Now's the time

NTT: Grioten i Oslo Spektrum

Ibou Cissokho har spilt kora for over 110.000 mennesker i august med Karpe, Marius Neset urfremfører verk i Royal Albert Hall i helga, Mona Krogstad briljerer på sin første kvartettskive og JazzArkivet i Stavanger feirer 25 år denne helga i stor stil.

God ettermiddag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsavis i digital remseform for mennesker som sier jeg liker all slags musikk og mener blodig alvor. (Hvorfor skriver jeg denne høystemte hilsenen hver uke, egentlig? Jeg er ikke sikker, egentlig, det har bare blitt sånn, Regel #1: Bloggen NTT skal starte i en tone et sted mellom Filmavisen-voiceoveren og Flåklypa-fortelleren, også tar vi det derfra)

Her er hovedsakene:

1. Ibou Cissokho om korastemming, Karpe-stemning, norsk folkemusikk og griotarven etter sin far, Solo.

2. JazzArkivet i Stavanger feirer 25 års jubileum og forteller om idealisme og de viktige tingene i livet: Plassen, folkene og musikken.

3. Mona Krogstad om kvartettdebuten Virgo Sun, lærergjerningen på Sund og astrologi.

4. Marius Neset urfremfører musikk for jazzband og orkester i Royal Albert Hall denne helga og forteller om hva komponistgjerningen har gjort med saksofonspillet.

En liten håndfull konserter rekker vi å nevne før vi drar i gang – vi registrerer med store øyne at Freedom of Expression-festivalen til Nobels Fredssenter stiller med blant andre Sarah Camille, Andreas Røysum Ensemble og Fredrik Høyer & Bendik Baksaas på lørdag, vi skulle ønske vi var på Punktfestivalen i Kristiansand denne helgen og vi gratulerer Ellen Andrea Wang med Radka Toneffs Minnepris – hun spiller også med kontrabassorkesteret sitt, som vi har snakket med henne om tidligere, på sesongåpning på Victoria i morra. I kveld spiller den hardslående vibrafon/barytongitar/trommer-trioen I Like To Sleep på Blå, det vil vi si er en veldig Blå Booking, Tynset Jazzfestival går av stabelen denne helgen og Thomas Strønens Time is a Blind Guide spiller på Energimølla i Kongsberg neste uke

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Tro det eller ei, Ibou Cissokho har spilt for flere mennesker enn Karpe den siste måneden


Ibou Cissokho. Foto: Akam1k3/Little Big Sister

Man kan krangle helt til jul om når høsten starter, men for mange av oss er det nokså nøyaktig nå – og den kommer etter en svært intens august i musikkens tegn, kanskje særlig i Oslo hvor antallet festivaler har strukket seg mot det tosifrede. I tillegg har altså 110.000 mennesker vært i Byhallen i Oslo for å se Karpes megaforestilling SAS SPEKTRUM – NTT-redaksjonen er intet unntak. 

I tillegg til Karpes faste band, gjestevokalister og dansecrewet Quickstyle fikk vi se fire musikere som alle sammen har gitt NTT-redaksjonen store lytterkick i lang tid – bansurispiller Mira Tiruchelvam, fiolinist Harpreet Bansal, perkusjonist Sidiki Camara og ikke minst koraspiller Ibou Cissokho

Hvis vi finregner på det, er vi nokså sikre på at Ibou har spilt for 110.400 mennesker siden starten av august (DERAV MELLOMTITTELEN!). Han var jo også innom en visstnok legendarisk Melaklubbkveld på Hærverk (der teller vi 100) og  under Øyafestivalen ble han invitert av blogghalvdel Vinger til å holde et lite sett sammen med sanger og perkusjonist Bafana Nhlapo på festivalens omdiskuterte, men fine Biblioteksscene (der var det jo minst 300 som satt i omegnen). Og alt dette tells, selvsagt. De siste årene har vi hatt gleden av å se ham i en rekke intime settinger, med Nhlapo, med folke-og-altmuligmusiker Selma French Bolstad (som nylig har solo-brakdebutert under navnet Selma French), med perkusjonist Solo Diarra og mange fler. På søndag åpner han årets sesong på den fantastiske konsertserien Kampenjazz sammen med gitarist Becaye Aw og sanger Liv Ulvik

Ibou Cissokho er oppvokst i Senegal, og han er av griot-slekt. Store Norske Leksikon beskriver denne rollen som “yrkesmusiker og historieforteller” – andre har simpelthen sagt at det tilsvarer den gamle norrøne rollen skald. Tradisjonelt skal du kunne opptre som fredsmegler, budbringer, historieforteller og slektsgransker – og i tillegg skal du kunne spille, på instrumenter som ngoni, balafon eller kora, den store vestafrikanske harpen (#harpeoveralt). 

Faren til Ibou het Solo Cissokho, og han var en stor griot i Senegal som også satte et varig preg på norsk musikkliv. Han gikk dessverre bort i 2019, og da intervjuet vi musikkjournalist Sigbjørn Nedland om Solos betydning for norsk musikkliv. Nedland – som blant annet jobbet i NRK P2s Jungeltelegrafen i mange år – beskrev ham som en av de største internasjonale musikerne som har bodd i Norge. På albumet Frå Senegal til Setesdal, skapte Cissokho forbindelser mellom senegalesisk folkemusikk og folkemusikk fra Setesdal sammen med Kouame Sereba, Bjørgulv Straume og den store sangeren Kirsten Bråten Berg. Nedland sa følgende om albumet til oss: 

Det var en banebrytende plate som tilnærmet seg oppgaven med å kombinere tradisjonskulturer på en helt riktig og vellykket måte. Den er preget av en selvfølgelig respekt for hverandres uttrykk, hvor man gikk inn og fant felleselementer som kunne bygges på. En ukunstlet og naturlig samarbeidsform der det rett og slett er musikere som spiller sammen. Det er ikke noe designet eller planlagt resultat, et sånn “konsept” med eksotiske elementer, sånn som alt for mye av musikk som er blitt laget i hybridsammenheng har endt opp med å være. Det er et møte på flat mark, så å si. Og jeg tror vi nok kan kalle det en foregangsplate på det viset der. Den ga folk en aha-opplevelse på hvordan dette kunne gjøres, som jeg tror har påvirket hvordan andre har gått inn i det siden.

Ikke verst. Mange nye musikalske møter har kommet siden den gang, ting utvikler seg stadig, kanskje vi blir klokere/smartere også – men den plata holder seg sjeldent godt. 

NTT hadde lyst til å snakke med Ibou om alt dette – om koraen, små og store musikalske samarbeid, om Solo, om griot-arven og om konserten vi får se på søndag. Men det var vanskelig å ikke starte med ti helt spesielle dager i Spektrum.  

For et år du har hatt – hvordan har opplevelsen vært med å spille for så vanvittig mange mennesker?
– Fantastisk – det er et av de beste årene. Jeg hadde ikke forventet det. I januar og februar hadde jeg en turné med Skolesekken, og plutselig fikk jeg en telefon fra Thomas (Kongshavn, bandleder for Karpe, journ.anm). Hei, er du interessert i å spille med oss? Jeg bare hæ? Karpe? Herregud, selvfølgelig, og så kom han med datoene i festivalturnélisten. Skien, Stavanger, Bergen, Trondheim… og så fikk jeg beskjed om at de ville ha meg med i Spektrum. Hva, Spektrum? Ti datoer?? 

Hvordan var øvingene og arbeidet med å få koraen inn i det lydbildet? Jeg vet at de for eksempel jobbet en del med Harpreet Bansal før de fant fram til bidragene på Omar Sheriff. Var det mye eksperimentering?
– All musikken var jo ute allerede, jeg kom inn da turneen skulle planlegges. Vi hadde en dag på Øvingshotellet for å teste, da hadde jeg hørt filene på forhånd. Jeg fikk stemt koraen min innenfor den popstilen, og tenkte det beste kanskje var å ta med to – en el-kora som passer lyden bedre, i tillegg til den tradisjonelle koraen min. Det var mye skifting underveis – du vet, låtene bare kommer, så jeg måtte være veldig klar for å switche om, haha! Men øvingen gikk kjempebra, syntes Thomas. Jeg også – å høre hvordan lydbildet låt samlet var et annet nivå. For Karpe er jo også det å få inn oss noe nytt. Albumet var ferdig, folk kunne alle låtene… hvordan skulle jeg få spoten min i det, den plassen som trengs til en liten strengegreie eller en melodi? Det gikk helt fint. Så fra da sa vi, vi kjører på. De var også dyktige i måten de lagde plass, å være så åpen syns jeg er veldig profesjonelt. 


Bandet poserer foran den oppblåsbare haien til Magdi, hans foretrukne framkomstmiddel etter at de vræka Toyotaen. Foto: Akam1k3/Little Big Sister

Hvordan har den måneden føltes, med så store konserter hver helg?
– For meg var det noe helt annet. Jeg pleier å spille konserter hvor folk sitter rolig og hører på musikken med et glass vin eller en øl, kanskje gjør litt meditasjon mens de hører på koraen og sånne ting. Det å forlate det og hoppe inn i en situasjon hvor jeg hører skrikene til mange tusen mennesker når jeg kommer på scenen… in ear-monitoring var jeg heller ikke vant til. Så for meg var det… wow. Det at folk kan alle sangene gir meg energi til å virkelig eksplodere og komme med det jeg skal gjøre. Med én gang det begynner, starter alle å synge. Da er det ikke lov å gjøre noe feil. 

Men både du, Mira Tiruchelvam, Sidiki Camara og Harpreet Bansal føltes også ganske frie oppi det hele til å bidra instrumentalt og være seg selv, selv om det var en stor regissert produksjon.
– De sa, spill mer, spill mer, de ville bare høre det. Men etter hvert ville vi også lage mer plass til hverandre. Sidiki har den soloen på “Blod, Homie”, så kommer vi til “Salmalaks” hvor jeg tar over for drop’en, du har slutten på “Paf 2” hvor koraen skinner… vi jobbet ganske mye med det. 

Hadde du hørt mye på dem før du ble spurt?
– Jeg hadde hørt dem tidligere, men aldri møtt dem. Noen av hitsa har jeg hørt på radioen når jeg har vært ute og kjørt bil. “Puster Fortsatt”. Allah allah, “Paf.no” har jo vært overalt. En gang kjørte jeg med barna mot Ski, og da kom den på, og de sang med. Da tenkte jeg, for en kul sang. Men jeg hadde ikke forventet å få en telefon om å være med! 

Hva syntes barna dine om det?
– Datteren min er for liten, men sønnen min kom i Spektrum, med mammaen. Han syntes det var helt fantastisk, wow, pappa – han ville komme mange ganger også, men da måtte jeg si at jeg ikke hadde flere billetter, hahaha! Kanskje han kunne vært på soundcheck, men da er han jo på skolen. I går snakket vi litt, og han har lyst til å melde seg på musikkskole. Jeg vet ikke hvilket instrument, og jeg vil ikke pushe. Gitar, keys, hva som helst. 

“Men det finnes en kora her…”
– Hahaha, ja, koraen står her hjemme. Det får han uansett. Det er sånne ting man arver. Men hvis han har lyst til å lære noe annet er det helt ok. 

Men du har lyst til at han skal ta griot-rollen?
– Selvfølgelig, det går jo i arv. Det er ikke alltid så lett å få tid til å sitte sammen og spille, men jeg har spilt mye for ham. Én gang hadde jeg en barnekonsert på Caféteateret hvor han var og så på, og da endte han plutselig opp på scenen med meg. Jeg føler at det kommer! Det er veldig kult at han sier at han har lyst til å lære musikk etter Spektrum-konserten. 

Når du bringer griot-arven videre, er du opptatt av at han skal bli best mulig? Tenker du på når han bør ha lært forskjellige ting, eller tenker du at han får gjøre det når han har lyst?
– Det er mest når han har lyst. I griot-tradisjonen pusher de det ikke, men de viser deg det. Instrumentet tilhører hjemmet, og det er åpent for alle som vil prøve. Den står der hos oss, av og til går han forbi og bare rører ved den, så går han videre. Av og til har han lyst til å lære et par noter, også gjør han det. Du vet med barn, det er alltid noe annet som kommer og forstyrrer. Men jeg skal vise ham teknikken, og jeg skal vise ham hvordan man lager den, hva man trenger for å lage en. Det er veldig viktig å kunne lage instrumentet sitt sjøl – du vet, når man reiser, kan den bli ødelagt når som helst. Og det er ikke et vanlig instrument verden rundt. 

Nei, du kan liksom ikke gå inn i en hvilken som helst 4Sound-sjappe med en ødelagt kora, ser jeg for meg!
– Haha, nei, så da må jeg gå litt inn i detaljene, forklare og skrive det ned… det er opp til ham, men arven er jo der. Den kan han ha med seg som en ekstra ting i livet. 

Når var det du bygde den første koraen din?
– Jeg husker ikke helt, men det var nok da jeg var ti-elleve år gammel. Farfar pleide å lage koraene hjemme, og storebroren min og jeg ble sendt for å kjøpe alt som trengtes av tre, strenger og skinn. Så så vi på ham gjøre det. Sette ting i vann, la det tørke, gjøre klar kalebassen, sette den opp, legge den i solen, vi så hele prosessen. Én gang bestemte storebroren min og jeg oss for å lage vår egen – for alle han lagde ble enten solgt, eller så kom noen og tok de med seg. Hele familien spiller jo, besteforeldre, onkler. Så når noen kom på besøk og så en fin kora, tenkte de den der vil jeg ha, også fikk de den. Vi endte alltid opp uten instrumenter! Så vi kjøpte alt vi trengte og bygde mens bestefar fulgte med og sa fra om vi gjorde noe feil. Det ble til den koraen broren min og jeg brukte. Av og til måtte jeg sitte og vente til han ble ferdig før jeg kunne spille, og én dag bestemte jeg meg for at jeg ville ha min egen. Da var jeg sikkert 16. Og da tenkte jeg også, her hjemme, det er her vi er. Men hva med det som er utenfor? Pappa var mye ute og spilte med folk, han kom tilbake med norsk folkemusikk og ting som låt annerledes. Jeg tenkte at jeg kunne prøve å spille med noen som spilte andre ting, kanskje bass og gitar, så jeg begynte å spille med en venn som lærte seg bass og spilte på gata. Det var han som lærte meg litt noter og om stemminger. Hjemme var det bare sånn at vi stemte instrumentet slik vi følte, det var ingen regler eller noe sånn. Når koraen er klar og alle strengene er satt på, er ikke strengene tighte ennå. Det kan ta flere uker med spilling før de får satt seg og skinnet blir sterkt nok. Vi spiller og stemmer, spiller og stemmer, føler på det til vi kommer opp til veldig lyse toner. Det var sånn jeg begynte. Jeg lagde min egen kora, dro ut og spilte med folk som for eksempel spilte keyboard. Jeg ville bare jamme, liksom, og når man spiller med andre instrumenter blir ørene vant til noe annet. 

Og da må man jobbe mye mer med forskjellige stemminger for å tilpasse seg?
– Ja, nettopp. 

Du nevnte at du måtte finne en “pop-stemming” med Karpe, og du har prosjekter med hardingfele hvor det kanskje er noe annet du må gjøre. Hvordan går du fram for å finne ut det som passer og er praktisk i ulike sammenhenger?
– Jeg leser ikke noter så godt, men hvis jeg får en fil med meg hører jeg den flere ganger. Og så stemmer jeg koraen etter det. Den blir annerledes, ikke ordentlig kora, men smaken av kora skal være der fremdeles. Hvis jeg jeg hører en låt, stemmer jeg én og én tone etter den, så hører jeg hva jeg har flyttet på. Hvilke strenger gikk opp, hvilke gikk ned, var det en halvtone eller en kvarttone… også skriver jeg det ned, og da vet jeg at jeg har den sangen klar. Det er min måte å tenke på stemming. En gitar kan liksom spille en G – og det kan jeg også, men det er noen ting jeg må vite på forhånd for å få spilt alle tonene. Nå er jeg vant til det, så det går fort. 

Fortell om den elektriske koraen – hvem er det som har bygd den?
– Det er en venn av meg som heter Sergio. Han er en veldig hyggelig mann som bor i Russland og som har reist mye i Afrika. Han kom på ideen om å bygge en kora man kunne reise med. Å få den inn i en bag som man kan ta med seg på flyet. Det er alltid vanskelig å sende en kora, den ender ofte opp med å bli ødelagt. Han sendte meg den første el-koraen han bygde, og jeg syns det var morsomt – som musiker liker jeg å kunne få annerledes toner. Du skjønner sikkert det – det gir andre følelser. Han spurte meg om jeg kunne prøve den og om jeg hadde noen tanker, og jeg svarte at jeg likte den og sendte noen kommentarer. Etter det har han solgt mye rundt i Europa, USA og Asia. Det er trist med alt som har skjedd det siste året, jeg har ikke noe mer kontakt med ham nå. Men han er veldig hyggelig. Musiker også. 

Med en el-kora kan du jo også gå inn i hele effektuniverset.
– Yes!! Det er noe av det beste. Den gamle koraen er fin i seg selv, med sin lyd, den trenger ikke så mye. Men den lille der, hvis du har noen effektpedaler med harmonier eller hva som helst, blir det helt annerledes. 

Eksperimenterer du mye med det?
– Jeg har ting hjemme som jeg prøver ut for å finne ut hva det kan gi meg og hva jeg kan finne i de tingene. Da jeg spilte med Karpe-bandet kom de med nye effektbokser som de spurte om jeg ville prøve. 

Korapedaler?
– Hahaha, nei, det var bokser til nylonstrengsgitarer. Det hørtes veldig fint ut. Med én gang jeg prøvde det tenkte jeg det vil jeg ha! Men de likte jo også den ekte koralyden veldig godt og ville høre mest mulig av den. Vi måtte samarbeide, de kunne få litt, og så kunne jeg ha el-koraen på noe. 

Når man har pedaler trenger man jo ikke høres ut som noe som er “ekte” lenger.
– Det er det som er så fint med det, det er en opplevelse jeg har savnet når det bare har vært instrumentet, instrumentet, instrumentet i flere år. Det er en veldig vakker klang å få til, selvsagt, men man ønsker seg også noe som er annerledes. Ikke full destruction, men noen rare lyder, litt atmosfære, ting som går, fryste lyder hvor toner står stille – koraen har ikke det. Jeg liker det. Ting forandrer seg veldig fort, og vi som spiller et veldig gammelt og tradisjonelt instrument må være åpne for det som skjer i verden. 

Det er jo en del av det tradisjoner også er – noe som tilpasser seg gradvis.
– Ikke sant. Det andre glemmer vi. Så jeg tenker at vi kan ha begge deler, vi kan ha det tradisjonelle, og så går vi tilbake til der ting forandrer seg. 

En plate som Frå Senegal til Setesdal, som faren din var med på, var en viktig skive med en uanstrengt måte å blande uttrykk på. Det føltes nytt, og den er blitt husket. Føler du at det å skulle utvikle noe, å eksperimentere, er en arv du har med hjemmefra?
Ja. Jeg husker første gang jeg hørte CD-en Fra Setesdal til Senegal. Den inspirerte meg. Tonene fra den norske tradisjonelle musikken var litt annerledes enn de vi hadde. Det inspirerte meg mye, dette var i Afrika før jeg kom til Norge. Pappa som kommer inn med koraen, stemmen til Kirsten… what? Og Kouame og munnharpen til Bjørgulv Straume. Jeg hadde den på discman og måtte kjøpe batterier hele tiden, jeg hørte masse på den. Vi skulle egentlig gjøre en stor konsert med den musikken som ikke ble noe av, men det kommer en vakker dag. 

Men det er interessant, da, både du og faren din har nå vært med på sentrale prosjekter som på mange måter handler om å finne nye toveis former for utveksling mellom kulturuttrykk.
– Ja, jeg har tenkt på det. 

Føles det som at de to prosjektene har noe felles?
– Det er noen ting der, den samme inspirasjonen. Jeg var ikke med på selve albumet Omar Sheriff, men jeg tror det kommer noe med kora og Karpe i fremtiden. Jeg fikk den inspirasjonen fra pappa, han var en musiker som delte med alle. Hvis du spilte… harpe fra Sør-Afrika eller harpe fra Norge, så ville han samarbeide med én gang. Det er instrumentene – de snakker, de deler toner. De har sitt eget språk hvor de treffes, og så hører vi lyder som er fine. De kommuniserer veldig bra. 

Det å bli fascinert av instrumentene folk bruker er jo en fin måte å komme inn i ny musikk på. På konserter forteller du gjerne litt om koraen underveis. Hvorfor er det viktig for deg, tror du?
– Noen har kanskje aldri sett en kora før. Og noen har sett den, men ikke fått noe informasjon om den. Jeg syns det er viktig å dele det hvis du vet hvor storyen kommer fra. Kanskje en i publikum har lyst til å lære seg litt. Det er et instrument, det skal deles. Sånn er grioter, jeg vil åpne døra, invitere folk inn, la dem spille. Det er ikke så vanskelig som man tror. I gamle dager ble koraen spilt for kongen, den har vært der i mange generasjoner før oss. Etter hvert er den blitt nedarvet i familier vi kaller griot-folk. De dro rundt med sin kora og sin tromme, de fortalte historier og delte hva kongen ville si til folket. Det var en viktig rolle i det samfunnet. Min farfar fortalte at når det brøt ut krig, ble aldri grioten rørt – for historien trenger noen som lever, noen som forteller om det som skjedde. Det var veldig viktig i den gamle tiden, å huske det som har skjedd mellom landene, å kunne forklare hvorfor noen har etternavnet de har. Vår rolle er å dele historier, spille musikk og fortelle folk hvor de kommer fra. Vi bærer de historiene, deler med våre barn og så kan de dele dem videre. Vi skal fortsatt holde på den kulturen, den er viktig å ikke miste. 

Du spiller ofte med norske folkemusikere, enten det er Selma French Bolstad, som du har jobbet mye sammen med, eller Liv Ulvik trioen du skal spille på Kampenjazz med nå i helgen for eksempel. Og du vokste opp med prosjektene faren din gjorde med folk som Kirsten Bråten Berg og Bjørgulv Straume. Hvordan er det i dag – føles det som hjemme for deg, når du for eksempel hører lyden av hardingfele?
– Jeg føler meg veldig hjemme. Jeg husker da Selma og jeg spilte på Jørn Hilme-stevnet. Selma hadde familien sin der, og alle de spiller jo hardingfele, haha! Etter konserten vår hadde folk en dans, hva heter det… det er én som spiller, og så danser folk rundt. Da jeg kom dit så jeg at  flere sto klare ved han som sto og spilte. Og da han var ferdig, kom en annen der, og fortsatte. Det kunne vært som å være med familien min i Senegal. Da kan man spille koraan, så legge den fra seg, og så kommer broren din og fortsetter. 

Musikken virker ikke så opphøyd som andre deler av musikklivet, kanskje, den deles mer har jeg inntrykk av.
– Helt riktig. For en opplevelse – og når folk er ferdig med å spille, kom det mat. Jeg kjente meg igjen. Det er kommunikasjon i den musikken, den forteller historier, hvordan du skal danse, hvor fort du skal danse… sånne ting liker jeg veldig godt. Da jeg møtte Selma og vi spilte, sa produsent Hallgeir Frydenlund fra Rikskonsertene at du og Selma er på en måte litt like, for hun er også en slags griot. Og det som er morsomt, er at pappaen til Selma har spilt med pappaen min. Vi ante det ikke, men en dag hadde Selma sagt at hun skulle spille med Ibou, og han hadde spurt hvem det var, så hun forklarte at det var en som spilte kora. Vent litt, er det sønnen til Solo?? Det var veldig morsomt å finne det ut. Selma og jeg jobber med å lage flere sanger sånn at vi kanskje kan lage et album. 

Ja, det håper jeg virkelig.
– Jeg også. Men hun er veldig opptatt akkurat nå, da, med ny plate ute og masse ting..

Det er du også!
– Haha, ja. Men vi kommer til å spille igjen. Vi skal bygge det der opp. 

Hvordan jobber dere? Det er ikke lett å høre hva som kommer fra hvem av dere. Ta den låta om Josef og Maria som dere spiller…
– Hun kom med den sangen, også ba hun meg bare om å legge noe på. Så jeg hørte litt, og begynte. Og det er en kommunikasjon mellom instrumentene der, med én gang man begynner. Kanskje de har møttes før, jeg vet ikke. Andre ganger kan jeg spille små ting inn på telefonen og sende over til henne, så hører hun på det. Sånn jobber vi. 

Fortell om trioen du skal spille med på Caféteateret!
– Det er to veldig hyggelige musikere der også, Becaye Aw på gitar og Liv Ulvik på sang. De har jeg jobbet sammen med før. Det skjedde i den tiden pappa døde og jeg skulle reise til Afrika. Vi skulle egentlig øve, og så tok Becaye kontakt og sa, Ibou, jeg vet vi har sagt at vi skal spille, men jeg vet også at du har det veldig tøft akkurat nå og skal reise tilbake, så vi kan utsette det. Men jeg sa at det går bra, jeg kan gjøre det, for pappa var musiker, han var stolt av det og av å høre kora-lyden. Gigen var to dager før jeg reiste. Den konserten var helt fantastisk. Siden har vi bygd trioen og spilt rundt omkring, på Telemarkfestivalen, i Oslo og forskjellige steder. Sangene er av Becaye og jeg, det er en miks, og Liv synger hele settet. Vi synger litt backingvokal for å støtte henne. Det er fint å høre på, Becaye og Liv er mestere. De tok meg inn på en fin måte. Folkemusikk, blues, afro… en veldig god blanding, mens tekstene er på norsk. 

Liker du å synge på norsk også?
– Jeg kan gjøre koringer på norsk, men jeg synger mest på mandinka. Becaye synger på fulani, tror jeg. Mandinka, fulani og norsk. Og fulani og norsk har noen toner som ligner veldig på hverandre når man synger, det er fint å høre på. 

Karpe-konsertene handlet mye om foreldre og foreldregenerasjonen. Det var en vakker tekstopplesning underveis av Yohan Shanmugaratnam om melankolien barn av migranter føler på og flere av sangene er innom temaet. Tenkte du noe på faren din underveis da du spilte?
– Jeg gjorde det. Spesielt da jeg så de filmene av både Chirag og Magdi fra de var små, med foreldre rundt seg, som ble vist underveis. Det var fantastisk å vise det, å fortelle hvor man kommer fra. Da skjønner jeg at pappa er der. Jeg vet at jeg savner ham veldig mye – sånn er livet. Pappa og jeg var veldig nære, vi var veldig gode venner. En gang satt vi i en taxi i Senegal. Han var kjent der nede, nesten så det var vanskelig å reise med ham. Jeg satt foran, han satt bak i taxien. En mann kjørte forbi oss, og kjørte tilbake og ropte Solo, er det deg? til meg. På den tiden lignet vi, vi hadde ganske mye hår begge to. Jeg ropte jajaja, det er meg tilbake til ham, hahaha! Han begynte å snakke mer til meg, vi er så glade i deg, kan du ikke gi meg en CD da, jeg sa ja, klart du kan få, og det begynte å komme flere folk som samlet seg rundt taxien. Jeg hørte pappa si kjør, kjør, kjør til sjåføren. Da vi kom hjem lo vi masse. Når jeg spiller føler jeg at han er i nærheten, for det er han som har lært meg det jeg spiller. Han har lært fra sin far, så har han lært meg sin teknikk og jeg prøver å finne hvem jeg er i koramusikken. Det er det som er viktig, det var det han sa jeg skulle gjøre. Men alltid, når jeg spiller, kommer det øyeblikk hvor jeg tenker wow, dette minner meg om ham. Og jeg tror det skjedde hver eneste av de ti kveldene i Spektrum, jeg tenkte at pappa var her. Det kom et øyeblikk. Når den store kuben ble heist opp, skrikingen, du lukker øynene, alt reiser seg og du løfter instrumentet… det er stort, altså. For en følelse. 

 

Nordisk mirakel

Det er heftige Åpen Klasse og NTT-vibber over samtlige av de norske platene som er kommet gjennom nåløyet og blitt med på shortlisten over nominerte til Nordic Music Prize som skal deles ut på Bylarm om noen uker. De tre er Benedicte Maurseths magiske Harr, Bendik Giskes queer solosaksofonskive Cracks og Jenny Hvals melodisk frodige Classic Objects. Det er ganske sprøtt, og meget betryggende, at musikk som dette nå er det offisielle lydsporet til det norske selvbildet.

Vi ønsker alle nominerte hell og lykke til.

 

 

 

 

Jaga-Martin på nye eventyr

Det er litt rart å omtale Martin Horntveth som Jaga-Martin, for han er jo så mye mer enn dét, en multimusiker i jazzens tjeneste som også har operert som plateprodusent for flere av rockens fire store, og som emosjonssterk filmmusikkkommponist. Og som humør- og samholdsspreder i trommismiljøet er han uvurderlig.

Hortveths bestillingsverk for Kongsberg i fjor var en oppvisning i rytmer og melodiske innfall, og nå kan han på Punkt i Kristiansand på lørdag presentere et nytt prosjekt, med det for noen hemmelighetsfulle navnet The Gouldian Finch og tittelen «Superego». Når han eventuelt skal fremføre dette igjen i hovedstaden skal vi komme til bunns i ting. Med seg har han Ståle Storløkken på tunge tangenter, vår tids mest bejublede bassist Petter Eldh, og rapperen Vuyo.

Ellers er programmet på Punkt glimrende, med sentrale navn fra internasjonal og norsk samtidsmusikk og jazz, ofte i nye konstellasjoner og den enestående live remix-behandlingen konsertene får er ofte besnærende å oppleve. I kveld fredag er det lansering av plateselsapte Punkt Editions, med disse krabatene på scenen: Jan Bang, Erik Honoré, Dai Fujikura, Anneli Drecker, Simin Tander, Benedikte Kløw Askedalen, Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Canberk Ulaş, Audun Erlien, Anders Engen.  Tidligere på festivalen ble landets mest gripende stemme Sidsel Endresen feiret for sine 70 år på kloden og for sitt unike kunstnerskap.

 

Ukas single: Trange kår!  

Billy Valentine er navnet på en flott jazz/soul-vokalist som er en skikkelig veteransliter. Hans vokal har vært å høre i en rekke populære tv-serier i senere år, men før det var han med i Valentine Brothers, de som hadde den nydelige og dype originalversjonen av «Moneys Too Tight Too Mention», senere gjort kjent med Simply Red. Hard, sosialrealistisk boogie soul som føles på kroppen nå som mange av oss opplever dyrtid.

Under korona gikk Valentine i studio med Bob Thiele jr, sønnen av selveste, for å studere klassikere fra den amerikanske musikkhistorien som hadde fått ny relevans i lyset av Black Lives Matters og andre sosiale omveltninger.

Nå er en uhyre flott versjon av the gentile genius Curtis Mayfield-klassikeren «We People Who Are Darker Than Blue» ute på single, der den milde vokalisten er backet av Larry Golding Trio og med årets store amerikanske saksofonist Immanuel Wilkins med som frapperende solist. For å vise låtene, Billys og musikksjangerens sterke historisitet, er dette også startsignalet for en oppvåkning av den legendariske Flying Dutchman-labelet, i samarbeid med det sentrale britiske retroselskapet Acid Jazz.

Bestill en liten svart runding, og hør en smakebit her

 

Mange farger – Vill Vill Vest-aktuelle ¡BangBang Watergun og en spraglete generasjon 

Det er Vill Vill Vest i Bergen i helgen, talentfestivalen som er minst like kul som Bylarm i Oslo, om ikke hakket hottere. Noe jazz og omegn er det alltid på programmet, og i økende grad siden jazz er en så dominerende faktor i ny musikk om dagen. Favoritter som Master Oogway med Henriette Eilertsen, og sesongens store navn Selma French er en selvfølge, men i god åpen klasse-ånd må også indie-bandet Bang Bang Watergun nevnes. De er ikke ferskere talent enn at de allerede har debutalbumet ute på et av landets viktigste selskaper Jazzland, i herlige Colors. Dette er slightly jazzikalsk indie med et funky, sjelfullt og mildt psykedelisk tilsnitt, ganske relatert til mye av den beste nye musikken i landet for tiden, representert ved band som Mall Girl, Fieh, tigerstate og så videre. Musikken rører ved noen parallelle indre strenger. Hva kan det være?

Vokalen gjøres av Ragnhild Moan, som imponerte med glassklar intonasjon og skjønnsanrg under Liv Andrea Hauges bestillingsverk «Hva nå, Ekko?» i sommer, mens gitarene bestyres av strengemonsteret Ask Vatn Strøm som gjør vei i vellinga med stoner rock trioen Kanaan og bluesbandet Soft City, blant flere prosjekt. Men Bang Bang Watergun er noe ganske annet. Det er noen ytterst behagelige grooves og liflige melodier de tryller frem, som for eksempel den selvforklarende «wine». Nok et innlegg som er med å underbygge den hybris-aktige påstanden jeg stundom kommer med: Dette er en av de beste generasjonene i norsk musikk noensinne.

 

JazzArkivet i Stavanger feirer 25 år: Noen er blitt fridd til, noen har falt fra, noen har tatt med barna sine dit 

Dette intervjuet har fått en lang og snodig historie. NTT tok i utgangspunktet kontakt med menneskene bak Stavanger-institusjonen JazzArkivet, Eva Espensen og hennes datter Camilla, for flere år siden i vår sporadiske serie om fine norske jazzklubber. Vi sendte et mailintervju til dem og de ga gode, utfyllende svar – og akkurat den uka vi skulle trykke det, stengte hele Norge ned. Vi måtte skrive om andre ting, og intervjuet, om de daglige gleder og utfordringer ved å drive jazzklubb, fikk vente. 

Men NÅ, ser dere, er JazzArkivet 25 år, noe som får en storstilt feiring i Stavanger i helga. Den store festkonserten i Stavanger Konserthus er utsolgt, men kan by på taler, storband, JazzArkivet-institusjoner som Boportunity og Bønni, lekkerbiskner fra Baker Hansen (Chet-på-nynorskbandet, ikke kjeden (ikke til forkleinelse for dem heller altså)) og ikke minst Hilde Louise med Anders Aarum på piano. De som ikke har billetter trenger ikke å fortvile så lenge – neste lørdag starter JazzArkivets vanlige høstprogram. Først ut er kvintetten Art B’s lørdag 10. September, så følger oktetten Mood Indigo på den 17., og slik fortsetter det helt frem til jul. Vi skal huske på å komme med påminnelser i vår konsertoversikt. 


Eva Espensen. Foto: JazzArkivet

JazzArkivet er ikke den eneste jubilanten her, primus motor Eva Espensen, sanger og klubbstifter som har preget byens jazzmiljø siden sekstitallet, har blitt 80 i sommer. Rolf Norås har skrevet en finfin hyllest i Rogalands Avis som er verdt å lese

Så det var flere grunner til å plukke opp tråden. Lenger nede publiserer vi et utdrag fra det opprinnelige intervjuet, men først tok vi en telefon til Camilla Espensen Jensen med mor Eva på faktasjekking og sekundering i bakgrunnen. 

Hallo igjen! Fortell om feiringen nå i helgen.
– Den blir stor. Vi har jo hatt jubileer før, men de har vært i mindre skala. Nå tenkte vi at vi skulle få til en kjempefest. Konserthuset er gode støttespillere, også samarbeider vi med Stavanger Jazzforum om å få til programmeringen. Det blir åtte band pluss storband og en kombinasjon av trekkplastre og lokale, lojale helter. JazzArkivets hovedfokus er de lokale, og underveis skjer en del endringer, folk flytter fra byen og kommer til, folk blir eldre og faller fra. Det er kanskje litt av grunnen til å ha denne festen – å vise at vi har et lokalt levende jazzmiljø. Å fremheve de som har hatt anledning til å si ja, og de som har hatt lengst historie med jazzkafeen. Vi viser de som har vært med fra starten, de som kom med senere… en kombinasjon av den yngre og den eldre garden. 


Camilla Espensen Jensen. Foto: JazzArkivet

Dere heter JazzArkivet, og primus motor Eva har stått for flere samlinger med lokal jazz fra Stavanger – så det virker som at det å forvalte historien er viktig for dere.
– Absolutt. 

Fortell om det!
– Den første CD-en kom i 1998, da fikk mor kulturstipend. Hun har jobbet med jazz siden 1967 og fant ut at det var på tide, mange på scenen i Stavanger hadde spilt siden 60-tallet. Det var viktig å gjøre opptak, et levende lydbånd som bevis på deres bidrag til det lokale jazzmiljøet. Vi fikk god hjelp av NRK og tekniker Per Ravnaas til å spille inn og lage mastere. Lokale jazzgrupper blir ikke gitt ut på bånd ofte, det er ikke nødvendigvis proffe musikere som gir ut plater på eget initiativ. Noen gjør det, men mange spiller bare live. Dokumenteringsprosessen har også vært viktig for å vise JazzArkivets plass i miljøet og for å vise hva slags grupperinger som har eksistert til hvilken tid. Alt dette sier noe om en by – det er en viktig å vise hvem som har vært med, betydningen de har hatt og hvordan det har tilført noe. Som Ingrid Hauge Rasmussen i sin tid og andre som har bidratt på enorme måter. De har gjort at jazzen har satt seg i veggene og sørget for at jazzkafeen har vært et variert sted. Det er forsåvidt ikke derfor vi heter JazzArkivet, det er jo bare fordi stedet vi bruker heter Arkivet. Men for mor er det en selvfølge – hvis ikke vi gjør det blir det ikke gjort. Og hun har alltid vært initiativtageren som har grepet fatt i slike ting, hun har alltid vært på hugget. 

Selv om mye av scenen er profesjonell i dag, og vi er privilegert med mye hjelp fra det offentlige og banker og så videre, handler jo mye av jazz-Norge den dag i dag om den typen innsats.
– Ja. Haugesund har hatt sine steder, Bergen har Swing n Sweet, vi har Arkivet og Oslo tenker jeg har Herr Nilsen – sikre plasser hvor man vet at her er jazzen. Hvis man ikke har det ukentlige eller månedlige tilbudet hvor man bare kan gå på jazzen, om man bare skal ha store scener for større artister som er nasjonale eller internasjonale, så detter det en vegg ut. Om studenter ikke blir sett eller hørt, får vi ikke bygd opp en jazzinteresse og et engasjement. Vår kafé er en plass det folk kommer og treffer andre, snakker, deler interesser. Noen er blitt fridd til der, noen har falt fra, noen har kommet med barna sine dit… det blir så mye mer, det blir en del av folks liv på en annen måte enn enkeltkonserter av et større format i profesjonell regi. Og det å drive sånn får man ikke til hvis man ikke er idealist. Mor er 100% idealist. Hun ser viktigheten av å gjøre ting for ettertiden og for miljøet. Summen av alt det der er JazzArkivet. Det er plassen, folkene og musikken.


Den blide publikummeren med armen rundt Eva, er Odd Erik Hansgaard, tidligere styreleder i Norsk jazzforum (2007 – 2015). Foto: JazzArkivet

Vi snakket i utgangspunktet rett før den første stenginga i 2020. Hvordan har følelsen vært av å komme tilbake, med alt det du nettopp sa i bakhodet?
– Litt blanda. Vi flytta jo jazzen vår ut og inn i restauranten på Konserthuset der de kunne ta 75 stykker. Det passet fint for oss. Om vi skulle vært i våre lokaler ville vi vært 25 stykker. Musikerne var veldig takknemlige. Utenom når det har vært helt nedstengt har jo vi hatt konserter i en eller annen forstand, bare ikke i egne lokaler. Det var skummelt å flytte – man kan få noen nye folk, men man kan også miste folk som assosierer hele besøket med å gå ned til akkurat dét mørke lokalet. Det var en stor kontrast. Vi har kjent at det kommer å ta tid til å bygge det opp igjen til det det var. Men jeg tror det er sånn som med mange andre, at det sakte men sikkert bedrer seg samtidig som det ennå er litt vegring. Og så har det kommet andre kriser, hvor folk kanskje blir mer bevisst på pengebruk. Vi har som intensjon å være et lavterskeltilbud, vi skal aldri være den plassen folk ikke kan komme for å høre på jazz.

Kan dere fortelle litt om hva som var den opprinnelige inspirasjonen til å starte klubben i 1997?
– Stavanger har en lang tradisjon med jazzkafe på lørdager, enten det var i Teaterkjelleren, på studentkroa på Nytorget, på Jazzloftet på Sjøhusene eller på Nielsen og Wold, hvor det tok slutt. Da meldte det seg straks et behov for en ny spilleplass for de lokale jazzmusikerne som da ikke hadde noe spillested og ga Eva mandat til å finne et egnet sted i 1996, for å drive jazzkafe-tradisjonen videre.

Jeg leste i et intervju at det blant annet var et New York-besøk som bidro til inspirasjon her – kan dere fortelle litt om det?
– New York-besøket var et resultat av at Eva fikk kulturstipend av Stavanger kommune for å oppsøke jazzklubber. Legendariske Smalls jazzclub i Village, hvor mange up and coming artister spilte, ble vel kanskje mer et forbilde for hva innholdet i Arkivet skulle være, foruten å bevare det lokale jazzmiljøet i Stavanger. 

Hvordan så jazzlivet i Stavanger ut da, med tanke på konserttilbudet?
– Stavanger hadde ikke noe særlig tilbud, spesielt ikke for lokale musikere, eller for amatørmusikere utenom tirsdagsjazzen på daværende Skjenkestuen. Jazzlinja var ikke så utviklet og anerkjent som den er nå, og det var heller ikke så mye tilbud for studentene. Ellers hadde vi Stavanger Jazzforum og Maijazz, men de frontet de større, etablerte og kjente artistene. 

Hva har vært den største utfordringen med å holde en jazzklubb i live så lenge?
– De to største utfordringene vi har opplevd er økonomi og skjenkelovgivningen i Stavanger. I 2008 (kulturbyåret til Stavanger) kom det skjenkeregler som påvirket vår drift. Det var da vi gikk inn og ble en del av Stavanger Jazzforum og fikk en ordning at alle måtte være medlemmer. Samtidig er det ikke noe økonomi i jazz, dette er noe vi gjør av lidenskap til jazzen. For Eva sin del, så kan hun jo ikke puste uten jazz, så dette er et livsnødvendig opplegg vi holder på med helt idealistisk uten økonomisk vederlag, både slik at folk får jazzdosen sin og de jazzvitaminene de trenger. 


Foto: JazzArkivet

Hva er de største utfordringene med å få endene til å møtes – og hvordan opplever dere samarbeidet med institusjoner som Stavanger Jazzforum når det kommer til å sikre videre drift?
– Den største utgiften og utfordringen for oss er Tono, særlig etter at vi mistet en betydelig sum i private sponsormidler. Vi forstår at Tono står på for sine medlemmer, men det oppleves som de kanskje biter seg litt i halen, for Tonokostnaden for oss er urimelig i forhold til inntekter. Jo høyere Tonokostnad, jo vanskeligere blir det jo å være en aktør, og faren for at vi ikke kan holde samme nivå kvalitetsmessig og honorarmessig, hvor vi ønsker å bidra til honorar så nærme tariff som vi har råd til, og gi musikere oppdrag, blir større. Det er noe som vi opplever preger oss, og gjør ting usikkert økonomisk. Utenom det så er det som tidligere nevnt et stort utvalg tilbud, så vi opplever et lavere besøkstall enn hva vi helst skulle hatt, men vi står på. Det å være under Stavanger Jazzforums vinger har sikret oss i usikre stunder, særlig i møte med å stå på for å sikre Arkivets rett ovenfor skjenkeutvalget i Stavanger. Vi vet at Stavanger Jazzforum ser oss som en veldig viktig og sentral scene først og fremst for de lokale jazzutøverne, som de ønsker å bidra til opprettholdelse og utvikling av. Samtidig er det jo som ekteskap flest, vi ser ikke alltid likt på ting, og har forskjellige utgangspunkt i saker, men med god kommunikasjon og velvilje når vi langt. 

Noe som preger programmet er musikere fra jazzutdannelsen i Stavanger. Er det et konkretisert samarbeid, eller er det enkeltmusikere som henvender seg til dere?
– Både ja og nei, det var konkretisert en stund med bl.a. konsert og jam for førsteårstudentene, samt at vi hadde Maijazz sitt “Tett på en helt” arrangement, som var helt topp, men nå er det enkeltmusikere som henvender seg, noe som og er veldig kjekt, og et fint tilskudd til programserien vår. Generelt sett har vi god pågang fra studentene. Mange unge musikere rundt i landet med turnestøtte henvender seg til oss for å få spille, og det er jo utrolig kjekt. 

Gjør tilstrømningen av unge musikere noe med uttrykkene som presenteres på Jazzarkivet, og ligger det en filosofi her, eller noen stilmessige rammer på hva dere opplever som musikk for Jazzarkivet?
– Vår filosofi er jo å ta vare på mainstreamjazzen og bebopen, som er grunnlaget for den moderne jazzens utvikling, og det å ha unge musikere som tar utgangspunkt i dette og blander det med eget materiale og kjent standardstoff passer fint inn i våre rammer av hva vårt publikum setter pris på. Som nevnt ovenfor, så har de unge noe helt eget av teknikk og forståelse, både når det gjelder instrumentet sitt og sjangeren de opererer i. Samtidig som de bevarer mainstreamen eller bepoben, tilfører de noe eget og nytt i uttrykket, slik at det blir spennende, innovativt og stor jazz, noe som åpner opp for å finne en egen stil og uttrykk, så vi kan vel si at tilstrømmingen av de unge har hevet nivået musikalsk sett, også for de eldre musikerne, og har nok også vært med å utvikle jazzsmaken til mange. 

Vi tipper dere kan oppleve en tilstrømning av unge band i tiden som kommer! 

 

Souldråper i livets hav

Ofte tenker jeg på en noe passiv-aggressiv overskrift på forsiden av et Jazznytt jeg husker fra 1997, en (noe forsinket) feature om den da i noen miljøer dominerende subsjangeren acid jazz. Spørsmålet var om dette egentlig var «ekte jazz». Mon det. Kanskje ikke, men er det så nøye a? Liknende impulser fra 90-tallet er blitt aktuelle igjen blant yngre musikere i dag, og selve plateselskapet Acid Jazz, er aktive som bare det. Faktisk kommer sjefsmod Eddie Piller, som ved flere anledninger DJet på funkrønna Headon med sin selvbiografi senere i år.

Tidligere i sommer men ankommet min postkasse først denne uken, kom den glimrende samleren Soul Drops, som uten særlig mer ado har samlet sammen de beste obskure gamle låtene de har nyutgitt på vinylsingler i løpet av de siste par låtene. Det meste her er skikkelig grumsete og ukjent soul og jazzete funk, men alt er fett og verd å undersøke. Soul er best på single men nest best på samle-CD. Pluss og minus går til to nydelige låter som flere av oss har hørt før, Patterson Twins modern soul-perle «Gonna FInd A True Love» og funkbomben «Family Tree» med prosjektet ved samme navn og Sharon Brown på vokal. Når fløyte-temaet introduseres i siste halvdel er det så groovy at øynene går i kryss. Tune!

 

 

Skjønner ikke at det er Mulelid!?!

Dette tipset tikket inn i løpet av uka, innsendt av Jazznytt-venn Olav Opsvik:

Jazzpianist Kjetil Mulelid har vore på soloturné på Sunnmøre denne veka og klarte å slenge inn fjellturar til Slogen, Jakta og Jønshornet. Dei to siste var i løpet av ein dag. Det er heilt ekstremt og verdig ein notis i remsa.

Javisst er det det! Les vår prat med Kjetil om solokonserter med Jason Moran og Craig Taborn her, og takk til Jørgen Sissyfus Skjulstad for flott ordspill.

 

Sensommersol og høstluft fra Mona Krogstads Virgo Sun 

Virgo Sun, den første LP’en til saksofonist Mona Krogstads kvartett er ute nå på Øra Fonogram. Det er et fint band også – Joakim Rainer Petersen trakterer tangentene og rytmeseksjonen består av de mystiske skikkelsene Bjørn Marius Hegge (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer (SCARF!)). Krogstad har vært en synlig del av Trondheims og Norges musikkmiljø lenge nå, blant annet gjennom deltagelse i det spraglede akustiske frankensteinmonsteret av en kvintett som kaller seg for JUNO – som vi har intervjuet henne om tidligere

Men en debut under eget navn er nok noe annet – og Virgo Sun gjør kanskje det førsteskiver skal gjøre, den byr på litt av hvert – underfundige, beherskede ballader med skogsbunnrasling, lekent småkok, fyldig og lodden saksofontone og rikelig med plass til de vaskekte karakterene hun har fått med seg her – ja, det er en klisjé, men dette er en fin høstplate. Bandet skal ut på en turné som tar dem til Trondheim, Oslo, Bergen og Stockholm i uke 37 (det er om to uker) og vi tok en prat med Mona en ettermiddag for litt siden. 

Passer det nå?
– Ja, jeg er ute og går på Inderøy nå, det er skikkelig sommer. Og dét er etterlengta i år. 

Er du i gang med å undervise på Sund?
– Ja, jeg hadde første arbeidsdag i dag, så nå går jeg bare og ser meg rundt. 

Er det å bli lærer noe du har tenkt på lenge, eller dukket det bare opp som en mulighet?
– Begge deler, egentlig. Jeg tok pedagogikk i korona-tiden, på mange måter siden jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Men jeg er interessert i mennesker, og så kom denne muligheten. Det er et ettårs vikariat, og så er det en deltidsjobb hvor jeg jobber på Sund en uke, og fri en uke, så jeg får jobbet som frilanser samtidig. Det blir veldig spennende å prøve seg på. 

Å også være lærer er jo noe mange musikere gjør, men utenfra oppleves det som særlig sentralt i jazzlivet. Har man en følelse av at musikken og lærdommen også skal videreføres?
– Det stemmer i hvert fall i mine ører. Det føles som at det er en metodikk i grunn, for meg som har gått Jazzlinja er kunnskapen veldig kroppsliggjort. Å få lov til å videreføre det på sin måte er egentlig en ære. På Sund har vi også veldig troa på denne metodikken, med gehør, klapping og synging og alt det grunnleggende fra Jazzlinja. Det er fint å kunne introdusere elever og sultne musikere for det. 

Hvilken lærer har betydd mest for deg?
– Hmmm. Jeg gikk på folkehøyskole i Sverige, Birka i Østersund, som ikke er så langt unna Trondheim. Der hadde jeg en lærer og trompetist Roy Okutani, hørt om ham? Han gikk dessverre bort under korona, men han har utgjort en enorm forskjell på hvordan jeg oppfatter min egen musikk, og aksepterer den. Det har jeg lyst til å ta med meg videre til elevene her – det spirituelle med musikken, det personlige i det. Han var en helt fantastisk musiker – han har vært viktig for alle som har gått der. 


Mona Krogstad. Foto: Anna Rogneby

Over til plata du slipper under eget navn neste uke, Virgo Sun – du har sluppet musikk med blant annet Juno tidligere, men føles det annerledes å jazzdebutere under eget navn?
– Ja, det er først og fremst mer personlig, siden det er under eget navn, jeg har skrevet låter, det er jeg som styrer alt, bortsett fra samspillet. Jeg føler at jeg bretter ut sjela når jeg skriver musikk som betyr veldig mye for meg. Å stå i front på den måten har jeg heller ikke gjort så mye før, jeg har ofte stått ved siden av en vokalist, annen blåser eller i en storbandrekke. Låtene jeg har skrevet er knyttet til historier og personer som står meg nær, og derfor føles det ekstra stort å slippe debutplate. 

Hvordan var veien fram til albumet, kom musikerne eller musikken først?
– Jeg begynte å skrive musikken da jeg bodde i Stockholm. Da fikk jeg tanken om at det kanskje var min tur til å lage et eget band, rett og slett. Så jeg begynte å skrive musikken, og så kom korona. Alt tok selvsagt en helomvending, jeg måtte tenke annerledes, men jeg hadde veldig lyst til å starte opp et prosjekt, så da fant jeg musikere i Trondheim til å spille låtene. Det ble Veslemøy Narvesen, Joakim Rainer Petersen og Bjørn Marius Hegge. Vi brukte 2020 på å øve en del og teste ut ting. Vi har ikke spilt så fryktelig mange konserter ennå, litt på grunn av alt som har skjedd, men plata fikk vi spilt inn i februar i år.. Jeg har tenkt på en kvartettbesetning med piano, trommer og bass lenge – jeg har hørt mye på de store. 

Ja, hvilke er det som stikker seg ut for din del?
– Jeg har hørt veldig masse på Wayne Shorter, også har jeg hørt litt på Joe Henderson, Sonny Rollins, Dexter Gordon, det er musikere jeg ble introdusert for fra videregående og utover. Det føles som at de alltid har vært med meg, selv om jeg har spilt i andre typer band. Jeg kommer alltid tilbake til den musikken. Melissa Aldana er også viktig, og så har jeg hørt masse på Hanna Paulsberg Concept, spesielt førsteplata. Det var et av de bandene som fikk meg til å begynne å spille jazz på ekte, tror jeg. Det fikk meg på tanken om at dette var noe jeg hadde lyst til å gjøre på ordentlig. Jeg gikk i første klasse på videregående da jeg hørte den, de gikk på jazzlinja i Trondheim. Å oppleve det bandet live, å se musikere som eksisterer og bor i samme by, var viktig og motiverende! 

Du har et fint tegnet cover på plata, og den heter Virgo Sun – jeg undret litt på om det lurte en liten hommage til Hannas plate Daughter of the Sun i krokene her.
– Akkurat det er faktisk en tilfeldighet. Jeg ville ha et håndlaget cover, og jeg ser jo at hun har det på sine skiver også.  Coveret er laget av en venn som heter Samuel Lund, som er ekstremt dyktig! Navnet kommer fra den låta som heter “Virgo Sun”, og det er også stjernetegnet mitt. Jeg er veldig interessert i astrologi og horoskop.

Føler du at det også har en kunstnerisk anvendelse?
– Ja, det vil jeg faktisk tro. Som sagt er jeg interessert i mennesker, i kommunikasjon, følelser. Det tror jeg kan knyttes opp til astrologi-interessen. Jeg går inn i musikken med forskjellige stemninger. Med horoskop er det ikke sånn at bare fordi du er det stjernetegnet, så setter jeg deg i bås. Det er mer en måte å forstå ulike styrker. Jeg er egentlig bare nysgjerrig. 

Har du stjernetegnene til de andre klart? Og er det sånn “OK, vi har en steinbukk på piano nå, da trenger vi kanskje en løve på bass”?
– Haha! Nei, så detaljert har jeg faktisk ikke gått til verks, overraskende nok! Men det kunne vært spennende å undersøke, jeg tror det er et morsomt utgangspunkt for å diskutere banddynamikk og forskjellige behov. 

Fortell om de tre musikerne du har med.
– Føler meg heldig som har fått med meg tre dyktige, musikalske, fine folk i bandet! Joakim har jeg gått i klasse med og spilt en del med i ulike sammenhenger. Jeg liker språket hans, og at han er uredd. Han tar sjanser i musikken som jeg liker veldig godt. Også er han veldig… hva skal jeg si, han er en kar som tar seg tid til å utvikle noe i spillet sitt og på øvingsrommet. Han er dedikert, går dypt inn i ting – jeg har inntrykk av at han virkelig brenner for noe om han kommer over noe fett. Veslemøy har en enormt god lytteevne, hun kan nesten låtene mine bedre enn meg selv. Hun bidrar veldig inn i samspillet og er en fantastisk musiker – jeg liker måten de tilnærmer seg låtene mine på, det er ikke gitt at det blir som det blir, men kombinasjonen gjør musikken levende. Det høres klisjé ut, men jeg er fan av at man ikke trenger å snakke så mye, at man bare kan spille og se hvor musikken tar deg hen. Det føler jeg at vi har fått til nå!


Joakim Rainer og Mona Krogstad i studio. Foto: Karl Klaseie

Vi må huske på herr Hegge også!
– Lekenheten hans – uff, nå kom det mange adjektiver. Soundet i bassen er også særegent, syns jeg. Han er veldig, veldig artig å ha med å gjøre på øvingsrommet, og kommer med mange innspill. Jeg lurte på om jeg turte å spørre, men jeg endte opp med å gjøre det, selv om det var skummelt. Men nå som jeg er blitt kjent med ham er det ikke noe skummelt. Jeg har hørt mye på hans musikk, det er lekent og bluesy og alt kan skje. Min musikk er kanskje hakket mer alvorlig, og det er spennende å høre ham i en sånn setting.

Ja, jeg har kanskje begynt å assosiere ham mer og mer med “festjazz”, på en måte.
– Helt klart, og det er for eksempel ikke så mange riff å finne på skiva mi, det er en annen stemning. 

Bandet Hegge er kanskje mer utpreget “retro” også. På Virgo Sun opplever jeg at musikken på mange vis er veldig nåtidig – uten at det er helt lett å sette fingeren på, om man ser på lydbildet kunne det jo like gjerne vært gjort i 1963 eller noe slikt. Er det en prosess? Det med å ta et såpass tradisjonelt bandformat og lage noe som er her og nå, mener jeg.
– Jeg prøver i hvert fall ikke å etterligne eller skrive musikk som hadde passet på sekstitallet, liksom – jeg tror jeg bare skriver, egentlig. 

Et band som Juno er jo mer umiddelbart noe som ikke kunne eksistert for tredve år siden. Det er også en mer utradisjonell besetning. Er det annerledes å gjøre noe som “måler seg opp mot” Shorter, Henderson, Rollins også videre?
– For meg er det jo først og fremst soundet fra saksofonistene du nevner som jeg liker. Jeg liker å bevege meg i et akustisk landskap med kontrabass, piano og trommer. Det gjelder uansett sjanger egentlig, jeg bare setter pris på den sammensetningen. Det er sikkert en grunn til at trommer, sax, piano og bass er en viktig besetning. Jeg liker å uttrykke meg med melodier også, det er vel noe av det som gjør at jeg holder på med den her typen musikken. Man har kanskje faste roller i en slik kvartett, men samtidig kan man leke seg med dem også. Bassen komper, trommene holder grooven, pianoet har svære akkorder og saksofonen formidler en sterk melodi… det er noe som er fastsatt, og jeg liker kraften fra det, det er noe tidløst med det. 

I Juno har saksofonen nesten en gitar-rolle noen ganger – den spiller riff som alt det andre kveiler seg rundt. Er det noe i den måten å være saksofonist som du kan ta med deg tilbake inn i kvartettformatet?
– Det blir kanskje å bruke hornet, ikke bare til å spille en fin melodi, men mer perkussivt, rytmisk, dynamisk, brautende. Jeg liker det nedre registeret på saxen, det er sikkert derfor det er blitt sånn i Juno. Den formen for spill har jeg ikke gjort så mye her, men det er jo meningen. Jeg har lengta etter å være i den rollen og kjenne på hvordan forskjellen er.

Har det å virkelig få prøvd ut kvartetten endret synet ditt på hva den besetningen representerer?
– Rent musikalsk var det sånn som jeg trodde, tror jeg. Bare at det føles enda mer nakent enn jeg er vant med. Jeg er vant til å stå og tute i litt større rekker. Her må saksofonen bære, jeg har en veldig viktig rolle. Alle må på en måte dra det lasset sammen. Men jeg har hørt på så mange band, og visualisert meg selv som en som gjør det så lenge at hvis jeg har tydelige ideer og gjør en tydelig jobb som bandleder, får jeg muligheten til å forme det som jeg vil og gå fram sånn som jeg føler musikken trenger. Jeg kjenner at det utvikler meg veldig! 

Har du tenkt på hvordan det å være lærer vil endre spillet ditt?
– Jeg er spent på det.. Jeg tror det vil være utelukkende positivt. Vi lærer jo av hverandre, det er et samspill hele veien her, som det er på Jazzlinja. Jeg tror jeg tror jeg kommer til å plukke opp masse fra elevene mine også. Og det å artikulere eller forsøke å forklare hvordan ting gjøres, å si det høyt, blir spennende. Det er alltid en utfordring å formulere noen setninger som gir mening om musikk, også for meg selv.

Helt enig.

 

Tre saksofonkvartettfavoritter fra Mona Krogstad 

John Coltrane – “After the Rain” 

Joe Henderson – “Black Narcissus”  

Melissa Aldana – “The Bluest Eye”

 

Flyvende tallerkener

Billy Meier var et av de første bandene vi la merke til fra et senere definert og definerende miljø med musikere som gjør seg gjeldende i norsk jazz, pop og diverse. Det var en pussig sammensetning instrumenter og musikere, de pyntet seg, og opererte med vidløftige konsepter (sjekk ut mesterlige Sounds from Erra, bloggred.anm). 

Nå er gjengen tilbake etter en pause på tre år, og låter spenstigere enn noen gang, med Sander Eriksens oppfinnsomme gitar, Henriette Eilertsens medrivende fløyte, Ivar Myrset Asheims pocket grooves, Martin Morlands stramme bassfingre og Hans Kjorstads fele og knotter. Det er gode navn når man ser dem samlet slik, men enda bedre å høre deres sci-fi musikk igjen. Vi ser frem til albumet I Want To Believe når det materialiserer seg i november, men enn så lenge er singelen «Flying Saucers» en god karamell å sutte på. 

 

Marius Neset i Royal Albert Hall med London Sinfonietta

Urfremføring av eget verk i Royal Albert Hall under fornemme BBC Proms… såvidt vi vet er det ikke så mange norske jazzmusikere – eller jazzmusikere overhode – som har vært med på noe sånt. Men så er kanskje saksofonist og Marius Neset ikke som alle andre. Han har sett ut av Norge, fått et meget solid fotfeste i Storbritannia og resten av Europa, og bare det siste året har han urfremført en fløytekonsert komponert for Ingrid Neset og Kringkastingsorkesteret og et kammermusikkverk på Rosendal Kammermusikkfestival sammen med Neset, Christian Poltera og Leiv Ove Andsnes. I tillegg spiller han med Arild Andersens fremdeles “nye” kvartett, han gjør solokonserter, han premierte et nytt band under Kongsbergjazz og har ny skive ute i slutten av oktober. 


Marius Neset. Foto: Roar Vestad

Konserten i Royal Albert Hall er i morgen, på lørdag. Neset har med seg sin kvintett som foruten ham består av Ivo Neame på piano, Jim Hart på vibrafon/marimba, Conor Chaplin på kontrabass og villstyringen Anton Eger på trommer. I tillegg hører vi London Sinfonietta, et orkester som etter hvert er blitt noe av en fast samarbeidspartner for Neset. Vi tok en prat med ham i oppkjøringen for å høre mer. 

Vi kan jo starte med tittelen på verket – Geyser vekker jo åpenbare assosiasjoner, men hva betyr det for deg?
– Ja, si det… det var en tittel som kom til meg gradvis da jeg begynte på musikken sist høst. Jeg hadde et motiv som ligger og ulmer hele veien, og så får det små eller store utbrudd i musikken. Jeg fikk en assosiasjon til geysirer, og det ga gode assosiasjoner videre. Så jeg begynte å jobbe mer med den ideen, det var artig å ha et par sånne motiver som ligger under overflaten hele veien. Musikken forandrer seg hele tiden når jeg sitter og skriver. Én ting er det musikktekniske, det har man med seg hele veien. Det er alltid en plan, men det man ser for seg forandrer seg underveis. Det her bar for eksempel preg av optimisme, det føltes på en måte som glad musikk, etter pandemien. Så skjedde invasjonen av Ukraina, og atmosfæren føltes med ett helt feil. Så begynte jeg å plukke det fra hverandre igjen. Alt det blir med, i tillegg til det musikktekniske. Men geysirer er voldsomme, kontrastfylte, så det gir mening for meg. 

Får du mye ut av sånne metaforer og bilder når du skriver?
– Absolutt. Det er interessant, jeg har ikke jobbet så mye sånn før jeg begynte å jobbe med orkester. I jazzsammenheng kommer gjerne titlene ganske seint, men i denne sammenhengen må du kanskje ha dem et år før verket skal fremføres. Noen ganger har titler vært det første jeg har hatt, før jeg har skrevet en tone. Jeg liker det veldig godt, for en ting det fører til er at du ser formen på hele stykket før du begynner å skrive. Så kan det godt hende at det forandrer seg mye underveis, altså. Men det skjer noe når jeg prøver å tenke gjennom formen på stykket før jeg begynner å lage en eneste konkret musikalsk idé. Det syns jeg er spennende. Før i tiden var jeg mest vant med å begynne å skrive og se hvordan det går. 

Er erfaringene med å skrive for orkester noe du nå er preget av når du for eksempel skriver musikk du skal fremføre mutters alene på saksofon?
– Ja, spesielt mye når jeg skriver for meg selv solo. Da blir det å tenke på formen utrolig viktig. Å spille solokonserter er noe av det vanskeligste jeg har gjort, å holde det interessant hele veien uten noe å lene deg på. Da blir du nødt til å være veldig bevisst på formen i hvert enkelt stykke, og formen til konserten. Så foran de konsertene tenkte jeg nøye igjennom det. Jeg har komponert musikk uten improvisasjon, solokonserten har mye improvisasjon, men fremgangsmåten er også helt lik – det handler om å fortelle en historie. Det er nok det jeg bruker mest tid på. Hvordan en idé blir bedre om formen er riktig. Kanskje du blir nødt til å kaste ting som du elsker fordi det ikke passer i helheten. Hvis jeg ikke tenker igjennom en solokonsert, kan jeg ha dratt igjennom hele vokabularet før det har gått fem minutter. 

Du skal urfremføre et stykke under The Proms i Royal Albert Hall nå. Fornemt! Har du noe forhold til The Proms fra før?
– Jeg vet ikke om jeg egentlig har det, jeg har jo aldri vært der før – selv om jeg har lest om den. Men det er åpenbart den største klassiske festivalen som er der, og det er veldig spesielt å ha premiere på ny musikk i Royal Albert Hall, det er det. Jeg merker at det ikke er en helt vanlig gig. Berlinerfilharmonien spiller før oss samme kveld – det er voldsomme størrelser. 

Hva kjenner du på før sånne anledninger?
– Jeg blir ikke så nervøs – det er faktisk sant! Men jeg gleder meg helt sinnssykt. Og jeg tenker nok mer på det som skal skje enn før en vanlig gig. Men med én gang jeg står på scenen er det helt vekke. Den enkeltgigen jeg har vært mest nervøs for var foran Wayne Shorter på utdelingen av Polarprisen. 

Men på scenen glemmer jeg det – heldigvis. På mange måter er det nok solokonsertene jeg kan bli mest nervøs for, men her har jeg for det første brukt et år på å skrive musikken, og jeg har veldig mye kontakt med både orkester og dirigent. Så jeg vet at det kommer til å bli så bra som det kan bli, det er helt sikkert. Det er den følelsen jeg har nå, og det er en fantastisk følelse, å merke hvor dedikerte de andre er – gjennom mailer og telefoner først, og så skal vi øve i fire dager. Det er en ganske spesiell konsert for oss. 

Fortell om samarbeidet ditt med London Sinfonietta – det har foregått en stund nå.
– Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli så langt. Den første gangen vi jobbet sammen var i 2015, da hadde jeg lyst til å skrive noe for en sinfonietta-besetning, også spurte jeg om de ville være med. Det viste seg at de kjente til musikken min og hadde lyst. Så lagde vi platen Snowmelt, vi spilte noen konserter også. Det neste var Kongsberg Jazzfestival som ville ha et bestillingsverk til åpningskonserten, og da spurte de spesifikt om det kunne være med London Sinfonietta. Siden spilte vi flere konserter sammen. Denne runden her var det London Sinfonietta selv som tok initiativ til, det er et bestillingsverk fra The Proms. Det er en stor fordel at jeg kjenner godt til orkesteret, klangen og de individuelle mulighetene som finnes i dem. Det er helt fantastisk å jobbe med et så bra orkester.

Hva slags gjeng er det, og hva gjør at de for eksempel er så åpne for å jobbe med en komponist og utøver fra jazzen?
– Noe av det spesielle med London Sinfonietta er at de bare gjør ny musikk. De er veldig åpne for det nye, og de er veldig involverte i hele prosessen. Min innfallsvinkel er at jeg først skriver for orkesteret, og så integrerer jeg resten av oss inni der. Det har kanskje vært vanligere motsatt før i møter mellom jazzband og orkestre. Det er kanskje den innfallsvinkelen som gjør at de syns det er så gøy også. De har gjort veldig mye rytmisk musikk tidligere, de har blant annet jobbet mye med Steve Reich og har en lang tradisjon der. 


Foto: Roar Vestad

Har det å jobbe sammen med musikere fra den verdenen endret måten du jobber med instrumentet på?
– Ja. Jeg er fascinert av det vanvittig dynamiske registeret de har. Jeg er blitt veldig mye mer bevisst på måten jeg selv bruker dynamikk på når jeg for eksempel spiller med en jazzkvartett. Det kommer ikke bare fra London Sinfonietta, men også fra å samarbeide med Leif Ove Andsnes. Å være så detaljfokusert i hver eneste tone – man jobber jo med dynamikk i jazzsammenhenger, men ikke på et sånn perfeksjonistisk nivå. Det er litt andre ting vi driver med, hver tone er ikke like viktig i jazzen, sånn må det også være om det skal swinge. Men det enorme fokuset på hver eneste frasering, det klanglige og dynamiske registeret er enormt fascinerende. Det er mange jazzmusikere som er fantastiske på det, altså. Jan Garbarek er for eksempel helt enorm på det. Men det prøver jeg å ta med meg, kanskje særlig når jeg skal spille solokonserter – å bruke hele registeret, innenfor de samme frasene. 

Hvordan er det å implementere et sånt fokus i en liten jazzgruppe?
– En jazzmusiker vil jo veldig ofte ikke bli fortalt hvordan vedkommende skal spille, haha! Og du får i hvert fall ikke så ofte detaljerte spørsmål fra musikere om hvordan de skal spille visse ting. Det er to forskjellige kulturer. En jazzmusiker tar veldig fort eierskap til musikken der den klassiske musikeren er mer opptatt av komponistens intensjon. Det er veldig gøy, nå som vi både har med jazzkvintett og sinfonietta. Det er virkelig to forskjellige greier som møtes, og det kan bli magisk om det fungerer. Selv om det også er eksempler på at det ikke går så bra. 

Når var det det du virkelig begynte å se på det å skrive for orkester som en del av ditt virke?
– Det er noe som kom gradvis. Jeg skrev noe for en strykekvartett en gang. Det er lenge siden. Så arrangerte jeg en av mine egne låter for Danmarks Radiostorband for mange år siden. Jeg gjorde også et prosjekt med Trondheim Jazzorkester i 2011/12, det var et litt større ensemble. Etter det fikk jeg et spørsmål om å skrive noe for Oslo Sinfonietta, det tror jeg var litt basert på TJO-arbeidet. Så har det ballet på seg etter det. Jeg føler meg fremdeles utenfor min egen komfortsone – når jeg skal skrive en saksofonkonsert for Filharmonien lurer jeg virkelig på om jeg har peiling på hva jeg driver med. Men det er gøy også! Jeg studerer partiturer, hvis det er en klang fra en Mahler-symfoni som jeg liker, kan jeg jo nærmest låne oppbygningen av klangen – jeg vil aldri klare å kopiere det helt uansett, men det kan være en inspirasjonskilde. Jeg fortsetter å bli spurt ganske mye om det, og det er fantastisk, jeg gjør det med glede. Men jeg er nok aller mest glad i å gjøre en slags prosjekter hvor jeg spiller selv. 

Ja, hvordan er følelsen av å sitte i salen og høre Verket Ditt, uten å kunne påvirke det som skjer?
– Selvsagt mye verre! I mai hadde jeg skrevet en fløytekonsert til KORK og da satt jeg i salen – jeg har aldri vært så nervøs i mitt liv. Jeg ble presentert før konserten også, så publikum kikket bort på meg… helt forferdelig! Som jazzmusiker har du muligheten til å ta deg noen friheter hvis musikken trenger noe. Det er jo det fantastiske med det vi driver med, nerven som oppstår i det man reagerer på det som skjer. Det er noe man aldri kan fange på et notepapir. 

Er det å studere partiturer og fordype seg i hele den arven et frigjørende prosjekt?
– Ja, det er uendelig. Jeg syns det er veldig givende, og jeg hører mye på musikk fra den klassiske tradisjonen fra ganske langt tilbake til nyere ting. Jeg har drevet på i en helt annen sjanger hele livet… det er litt vanskelig, jeg går jo bare dit musikken tar meg. Men det å høre på Messiaen eller Ligety – det kan gi meg så enormt mye ideer og inspirasjon. Og det kan jeg ta med meg inn i min verden også. Kanskje det faktisk er lettere å ta med seg noe da enn når jeg hører på noe som er helt i min gate, på en måte. Jeg vil ikke si at jeg har studert enormt masse partiturer, altså, men jeg gjør det. 

Nymusikk, impro, jazz og klassisk – ting lever ganske tett på hverandre i dag. Hva tenker du om hvordan samspillet mellom disse tingene har preget samtiden du har vært musiker i?
– Alt glir over i hverandre i dag. Du kan høre samtidsmusikk som like gjerne kunne hett friimprovisert jazzmusikk… det har nok vært mye mer stilrent før i tiden. Det kommer også inn ting fra pop og rock, det glir over i hverandre. Se på Radiohead, de har åpenbart lånt mye fra samtidsmusikken, Johnny Greenwood har skrevet noen fantastiske ting. Jeg lurer på om han har samarbeidet med musikere fra London Sinfonietta. Jeg vet ikke hvor ting er på vei, men det skjer definitivt veldig mye og man tenker mindre og mindre på det sjøl, egentlig. Messiaen, de harmoniene han holdt på med tilbake på femti-sekstitallet er ultrahippe om man bruker dem i en pianotrio. De var så tidlig ute, det er musikk som fremdeles gjelder i dag.

Har du tenkt noe på fallgruvene når “jazzen møter klassisk”?
– Jeg skjønner hva du mener, og det finnes flere plater fra femti- sekstitallet som kanskje ikke var en formidabel suksess – hvor man ble mer opptatt av selve ideen om det som skulle skje. Selvfølgelig er det fallgruver, men til syvende og sist kan jeg ikke gjøre noe annet enn å følge  min egen musikalske smak. Det kan være ting som jeg syns er corny som andre syns er fantastisk og omvendt. Jeg er veldig opptatt av at om du har skrevet en idé, så må du virkelig gå for den. For meg handler det like mye om hvordan ting er blitt spilt. Jeg har skrevet noen ting som i utgangspunktet er sinnsykt cheesy, men som jeg syns ble hipt da folk spilte det, haha! Jeg blir bare revet med av berg- og dalbanen, entusiasmen det genererer. Jeg kan dessverre sikkert være en ganske ufyselig fyr å være rundt når jeg er aller lengst inni bobla. Det handler om å følge sin egen intuisjon og man må la seg rive med av det. 

Apropos revet med, jeg har lyst til å vende tilbake til solokonsertene du spiller, jeg så en veldig fin en på Kongsberg Jazzfestival i fjor. Det er føles naturlig å spørre deg om du er en kar som får store øvingskick også, haha!
– Ja, absolutt – det er ingenting jeg liker bedre enn å øve og å ha tid til å øve. Det hadde jeg mer av før. Det var enormt gøy, masse tid til å eksperimentere med ting. Noe av det jeg brukte på de konsertene hadde ligget der en god stund. Du kan få frem helt andre nyanser når du ikke trenger å forholde deg til andre instrumenter. Klangeffekten som kommer ut av å spille ekstremt svakt, for eksempel, var veldig gøy å eksperimentere med. Man kan jo gjøre enormt masse hvis man tar seg tid til å finne ut av det. Når jeg jobber med multifon-teknikker er det ting som også kan bli litt påtatt og kjedelig. Men det er litt gøy å bruke det som effekter. Jeg hadde ikke lyst til å stå og spille dette her som en fri solokonsert i en time, jeg hadde lyst til å spille låter. Å ha forskjellige temaer, en idé om hvor man vil hen i hver en av dem. Jeg ble ganske overrasket, de fleste konsertene jeg spilte varte i 75 minutter, det var ganske gøy å oppleve at det gikk an, haha! Jeg var veldig usikker 


Solo under Kongsberg Jazzfestival 2021. Foto: Gunnar Brekke/KongsbergJazz

Under Oslojazz nå, så jeg Jason Moran spille solo i Monumentalsalen. Og da føles også teknikkene han bruker i hvert enkelt stykke tydelig separert, slik at publikum også kan følge med på utviklingen og la seg fascinere av det tekniske. Blir den formen for tydelighet enda viktigere når man spiller alene?
– Ja, det er et viktig poeng, det blir man veldig bevisst på. Jeg tror også man blir bevisst på å bli lenger i hver idé, å uttrykke seg litt langsommere. Du kan ikke bare hoppe fra det ene til det andre – ikke at man alltid gjør det uansett, men du må være enda klarere på hvor du er hele veien. Det var også veldig viktig å snakke litt, å forklare litt underveis. Det blir så vanvittig nakent ellers, du har ingenting å lene deg på. Så folk må være med. Det med å få med folk på hver eneste musikalske idé blir essensielt. Jeg hadde også en dogmegreie gående, jeg skulle ikke spille sopran, det skulle ikke være effekter, det skulle bare være helt akustisk. 

På den måten plantes nesten ideen av en kar som står og øver også. Og det tror jeg er en konsertform folk kan relatere til på et ganske basic nivå. For mange av oss har jo opplevd å øve en eller annen gang, selv om ikke alle er blitt gode.
– Den fascinasjonen har jeg også merket. Mange saksofonister har for eksempel spurt meg om solokonserten og vist veldig stor interesse for det, spurt om det er noter på de og de solotingene, om jeg har øvelser også videre. De relaterer nok ofte til sin egen øvingssituasjon da, ja. Der og da hadde soloen også en symbolikk, den ble jo innspilt midt i den største lockdownen, og det å gjøre kun den nakne tenorsaksofonen passet. Det blir sikkert en stund til neste. 

Det er en ny helt improvisert plate med Arild Andersen-gruppa der du er med på trappene. Fortell litt om den, sånn på tampen!
– Det er kjempegøy å spille i det bandet, Arild er en helt fantastisk musiker og person. Det er så inspirerende å være rundt ham. Jeg tror aldri vi har spilt det samme settet, når jeg føler jeg kan alt er det alltid en ny låt eller to. Han vil liksom videre og har en utrolig åpenhet. Det er beundringsverdig å ha den enorme nysgjerrigheten med tanke på hvordan ting kan bli gjort annerledes på neste gig, neste gig etter der. Også får han liksom alltid ting til å skje, det oppstår enormt mye spontant. Apropos det du spurte om hva jeg får ut av å jobbe med klassiske musikerne – i det bandet føler jeg at jeg har utviklet det dynamiske spillet mitt på en eller annen måte. Der får jeg brukt registeret, det er enormt gøy å eksperimentere med. Det er en side av det bandet som kanskje er litt annerledes enn de andre prosjektene jeg har. Samspillet mellom Helge Lien, Håkon Mjåset Johansen, Arild og meg syns jeg er blitt veldig fint. 

Til sist – er du ganske sportsinteressert?
– Ja, jeg er det, haha!

Er det snakk om alt mulig, eller mest fotball eller hva er det?
– Det er mye fotball, norsk fotball – det gikk ikke an å snakke med meg på en måned etter at Brann rykket ned forrige gang. 

Men til gjengjeld har de jo et vakkert eventyr av en sesong i Obos nå. Og kvinnelaget har vunnet serien, trass i en sånn snål sluttspill-gimmick.
– Ja, det er interessant der, for supporterne sier at de ikke vil komme på kampene. De anerkjenner ikke sluttspillet, og feiret seriegullet i går! Det er ganske komisk. De er gode. Og det er nesten så man håper at herrelaget aldri rykker opp… det er så gøy å bare vinne hele tiden! Jeg spiller i band der ingen skjønner noe som helst av den interessen for sport. Det er nesten så jeg ikke kan si det, men jeg løy på meg mageproblemer på en øving en gang for å se de siste ti minuttene av femmila i Falun i 2015! 

Ja, men den var det vanskelig å ikke se.
– Ja det var umulig å være noe annet sted enn i det øyeblikket akkurat da. 

 

Kritikerseminar på K.U.K.

I jazzen er vi vant med undergangsfortellinger. «Musikken er nedprioritert på NRK og i avisene, alt var bedre før.» Ser man mer nøye etter merker man at interessen for, og snakket om, alternative musikkformer, om vi skal kalle det noe slikt, er sterkere enn på lenge. Kanskje vi er inne i en gullalder nå, jazzens uttrykk pipler i alle frem i alle mulige sammenhenger om dagen. Det trengs ikke reddes, men å styrke det er absolutt et pluss. Vi trenger enda flere som snakker og skriver om hva musikken innebærer for oss. Blogghalvdelene Vinger og Roshauw har derfor sagt ja til å være innledere eller ledere på en liten seminarrekke som skal ta for seg forskjellige måter å skrive om musikk på, med utgangspunkt i vårt arbeid med denne remsa her, med Jazznytt og en livslang interesse for musikk og skrift. Det ble avholdt i Bergen i vår, nå står Trondheim og etterhvert Oslo for tur. Mange kan ha interesse av å delta i disse samtalene, også musikere vil jeg tro. Det er jo så mange muligheter som finnes til å finne meningsfullt arbeid med og om musikk. Sjekk påmelding her.  

 

Six easy pieces: Festivalnotater i usortert rekkefølge

BLOW OUT, OSLO, AUGUST: Forskjellen på “frijazz”, “friimpro” og “freebag” har vært flittig diskutert, blant annet i denne bloggen hvor Frode Gjerstad mener uttrykket “freebag” simpelthen er en misforståelse og bør pensjoneres for godt. Han kan ha et poeng, men også samtidig ikke. Under Mokuto-konserten med Ole Morten Vågan, Lotte Anker og P.O. Jørgens under tredje dag av årets Blow Out!-festival kommer jeg allikevel frem til noe: Om bandet bruker elbass i stedet for kontrabass, øker sjansen for at noen vil kalle det “freebag” med omlag 300%. 

MANDALJAZZ, MANDAL, JUNI/JULI: Det finnes tilfeller hvor det ikke er mulig, selvsagt, men det er noe helt eget med festivalene hvor det er én konsert av gangen og hvor alle som er til stede er med og ser alt. Så liker man ikke nødvendigvis det samme, og noen ganger støter man på en drittkonsert – men når de store høydepunktene kommer, og alle er med på det, smaker det også ekstra søtt. Mandal, Motvind, Blow Out: Det er som om denne “begrensningen” maner til en slags omhu i bookingen – man må forsøke å lage noen kurver som publikum forhåpentligvis setter pris på, og jeg tror det er enklere for lytteren å føle at programmet har en personlig avsender. Innimellom konsertene tror jeg også man har ekstra mye å prate med de andre som er til stede om, og underveis i konsertene slipper man det som er en av musikklivets store stemningsdrepere – at noen lener seg over, midt i kicket ditt og mumler KREKLING starter om 10 minutter, vi rekker 20 minutter av det før Gnuf Bolding, visstnok veldig bra dansk rusrock… bli med? 

KONGSBERGJAZZ, KONGSBERG, JULI: Blogghalvdel Vinger ble så sur at han gikk i protest – “patetisk” var ordet han brukte, tror jeg (senere samme sommer hadde han en lignende reaksjon på Lakecia Benjamin under Oslojazz). Trommeslager Andreas Wildhagen var på sin side hakket mer diplomatisk i sin omtale av stjerneskuddkvartetten Isaiah Collier and the chosen few, som har turnert Europa i sommer: De låter faktisk kliss likt som Coltranekvartetten 1965 nå. Det er det positive, og kanskje også problemet. De holdt på i over to timer inne på Energimølla, og jeg innrømmer gladelig at når jeg først kom dit og hørte en ekstatisk pianosolo av Jordan Williams, følte jeg at noe helt spesielt var i ferd med å skje, at skapet ble satt på plass. Innen de var ferdige, nærmere to om natten, hadde salen tynnet ut betraktelig. Det var nok grunner til det. Jeg klarer likevel ikke bli enig med de to herrene jeg både møtte ved Energimølla og senere på sommeren på andre konserter, som mente at det rett og slett var gravskjending. Småpatetisk, javel, men jeg liker å forsøke å flytte ham ned fra akkurat den pidestallen når jeg hører på ham. Det er utrolig musikk, kanskje den aller beste jazzen om man skal måle slikt, men allikevel lagd av vanlige mennesker, og like lov å etterape og tulle med som alt mulig annet. Om det blir bra er en annen sak, men når denne konserten etter hvert gikk helt i metning, føler jeg ikke at det handlet om at Collier manglet det gudommelige elementet, men det menneskelige – konserten bare tuta på, blottet for den ømheten man også finner i JCQs katalog. Et streit, litt udynamisk coverband – Credence Coltrane Revival

MOTVIND, MIDDELALDERSKOGEN, JULI: Det er her ute i skauen de må være. Etter skilsmissen mellom Kongsbergjazz og Kongsberg Gruppen gjorde festivalen som de hadde sagt de skulle gjøre, de flyttet seg vekk fra uka der det skjer på Kongsberg og lagde en festival litt tidligere i sesongen på Victoria. Og den bød på noen store konsertkick, javisst, men tidspunktet var merkelig og det var en følelse av at noe av grunnen til å være akkurat der, på Nasjonal Jazzscene i Oslo, hadde forduftet. Da de pussig nok flyttet seg nærmere Kongsberg, slik at man kjørte gjennom den post-festivaltomme byen på veien dit, stemte det meste derimot. Trioen med Trevor Watts, John Williams og Tollef Østvang var et av sommerens høydepunkter, selv om det var lovlig kaldt så sent på kvelden. Hulbækmo/Jakobsen og Munnharpetrioen skapte stor stemning og kvartetten med Røysum/Emmeluth/Håker Flaten/Nilssen-Love ute på plenen i solskinnet, midt i skogen, var absurd idyllisk. Buskspillet på kveldene, rundt bålplassene ved baren, ligner ikke på noe annet jeg har opplevd i sommer. Fremdeles var programmet litt “mindre” enn pangplakatene de har presentert i hovedstaden, og det var sikkert ikke nok mennesker til å gå i overskudd. Men hvem vet hva som skjer neste år, om de virkelig slår på stortromma og presenterer noen HÆ??-bookinger der ute.

OSLOJAZZ, OSLO, AUGUST: Du kan si mye rart om Sentralen, men og dette er en av dem: De har en egen evne til å gi hver eneste gjest den særegne følelsen av at de har gjort noe fryktelig fryktelig galt i løpet av konsertbesøket sitt. Under en av husfestene på årets festival var det et vakthold dimensjonert for en nobelprisutdeling, men bare én stakkar i den baren som var åpen. Hva i huleste var det de trodde skulle skje den kvelden?!???

KONGSBERGJAZZ, KONGSBERG, JULI: Den gamle, lutryggete mannen vred på seg, ville ikke svare på spørsmålene Audun stilte (jeg var for anledningen stiv av skrekk). Etter hvert kom han på gli, snakket litt om gamle musikerkolleger, om Fluxus-bevegelsen, og om den bortimot totalt manglende troen han hadde på nye, skolerte musikergenerasjoner. I den lille kunstlåven, hvor han spilte solo, måtte han be publikum om lov til å ta seg pauser, lange pauser. Han hadde vært syk, fysikken stemte ikke helt, lungene slitne av liv, livsstil og sikkert også en ekstrem, helt umiskjennelig spillestil. Det fremsto som et besøk som grenset til det usannsynlige – og for gamle venner et farvel. Applausen i den lille låven varte lenge. Senere, under Særingfesten, spilte han med Heather Leigh på smektende pedal steel, med og uten vreng. En aparte blanding av sentimentale americana-aktige lydlandskaper og den tonen, som et spett gjennom luften, ufravikelig og uunngåelig når den er tilstede. Så forsvant den, som om han dykket ned i strengehavet, slik at han kunne hente seg inn. Rart med det – noen ganger er det som om du forstår enda bedre hva folk faktisk prøver på, når de ikke helt strekker til. Det virkelig vakre i denne ubendige intensjonen, intenst tilstede i den improviserte musikkens verden siden sekstitallet, var så innlysende i enkelte øyeblikk, kanskje tydeligere enn jeg har opplevd det før. Stor kunst kan være trist og samtidig oppløftende, det vet jeg jo, jeg har jo lest bøker og sett film og hørt på orkesterverk og ballader – men det er langt sjeldnere å oppleve den spenningen i fritt improvisert musikk, tror jeg. Peter Brötzmanns to konserter på Kongsberg i år var et unntak.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev