Now's the time

NTT: Er harpen den nye tubaen?

NTT er tilbake i innspurten av festivalsesongen! Vi spør en lydtekniker om rar basslyd på utendørskonserter, spør om de største festivalene tar nok vare på de minste artistene, vi tar harpepraten med Fairytales-tolkende Sofie Tollefsbøl, vi snakker med Christian Meaas Svendsen om ny Nakama-plate og kunstens innerste vesen og med Kjetil Mulelid om Craig Taborn og Jason Moran. Også har vi vært på Toto-konsert!

HALLO ALLE SAMMEN, god helg, god sommer og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital strimmelform som har vært på ferie i noen uker, men som i månedene fremover nok en gang bruker musikkformen jazz som påskudd til å granske kunsten, samfunnets og livets mysterier. Vi har savna dere! 

Festivalsommeren har vært begivenhetsrik og den er fremdeles i gang – i kveld spiller sjølveste Anthony Braxton i Oslo! Vi bruker dette første nummeret (og sikkert litt av det neste) til å oppsummere og følge opp det vi har opplevd i løpet av sommeren – det finnes både spørsmål og utropstegn her. La oss sette i gang!

Om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Blow Out tilbake på Mir

Hver dag er en festival for enkelte av oss. Sommeren har vært lang:  Bærum, Kongsberg, Molde, Egersund, Notodden, Tøyen – og neste uke kan vi legge til Grünerløkka i kalenderen. Onsdag er nemlig Blow Out-festivalen tilbake i litt større men egne lokaler på nyoppussede Mir. Fire dager til ende med et fin blanding av nye navn og musikkens høvdinger, og etpar wild cards også. Samholdet mellom sal og publikum har alltid vært et bærende element i denne festivalen. Og programmet er ekstra sterkt i år: Mike Cooper og Roger Turner i duo, Cortex med Hedvig Mollestad som gjest og bandet Gabbro 4 med blant andre Hanne De Backer er blant artistene onsdag, mens torsdagen har Cooper solo, Mette Rasmussens sterke kvintett med Paul Lytton, og en trio med Fredrik Ljungkvist, Lotte Anker og Fred Lonberg-Holm. Fredagens program kommer vi tilbake til neste uke.

 

Festivalundring #1: Hva skjer med harpestatistikken på norske scener i august 2022? 


Brandee Younger under Oslojazz denne uka. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival 

Hver festivalsommer er en anledning til å gjøre opp status for hvilke instrumenter som er i vinden. NOU-en Prophet i eget land: Velstandsvekst og mikrotrender i norske instrumentparker lar riktignok vente på seg, men vi kan gjøre oss noen erfaringer allikevel. Trommer er for eksempel fremdeles populært, og brukes i all slags musikk. Vanlige instrumenter som trekkspill og munnharpe dukker også opp med jevne mellomrom, og folk spiller på saksofoner i alle størrelser. Men så, på sensommeren, skjedde det noe – plutselig var det harpe overalt! Se bare på Ibou Cissokho og hans koraer, som spiller for 110.000 mennesker i Oslo Spektrum med Karpe disse ukene (jeg likte forresten den konserten godt) og som også gjestet blogghalvdel Vingers program under årets Øya. Men det stopper slettes ikke der – på nevnte festival kunne vi se det store instrumentet på konserter med Nick Cave, Jarvis Cocker (han hadde en helt bisarr låt om lockdown forøvrig, men det er en annen sak), Florence & the Machine (et band som bor i skjul på Sandaker og spawner hvert tredje år for å spille på Øyas største scene, tror jeg) og Fieh – sikkert noen andre også, vi mistet tellinga. 

Men det stopper ikke der – under Oslojazz har festivalsjef Øyvind Larsen erklært fullt harpefokus i år, og han mener alvor. Stian Carstensen hadde med seg Sidsel Walstad på harpe, harpist Brandee Younger spilte og forkynnet harpens budskap med en groovy trio, PNL XL Workshop Ensemble stilte med Lotte Krüger, Solveig Wang sneik inn noen klassiske mellotron-harpesamples da Masåva spilte på SALT og under kveldens tolkning av Fairytales har Sofie Tollefsbøl med seg Abigail Millar Todd, den samme harpisten som også gjestet Fiehs Øya-konsert. 

Hvorfor ikke? Det er jo et flott instrument. Samtidig fascinerer det alltid med slike opphopninger av instrumenter som er uvante syn – litt som måten et instrument som tuba, takket være et knippe oppvakte musikere med ivrige sjangertentakler har preget norske scener i det som føles som en epoke. Så vi er nødt til å spørre – er harpen den nye tubaen? 

Sofie Tollefsbøl. Foto: @ihnebilder/Øya

Nå dukker det liksom opp en harpe hver gang du står på en scene, Sofie Tollefsbøl – hva er årsaken til dette kicket?
– Det er et ord jeg har gått rundt og lett etter i hele dag, helt siden jeg leste spørsmålet ditt, og ordet var ETHEREAL. Det er det harpe er. Og jeg er just an ethereal girl living in a material world. Men ja, hva erre med harpa. Den der impresjonistiske, bølgende, romantiske følelsen som man får av Debussy, Ravel, Erroll Garner. Harpa GIR det. Fra øyeblikket jeg hørte Journey in Satchidananda av Alice Coltrane, elska jeg harpe. Så hørte jeg Afro-Harping av Dorothy Ashby og begynte å elske harpe enda mer.

Det har i det hele tatt vært påfallende mengder harpe på scener i Oslo de siste ukene, både under Øya og på Oslojazz, sikkert på Mela også – hvordan skal vi forklare denne opphopningen?
– Folket elsker harpe – med god grunn.

Kort og godt. Du spiller sammen med den glimrende harpisten Abigail Millar Todd, som åpenbart står høyt på NTTs intervjuønskeliste denne høsten. Men kan du i mellomtiden beskrive henne som musiker?
– Abigail er et utrolig fint og morsomt menneske og en fantastisk musiker. Hun er jo classically trained, og setter enormt høye krav til seg sjøl. Hun har mange kule referanser, og er veldig morsom å improvisere sammen med. Hu er full av idéer, i livet og musikalsk, og er veldig interessant og morsom å være rundt.


Fieh med Abigail Millar Todd på Øya. Foto: @ihnebilder/Øya

Hva har du lært om å arrangere for harpe i forbindelse med arbeidet med Fairytales?
– At det ville pedal-opplegget på harpe er noe utenforstående sliter HARDT med å forstå! Harpenotasjon fortsetter å være tilslørt av en mystikk for min del – helt i tråd med instrumentet i seg selv, det.

