss.” Dét var mitt lille forsøk på å finne på noe annet enn å bli musiker. Det hører med til historien at kona mi ble forbanna på meg da hun hørte hva jeg hadde gjort, hun skjønte jo at det ikke var noe poeng. Hun syntes det var helt håpløst, og jeg tror vel ikke selv heller at skipsmeklermiljøet hadde vært noe særlig for meg.

Med pianistmor og flygel i stua ble naturlig nok pianoet Knut Riisnæs’ første instrument. Selv etter 50 år som saksofonist mer enn antyder han at pianoet er det instrumentet som har stått ham nærmest. Nærmere enn tenorsaksofonen også?

– Jaaaa… [liten tenkepause] Nei, det kan jeg vel ikke si. Jeg har jo blåst på det hornet siden sekstiåra.

– Samme horn hele veien? 

– Nei-nei, jeg har hatt mange. Den tenoren jeg har nå, er den som Totti Bergh spilte på og som jeg fikk kjøpe etter at han døde. En Selmer Mark VI som jeg er veldig godt fornøyd med, så nå kommer jeg ikke til å tulle mer med å skifte instrument. Jeg har også en Super Balanced Action som amerikanerne kaller den. Det er modellen før Mark VI og føles litt annerledes.


Foto: Anne Valeur

– Mens vi snakker instrument: Hva slags rør bruker du?

– Jeg har alltid hatt en tendens til å velge litt harde rør. Liker litt motstand, og munnstykker med stort kammer, som jeg bruker, krever litt hardere rør.

– Tilbake til pianoet: Når begynte du å spille? 

– Tja, når begynner du egentlig å spille der du flyr rundt og klunker helt fra du rekker opp til tangentene? Jeg er ikke sikker, men jeg begynte vel å ta pianotimer da jeg var sju. Ikke hos moren min, men hos en venn av familien i etasjen under. Jeg gikk hos henne i tre-fire år, men så ble det fotball på løkka og sånne ting, og da var det liksom ikke så hipt å skulle fly av sted til pianotimer.

– Sluttet du helt å spille? 

– Jeg sluttet helt å spille piano da jeg var 11-12, men jeg spilte althorn i skolekorpset på Ruseløkka. Av og til fikk jeg lurt til meg altsaks-stemmer, de var litt mer spennende og melodiske, og etter hvert fikk jeg barytonhorn. Dét er et morsomt instrument å spille i et korps, da får du ofte selvstendige melodiske linjer.

– Hva slags musikk hørte du på da du var 13, 14, 15 år? 

– Mye popmusikk. Tror jeg hadde “Diana” med Paul Anka, og noen Elvis-plater.

– Hvordan kom du borti jazz? 

– Via en jazzinteressert fyr i korpset. Han spilte Miles og Coltrane fra midten av 50-tallet for meg, Relaxin’, Workin’ og de greiene der.

– Ga det deg noen form for “avgjørende øyeblikk”, en opplevelse som der og da gjorde det klart for deg hva du skulle drive med resten av livet?

– Ikke sånn at jeg “måtte” bli jazzmusiker. I den grad jeg har hatt noe sånt, handler det om da jeg bestemte meg for at jeg ville spille tenor, ikke altsax.

– Hvordan skjedde det? 

– Vi hadde en strålende dirigent i skolekorpset, en som het Bjarne Hansen og var profesjonell saksofonist. Han ville at jeg skulle skaffe meg en altsaksofon, det var liksom det som gjaldt både i klassisk musikk og korps. Men vi hadde nylig vært på korpstur til Sverige, og jeg hadde tenkt på tenorsax da jeg hørte noe som antakelig var Harry Arnolds storband med bl. a. Bjarne Nerem, i en folkepark. Så mot dirigentens bestemte anbefaling fikk jeg fader’n til å kjøpe en brukt tenor, en gammel Buescher studentmodell.

Siden Knut Riisnæs fant fram til tenorsaksofonen før han hadde hørt John Coltrane eller andre tenorgiganter, kunne han gi seg i kast med hornet uten at tonen eller uttrykket til noe bestemt jazzforbilde summet i hodet hans.

– Neida, jeg begynte bare å spille tenor, rett og slett, bekrefter han.

 – Først sammen med de andre i skolekorpset, deretter i et par amatørstorband og i band som spilte til dans på skolesoareer og sånt. I disse åra, før The Beatles kom for fullt, kunne du fortsatt spille dansbar jazz ved sånne anledninger, Getz/Gilberto for eksempel, men jeg hadde ikke bestemt meg for å bli jazzmusiker. Det jeg lurte på, var om jeg skulle bli klassisk pianist eller ikke.

– Hvor gammel var du da? 

– 15-16. Da hadde jeg ikke spilt piano på fire år, og spurte moren min om hun syntes det var noen vits i at jeg siktet meg inn på å bli klassisk pianist. Jeg fikk ikke noe klart svar, men hun mente at jeg hadde vært såpass lenge borte fra pianoet at jeg hadde mye å ta igjen på det tekniske området. Det tolket jeg som at det var like greit å finne på noe annet.

– Har du fortsatt et hjerte for klassisk musikk? 

– Ja, men jeg hører ikke på så veldig mye musikk lenger. Jeg vet ikke, jeg blir kanskje mett på en eller annen måte, men hvis noe virkelig tenner meg, kan jeg høre. Lang Lang som spiller Mozart, for eksempel, jeg synes den måten han former tingene på, er enorm. Og hvilken teknikk han har!

– Hva med symfonisk musikk? 

– Da jeg spilte med Ketil Bjørnstad på 70-tallet, fikk han meg til å høre på Mahler. Arild [Andersen], Pål [Thowsen] og jeg spilte flere fullsatte Aula-konserter med Ketil, og jeg husker at han ga meg en innspiling med Mahlers 9. symfoni. Den er helt vanvittig, og fikk nok de andre Mahlertingene til å blekne litt.

– Overveide du å bli jazzpianist da tanken på å bli klassisk pianist var lagt død?

– Aldri. Antakelig fordi jeg ikke kunne nok om det. Jeg burde kanskje ha hatt vett på å oppsøke en eller annen flink jazzpianist, men på den tiden verken kjente eller visste jeg om noen.


Knut Riisnæs med Jon Christensen og Olaf Kamfjord. Foto: Randi Hultin/utlånt fra Nasjonalbiblioteket

– Så ble det mer og mer jazzsaksofon i stedet? 

– Ja, blant annet på danskebåten under russeturen til København i 64. Vi hadde med oss to band, jeg husker at Jon Christensen og Sture Janson var med i det ene, og at jeg spilte i det andre sammen med Jan Berger, Terje Bjørklund, Bjørn Alterhaug og Roar Olsen. I København hørte vi Dexter [Gordon] på Montmartre flere kvelder, jeg tror han spilte med enten Kenny Drew eller Tete Montoliu på piano og med Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass og Alex Riel på trommer. Det var et stort kick, jeg var veldig påvirket av Dexter på den tida. Han hadde en utstråling og en pondus som det var umulig å ikke bli berørt av.

– Det var på denne tida at Club 7 kom i gang, ikke så langt fra der du bodde?

 – Jeg begynte å spille på Club 7 året etter, i 65. Der var det mye musikk og mye rart som skjedde. Jeg husker at Peter Opsvik sto og ulte frijazz på saksofon i kroken nede i kjelleren på Cavaletto. Jeg var jo rookie i det selskapet og gikk nærmest læretida mi hos Diffen [trompeter Ditlef Eckhoff] og Ole Jacob [Hansen, trommeslager].

– Club 7 ble vel etter hvert like mye rhythm & blues som jazz? 

– Ja. Jeg spilte mye med Little Earl & The Sapphires, og den første plata jeg var med på, var med Karin Krog og Public Enemies. Det var ikke vanlig å spille inn plate, så når det skjedde, var det en stor begivenhet. Jeg likte å spille r&b, selv om det ikke ga den samme muligheten til å utfolde seg som i et jazzband. Men ut over 60-tallet ble det færre jazzjobber, jeg rakk for eksempel bare å spille en eller to ganger på Metropol før den klubben stengte. Det var med bandet til Karin Krog, med Terje Bjørklund, Per Løberg og Jon Christensen. Club 7 ble et av de få stedene der jeg kunne få jobb, så jeg må jo bare være sjeleglad for at jeg hadde Club 7, selv om det også hadde sine sider.

– Hva sikter du til da? 

– Til at deler av musikermiljøet der var i overkant opptatt av å dyrke den delen av musikermyten som går på at du ikke kan være jazzmusiker hvis du ikke har sett verden fra rennesteinen.

– Du var ikke der? 

– Jeg hadde en viss ballast hjemmefra og en musikerbakgrunn som ikke de andre hadde. Dessuten var jeg håpløst streit. Jeg bodde etter hvert i OBOS-leilighet og kjørte Folkevogn, og mer håpløst streit gikk det jo ikke an å bli. Jeg ble liksom aldri en “ekte” Club 7-musiker – det var kanskje like bra. Folkevogna var forresten grei å ha, den gjorde sitt til å begrense alkoholinntaket.

Om Knut Riisnæs er en solid utdannet musiker med hovedfagseksamen som fløytist fra Musikkhøgskolen, er han selvlært som jazzsaksofonist.

– Luft, koordinasjon, det å få en fri tone… jeg la meg til med en masse uvaner som jeg delvis sliter med ennå, sier han og innrømmer at det ikke var så helt smart:

– Nei, jeg skulle gjerne ha hatt en lærer som kunne lært meg grunnleggende blåseteknikk. Dårlige vaner er vonde å vende, og når du lever som frilansmusiker er det begrenset hvor mye tid du har til systematisk øving.

– Du må ha hatt flust med spillejobber på 60- og 70-tallet siden du klarte å forsørge en familie?

– Ja, men ikke så mange jazzjobber. Jeg gjorde mye forskjellig, var med på en haug plateinnspillinger, spilte i danseband…

– … blant annet i Bent Sølves?

 – Ja, jeg kom inn da Mikkel Flagstad sluttet og var med et års tid før jeg ga meg på grunn av all reisinga. Det var vel circa 1968, og da kom Mikkel inn igjen. På det tidspunktet delte Bent Sølves seg, jeg fulgte med Terje Fjærn over i hans nye orkester sammen med blant annet Calle Neumann, mens Kåre Furuholmen fortsatte i Bent Sølves sammen med Vigdis Mostad og tre musikere fra Molde. I slutten av april 1969 spilte Terje Fjærns Orkester 14 dager på Lorry i Linköping, der Bent Sølves skulle overta etter oss, og da vi var på vei til ny jobb i Eskilstuna 1. mai, fikk vi høre at privatflyet deres hadde styrtet i Drammen. Alle i bandet omkom bortsett fra Mikkel Flagstad som kjørte bil med utstyret. Det var en ganske uvirkelig opplevelse å få den beskjeden.

– Hadde du som så mange andre jazzmusikere teaterjobber i denne perioden?

– Ikke så mange. “Kan du ikke lære deg å spille klarinett, da har jeg masse jobb til deg,” sa Egil Monn-Iversen til meg, men klarinett… det ble aldri noe av. Noen år seinere prøvde jeg å ta noen timer med Richard Kjelstrup, selve klarinettguruen i Norge, men etter et par runder ble vi i fellesskap enige om at det var like greit å la det være.

– Du dobler på fløyte istedenfor? 

– Ja, jeg begynte på Musikkhøgskolen i 1970 som pianist, men byttet raskt over til fløyte og var heldig som fikk gå hos mester Ørnulf Gulbrandsen. Et sånt bytte ville nok ikke ha kommet i stand i dag, for jeg var nesten nybegynner på fløyte. Dessuten var jeg ute og spilte saksofon nesten hver kveld og kom ofte til fløytetimene på morgenen med hoven fløyteleppe. Jeg ble vel ingen spesielt fremragende fløytist, men av og til, når jeg var i form, klarte Ørnulf å hale litt musikk ut av meg. Han var en mesterlig musiker, og det lille jeg kan om å forme en melodilinje, har jeg lært av ham.

– Det var i denne perioden rundt 1973–75 at du spilte i kvartetten til Arild Andersen sammen med de oppsiktsvekkende ungkalvene Jon Balke og Pål Thowsen?

– Ja, og det var for å klare den fløyteeksamenen at jeg sluttet der. Arild likte det ikke, men jeg lå såpass dårlig an på Høgskolen at jeg ville ha et halvt år fri fra saksofonen for å klare eksamen. Jeg karret meg igjennom, og jeg kan iallfall spille fløyte, selv om det ikke ble all verdens teaterjobber av det. En treblåser på teater skulle spille både klarinett, fløyte og alle saksofonene, og gjerne obo i tillegg.

Sparkle Studio på Sofiemyr, 20. oktober 2015. Knut Riisnæs har siste innspillingsdag for det som skal bli hans sjette album, som skal gis ut på Losen Records. Han, pianist Anders Aarum, bassist Jens Fossum og trommeslager Tom Olstad, har plassert seg i hvert sitt rom, hører hverandre i øretelefoner og jobber seg konsentrert gjennom et utvalgt originalrepertoar som teller langt flere låter enn hva det ferdige albumet kan romme.

Det skjer nesten 50 år etter at Knut Riisnæs debuterte i et platestudio. Sammen med altsaksofonist Calle Neumann og barytonsaksofonist Hans Knudsen utgjorde han den innleide blåserrekka da Public Enemies og Karin Krog spilte inn Bobby Hebb-hit’en “Sunny” i august 1966. I åra som fulgte medvirket han på et skred av plater før han endelig fikk laget sitt debutalbum Flukt med pianist Dag Arnesen, bassist Bjørn Kjellemyr og trommeslager Jon Christensen i mai 1982. 

Denne moderne, tenorsaksofonistiske maktdemonstrasjonen ble lydfestet i Talent Studio for Norsk Jazzforbunds plateselskap Odin med Christensen og lydtekniker Jan Erik Kongshaug som produsenter, og Flukt ble belønnet med Spellemannprisen det året i konkurranse med Radka Toneff & Steve Dobrogosz’ Fairytales og Cutting Edges Cutting Edge. Likevel skulle hele 80-tallet passere før Riisnæs på ny var plateaktuell under eget navn.

– Vi turnerte litt med Flukt-kvartetten, men etter hvert løste den seg opp og tida gikk helt til Gemini-sjef Bjørn Petersen koblet meg sammen med tenoristen Red Holloway. Og det var jævlig moro. Holloway [1927-2012] fortalte historier fra 30- og 40-tallets Kansas City, han var jo bare guttungen den gang, men han fikk bil av gangsterne og hadde virkelig vært med på sånt som er helt mytisk for oss yngre. Han hadde en sånn brei, fin gammaldags sound, det oste liksom gamledager av hele fyren.

Holloway-koblingen førte til to album kreditert Knut Riisnæs & Red Holloway med den svenske pianisten/organisten Kjell Öhman, bassist Terje Venaas og trommeslager Egil “Bop” Johansen. Først kom Confessin’ The Blues (1991), en forrykende session som ble fulgt opp året etter av den samme besetningen på The Gemini Twins.

I 1982 kom også Knut Riisnæs – Jon Christensen Featuring John Scofield – Palle Danielsson (Odin), nok en Spellemannprisvinner, og så skulle det gå ni nye år før Riisnæs laget Touching  sammen med Dag Arnesen, Terje Gewelt og Frank Jakobsen for Gewelts Resonant Music i 2001. Touching ble Spellemann-nominert, men trakk det korteste strået mot Urban Connections Urban Connection.

– Album nummer seks nå? 

– Jeg vet ikke… jo, kanskje det, sier han og sukker litt over at en forbigående kranglete rygg gjør vondt når han prøver å blåse hardt.

– Det spørs om ikke noe av det vi har spilt inn må gjøres om igjen, høyttenker han i det resten av kvartetten benker seg rundt bordet i oppholdsrommet og innleder en velinformert meningsutveksling om hva slags leverpostei som egentlig er best på brødskiva. Pause er pause, ikke alt kan handle om musikk hele tida, heller, men innimellom vurderingene av ulike leverposteimerker rekker Riisnæs å fortelle at kvartetten har som mål å spille inn et par av hans egen låter, noen av Aarum, antakelig en Vigleik Storaas-låt og kanskje en standardlåt.

– Du har hatt flere egne band, ofte kvartetter, gjennom årene, og spilt med mange andre. Er det viktig for deg at du trives ikke bare musikalsk, men også sosialt sammen med medmusikantene?

– Det er jo egentlig to sider av samme sak, kommer svaret. 

– Menneskene og musikken henger sammen, det blir fort vanskelig å få til noe bra med folk du ikke går sammen med.

– Å spille sammen på den måten jazzmusikere gjør, er en ganske intim affære?

– Det er det. Det sosiale har vært og er viktig for meg, og vi er et fint team nå. Jeg har hatt denne kvartetten i et par-tre år og synes den låter veldig bra der den driver musikken framover med en lett, fin swing som jeg synes er helt topp.

– Når du spiller i et band – det være seg ditt eget eller andres – hvem er da den viktigste musikeren i bandet i forhold til det du gjør?

– Tja… ingen er viktigere enn andre, men noen har mer makt. En pianist sitter jo med alle kortene – de rytmiske, melodiske og harmoniske – og har gjennom det makt til å styre musikken. Ellers har jeg en ting for trommeslagere. Jeg har vært heldig som har fått lov til å gjøre enkelte konserter med folk som Idris Muhammad og Elvin Jones, men de største opplevelsene har jeg hatt med Jon Christensen. For meg er han den største.

– Du har vært glad i kvartettformatet i alle år. Er det der du føler deg mest hjemme?

– Mest hjemme… det kunne vært moro å utvide kvartetten med for eksempel en ung, god trompeter. Det har alltid vært en veldig inspirasjon for meg at det jevnlig har dukket opp flinke folk som har vært yngre enn meg, faktisk har det vært ganske viktig.

– Tenker du på noen spesielle? 

– Ja, for eksempel på saksofonister som Petter Wettre, og brødrene Frode og Atle Nymo. Frode er vel den jeg har hatt mest kontakt med og den som har hjulpet meg med å holde meg orientert. Han har gitt meg cd’er med ting som har betydd mye for ham og som jeg ellers aldri hadde ville ha fått høre.

– Gjennom det aller meste av karrieren din har jazz i høy grad vært ei guttegreie bortsett fra når det gjelder sangere. Nå dukker det endelig opp kvinnelige instrumentalister over en lav sko, hva synes du om det?

– Merkelig at det ikke har skjedd før. Det er flott at det dukker opp unge, flinke musikere, hvilket kjønn de har, er jeg ikke så opptatt av.

Etter perioden med Arild Andersen Quartet i 1974–75 og fullført fløyteeksamen i ’75 fortsatte Knut Riisnæs frilanstilværelsen med egne kvartetter og i andres store og små band. Ditlef Eckhoff, Ketil Bjørnstad, Radka Toneff, Pål Thowsen, Per Husby og Laila Dalseth er blant dem som hentet ham til plateinnspillinger utover 70-tallet, og han var også med på klassikeren Østerdalsmusikk.

– Det har alltid vært nok jobber til at det har gått rundt økonomisk, men frilanssituasjonen har forandret seg mye i de seinere åra, sier han.

– Det er blitt færre spillejobber, og seinest for tre dager siden snakket jeg med en ung, flink teatermusiker som nå vurderer å finne seg noe annet å gjøre. På teatrene er det blitt færre musikere og flere maskiner som lager musikken, og på Folketeatret spiller de ren karaoke. Det er gått så langt at selv Musikkhøgskolen lar studentene sine være gratisorkester i et tv-program som NRKs Stjernekamp og attpåtil gir dem studiepoeng for det.

– Studiepoeng for gratisarbeid som undergraver det arbeidsmarkedet som de samme studentene snart skal ut på?

– Javisst. Da jeg kritiserte dette i et innlegg på musikkultur.no, svarte Norges Musikkhøgskole at tv-jobbing er så fin erfaring for studentene. Det er så korttenkt at jeg ikke har orket å følge det opp. Vi er jo alle i samme båt. Den dagen det blir for få jobber til profesjonelle frilansere, vil det gi seg utslag i mindre søkning til Musikkhøgskolen også. Sett med profesjonelle pr-briller er den reklamen Musikkhøgskolen får gjennom Stjernekamp antakelig verdt millioner, her er det nok noen smarte markedsfolk ute og går.

– Apropos Musikkhøgskolen: Har du hatt elever selv? 

– Noen, men jeg synes det er vanskelig å “undervise” i jazz. Da er det bedre å spille sammen, at unge, uerfarne folk får spille sammen med folk de ønsker å lære av.

– Har du noen gang opplevd sjangerdiskriminering, at klassisk er blitt vurdert som “finere” og mer høyverdig musikk enn jazz?

– Ja, i min mors pianomiljø var nok jazz et fy-ord. Men jeg har også opplevd at klassiske musikere har vært litt misunnelige på oss jazzmusikere. De skulle gjerne visst hvordan vi får det til. Tenk deg selv – her har du viet hele ditt liv til å bli musiker på toppnivå, og så møter du musikere som låter spennende og annerledes, og du klarer ikke å fatte hva de driver med og hvordan de får det til. Hvilken frustrasjon!

Blant oss som satt med store ører mot lydene som strømmet ut fra Club 7 og Oslos jazzscene på slutten av 60-tallet, var ett tema permanent oppe til debatt: “Hvem er den beste up-and-coming saksofonisten i Norge? Calle Neumann, Jan Garbarek eller Knut Riisnæs?” Svarene varierte, gjerne ut fra skiftende dagsform hos debattantene og aldri omforente definisjoner av “beste”, og spørsmålet forble ubesvart inntil det med årene ble avløst av en “sannhet”: “Hvis den beskjedne Knut Riisnæs bare hadde vært litt mer frampå, ville han ha vært et stort internasjonalt navn.”

– Vel, du må ville det, da, kommenterer hovedpersonen nøkternt. 

– Og jeg har liksom aldri helt villet. Jeg kunne godt ha tenkt meg å ha hatt litt flere jobber, men det der med å satse for å bli et stort internasjonalt navn…

– og reise verden rundt og spille hele tiden?

– … det vet jeg aldri om jeg hadde kunnet gjøre, uansett. Men joda, hvis jeg hadde vært litt mer om meg, kunne jeg kanskje hatt litt flere jobber, iallfall.

– Har du vært beskjeden på egne vegne fordi du har tvilt på talentet ditt? Tvilt på ferdighetene dine?

– Nei. Jeg har vel bare vært mer opptatt av å spille enn av the business side, rett og slett.

– Mer opptatt av å spille enn av å bygge en karriere? Saksofonisten som alltid seiret over skipsmekleren?

– Det kan du godt si. 

– Har jeg rett når jeg hevder at det rundt omkring i verden finnes mange strålende jazzmusikere som spiller like bra eller bedre enn mange av sine berømte kollegaer, men som har forblitt ukjente fordi de på ett eller annet tidspunkt valgte bort karrièrestrategi og hektisk turnéliv til fordel for et roligere (familie)liv og musisering stort sett på hjemstedet?

– Jeg har også hørt det snakket der… “han hadde vært så bra dersom hvisomatte ditt og hvisomatte datt”… det er jo bare vås. De aller fleste av dem som blir stjerner blir det fordi de har et eller annet helt spesielt, det er jeg overbevist om. Jeg tror ikke at det er tilfeldig. Enten er de i forkant av utviklingen eller så… se på Jan [Garbarek] for eksempel, det er klart han har noe spesielt. Han hadde ikke vært der han er hvis han ikke hadde hatt noe spesielt. Han er en fantastisk saksofonist som har skapt seg sin egen lille musikkform, det er jo helt stort. Det er det at han er så bra som ligger bak Jans suksess, og i tillegg til det, har nok suksess som sådan også noe å gjøre med å være på rett plass til rett tid. Ha litt flaks, rett og slett.

– Hva er nøkkelen til å skape seg sin egen lille musikkform? 

– He-he, det var et stort spørsmål. Vet ikke om det finnes noen nøkkel, jeg har ikke funnet den, men man kunne kanskje begynne med å skrive litt musikk selv? Det er viktig å skrive, gjøre innspillinger og holde på.

– For å hele tida kunne utvikle sitt eget, personlige uttrykk? 

– Ja, og for å unngå å måtte spille “All The Things You Are” hele tida. 

– Hva er feil med “All The Things You Are”? Har ikke du et ganske godt forhold til standardlåter?

– Jo, jeg elsker å spille standardlåter, melodier jeg kan så godt at jeg i gode stunder kan frigjøre meg helt fra dem. Det er slett ikke noe feil med standardlåter, men det er krevende å gjenskape dem på en måte som folk ikke har hørt tusen ganger før. Dessuten – eller kanskje delvis derfor – har det ikke vært klima for standardlåter i Norge. Det virker som om folk i jazzmiljøet har funnet det gammelmodig.

– Det er da ingenting ved bra spilt musikk som er gammelmodig? 

– Jo, hvis man ikke evner å nærme seg gammel musikk med et nytt skråblikk, blir det gammelmodig.

– Men noen må jo holde tradisjonen oppe og i live også? Ellers havner den død og livløs i glassmonter?

– Jo, men det er ikke hipt. Og en musiker trenger jobber. 

– Spesielt en evig frilanser? 

– Ja!

***

Knut Riisnæs: 3 favoritter 

Knut Riisnæs’ beskjedenhet på egne vegne er betydelig. Tross medvirkning på hundrevis av låter på sine egne og andres album, viste det seg umulig å få ham til å plukke ut ti favoritter. Fem ble også i meste laget, men etter litt nøling fant han fram til tre der han er fornøyd med sitt eget bidrag.

“Flukt – del 3” fra Knut Riisnæs Quartet Flukt (ODIN) 1982 

– Jeg synes jo egentlig at det siste sporet på den Flukt-skiva, er ok. Det er en cool saksofonsolo der, den er jeg for så vidt fornøyd med. Dag Arnesen, Bjørn Kjellemyr og Jon Christensen utgjør resten av kvartetten.

“Willow Weep For Me” Fra Carl Størmer’s Jazzcode Being Here (JazzCode) 2011

 – Denne er også ganske all right. Den er på et album jeg gjorde med trommeslager Carl Størmer, pianist Lars Jansson og bassist Mats Eilertsen for Størmers plateselskap.

“Softly As In A Morning Sunrise” Fra Terje Bjørklund Yesterday Song (Reflect) 2014 

– Dette har jeg nesten ikke hørt sjøl en gang. Det er et opptak fra en konsert på Trubadur i Trondheim med meg, Terje Bjørklund, Bjørn Alterhaug og Jon Christensen i 1981. NRK- opptaket sirkulerte lenge på Jazzlinja i Trondheim, men Terje Bjørklund ga det til slutt ut på samleplata si, Yesterday Song, for et par år siden.

Fra forsiden

Nyhet

Sært i Smeltehytta

Kongsberg Jazzfestival har programmet for årets Særingfest klart. Den mer eksperimentelle delen av festivalen byr i år på blant annet trioen SPACE, Phil Minton & Veryan Weston, Nicole Mitchell solo og Christian Wallumrød & Ingebrigt Håker Flaten.

Nyhet

Vossa Jazz utlyser to stillinger

Etter ett års permisjon fra stillingen som festivalsjef i Vossa Jazz, har Trude Storheim annonsert at hun går nye veier. Nå utlyser festivalen både sjefsjobben og en produsentstilling. Søknadsfrist er 12. mai.

Meld deg på vårt nyhetsbrev