På et tidspunkt i Brandee Younger-konserten på onsdag sa Younger “This is such a harp tune”, hahahaha! Hva er den mest harpe låta du veit om?
– “Blue Nile” av Alice Coltrane. Den er harpe AF men er også bare en elskverdig låt som har absolutt alt jeg ønsker meg. Pharoah Sanders og Joe Henderson på fløyte… Ron Carter på bass… 

Den er fryktelig god. Drøftingsoppgave: “Harpen er den nye tubaen”. Enig? Uenig? Grei ut, og vis gjerne til relevante kilder.
Ja, kanskje er tubaene og harpene eksotiske fugler vi kjødelige vokalister og gitarister lar oss fascinere av, og som vi drømmer musikalske drømmer om – tenk å få på noe HARPE på det her liksom! Eller en TUBA på dette riffet?!?! Akkurat som tubaen står harpen potensielt for den ekstra X-faktoren som kan bringe en konsert til uante steder. Jeg digga Sons of Kemet fælt ass! Skjønte at du ikke gjorde det, Filip…(kilde: synes jeg ante det på Filip Roshauw under samtale). Kanskje jeg har soft spots for begge disse instrumentene??

Uansett, tja, begge er de det motsatte av nachspillgitaren. Du drar ikke opp tubaen, ei heller harpen, for en versjon av ting og tang sent en lørdags morgen. Dette er svære instrumenter med svær personlighet – begge instrumenter krever en viss karakter å plukke opp og så fortsette å traktere.  (Kilde: det er noe jeg tror pga du møter sikkert en del motgang , blant annet rent fysisk, når du spiller et slikt instrument).

Rent sosiokulturelt tror jeg at instrumentene kanskje ikke nødvendigvis befinner seg i samme landskap. Harpeundervisning foregår stort sett på vestkanten hos De Bemidlede som liker forgylte ting, som harper er (kilde: Abigail Millar Todd), mens tubaistene kanskje har starta i korps og bare…har nerda tuba helt siden da? Men til slutt, på Barratt Due, i sjette etasje på NHM, og på Øyafestivalen, forenes de. Også er det jo en ting at de få harpistene og tubaistene jeg kjenner beveger seg rundt i både den klassiske verdenen, jazz og samtidsmusikk. Veit ikke om jeg er uenig eller enig ass. Men alle dro hjem, og de var enige om at det hadde vært en flott dag.

Ja, Sons of Kemet hadde no greier også, for all del, men jeg fikk dem også litt i vrangstrupen der jeg sto, det er noe sånn hardhendt og Moon Hooch-aktig inni miksen som byr meg imot. Men ikke et vondt ord om tuba ellers, jeg må understreke at jeg elsker utforskertrangen i den norske messingstand. Til sist – i kveld tolker du 40 år gamle Fairytales av sanger Radka Toneff og pianist Steve Dobrogosz. Hvilken ny låtfavoritt har du fått deg i forbindelse med oppdraget?
– Jeg tror jeg må si to, “Wasted” og “I Read My Sentence”. Begge de to er forresten dikt som Radka Toneff og Steve Dobrogosz tonesatte – det visste jeg ikke fra før.

 

 

Audun Vingers Topp 5 moments på Øya

1. Da Veslemøy Narvesen, sittende i wifebeater på en tromme-riser med Mall Girl, tok mikrofonen og brølte «ØØØØØYYYA, er det noe liiiv her?!» 

2. Ibou Cissokho og Bafana Nhlapo som fikk festivalpublikumet til å synge med på kora-konsert.

3. Den britiske rapperen AJ Tracey som stilte i Spurs-drakt.

4. Silje Huleboers ekstatisk gode fremføring av «Make It Happen»

5. Selma French’ solbriller mens hun sang «Summer in The Forest of Time»

 

Festivalundring #2: KanMMMMMnoen forMHMHMMklare MMMhva i aMMMMMlle MMMMdagMMMMer den fMMHMHMHMMorbanna durelyden er?

Det er ikke til å komme bort ifra at utendørsfestivaler, i tillegg til å være fryktelig gøy, også inneholder et bredt spekter av irritasjonsmomenter. Sutringer over kompliserte vafler og praten om pratinga har andre tatt, så det kan vi la ligge, men i sommer ble vi slått av øyeblikkene hvor det plutselig føltes som å stå inne i et gigantisk kjøleskap som skrur seg på midt på natta. 

Greit nok at mange musikkformer må ha mye bass, det er deilig med det suget, men kan dette være meningen? Er det sånn det skal være? Står vi rett og slett feil? Det er langt mellom de gammeldagse pipende rockefeedene, livelyd føles som regel som et mye mer kontrollert og vellykket eksperiment enn for noen tiår siden. Så kan det være at dette rett og slett er gjort med viten og vilje? Vi ringte Espen Stordrange, freelance-tekniker, turné og prosjektleder og teknisk ansvarlig ved Kulturkirken Jakob for å høre om han kunne tegne og forklare for oss. 

Hei, Espen. Det var denne MMMMMMMHMMMHMHMHMHMM-lyden. Hva ER de greiene der?
– Om jeg skjønner hva det er du prøver å beskrive, er det et fenomen man kaller for power alley. Jeg vet ikke om det finnes gode norske ord for det. Fysikkens lover er slik at om man skal drive med subfrekvenser, så er de vanskelig å styre retningen på. Sub har en lei tendens til å spille like mye bak som frem. Få for å unngå at dette blir helt krise for de som er på scenen, lager man noe som heter en kardoide-formasjon. Det er rett og slett en måte å sette opp subene sine på som gjør at man kansellerer ut lyden bakover. Men med dette kommer artefakter som er vanskelig å ha kontroll på. Får du et bilde på messenger nå? 

Ja, se her, ja!
– Det hvite feltet viser spredningen på en PA med kardoide-sub, når man kansellerer bakover. Det man ser da er at noen steder er det ganske jevnt dekka, mens andre steder vil suben være ekstremt kraftig og ganske ujevnt fordelt. I disse nedslagsfeltene vil suben oppfattes mye høyere. På illustrasjonen stopper ting der veggen kommer, men om du hadde dratt ting lenger ut ville den loben bare strukket seg lengre. Poenget er å begrense lekkasje, å gjøre det mulig for dem som spiller. Men samtidig må man ha in mente at det skal være så jevn dekning for publikum som mulig. 

Riktig.
– Det handler ikke bare om lyddekning, men også visuell dekning. I en ideell situasjon ville kanskje en lydtekniker gjort det man gjør på bilde nummer 2, som jeg sender deg nå. Å bare ha et stack med suber rett foran en scene. Da får man ekstremt jevn dekning, og man unngår situasjoner der det kjernekraftanlegg noen steder. Men i denne situasjonen vil det spille mye bakover, og det vil også være uhyre vanskelig for publikum å se. Og til syvende og sist er det ikke dette som er viktigst – det handler om publikums trivsel. Man må inngå et kompromiss. Det finnes ingen perfekt løsning, spesielt ikke på utendørsfestivaler, som koster en formue i utgangspunktet. 

At det kan være fint med en tjukk sub-bass i mye musikk er åpenbart, men på en del festivaler kan man også se konserter hvor det blir togkrasj. Du kan for eksempel se nedpå country- eller poprockkonserter hvor bassisten står og plonker på en halvakustisk gammal el-bass med plekter og flatwounds, men hvor det som kom ut fremdeles låter som om det er skrudd for Tryvann. Går folk rundt med en følelse at man MÅ ha det?
– Det er blitt litt sånn, det er nok et element av loudness war. Jeg skal være forsiktig med å generalisere, det handler jo om estetikk og det gjenspeiler bandets lydteknikerens preferanser. Om man først har begynt å bruke mye salt i maten er det vanskelig å slutte. Publikum forventer det kanskje også. Men der lydteknikeren står og hører vil også lyden mest sannsynlig være best. Sjansen er for at akkurat der man står hører man ikke ljomet, men det er maskert i resten. 

Handler noe av det om å unngå forstyrrelse fra andre scener? Man kan få en følelse av at mye bass handler litt om å markere at her er det denne konserten som gjelder og ikke den du hører langt der borte.
– Det er litt merkelig. Om man igjen bruker Øya som eksempel, har festivalen begrensa med område. På større festivaler vil man ha lengre avstander og man kan unngå for mye overlytting. Mens det vi kanskje opplevde på Øya er at nedslagsfeltet til Klubbscenen for eksempel var med helt bort til Biblioteksscenen. På godt og vondt, og helt klart mest bare vondt. Det er sånn det er. Men det er som du sier, det blir en oppmerksomhetssak. Og hadde man kunnet isolere alle scenene, hadde man jo åpenbart gjort det. 

Men faen, når kommer den teknologien som bare sender ut noen mystiske bølger i lufta som gjør at man kan isolere utendørsscener fra hverandre og skåne naboene?
– Samtidig som alle teknikere er erstatta med kunstig intelligens… jeg gir det ti år. 

Ja, for AI-teknikere får vi åpenbart etter hvert.
– Ikke med det første, men det er ikke en umulighet. Om man ser bort fra alle de kunstneriske valgene, koker det ned til nuller og enere. Og hvis man analyserer masse showfiler fra et lydbord, vil det være et mønster i hvordan ting låter – og hvordan det skal låte. Men da snakker man om en AI som skal kunne være relativt flink til å forstå alle de rare tingene som også går galt underveis. 

Men man kan se for seg at det bygges et stort og lekkert preproduksjonssenter, for eksempel ute ved Ocean Sound på Giske, og der sitter verdens beste lydtekniker og designer hele settet til Norges største og proffeste band – også kan bandet ta med seg en USB-pinne med den produksjonen og så kan festivalene hyre inn noen underbetalte stakkarer som studerer på NISS og sånn og som har som ansvar å bare sjekke at det ikke går totalt skeis.
– Jeg håper ikke det. Det er så mye artefakter i jobben at det vil være vanskelig. Det er effekter som skal være i time, ting som må samkjøres mellom lyd og lys og andre visuelle ting. Det er mye å forlange at noen skal motta en showfil og fikse alt. Men, ja, plutselig en dag kan man gjøre alt hjemmefra. 

Heldigvis vil mange band fremdeles trenge voksenpersoner til å passe på seg.
– Hvi ikke lydteknikeren er et barn selv, og det vet man jo aldri.

 

Toto på løkka

Det er altså så mange konserter hele tiden. Hvor mange kabler, ledninger og mikrofoner finnes det egentlig i byen? Det virker endeløst. Det tikket inn en sms: rekker du Toto i kveld? What? Midt oppi Oslojazz, noen dager etter Øya og rett før Blow Out skal man altså måtte forholde seg til de krabatene der. Men, rett skal være rett, til Toto er jeg lojal, og ser dem hver gang de er i landet, sånn cirka en gang hvert år de siste 25 årene. Det varierer veldig fra besetning til besetning, men så lenge Steve Lukather spiller gitar og synger, og Joseph Williams synger, blir det bra. Begge to sang rent og vakkert. Den gamle sessionhelten Greg Phillinganes dukket opp som vikar på keyboards, uten prøver, og gjorde en god figur, ellers er bandet nå befolket av nykommere, med medlemmer fra band som Snarky Puppy og Ghost-Note. Så veldig radikalt annerledes låter det ikke, men absolutt smakfullt, in the pocket og korrekt. Settlisten var prima, med albumspor som «You Are The Flower» og «Waiting For Your Love» for å tilfredsstille den mest avanserte delen av fansen. 

I starten av konserten var det styrtregn nede på Grünerløkka, men vi skjønte at det kunne gå over, alle 10 000 av oss. Hvem var alle disse menneskene? Morsomt å tenke på at Toto et par års tid var nede på Sentrum Scene-størrelse. Nå er de større enn noensinne, virker det som, og med mange unge i publikum. Det var faktisk rockelåtene som utmerket seg denne gangen, en total episk «Kingdom of Desire» tilegnet the brother upstairs Jeff Porcaro inkludert en bitende gitarsolo på det som opplevdes som seks minutter, livefavoritten «Home of the brave», og et overraskende vitalt høydepunkt i «With a Little Help From My Friends». Slike classic rock-covere har som regel vært det minst interessante på Toto-konserter, men her var det et oppvakt arrangement og meget sjelfull fremføring. Bandet er i sitt 45 år men tåler visst noen runder til.

 

Noen liker Moran, andre liker Taborn, Kjetil Mulelid har kick på begge to


Craig Taborn på Nasjonal jazzscene mandag. Foto: Thomas Johannessen/Oslo Jazzfestival

Oslo Jazzfestival er inne i sine siste dager for i år, og det har vært en god del høydepunkter. Hos Jazzinorge har blogghalvdel Vinger skrevet om store kick med Team Hegdal og dyp vemmelse i møte med Coltrane-covers, og før det kunne han fortelle om en herlig, fuktig Herr Nilsen-opplevelse med Ola Erliens bemerkelsesverdige band og et mektig solosett fra Craig Taborn. De siste kan jeg skrive under på, Erlien og kompani er virkelig i ferd med å skape et helt egenartet musikalsk rike, hvor string swing, Ennio Morricone og Stian Carstensens verden møter det smektende mid-Garbarekske og ting som kan minne om Niels-Henning Ørsted Pedersens mildt høstlige Verve-utgivelser fra 90-tallet med Ulf Wakenius på gitar. Det er plettfritt, men det har også en klo, humør og en smittende optimisme på vegne av at det går an å fortelle nye historier i dette landskapet. Vi burde kanskje ha en Erland Dahlen-aktig skipsbjelle i NTT-skyskraperen som vi kan plinge i for hver femtiende gang vi spår at noe faktisk kan bli folkekjær jazz, men ærlig talt – det her vil mange like. 


Craig Taborn. Illustrert av festivalkunstner Fredrick Arnøy.

Craig Taborn var også et høydepunkt, en dramatisk og halsbrekkende solopianoopplevelse. Når han mot slutten av settet tar ordet og sier at det betyr mye for ham å vende tilbake til Victoria, føles det ikke som rutinert smisk – gjennom årene har han jo stått for en rekke rystende recitals akkurat her. Selv om dette åpenbart er harpens år, går det også en sterk pianotråd gjennom Oslojazzens program – Bobo Stenson spiller solo i morgen, og uka har dessuten vært preget av Jason Moran, som både spilte solo i Monumentalsalen på Munchmuseet og en konsert med Trondheim Jazzorkester under ledelse av Ole Morten Vågan i museets hovedsal (hvor Craig Taborn, som er i byen hele uka og jobber med et prosjekt, var publikummer – så her henger alt sammen). Vi er fremdeles ikke helt solgt på atmosfæren i sistnevnte svartkledte contentboks, men milde moses, for en opplevelse det var å igjen kunne sitte i et rom med noen av Ed Munchs største bilder og høre musikk. Det syntes åpenbart Moran også – han er jo både visuell kunstner og kurator i tillegg til sitt brede musikervirke, noe han fikk en anledning til å snakke med Jazznytt-redaktør Rob Young om før konserten. Undertegnede, altså blogghalvdel Filip, fikk en prat med ham tidligere på dagen i forbindelse med et NRK-prosjekt om historien til norsk jazz, og da snakket han begeistret om samspillet mellom en kunstner som Munch og musikken som blir spilt i disse rommene. Under TJO-konserten siterte fantastiske Sofia Jernberg og Jason Moran et tekstutdrag av Toni Morrison, fra Song of Solomon: You think dark is just one color, but it ain’t. There’re five or six kinds of black. Some silky, some woolly. Some just empty. Some like fingers. And it don’t stay still, it moves and changes from one kind of black to another. Saying something is pitch black is like saying something is green. What kind of green? Green like my bottles? Green like a grasshopper? Green like a cucumber, lettuce, or green like the sky is just before it breaks loose to storm? Well, night black is the same way. May as well be a rainbow. Der og da var det vanskelig å ikke tenke på opplevelsen i museets sjette etasje kvelden før, jeg nettopp ble sittende og glane på ørten forskjellige former for grønt i Munchs Solen. 


Jason Moran. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Apropos det bildet – Moran, som er tidligere elev av (blant annet) Mingus-pianist Jaki Byard, fortalte en bemerkelsesverdig historie om da han skulle spille i Universitetets Aula med Charles Lloyd for noen år siden. Dette var rundt samme tid som han lagde soundtracket til Selma, en spillefilm om stemmerettsmarsjen for borgerrettigheter som gikk fra Selma til Montgommery i Alabama i 1965 under ledelse av blant annet Martin Luther King Jr. Da han gikk inn i aulaen, som er preget av noen av de samme Munch-motivene som henger i Monumentalsalen, innså han 3 ting på rappen: 1. Dette er jo stedet der Charles Mingus – og Jaki Byard – spilte den fantastiske konserten midt på sekstitallet. 2. Stedet der Mingus spilte den konserten er den samme scenen Selma-filmskaperne har gjenskapt, og som er der MLK mottok Nobels fredspris. 3. Nå er det min tur til å spille der. 

Det må ha vært et kick. Og apropos kick, én konsertgjenger som vi så både under Taborn-konserten på Victoria og Moran-konserten på Munch, er pianist og plateselskapmogul Kjetil Mulelid. Han debuterte som solopianist i fjor med det propert titulerte albumet Piano, som vi har tatt en grundig prat om her. Vi tok en telefon til ham for å snakke litt om disse to konsertene. 


Kjetil Mulelid. Foto: Jenny Berger Myhre

 – Det var helt vilt. Nå er det lenge siden jeg har hørt Jason Moran live, forrige gang var da han var gjestelærer på RMC i København. Det var ham, meg og seks-syv andre i et band, også spilte vi i en uke. Det var utrolig fett å jobbe med ham så tett, men jeg ble allikevel helt satt ut over hvor bra det var i går. Den touchen hans er ubeskrivelig, helt enorm. Craig Taborn spilte på 50-årsjubileumet til ECM på Nasjonal jazzscene i 2019, og det var sinnssykt bra. Da han var her i februar i år var det mye mer temperament, syns jeg, og nå var det mer romantisk på en måte. Tre veldig forskjellige konserter på to og et halvt år, men det gjør kanskje at den siste ikke overrasket like mye, om du skjønner. 

Når to sånne konserter kommer så tett på hverandre kan man liksom ikke unngå å tenke på kontrasten mellom dem også, de blir liksom et par.
– Ja, musikken er jo veldig forskjellig – jeg har ikke spurt Taborn selv, men han hadde den samme slutten, de to siste numrene, på alle de tre konsertene. En kjempelang oppbygning, og ut av det kommer det femtaktsostinatet hans som han på en måte er totalt fri fra. Taborn er helt ubeskrivelig bra teknisk. Det er noe med måten de to hendene jobber uavhengig av hverandre… de fleste gode pianister er ganske gode på den rytmiske uavhengigheten, men han har et dynamisk plan i tillegg. Man blir nesten litt sjokkert når man hører det, det er et ufattelig overskudd. Det rytmiske er ikke et spørsmål, men så finnes det et nytt nivå å leke med. Det er helt rått. Det syns jeg egentlig Moran gjør også, men jeg føler på en måte at han er mer smakfull, om det er lov å si? Ikke at Taborn ikke er det, men han er mer eksplosiv og all over the place. Når det skjer utspring hos Moran skjer det på perfekte steder. Han er kanskje litt mer artist, om det gir noen mening. 

Ja, den konserten til Moran føltes virkelig som om den var gjennomtenkt på forhånd, ikke på en dårlig måte, bare gjort med flid.
– Ja, det tror jeg absolutt. Uten tvil. Jeg har også hørt ham spille friere tidligere. Nå fikk vi servert små stykker hele veien. Det gjorde forsåvidt også Taborn, men det er ikke de samme melodiske temaene, mer improviserte idémyldringer. 

Det er veldig fint hvordan han både fletter inn stride og ragtime i spillet sitt. Inspirerer det?
– Ja, det er jo dritkult. Helt ærlig – jeg tok opp litt i går og satt i dag og prøvde å herme. Jeg fikk så kick! Taborn har funnet sin greie og kjører på med det, det er fascinerende og virtuost. Men Jason Moran tar så vare på historikken til pianoet, gjennom å for eksempel spille stride og det han snakka om i praten før konserten, hvordan han egentlig vokste opp med klassisk piano, at mora hørte på Bach-fuger, men at han ikke følte seg hjemme i musikken før han oppdaget Monk… du merker at han har en veldig svær bagasje med musikalske erfaringer og sjangerforståelser som han drar med seg inn i hver eneste låt. Også har han superkick på hip hop, han har spilt mange konserter til skateshow, han er i kunstverden… alle tingene blandes. 

Det er inspirerende å støte på noen med den kulturelle vidvinkellinsen der.
– Ja, man skulle jo ønske at man var bedre på sånt! Man sitter etterpå og tenker at man bør sjekke ut mer, være mer nysgjerrig. 

Det er jo bra. Konserten var i monumentalsalen på Munch, gir det en ekstra dimensjon for deg?
– På en måte ja, jeg kikka litt rundt av og til og prøvde å få noen følelser, å koble det sammen. Jeg så ikke noen klare likhetstrekk til en hver tid, men det er jo en utrolig høytidelig følelse der inne. Det føltes priviligert og fantastisk å sitte der, det gir jo en ekstra dybde til musikken uten at du tenker på det. Hvor stort er Solen? Det føles ti meter bredt. Det hadde vært kult om Taborn også spilte der – akustisk gir jo en ekstra intim og ektefølt stemning. 

Ja, selv om han også åpenbart elsker å spille på Victoria.
– Hahaha, ja. Nå har jeg hørt ham tre ganger der. Etter den første var jeg inspirert resten av året, på en måte. I forhold til den han gjorde i februar spilte han mer melodi nå. Jeg er jo en fyr som kan like det, og av og til spilte han skikkelig fine strekk. Det har jeg ikke hørt ham gjøre så ofte. Jeg spurte ham etterpå, om det var noe romantikk om dagen… da bare lo han. 

Det skal de ha, de er ordentlige karakterer begge to. Og det føles betydningsfullt – det er litt viktig at “de nye største” er det.
– Ja. Jeg føler at Jason er den “sofistikerte”, om du skal sammenligne. Kontakten med kunstverdenen, alt det der. Han er jo Steinway-artist, du merker at han er mer “artist-fyr”. Taborn føles mer opprørsk, som en kar som kanskje bryr seg litt mindre om det utenfor musikken. 

Ja, venner og kollegaer har jo uttrykt en viss frustrasjon over at han for eksempel ikke nødvendigvis er så opptatt av å dokumentere alt det han gjør (les NTT om Craig Taborns nettutgivelse 60xSixty her). Det føles kanskje ikke som han har en like tydelig “karrierestrategi”.
– Det er nok sant. Kan hende han kunne latt seg forme mer, men jeg tipper det går helt på akkord med hva han har lyst til. Det som uansett går igjen hos begge to er et overskudd som er absurd å høre på. Det føles som at de kan gå alle veier hele tiden, og det har ingenting å si for dem. 

Er det nytelse i å sitte og gruble på det tekniske i en sånn konsert?
– Ja, jeg tenker ikke så ofte på sånt sjøl som musiker egentlig, men på konsert lar jeg meg fascinere noe voldsomt. Sånn som det med Taborn og uavhengigheten til hendene og det tekniske overskuddet, det er utrolig fascinerende. Man blir slått i bakken av det. Det er jo sånn man kanskje tenker på når man sitter og øver hver dag. Jeg prøver å gjøre noe lignende, så kommer jeg på konsert og hører noen faktisk få det til. Fy søren, så utrolig kult at det faktisk går! Jason Moran var akustisk og Taborn var oppmika, det var en ganske stor forskjell. Selv om Moran spilte høyt, blir det på en måte ikke høyt. Jeg snakka med Daniel som styrte lyd på Taborn, og jeg spurte om han hadde dB-måler på. Jeg tror aldri jeg har vært på en akustisk pianokonsert som har hatt et så høyt nivå som den oppbygningen han spilte mot slutten. Daniel svarte at det hadde målt 98 dB – og på en akustisk konsert er det helt vilt. 

Det er noen greier Taborn gjorde der med å lokke overtonene ut som jeg gjerne skulle fått forklart. Men jeg klarer bare ikke beskrive hva det var jeg hørte.
– Begge to jobba mye med overtoner, særlig på det lange strekket Jason spilte på slutten som het noe med solen å gjøre. Overtoner har med hvordan du slår an tangentene, hvor hardt og fort, og om du holder nede en akkord med den andre hånden osv. Men altså, det lange strekket til Moran… hvor satt du? 

Jeg satt sånn at jeg så rett på Forskerne, og med Solen på venstre side.
– Skjønner. Jeg satt der lokket åpnet seg, da får man lyden rett på. Det var en utrolig fargelegging av overtoner der han holdt på i bassregisteret. Vanvittig fascinerende, på én måte var det jo “bare” buldring med høyre og venstre hånd i mørkt register, men så slår han av og til en tone som er litt sterkere enn de andre innimellom…Det har selvsagt også med at det er et godt instrument. Vanskeligere å få frem overtoner på mindre instrumenter, men han spilte jo på et konsertflygel (D), og da åpner sånne muligheter seg. 


Moran i Monumentalsalen. Om du myser godt, og ser på personen som sitter på andre rad i glippen mellom Munchs Forskerne og flygellokket, kan du se Kjetil Mulelid i dyp konsentrasjon. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Det stykket fikk en vanvittig tydelig og gripende form. Hvordan får han til det?
– Jeg føler at det er ekstrem nerding, du må jobbe og jobbe med akkurat det, også tar du med deg det på konserten. Han er litt sånn, får jeg inntrykk av, at han samler små idéer som man kan jobbe med og pirke på til det sitter. En professor-aktig skikkelse, det er gøy, det.  

Det er jo en fordel også i et sånn solosett, å kunne by på noen forskjellige fascinerende teknikker.
– Ja, er du gæren. Det er repertoar, rett og slett. Det kommer av improvisasjon, og så får man en større og større ryggsekk av ideer som man kan improvisere over, og musikalske “effekter” som tas i bruk. Det å tenke på ulike parametere – nå er det lyst, kanskje jeg skal gå mot mørkt, nå spiller jeg fort, kanskje gå mot sakte. Motsetninger og parametere – jeg vet at Eyolf Dale jobber veldig sånn, og jeg vil tro at de to pianistene her også har det på den måten. Da kokes det ned til mer konkrete ideer som fungerer veldig bra, og som gjør det enkelt for publikum å følge med, selv om musikken kan være kompleks og vanskelig. 

Ja, det er en tydelighet i det. Så lenge “vanskelig” musikk har åpenbare kontraster er det jo på en eller annen måte enkelt å følge med.
– Ikke sant. Det er bra, jeg er fan av å tenke sånn sjøl. Også er kunsten å klare å gjøre det. Det handler om å gjøre det nok. Jeg er overraska over at det ikke var utsolgt i går, men det var onsdag klokka 22. Den konserten kommer jeg til å huske lenge, det blir som den første med Craig Taborn. 

Ja, og det er en enorm opplevelse å sitte i den kunsten igjen.
– Ja, det hadde vært helt gøy om det ble en fast konsertplass. Det er magisk å gå inn i den salen

Jeg vet ikke om kunsten og musikken alltid snakker sammen – eller om den skal snakke sammen. Men det som er morsomt er at man sitter der i en time, og da blir man godt kjent med bildene. Jeg satt og så på ulike farger, sprekker, hvordan det er mye som bare er lerret på noen av bildene og så videre. Neste gang jeg er i det rommet kan jeg liksom si takk for sist.
– Ja, det var gøy på praten først – Rob Young nevnte at Munch lot bildene stå utendørs i lang tid. Forskerne hadde ganske mye møkk på toppen, store flekker. Jeg har aldri tenkt på det før. Men det var rett og slett på grunn av utendørs lagring, hahaha. Neste gang jeg er på Munch skal jeg se etter det. Det er gøy når kunstnerne ikke tar kunsten sin så innmari seriøst, syns jeg. Det føler jeg gjelder Taborn. Moran er seriøs – ikke som personlighet, kanskje, men i musikken. Taborn er mer hakkete, det er ikke så farlig om det går litt skeis under konsertene, han kjører bare rett over det uansett. Er nok lenge siden flygelet på Victoria har fått kjørt seg like hardt. Det er gøy å observere noen konserter hvor det skjer noe som ikke skulle skje, men whatever, det går videre. Det er jo livemusikken på sitt beste. 

 

Helgens single

Det er stadig noen gode reissues å plukke opp på CD og LP, det er som om kilden aldri helt går tørr. Vi har en forkjærlighet for soulsingler her i gården og klarer absolutt å akseptere represser og uutgitte perler som endelig får skinne. VI er over i det jazzikalske hjørnet på Expansion records nye utgivelse i serien Diplomats of Soul, med to låter med Grady Tate fra 1974 som ikke var utgitt kommersielt den gangen men som sirkulerte på noen ytterst få promosingler på merket Janus. Etter endel detektivarbeid er mastertapene nå funnet og platen kan endelig nytes. Den ene siden er en cover av Van Morrisons «Moondance» men selve biffen er en meget sjelfull og eggende versjon av Jon Luciens «Lady Love». Denne er noe for Røysums party-ensemble.

 

Festivalklaging #1: Hva skjer med rausheten overfor (unge) musikere på store norske festivaler?

OK, helt først: de fleste er enige i at festivaler (i hvert fall de fleste) er nødt til å tjene penger – og at det er en god ting med betalingsvilje for kulturopplevelser. Kai Gustavsen, tidligere Kongsbergjazzsjef og primus motor bak festivalferskingen Bærum Jazzfestival har litt spøkefullt sagt at mange er “jazzfans én gang i året” – det gjelder sikkert andre sjangere også, og det skal man selvsagt være fryktelig glade for. Det er en viss fornuft i at man tar seg klekkelig betalt når det bredere lag av kulturmiddelklassen bestemmer seg for å møte opp – de (eller vi, for å være ærlig) har jo råd til det. 

Men, for å slå inn fullstendig åpne dører: dette er ikke alt en festival er. De er essensielle møtepunkter for musikklivet (som ellers går på kryss og tvers av hverandre i en travel hverdag), de er noe så traust som fagarenaer og de er ikke minst svært viktige for musikere i startgropa – både for å vise seg fram og å bli inspirert. Innslippskøen for frivillige til konserter under en festival som Moldejazz er full av prat, om formative, ferske opplevelser med norske og internasjonale storheter, av folk som begeistret sier til noen de kanskje har møtt på jam eller et sommerkurs at de skal begynne på Sund eller Toneheim eller NMH eller Jazzlinja til høsten. Ikke alle slipper inn hver gang, sånn er det, men de som gjør det bidrar etter min erfaring med essensiell publikumsenergi. 

Og, for å fortsette å si helt åpenbare ting: Den energien skaper bedre konserter for alle som er til stede. Det gjelder ikke bare unge talenter, selvsagt – å oppdage en forventningsfull Craig Taborn på en seterad under Jason Moran & TJO denne torsdagen, er et lite kick, det gir en følelse av at festivalen henger sammen og er noe mer enn enkeltkonserter. Sånn har jeg hatt det helt fra jeg begynte å gå på festivaler – oj, dæven, der er han eller hun trombonisten fra den vanvittige konserten jeg så i går – da må dette også være bra. Å gi musikere som har spilt på festivalen størst mulig innpass gjennom hele uka handler sånn sett ikke bare om å gjøre dem blide og fornøyde, det bidrar til helhetsopplevelsen for vanlige betalende. 

Derfor føles det så himla unødvendig å støte på en hel haug med eksempler, sommeren igjennom, på gjerrighet, særlig overfor unge musikere. Lokale artister som opptrer i det offisielle programmet på Moldejazz, men som for guds skyld ikke må få utdelt akkrediteringen som muliggjør at de kan fylle tomme seter før dagen de spiller. Eller den bent fram stemoderlige behandlingen en del av talentene som spilte i Jazzboksen på Kongsberg opplevde: Med unntak av de som var omfattet av Serendip-programmet fikk ikke disse bandene én gang reisegodtgjørelse – de fikk dagspass den ene dagen, sporadiske introduksjoner og mangelfull info på forhånd. Gratiscenen de spilte på (og hvor NTT hadde festivalprater) er på mange måter festivalens sentrum og opplevde omsetningsrekord i baren i år. Kom igjen, dette er musikere man forhåpentligvis skal benytte seg masse av i årene som kommer – om man ikke har kapasitet til å følge dem opp på skikkelig vis er det kanskje like greit å vente til man kan gjøre et bedre førsteinntrykk. 

OG SÅ ER DET ØYA, DA! Klubbdagen, som fyller byen med musikk tirsdagskvelden før det starter på Tøyen, har eksistert så lenge at den fremstår som en selvfølge, og Oslos klubber booker deretter. Mange av disse programmene er ganske forseggjorte, rett og slett, det er en bra dag å være på klubbkonsert i byen og den gir betydelig merverdi til et kostbart festivalpass. 

I år endret festivalen godtgjørelsen for spilling denne kvelden, fra at alle som deltar får et armbånd som gjelder alle fire dager, til at de må velge seg to av dem under festivalen. Det er en ubegripelig smålig handling, ikke bare mot artistene som forbereder seg til disse konsertene som en hvilken som helst annen betalt spillejobb, men også mot de som jobber ved klubbscenene, som gjør dette til en musikkby det er verdt å leve i året rundt og som har kommet seg gjennom de siste årene (det skjedde noe som het kåvid, ser du), i mange tilfeller med trangere kompensasjonskår enn de store festivalene.

Mange, også blant musikere og folk som jobber i bransjen, innvender at det ikke er noen selvfølge at man skal kunne slippe inn andre dager enn de man selv spiller. Sånn er det jo på klubber også, hvorfor skulle festivaler være noe annerledes, det er jo en jobb? De driver med #næring, og kulturen bør som sagt slutte å basere seg på vennetjenester. Greit nok – men det er et uhyre snevert poeng. Det er forskjeller på en musikkfestival og en konferanse for tech- eller laksenæringen. Vet dere hvordan jeg vet det? Fordi festivallivet har tuta ørene våre fulle av verdien av samhold, kulturopplevelser, kunst og faen og hans oldemor i den ene kronikken etter den andre siden mars 2020. Vet dere hvordan jeg også vet det? Næringskonferanser betaler bartenderne sine. 

De fleste musikkfestivaler, derimot, baserer seg på frivillighet, på raushet fra omgivelsene sine, på oppslutning fra musikklivet og på en viss grad av offentlig støtte. Se på forholdet mellom Øya og nabolaget, etter hvert tynt som den svarte moltonen som omslutter området. Det kommer ikke til å bli færre sånne diskusjoner de neste årene – festivallivet er selvsagt fantastisk, men det er også et av årets største utstillingsvindu for kulturelle klasseskiller. Over tid kan det selvsagt endre hva folk synes det er greit å bruke fellesskapets ressurser – enten det er byrom eller kommunale midler – på. Disse gratispassene er en bitteliten del av puslespillet, langt fra viktigst, men å gamble med godvilja i det miljøet hvor oppslutningen burde være selvsagt, blant sine egne i det lokale kulturlivet, er et interessant valg. Det er dessverre også et tegn i tiden – se på hvordan MUNCH valgte å endre på ordningen som gir kunstnere med IAA-kort (International Identity Card for Professional Artists) gratis eller rabattert adgang etter at de flyttet. Et brudd med etablert internasjonal praksis, hvor det er en selvfølge at kunstnere og kunstfaglig ansatte slipper inn på offentlig finansierte institusjoner som huser kunsten. La oss bli enige om at den selvfølgen er en God Ting – og forvente at det i fremtiden går mer prestisje i å være rausest mot de minste fra de som er størst i klassen.

 

Bassist for sitt eget beste

Christian Meaas Svendsen er blant de mest oppvakte musikerne vi har. Nå er han og Nakama tilbake med den stort tenkte utgivelsen New World.

Gratulerer med stor musikk og en staselig ny utgivelse! Får du fortsatt kick av å sende ting ut i verden?
— Takk for det, gode Audun, og takk for at dere gir oss litt tid i jazzrampelyset. Akkurat på dette feltet er jeg en ganske enkel kar: Jeg synes det er stas å få oppmerksomhet. Det er et slags kick når noe man har jobbet lenge med får omtale og anerkjennelse. Ellers tilhører kicket prosessen, og det tilhører scenen. Selve utgivelses-leddet er mest tørt arbeid og en god del venting.
Kick eller ei — å gi ut musikk er en nødvendighet! Innspilt musikk eksisterer ikke før den har kommet på et fysisk format. Slik står det skrevet! Også kribler det litt ekstra når det er ens eget prosjekt, og man får melding av posten om at platene har ankommet postkontoret. Ingenting er som lukten og lyden av ferskpresset vinyl.

Hva er denne nye verden du refererer til i tittelen?
— For det første handler det om at Nakama har hatt en pause, og at vi nå er i gang med ny giv og to nye medlemmer i bandet (Klaus Holm og Andreas Røysum). For det andre handler det om at vi befinner oss i en ny type verden som så ganske annerledes ut for 2-3 år siden. For det tredje er det en referanse til One Piece (animé), som på mange måter var inspirasjonen til hele Nakama og Nakama Records. Det hadde ikke skadet å sno seg unna «jazz inspirert av japansk animé»-stempelet; musikalsk er dette et svært tynt sammenlikningsgrunnlag — men jeg kommer ikke unna at det er og forblir en direkte inspirasjon til skapelsesfortellingen om bandet og plateselskapet. 3 av 5 Nakama-titler er referanser til den serien (Grand Line, Worst Generation, New World), og platene følger seriens «milepæler» kronologisk. For det fjerde handler det om musikken. Mye nytt materiale, og en ganske annerledes tapning av bandet enn tidligere. 

Mange ser på kunsten, musikken, whatever, som et definert rom man entrer, en verden om du vil.  Men burde dette være totalt avsondret fra samfunnets andre virkeligheter, eller et speilbilde av det?
— Nå spør du vanskelig. Jeg ser det som mitt lodd i livet å gjøre NTT litt kortere. Dette blir ikke lett. La oss bruke ordet kunst. Kunst er en virkelighetsflukt, en form for underholdning, uansett hvor utilgjengelig den er. Kunst er ikke bare et speilbilde i den større konteksten den har blitt skapt i og — minst like viktig — satt inn i; den er også et speilbilde for hvert enkelt individ som kommer den i møte. Kunsten er en autonom størrelse, men kommer seg ikke til verden på egen hånd. Hvis vi bruker en bibelsk referanse, så er kunsten som den Hellige ånd, satt til liv av mennesket (Jesus) og ideen (Gud). Kunsten speiler ikke bare mennesket og samfunnets virkeligheter, men også menneskets plass i disse virkelighetene. Kunsten er et speil i et speil i et speil. Kunst forstås på en gitt måte i en samtid, og på en annen måte av sin fremtid. Kunst kan endre kulturen vår, og kulturen vår endrer hvordan vi ser på kunst. Det er ikke en dikotomi at kunsten får eksistere på egne premisser og samtidig springe ut fra konteksten den er pakket inn i. Det er paradokset som gjør kunst til kunst. Det er det faktum at ethvert forsøk på å definere kunst med ord er — i beste fall — en fattig tilnærming. Derfor gir meg her.

Jeg takker for forsøket. Nakama har endret besetning med årene. Hvordan vil du karakterisere den som er i dag, og hva er det de enkelte bidrar med til helheten?
— Dagens besetning føles som å komme hjem. Endelig. Det er en god følelse. Ayumi Tanaka, Andreas Wildhagen, Røysum og Klaus har gjort en forbilledlig innsats på å sette seg inn i min idéverden og gi liv til materialet. Røysum med livet som innsats, Ayumi på sitt mystiske vis, Wildhagen med vekslende hell og Klaus på Holmiansk vis — og sin tørre humor off-stage. Det er et viktig poeng at siste leddsetning var nettopp det, og ikke en parentes: Det sosiale aspektet er meget viktig. Utover Klaus sin humor, bidrar Røysum med en uendelig mengde historier, Ayumi med en smittende vennlighet, og Wildhagen med — ja, vekslende hell. Men seriøst — Wildhagen er en fantastisk trommeslager og en god venn. Vekslende hell må tolkes i beste forstand. Risikoelementet er en overraskende underspilt kvalitet til tross for at det snakkes i hjel. You can talk the talk, but can you walk the talk? Wildhagen kan det. Også tåler han å få gjennomgå litt, den dritten.

Dette med å skape et miljø rundt et label er et styrkende arbeid. Er det drivkraften bak å jobbe med label og/eller gir det den musikalske utviklingen bedre fart?
— Motivasjonen for å drive label har endret seg. I begynnelsen var det et ønske om å ha kontroll på prosessene, eie sin egen musikk samt mette min uslokkelige tørst på å prøve å være god på alt. Nakama Records er et lukket plateselskap i den forstand at vi avgrenser utgivelsene vår til prosjekter der minst én av Nakama sine medlemmer er med. Det er kanskje noe vi må endre på. Det ville skapt et større miljø og et mer styrkende arbeid, hvis jeg forstår deg rett. Samtidig er det fint at det er definert, synes jeg.

Jeg liker ikke å gi meg i motgang, og jeg tror nok at behovet for å holde liv i plateselskapet er en indirekte medvirkning til å lage mer musikk. Det er en dårlig primær-motivasjon, vil jeg si, men fungerer godt som sekundær eller tertiær-motivasjon. Dessuten er det mange deler av det å drive label som er spennende å få en viss forståelse for. Hvordan trykkes en plate? Hva er forskjellen på DMM og lacquer? Hvorfor låter ikke farget vinyl like bra? Hvordan kan vi pakke inn utgivelsen på best mulig måte? Trenger vi nye pressebilder, pressetekst? Kanskje en video? Så blir man utfordret på gode pressebilder, pressetekst og video. Kanskje ender man opp med å gjøre noen av disse tingene selv, også tilegner man seg et språk, kunnskap og nye kontakter innenfor alle disse områdene. Aller mest liker jeg å diskutere og av og til være medvirkende til design.

Du er altså bandleder og plateselskapsmann, store poetiske greier. Samtidig er «bassist» også noe man assosierer med en arbeidshest, en som skal støtte andre. Tenker du noen gang på slike «roller» i musikken?
— Ja. Hva kan jeg si om det…? Selv «bassist»-rollen kan dissekeres i mindre bestanddeler. På den ene siden er jeg bassist i ordets rette forstand, ved at jeg kan fylle den rollen som en bassist normalt innehar i et band. På den andre siden er bassen et så interessant instrument for meg at jeg har blitt for bassist for mitt eget beste. Jeg driver hovedsakelig med musikk som eksisterer på åkerlapper der arbeidshest-bassisten ikke ferdes. Slipp hesten fri, sier jeg! Alle andre dyr også, for den saks skyld. Hva mer kan jeg si…? Det er fint med definerte roller i musikken. Det er umulig å bryte ut av et bur som ikke finnes.

Du legger mye energi og sikkert også midler ned i produksjonene dine. Objektene er i tillegg som små kunstverk. Hvorfor det? Bærer det seg? Er det nok steder å få solgt disse nydelighetene?
—Mest av alt fordi jeg synes det er kjempegøy å jobbe med cover-design. Musikken eksisterer i en symbiose med innpakningen. Av og til kan innpakningen være mer interessant enn musikken. Det er på mange måter uheldig, men da har man i hvert fall én av to i boks. Det beste er når de to delene komplimenterer hverandre.

Om det bærer seg vil tiden vise. Nå er vi inne i en jævlig rar estetisk periode som jeg ikke helt får taket på. 90-tallet, liksom. På 90-tallet tror jeg teknologiske nyvinninger trumfet godt design. Det var om å gjøre å pakke inn mest mulig effekter, også ble man blind på det, rett og slett. Se for eksempel på EP-omslaget til Sondre Lerche sin All Luck Ran Out (riktignok fra 2001). Trenger jeg si mer? På den tida var det sikkert tøft. Det har IKKE bært seg. Nå vet vi at det ikke er tøft, men likevel kopieres den estetikken. Reaksjonær latskap! Det samme gjelder de gørrkjedelige klærne og de pre-pubertale frisyrene som kidsa har plukka opp. Gjesp! 90-tallet har ingen høy stjerne hos meg, altså. Gleder meg til vi kommer oss videre allerede.

Om våre omslag bærer seg, vil tiden vise. Jeg tror noen av dem vil tåle tidens tann. Ingen nevnt, ingen glemt. Det har stått litt stille på utgivelsesfronten de siste årene, og sammen med Mikkel Cappelen Smith har vi brukt en del tid på å finne et format som kan brukes igjen og igjen; et visuelt kjennetegn. Dette er ikke akkurat noe nytt i label-sammenheng, men katalogen opp til plate nummer 20 har vært litt hummer og kanari. Nå ville vi prøve et samlende design som strekker seg over 4-6 utgivelser, så snur vi kanskje om litt på flisa etter det.

Salg: Det selges mest på konserter. Anmeldelser og omtale hjelper på salg over nettet. Svært få nordmenn kjøper plater av oss over nett, vel og merke. Posten sine forsendelsesgebyrer — både inn- og utenlands — er hinsidige. Det er et stort problem!

Løsningen er å gå sammen med andre. I skrivende stund samarbeider Nakama Records med Motvind Records, Dugnad Rec og Conrad Sound om å etablere et eget distribusjonsselskap. Selskapet har fått navnet Subversive Distribution. Det går sakte men sikkert fremover. Vi har vel alle innsett at det er umulig å drive et aktivt plateselskap på den måten det fortjener samtidig som man skal kombinere det å være musiker (og alle andre roller man skal fylle) på heltid. Jeg ser dessuten på det som en plikt å jobbe for å få musikken, som vi tidvis mottar mye støtte for (og dette er et viktig poeng), ut på markedet! Å legge ut på strømming er for enkelt. 

Kan vi ikke snakke mer om Subversive Distribution når det har kommet seg opp på beina? Dette er noe mine medsammensvorne og jeg kan legge ut om i både bredde og lengde.

Dette skal vi absolutt komme tilbake til! Dette høres ut som et nyttig foretak. Beskriv hverdagen din om du ikke er på reise eller på en scene.
— Jeg er hjemme og prøver å være en god far og en OK samboer. Jeg prøver å lære meg å like hus og hage. Ikke lett for en bygutt-innepus som meg, som hele livet har unngått alt av praktisk arbeid. Ferdighetssettet mitt passer til byen, ikke til bygda. Også må man ha bil, da. Forbanna drit.

Jeg prøver å bruke kompetansen min på hjemplassen min. For to år siden flyttet vi til Rosendal (liten bygd, Hardangerfjorden, < 1000 innbyggere). Jeg synes det er interessant hvordan bruksmusikeren og bruksmusikken står så sterkt i slike samfunn. Det er jo et segment jeg har vært lite involvert i de siste årene. For å få gjennomslag for mine ideer om musikk, er jeg uansett nødt til å møte mine nye naboer på deres premisser. Neste uke skal jeg for eksempel for første gang i mitt liv dirigere et kor. Hjelp, hjelp, hjelp! Jeg har ellers noen tanker om hvordan jeg kan få Rosendølene ut på improvisasjonens langstrakte vidder, men det kan vi kanskje snakke mer om en annen gang?

Også driver jeg og prepper en Dungeons & Dragons campaign for mine nyvunnede komrader i Rosendal.

Du store. Kommer det noe mer musikk fra deg utover høsten?
— Mellom slagene jobbed det iherdig med gjøre New Rituals 2.0 klar til miks og master! Dette er altså oppfølgeren til kioskvelteren New Rituals som kom i 2019. Før jeg blir ferdig med det, kommer også min andre solobass-skive. Apropos kioskvelter, liksom. Kunne snakket mye om den også, men så var det dette med å ikke gjøre NTT for langt, da — #norskjazzrevolusjon.

Noe nytt eller gammelt du har kick på for tiden? Vi har hatt lang sommerferie, så nå er det bare å slå seg løs.
— Javisst. Musikk — et evig kick!

Richard EvansDealing with Hard Times

Taeko OnukiSunshower

Dyani/Temiz/FezaMusic for Xaba

CaninusNow the Animals Have a Voice

Albert MarcœurAlbert Marcœur

Ivan WyschnegradskyEtude & 24 Preludes

Ti FockSe Pi Bodie

Blåsenborg Rekreasjonlag — Vreng meg ut

Antonio Carlos JobimAguas De Marco

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev