Kjære landshen. Now’s The Time ønsker godt nytt år med blikket fremover og litt bakover også. Andreas Ulvo gleder seg til 2022, Ketil Ramberg ser på soulåret, Bethany Forseth-Reichberg anbefaler bobler, Magnus Lykkelig greier ut om året sett fra Moskus, med mere. Plopp!
Hei alle sammen, god helg, godt nyttår og velkommen til NTT nummer 154, som er vår store nyttårsoppsummering for 2021. For nye lesere kan vi fortelle at dette er noe vi gjør hvert år – vi snakker med noen folk om året som er gått, vi oppsummerer hva som har skjedd i våre egne spalter, og i løpet av romjulen har blogghalvdel Audun Vinger og jeg, blogghalvdel Filip Roshauw, en mailutveksling hvor vi forsøker å være innom noen høydepunkter og temaer fra
året som er gått. Det er vår måte å rydde pulten på. Dere kan jo lese de forrige her, om dere har lyst. Det er et eller annet som skjer i disse titlene:
2018: NTTs STORE nyttårsoppsummering!
2019: NTTs store nyttårsspesial!
I 2022 forblir pulten ryddig litt lenger enn vanlig. Vi tar oss en håndfull ukers pause nå, landet er jo stengt uansett, og vi har annet arbeid å sysle med. Om dere vil døyve ventetiden med å lese gamle numre, får dere en del forslag i dette nummeret. Send oss gjerne tips uansett, for eksempel på filip.roshauw@gmail.com. Og det kan jo hende vi sender ut noen oppdateringer og meldinger underveis på vår nyhetsbrevtjeneste, så om du ikke har abonnert på den før – Now’s the time. Vil du støtte arbeidet, kan du abonnere på Jazznytt, som er en svært god publikasjon vi jobber med hele året, og som er moderskipet til alt dette her.
Jeg benytter sjansen helt i starten til å jekke en øl, si takk for det gamle – og så ruller vi ut årets siste remse!
Bar Moskus ser fremover til 2022 2023
Wow, det gikk fort! Moskus endrer fokus og foliering fra 2022-TC til 2023-TC.
Det kom en rørende post på 2022-avlyste Trondheim Callings facebook-sider lille julaften. Moskus, en av landets udiskutabelt beste barer og scener, hadde fått opp festival-folieringen utenfor like før de røk på en ny avlysning. Men et par dager senere hadde innehaver Magnus Lykkelig tryllet litt på eget initiativ, slik at vinduspryden nå var en reklame for festivalen som, bank i bordet, vil bli arrangert i 2023. Det er mange symbolske gester som dessverre føles tomme og utilstrekkelige akkurat nå, men av en eller annen grunn ikke denne. Så vi ringte Magnus, for å høre hvordan
– Dagen etter de hang opp folien med Trondheim Calling 2022, var det ny full nedstengning og avlyselse av festivalen. Jeg tenkte at de sikkert hadde betalt tusenvis av kroner, og fikk endra folien til 2023. Det var litt for å ønske god jul, de har det tøft, de også. Hold datoen!
Hvordan har år to gått for dere?
– Det ble i hvert fall ikke noen fullgod kompensasjonde månedene som var åpne før jul. Men det var hyggelig, det var mye folk ute og ikke minst mye blide folk. Det var ikke bare her det kokte, det var faenmeg lørdag hele uka over alt. Moskus er jo en enmannsbar til vanlig, men det var plutselig ikke det lenger. Vi har ikke helt funnet takta, vi mangla hverdagen, det var plutselig helg hele tida. Bra, det, så lenge det var åpent. Vi var selvsagt plaget av krav om matservering, spiseplikt, kunderegistrering og så videre, men da det ble opphevet var det bedre. Da det var bordservering fikk vi ikke den trengselen som i gamle dager, da det var fullt var det fullt. Så vi slapp vakthold. Men det var fint da det letta.
Magnus Lykkelig i baren på Moskus. Foto: Christina Undrum Andersen
Det ble litt murring om man kanskje hadde åpna for tidlig etter hvert som ting gikk åt skogen igjen, og høsten var jo ikke nok til å redde økonomien, som du sier… men når vinteren blir sånn her igjen, er jeg utrolig glad for de månedene. Hvordan er det med dere?
– Jeg kan si meg veldig enig i det, selv om vi ikke helt fant takta på det, det var viktig å kunne åpne. Du fikk sagt det!
Moskus er en av landets soleklart beste små scener i tillegg til å være en hyggelig bar. Hvordan har det vært å jobbe med det musikalske de siste årene? Jeg så at Die With Your Boots On-festivalen ble avlyst for tredje gang, det sier jo sitt om flyten her.
– Det er et savn av utenlandske artister. Vi hadde veldig lyst å gjøre Die With Your Boots On-greia, det starta jo på Trondheim Calling da vi hadde en label night her. Den har vært utsatt flere ganger, men nå tilbakebetalte vi alle billettene, vi kan ikke fortsette å utsette på den måten. Men artistene, planene og labelet er der, vi har ikke gitt opp, vi må bare selge det på nytt. Tre ganger… det er jo snart rekord,. Det er mye norske artister nå, og folk er vel litt metta på det. Folk kjøpte ikke billetter i høst, mens alt vi har lagt ut av amerikanske artister har solgt ut. Vi har Israel Nash i februar og vi la ut Vincent Neil Emerson i mars, de for vekk med én gang. Det blir godt, det, når det åpner igjen,
Hvordan føler dere dere rusta for situasjonen nå?
– Det er mye av det nye som er som de gamle ordningene. Forskjellen er at de som valgte å ha åpent og servere brus og kakao får lønnskompensasjon. Det er vel derfor det er så lite konkurser, vi får til husleie og faste kostnader. Vi er heldige som har det systemet som vi har, jeg syns det.
Dere sysler med mange prosjekter, forrige gang jeg var der oppe bygde dere studio. Hva holder dere på med nå?
– Vi holder på å ferdigstille kontrollrommet nede. Og i stedet for å ha én lydtekniker på konserter, skal vi ha to. Vi var hos Karl Klaseie i Øra Studio rett før jul, og planen er å ta opp konserter, og så kan han mastre det. Det blir på et underlabel av hans selskap og det vil bli hetende Moskus sessions. I løpet av én måned kan konsertopptaket ligge på strømmetjenester og lignende. Det er det vi tenker på. Vi friskriver oss fra alt, opptakene skal ikke være våre, vi ønsker bare å gjøre det.
Hvor kom inspirasjonen til det fra?
– Nei, det er jo å kunne bli mer attraktive for større artister, for eksempel. Og det blir jo billig sammenlignet med å gå i studio, det blir noe fint å kunne sende til andre. “Det her gjorde vi i forrige måned, sånn er vi nå”. Vi tror det gjør det mer attraktivt å spille på Moskus. Vi tar opp konserten i god kvalitet, vi har Karl til å mikse og mastre den, kontraktene er skikkelige, utstyret funker… det er bare å komme og plugge inn. Vi har kjøpt en digitalconverter til stereoen, og vi kan fullføre det med å presentere livealbumet på verdens feiteste anlegg. Det er ideen!
Dere er jo et nydelig sted å spille lengre konsert-residencies for band, slik Valkyrien Allstars blant annet har gjort.
– Ja, vi har prøvd det med Valkyrien. Men så er det prosessen med å få opptakene ut. Egentlig vil du jo nesten ha det med når du går hjem på telefonen, at det er dagsferskt. Kanskje det kan legges ut på mixcloud onsdagen etter, og etter en måned er det tilgjengelig digitalt over alt ellers. Vi har også rammen fra streamingkonsertene vi gjorde, det visuelle til Moskus sessions er der. Musikk, vet du, det er ferskvare.
Det er jeg ganske enig i. Hva er Moskus-høydepunktene på scenen i år?
– Uken med Valkyrien var syv høydepunkt på rappen, virkelig. Den kan man leve på lenge, det var 2021 for meg. De er jo så fine og, vet du, de kommer hit, får nøkler og opplæring i espressomaskinen og kan komme og gå som de vil. De er venner av huset,
Hvordan funker Moskus som jazzscene?
– Dette er jo en jazzby, for all del, men det selger ikke akkurat så mye øl, hahaha!
Det er skuffende å høre!
– Ja, det må drikkes nok øl, det er dessverre sant. Jazzpublikummet gjør ikke det etter vår erfaring. Vi har hatt noen utrolig fine – Gard Nilssen ble to konserter, Vi hadde Jazzforum til å booke her, en liten serie med konserter for noen år siden. Det er mye bra, men det er litt tungsolgt. Men kanskje innspillingsmulighetene gjør at vi kan henvende oss til større artister også i jazzverdenen. Gode live-jazzalbum vil du jo høre på. .
Har du drømmer for 2022?
– Det må være at Amerika åpner ordentlig, så vi får til litt mer musikk derfra, og at vi får ferdigstilt studio i kjelleren sånn at vi får til et sunt og godt samarbeid med Øra. Det er det. Og at vi som jobber her får til en festival i Amerika.
At dere får dratt?
– Ja, det håper vi på.
Det unner jeg dere. Og vi i NTT drømmer om å komme opp til Trondheim og ha en NTT-kveld på Moskus – kanskje midt i uka, sånn at publikumsforhåpningene ikke er for høye.
– Du er mer enn velkommen, det veit du! Du skal få egne nøkler.
NTT SOUL: Oppsummering av 2021
Vi setter over til vår faste soulkorrespondent Ketil Sellæg Ramberg, som i likhet med blogghalvdel Vinger tørster fryktelig etter noen turer til nord-England for å danse seg inn i følelsen av likevekt og glede sammen med likesinnede voksne folk, men som likevel kan rapportere om liv i leiren blant de utøvende artistene i undergrunnen. Og undergrunn er ordet, soul er ikke noe som dominerer i media eller i spillelister. Så dette er temmelig unik musikkjournalistikk på tampen av året. Med ønsker om et mer livat soul-år på gulvet i 2022, vær så god Ketil:
Som kjent ble det ikke noen Soul Togetherness-samler i år. Veldig trist. Serien har vært en av de viktigste i dette hjørnet av musikken i snart tjue år, vi får håpe den kommer sterkere tilbake neste år (datteren til Soul Togetherness, Luxury Soul, kommer dog som planlagt, og som sedvanlig – og heldigvis – med tre CDer). Som en fattig trøst, her følger de ti låtene som ville fått plass om jeg skulle ha stått bak årets serie.
GarciaWalker&Durrell – «Gotta Have You»
Alvin Garrett – «The Lightness of Love»
Jay Diggs – «Lonely»
New Jersey Connection – «Dance With You»
Bradd Marquis – «The One U Love»
Kloud 9 feat. Maysa – «24/7 Love»
Leela James feat. Anthony Hamilton – «Complicated» (remix)
Eugene Cole feat. Felton Pilate – «Why Are You Holding Back» (Nigel Lowis Groove Mix)
Cornell C.C Carter – «Next Life»
D-Nice, Ne-Yo & Kent Jones – «No Plans For Love»
Will Downing har gitt ut to album i året. Fra Downing har jeg plukket ut «Say Yes» fra Song Garden og «The Warmth of You» fra Sophisticated Soul. Debórah Bond ga i år ut albumet Compass: I. For et album. «Radio» og «Time» stikker seg dog ut. Årets beste fra Carmichael Musiclover ble i år «Summer Breeze», men albumet, Slow Motion, holder også et gjennomgående høyt nivå. I seksjonen for inspirational/ballader trekker jeg frem disse fem: Bobby Oroza «I Got Love», Teedra Moses «Make Me», Adeline «9», Sherree Price «Me Time» og Eric Roberson «Lessons».
Noe flott har det også kommet ut i landskapet mellom independent og major label-soul. Silk Sonic er skrevet om, fra dagspressen til mikroblogger, og også avspilt millionvis av ganger. Samtidig helt umulig å komme utenom i en oppsummering av årets soul-år. Da «Leave the Door Open» kom på vårparten var det som om verden stanset litt opp. Den ble postet og delt rund baut, i soul-grupper for for dyre syv-tommere, av aldrende house-DJer og også av alle andre: Sangen ble avspilt millioner av ganger allerede første døgn. Resten av plata er også solid, men må jeg velge så står «Leave the Door Open» sist igjen hos meg. Jazmine Sullivan og Dawn Richards har også levert meget gode album. Snoh Allegras «Lost You» og Kelly Rowlands «Flowers» passer også fint inn her, den er lagt til i listen sammen med Richards «Bussifame» og Jazmine Sullivans «On It». Joyce Wrice sin «Chandler» har fortjent toppet viktige soul-lister i år, og må også med.
Pub- og retro-soul er to nært beslektede og korrekt utskjelte undersjangere. Farene er allestedsnærværende, både på fan- og utøversiden, og de fleste utgivelsene har bagatell skrevet i panna. Samtidig, farer man for lett over her, går man fort glipp av en hel del virkelige gode låter. I retrohjørnet kan jeg trekke frem Acantha Lang’s «Sugar Woman», Carmy Love’s «Thinkin’ About You» og Lady Wray’s «Piece of Me», i overgangen retro/pub Abi Farrell’s «Don’t Follow Me» og og til sist i pur pub Nick Corbin’s «Deeper Love» og Stone Foundation feat. Melba Moore’s «Now That You Want Me Back».
Til sist, og denne må du på Bandcamp for å finne, Brian Fosters «Better Times».
Surstrømming: NTT Soul 2021-liste
Lista på youtube:
Tekst: Ketil Ramberg
Beths bobler
En utøver og personlighet som mer og mer setter sitt preg på norsk musikkliv er Bethany Forseth-Reichberg, sanger og gründer, mest aktiv i bandene Mall Girl og tigerstate, som alle er sentrale deler av jazzens omegn som sikkert vil bli kalt «The Oslo Pop Underground» av toneangivende blogger i utlandet i 2022. Bethany har blant mange jern i ilden også det lille labelet Fig Tree Music, og vil også være å se på lokal bar i løpet av det neste året. Som en gjenganger i NTT var det naturlig å ta en lynkjapp preik på tampen av året.
Hva var det morsomste du opplevde i 2021?
— Vanskelig å velge ut en ting, men jeg reiste til mitt andre hjemland, USA, for første gang på 9 år! Spennende å oppleve NYC igjen, spesielt etter så få reiser ut av Norge den siste tiden. Og så var det veldig gøy å reise rundt i Norge og spille konserter med Mall Girl i sommer, blir nok ikke siste gangen vi besøker Trevarefabrikken, for et vakkert sted!
Noen låt eller band du kicka ekstra mye på?
— Kicket sykt mye på den selvtitulerte debutplaten til Dina Ögon, Why Kais EP Deep Fishing og Adrianne Lenkers songs. Høstens/vinterens soundtrack.
Du skal jobbe i baren på det nye jazz & omegn-stedet Becco i Oslo, og har allerede utgitt en av siste tids beste singler med Mall Girls «Bubbly Cool Drink». Har du noe å anbefale i glasset på en kveld som denne? Gjerne også et alkoholfritt alternativ?
— Becco <3 Og takk for det! Tror vi har noen digge bubbly viner, men av det jeg har smakt liker jeg veldig godt rødvinen Olivier Cohen L’envolée som vi har på tap og hvitvinen Robinot Charme. Vi har en limonade som er sykt fresh og god for de som ikke er så gira på alkohol (det er helt riktig som Bethany sier, den limonaden er snytgod, men jeg savner en satsning på brus, spesifikt Grimstads appelsin (ok, bergamott-brusen også), blogghalvdelfilip.anm).
Da ser vi frem til gjenåpning av Gledens år. Er det noe du gleder deg ekstra mye til eller har håp for i det kommende året?
— Ja! Mall Girl slipper debutplaten Superstar 29. april på Jansen, det blir utrolig gøy å dele hva vi har jobbet med så lenge. Endelig blir vi et band med plate! Ellers gleder jeg meg til å spille konserter med Mall Girl og tigerstate, dra ut på byen og danse, møte kjentfolk på Becco og kanskje lage litt ny musikk. Og så gleder jeg meg generelt veldig mye til våren
Ulvo ulvo
Foto: Vossa Jazz
Pianist Andreas Ulvo har vært å se i mange flotte sammenhenger på scenen i 2021 også, han, men det er fint å tenke på at noen faktisk gleder seg til 2022, det snakkes jo mye om at vi i motsetning til nyttårsaften i fjor ikke føler at vi skal legge et kjedelig år bak oss og se framover. Vi har lært oss å ikke vente for mye. Men Ulvo har en gulrot, han er nemlig komponist av Tingingsverket på Vossa Jazz i april, med garantert fullt hus, smalahovemiddag etter gigen, og sikkert plate og flere konserter etterpå også. Det er også lovende med bandet som skal bestå av Helga Myhr (hardingfele og vokal), Håkon Aase (fele), Giovanna Pessi (barokkharpe), Tanja Orning (cello), Mats Eilertsen (bass) og Helge Norbakken (perkusjon).
Ok, så var det ikke alltid like gøy, men noe morsomste skjedde jo i 2021. Hva var ditt største kick på scenen eller som publikummer eller i studio?
— Jeg tror det største kicket må ha vært å spille releasekonserten for soloplata mi Trust i Kulturkirken Jakob. Det å ta konseptet ut fra øverommet og studioet og å finne ut at jeg kunne spille en helt improvisert konsert foran et publikum er nok den viktigste oppdagelsen i 2021. Kombinasjonen av risiko og frihetsfølelse, og det å være like uforberedt som publikum er veldig spennende. For meg handler det egentlig bare å stole på musikken, og at den vil lede an veien. Det er egentlig ingen rom for analyse og selvkritikk i en sånn setting, og det er kanskje det som gjør at det føles så frigjørende. Når man spiller med andre kan man oppleve at man driver musikken fram sammen, men når jeg spiller alene er det akkurat som at usikkerhetsmomentet i seg selv blir noe jeg kan spille sammen med.
En av mine mange musikalske oppturer var å se deg sammen med Slettahjell-bandet i en stappfull Lillehammer kirke under Dølajazz. For det første fordi det var så livat konsert, og det var deilig å se dere under Weidemanns store maleri. Man ble jo fort vant med sparsomt publikum med avstand, klarer du beskrive forskjellen på å spille for mange avslappede folk kontra den mer restriksjonsartede publikumsmassen?
— Det er kanskje ikke helt innafor å si men jeg må innrømme at jeg sjelden tenker så mye på publikum akkurat mens jeg spiller, det har jeg liksom ikke overskudd til, men på tross av det har jeg merka tydelig forskjell i periodene med restriksjoner og hvor annerledes energien fra publikum var da og også hvordan det påvirka musikken. Folk opplevdes mer reservert, og det skjønner jeg godt, og det ble liksom musikken også. Jeg tror ikke man får samme følelse av å oppleve noe sammen med andre når man må holde avstand, tenke på smittevern og sånne ting. Konserten i Lillehammer kirke var uten tvil en stor opptur, hvor jeg for første gang på lenge opplevde den gode energien fra publikum. Det er i sånne øyeblikk man skjønner viktigheten av et godt publikum og hvor mye de faktisk kan være med på å forme en konsert, og kontrasten mellom for eksempel streamingkonsert og fullsatt sal har vært lærerikt å kjenne på som utøver under pandemien.
Du er jo en fremragende pianist. Pleier du underholde for familien i julen, spille litt svisker for avslappingens skyld for deg selv, eller går det mest i avansert arbeid på øvingsrommet?
— Jeg underholder gjerne meg selv og andre med en og annen julehit i løpet av jula ja, det er i grunnen den måten jeg får øvd på i høytida. Det kan selvfølgelig også være god øving å spille for eksempel «På låven sitter nissen» i alle tonearter, og på den måten får jeg både underholdt barna og meg sjøl samtidig.
Så til fremtiden. Du skal ha Tingingsverket på Voss i april, da må vi da være ferdig med alt dette her. I hvert fall mye av det. Hvordan gikk du frem under komponeringen – er det en samling nye hits eller en selvbiografisk suite eller hva er det for noe vi kan glede oss til?
— Det har vært en stor drøm for meg i lang tid å få skrive Tingingsverket må jeg innrømme, så jeg ble rett og slett veldig glad og beæra over å få forespørselen. Grunnidéen har egentlig vært å blande mine egne musikalske preferanser i en gryte, så det blir linker til jazz, folkemusikk, klassisk, en smule samtidsmusikk og sikkert med en og annen pop-mandel i grøten. Jeg prøver hele tiden å tenke på hvordan de musikerne som er med vil spille det jeg skriver, det er til god hjelp, både å se og å høre det for seg. Like mye som musikken er en del av meg, vil jeg at den også skal føles som en del av ensemblet og jeg vil at de enkelte musikerne skal få bidra med sine særegenheter og musikalske kompetanse. Jeg synes det er befriende å bare lage musikk, uten å tenke så mye på hvor den kommer fra eller hva den er laget av. Musikk er musikk!
Damn right! Har du noen låter du gleder deg til å sette på i et metaforisk festlig lag på nyttårsaften?
— Nja, det må blir Champagne-galoppen eller kanskje heller «Happy New Year» av ABBA, det.
ABBA blir det nok her også. Pussig nok er det ABBA og Beatles som definerer popåret 2021. Godt nytt år Andreas, ses på Voss!
NTT Kårer: Topp 3 Nyhetskavalkade-nyheter fra 2021
Det finnes en spesiell type oppslukende nyheter som kommer i løpet av året, men som også forsvinner, slik at du kan bli minnet på dem i slutten av året når oppsummeringene kommer og tenke med deg selv javisst, det skjedde også i år. Pussig. Her er tre av årets store:
3. Manipuleringen av kursen til Gamestop-aksjene
Ja, det er sant det, det var… jeg skjønte aldri riktig hva som skjedde der, men håper alle har det fint.
2. Rettssaken mellom Line Andersen og NRK
Det husker jeg! Så det var derfor det var en ny en på TV nå i julen.
1. Ever Given blir stuck i Suez-kanalen
JA VISST FAEN, det skjedde også i år!!! Den bortimot perfekte nyhetskavalkade-sak!
Dette skrev vi om i 2021
Nedturer, oppturer og nedturer igjen, alt mer eller mindre nøyaktig nedtegnet i et sted mellom 40 og 50 fredagsmusikkaviser i digital remseform. Dette er noe av det vi brydde oss om i år:
Ting smeller på Kongsberg
Året startet, Chick Corea døde og sponsorsaken på Kongsberg, som har blitt gradvis mer betent over flere år, tok plutselig fyr. I våre spalter ble nyheten om at festivalen ønsket å avslutte hovedsponsorsamarbeidet først lekket via et innlegg fra Motvind, i neste nummer dekket vi styrets snuoperasjon i møte med voldsomme lokale reaksjoner, før vi til sist skrev en reportasje hvor vi snakket med funksjonærer, ansatte, musikere og kongsbergfolk om hva konflikten egentlig skyldtes. Siden ble det sommer, så ble det høst og i november kom nyheten om at Kongsberg Gruppen ønsket å avslutte samarbeidet. Sånn gikk det med den saken.
Alle blir sinte på NRK
Dette skjer jo hvert år, men i år var det faktisk litt ekstra intenst. Pannebånd-spise-episoden av Debatten, med den messianske kommersmoralisten TIX, klodrianen Anders Grønneberg og oppvigler Fredrik Solvang i hovedrollene, burde kommet med valgfri voice over fra Werner Herzog. En rekke organisasjoner fikk nok og skrev opprop, Komponistforeningen lagde en utførlig klage som de sendte inn til Kringkastingsrådet. Vi skrev om den litt selsomme behandlingen av den klagen i samme nummer som Vossa Jazz fikk seg nok en på tygga, og senere snakket vi med medieviter Espen Ytreberg og pitchet 14 mer eller mindre gjennomførbare musikkprogrammer til statskanalen. Det er noen tegn til bedring, alle er for eksempel glade for podcasten Musikkrommet, og det er tegn til mer.
Petter Wettre gir sitt til da siste intervju
OK, dette var kanskje ikke en rystende hendelse i seg selv, men det ble et veldig fint intervju av det og nummeret inneholder også et flott kapittel i Eyvind Fredriksens stadig pågående gjestespalte om munnharpa.
Ting åpner igjen
“Kjære Oslo – nå skjer det”. Kanskje har jeg fått emo-Raymond litt i vrangstrupen etter hvert, men joda, det var noe med den pressekonferansen etter en helstengt vinter og vår i Oslo. Vi jublet over nyhetene i slutten av mai og skrev rapport fra en av de første jazzkonsertene da de begynte å skje i byen.
Årets spesialer – et potpurri
Ingenting er mer kos enn å vie en fredagsremse til å virkelig grave seg ned i engasjerende enkelttemaer. Vi fikk plass til et par i år, det skulle gjerne ha vært flere:
En Trio-spesial, hvor vi hadde en svær sak om pianotrioen med flere generasjoner med norske (pianotrio-)musikere og et intervju med Bent Sæther om powetrioens rolle i rock-improvisasjon, i tillegg til mye annet stoff.
Vilde Tuv. Foto: Kobie Nel
En Fløyte-spesial, hvor vi snakket med Vilde Tuv om Melting Songs, et av årets mest særegne blokkfløytealbum og med Hans Fredrik Jacobsen, en av Norges mest velkjente fløytister, fra “Nocturne” til Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester.
En liten Gong-spesial, hvor vi intervjuet Paal Nilssen-Love om gong-samlingen hans og hvor vår flotte gjestelistespaltist Jørgen Sørgaard Egeland gravde i katalogen til bandet Gong.
En kombinert iskrem- og Danmark-spesial, hvor vi dykket ned i den norske isdisken i et sommerlig nummer som også inneholdt Signe Emmeluths danske favoritter, Audun om Christian Eriksen, et korn om NHØP og langlesning om Knut Reiersruds A New World-album, et annet 2021-høydepunkt.
En Stian Carstensen-spesial, hvor vi forsøkte å lage et lite leksikon av universet til den unike musikeren – tilbake med et drønn, i 2021, må vi kunne si. Også i dette nummeret: Gode nyheter for Vossa Jazz, 50-årsdagen til Ingebrigt Håker Flaten og et essay om ordene “bra” og “dårlig” i musikk, blant annet forårsaket av en Moskus-slakt Arild Rønsen skrev under Moldejazz.
Roald Helgheim (1942-2021)
Da vi kom tilbake etter en sommer fylt med festivalaktivitet for begge blogghalvdeler, var det til triste nyheter om en foregangsfigur i nettopp dette faget. Roald Helgheim, en av Norges store jazzskribenter og ikke minst en konsertgjenger av de sjeldne, døde på sensommeren i år, rett under Oslo Jazzfestival. Mange skrev om journalistvirket hans, så vi snakket i stedet med barsjef på Victoria, Øyvind Smistad Kalvenes, om tapet av den største stamgjesten i Nasjonal Jazzscenes historie.
Ørjan Nilssons detektivarbeid
En annen gjesteskribent vi er glad for å ha med oss en gang i blant er Ørjan Nilsson, som blant annet har stått for glimrende Aha-innhold ved forskjellige anledninger, i tillegg til dypdykk han vel ikke finner noe annen egnet plass til enn her hos oss. Det er jo ikke noe sunnhetstegn for norsk musikkpresse det heller, men vi takker og bukker – og han hadde jo også en fin Musikkrommet-sending om denne historien, så fullt så galt er det ikke fatt. Den handlet uansett om arbeidet med å finne en som kalte seg Matthew Bones, og som sto bak barokkpop-perlen “Two Sugars”. I dette nummeret har vi også et langt intervju med to tredjedeler av Masåva om deres nyeste, glimrende plate.
…og så snørte det seg til igjen
I starten av desember ble det atter uhyggelig, med stadig flere irriterende pressekonferanser, stigende smittetall, mild panikk og usikkerhet på vegne av en rekke konserter. Vi kom en ny mismodig vinter i møte med å snakke med den lavmælte gitarvirtuosen Karl Bjorå om hans fine nye album, og en sjelfull prat med Marianna S. A. Røe, en annen favorittmusiker fra i år, om studiodokumentaren Get Back.
Desksjef Camillas tre 2021-høydepunkt
Hver uke er vi tre personer som jobber fast med denne bloggen. De to blogghalvdelene Audun og Filip gir selvsagt mest lyd fra oss, men ingenting hadde gått uten desksjef Camilla Slaattun, redaktør for Jazz i Norge, et av de fremste stedene i Norge for konsert-anmelderi i tillegg til et viktig nyhetssted for all things jazz. Vi spurte Camilla om hun hadde tre favoritter – fritt valg av sjanger – fra i år, og dette er det hun svarte:
Paal Nilssen-Love i Galleri Vanntårnet, Nesodden Jazzklubb
Pandemiåret 2021 ble stort sett tilbragt hjemme på Nesodden, og forrige vinter da blant annet Oslo var helt nedstengt, fikk vi i perioder arrangere her ute på halvøya. Paal Nilssen-Love solo med sine gonger i Galleri Vanntårnet var en vanvittig fin og meditativ opplevelse.
Paal Nilssen-Love med sitt gongbad i Galleri Vanntårnet. Foto: Francesco Saggio
Festivalåret (ja, faktisk)
Da sommeren kom ble det jo festivaler. Dyktige festivalfolk kasta seg rundt og fikk arrangert nedskalerte, men likevel fantastiske arrangement. Det ble lite reising dette året, men jeg fikk i hvertfall med meg Kongsberg Jazzfestival, Moldejazz, Oslo Jazzfestival og Fram kunstfest. Umulig å trekke fram noen favoritter her, det var bare så utrolig godt å igjen oppleve levende musikk og festivalstemning, om enn litt annerledes.
Volley-året 2021
Da alt var stengt og vi alle satt alene på hjemmekontor, var vi en gjeng som dro på oss ullundertøy og brodder og spilte snøvolley her ute på Nesodden – gjennom hele vinteren, uansett vær. Et sårt tiltrengt pusterom gjennom en kjip pandemi. Ga uventet insta-oppmerksomhet fra vår lokale kjendisblogger Jennie Sofie.
Til sist, som alltid: NTTs tradisjonsrike nyttårsbrevveksling
God jul, Audun,
Forhåpentligvis er den fin så langt. Her på Grønland er det fryktelig taust, de eneste antydningene til menneskelig aktivitet utenfor vinduet er småbarnsforeldre som drar med seg unger og akebrett ut i kulda og folk som opplever eksistensielle kriser i møte med den litt vriene og trange papirsøppelsjakta ute i gårdsrommet. Det minner om julen i fjor, kanskje også den som kom året før der igjen. Jeg husker ikke helt. Her og nå er det i hvert fall dette, ikke påsken, som er den stille uken.
Jeg tenkte å få det kjedeligste ut av veien først: Det er fjerde året vi har bestemt oss for å avslutte året med en romjulskorrespondanse om alt som har skjedd, og det er det andre året hvor alt som har skjedd har vært sterkt preget av et visst lite virus som har gjort alt mye vanskeligere og som egentlig er blitt en klisjé i seg selv. Vi startet NTT på grunn av at det var så mye som skjedde hele tiden, over alt, hver eneste uke, men på dette tidspunktet er det pandemien som liksom er normaltilstanden vår. Fy faen! Ja, selv om vi har vært møkk lei av å skrive om alt det der, tror jeg vi har nevnt begreper som “stimuleringsordning”, “QR-kode” og “fastmonterte seter” oftere enn “vispekomp”, “flistykkelse” og “multiphonics” i disse spaltene… det er jo helt forjævlig!
Det er vanskelig å ikke sammenligne 2021 med 2020. Hva foretrekker man av å møte veggen og å møte seg selv i døra? Fjoråret var mer skremmende, kanskje mer lærerikt, det startet med et åpent og uvitende samfunn og endte opp i en nedstengt jul og 250.000 hobbyepidemologer. I år opplevde vi en selsom sirkelkomposisjon. Vi sluttet der vi startet. I mellomtiden har vi opplevd en laaaang vinter og vår med vaksine-selfies og hutrepils i parkene, den delvise gjenåpningens totale eufori og den totale gjenåpningens delvise barbari, vi byttet regjering og så gikk alt til helvete igjen. Mitt førsteinntrykk – ta det for hva det er verdt – er at vi bevegde oss over i en del av denne tilstanden som var langt mindre interessant enn alt det 2020 bød på. La meg skyte inn med én gang at vi ikke burde måle pandemier etter hvor spennende de er – dét vil være å be om trøbbel.
Samtidig har det vel noe å si? Det er vanskelig å ikke se for seg at stortingsvalget for eksempel ble preget av trettheten. Da desember og omikron kom var det lett å se at vi burde benyttet valgkampen, og det smule farvannet vi var inne i på sensommeren og høsten, til å diskutere en rekke langsiktige problemstillinger som allikevel ikke hadde forsvunnet. Diskusjonen Aftenposten løfter frem denne julen, om det ikke rett og slett burde finnes en mal for hvordan en nedstengning skjer, er et eksempel på det. Ja, hvorfor kan ikke utsatte bransjer, som står i fare for å stenge dørene hver gang R virkelig beveger på seg, simpelthen vite på forhånd hva som skjer med tanke på lønnsstøtteordninger, kompensasjon, stimulering, og så videre, uten å måtte vente på alskens pressekonferanser? Hvorfor falt det oss ikke inn å kreve flere svar og forpliktelser enn vi gjorde? Det fantes stemmer som savnet større fokus på pandemihåndteringen i valgkampen, men de kjempet i motbakke. En del av svaret på hvorfor de ikke fikk ønsket oppfylt var sikkert at partier ønsker å snakke om hjertesakene sine – og at folk ønsker å høre om dem. Kanskje trodde man litt på at det var over også. Men jeg tror en annen del er at vi uansett simpelthen var drit lei, alle sammen. Politikere, journalister, velgere. Det må ha hatt noe å si. Stortingsvalget ble avsluttet med de forargelsesfremkallende bildene av folk som oppførte seg “som normalt” på valgvakene – jubel, klemmer, og så videre – og dagen etter sto folk tettere på 37-bussen.
1. Det finnes andre, mindre bitre opplevelser også. Om vi legger fra oss de dystre realitetene, finnes det faktisk stor lykke i midten av denne historien. Hvis du vil lese et stykke fantastisk tidsånd fra Oslos forsommer 2021, kan du plukke frem den rosenrøde og hjertevarme NRK Ytring-teksten som Henrik Mestad og Adele Matheson Mestad skrev om festene på Sankthanshaugen på denne tiden, som vokste og vokste, opp mot 3000 deltagere og sikkert forbi det også:
“Bleke studenter skifter gradvis farge, sporene av ensom hybel fordufter med sommervarmen, og de smiler litt av han med gitaren fordi han spiller jo egentlig ikke så bra, men han spiller da endelig for noen.
Russen spriter hendene nøye før de gir russekort til datteren vår. Smiler vennlig. Litt fulle. Mest av liv. Da vi kom hjem fra en middag litt sent en av disse notoriske lørdagene var det en følelse av Woodstock i lufta.
Byen glødet.”
Sånn var det. Joda, jeg husker bekymringene og den rettferdige harmen fra skjenkesteder og scener i møte med disse bildene. Men også jubelen over å kjenne på seg at ikke så mye hadde endret seg. Det hadde tross alt vært en vinter hvor mange lurte på om vi simpelthen hadde blitt permanent omprogrammert.
Etter et par måneder med total nedstengning endte jeg opp med å få med meg mange konserter i år, både som jobb og fritidsaktivitet. Det er i det hele tatt mye å skrive om! Men om jeg skal tenke tilbake på noe som virkelig varmer, så må det være en del av den nærmest instinktive sosiale sosiale aktiviteten som presset seg fram underveis. Forblåst utepils i Sagenebakken og Torshovdalen, sein vinter og tidlig vår. Det er som å være 15 år igjen, sa kjæresten min, det var jo verken mulig å være hjemme hos folk og ingen utesteder ville slippe oss inn. Om Erna bare hadde tatt den bursdagsfeiringen ute i snøen, med blå og bevrende fingre rundt en frosty burk med Hansa… det hadde vært en annen historie, en potensiell PR-triumf. Og det var noe som skjedde i Oslo etter at Raymond sa nå skjer det, ukene der døren til stedene og scenene knirket på gløtt igjen etter gudene vet hvor lenge. Jeg spilte en konsert like etter gjenåpning for 20 sittende gjester, og det var rett og slett et ubegripelig haraball med et utendørs nachspiel som ikke ligner mye jeg har opplevd. Folk gråt faktisk av glede – ikke av musikken, altså, det var forbløffelsen over hvor stor ryggsekk det var man nettopp hadde satt fra seg. At man etter den vinteren virkelig ikke ante hvor mye man trengte det. Jeg husker jeg satt ute i gården en av de dagene, at jeg så rundt meg og merket at byen var annerledes. Der inne, bak stengte porter, utgjorde ikke den nye situasjonen noen praktisk forskjell – det hadde vært lov med flaskeøl og grillmat hele tiden. Men, og det er rart å skrive de ordene nå – du kunne liksom føle at folk var gjenåpnet. Som om en kollektiv dott i øret plutselig hadde forsvunnet. Det vedvarte i ukesvis, etter måneder med grå og byråkratisk prosa var det som om omgivelsene ble skrevet i verseform. Det er rart å tenke på nå, jeg vet ikke om det vil føles likedan den kommende våren og sommeren. Men… jo, vent litt. Jeg tror jo Lillebjørn har helt rett i første vers av “Fin Frokost”:
Mennesket er en dyr som søker selskap med sin art
En blir to og to blir tre når livet først tar fart
det er ingen vits å sitte for seg selv
livet er for kort allikevel.
Noe å ta med seg inn i januar, det der. Men, hallo – det finnes andre ting å snakke om også! Et par svært gode skiver, et drøss knallkonserter på scener og festivaler, gruen over å se Anders Grønneberg spise pannebånd på TV, konflikter på Kongsberg, Get Back, kulturkrig, nye og gamle møter. Hvordan har du hatt det i år?
Klemmene på Voss
Hei!
Sorry for litt sen tilbakemelding. Hilser fra ei hytte i Eggedal med god tilgang til Theodor Kittelsen og Christian Skredsviks norske landskap. Her koser jeg meg gløgg. Mange klementiner, en liten men veldig fin fjelltur til fots, spille litt kort med familien. Hurtigsjakk på TV, diverse vintersport i bakgrunnen og en rørende episode av Team Ingebrigtsen som omhandlet det vanvittige OL-gullet i sommer, en av mange fine idrettsopplevelser i et ellers ofte nedstengt år. Ja, det er mye toxic med moderne eliteidrett, men i gode øyeblikk gir det meg stor inspirasjon å se på.
Forresten har det vært flere fine TV-stunder i jula, favoritten er nok den hyggelige nye serien bygget på Jules Vernes klassiske «Jorda rundt på 80 dager». Minner meg om barndommens ivrige lesing. Apropos julelesing går det i Kazuo Ishiguros musikalske novellesamling Nokturner, og et forsøk på å komme ajour med med en obskønt voksende bunke med uåpnede TLS, London Review of Books, New Yorker og tidsskrift som est ut i løpet av senhøsten. En av mange små og større hodepiner og dårlige samvittigheter i hverdagslivet. Heldigvis har jeg klart å få fri fra disse tankene i jula og har sovet godt for en gangs skyld.
Jeg har hyggelige bo og arbeidsforhold hjemme, og er dermed blant dem som beskjemmet må innrømme at jeg har klart meg tålelig bra gjennom koronaåret 2021. Ingen av oppdragsgiverne mine har foreløpig gått konk, og musikkinteressen har holdt seg på topp hele veien, og som man vel har kunnet se små bevis på i NTT-året så langt. Det er en fryd å lese deg, og de musikerne og lytterne vi intervjuer virker da å ha håpet intakt? Som om korona ikke er unntakstilstand men en ny normal de bare prøver å forholde seg til. Vi har et visst sikkerhetsnett i velferdsstaten her i Norge, men spesielt for de yngste føler jeg smerte og medfølelse. Spesielt dem som får sentrale år av sin oppvekst kraftig hemmet av dette her, og for musikere i startfasen som ikke får anledning til å vise seg frem internasjonalt og av å treffe andre mennesker og musikere fra andre nasjoner og kulturer som kan gi dem andre perspektiver, og for den saks skyld muligheter.
Husker da jeg intervjuet Daniela Reyes for D2 i våres, i forkant av hennes singler og albumet Engangsdager, en av årets fineste plater forresten, da jeg spurte om hvordan miljøet var på NMH om dagen og om vi kunne glede oss til resultatene av nye kull med unike musikalske personligheter i spennende møter. Da reiste hun litt på skuldrene og sa som sant var at hun stort sett ikke ante hvem som gikk på skolen i klassene under henne nå. Som regel var undervisningen og alle møtene på Zoom, folk ble ikke kjent. Dette er det en god grunn til å bli bekymret av.
Når det er sagt var vi jo etterhvert på konserter betydelig deler av året, og ble godt vant med QR-koder og avstanden mellom stolene, faktisk i den grad at jeg ble totalt vant med det og fikk sublime og kraftfulle live-opplevelser som jeg ikke følte var hemmet i noen som helst grad.
Nå har dette riktignok sikkert mye å gjøre at de bandene vi pleier å se er så jævlig bra også, da.
Når var det at det løsna for alvor i Oslo? Da vi var på smittetrygg sommersamling utendørs på Gressholmen og dro inn til Hærverk for å høre Signe Emmeluth, Ole Mofjell og Karl Bjorå spille Coltrane, noen timer etter Raymonds pressekonferanse som indikerte plass for flere enn 50 pers på konserter inne? Mener at alle satt med hver sin mobil og hørte på den, etterfulgt av applaus og jubel. Ærlig talt husker jeg lite av dette nå. Men jeg husker frihetsfølelsen på torget utenfor gamlekinoen på Voss da alle sluser åpnet seg da restriksjonene ble opphevet i september. Det var jubel og utstrakt klemming. Men også avventende stemning og usikkerhet på hvordan man skulle oppføre seg da det plutselig var åpning for å stå og danse. Da Hedvig og co skulle ha en av headliner-giggene der på kvelden tok det litt tid før folk turte nærme seg scenekanten. Men så gjorde de de tilgangs, kroppslukta var tilbake. Jeg ble nesten litt skremt og utilpass, men da jeg gikk inn til det mindre lokalet for å overvære Petter Dalanes festjam med Oda Steinkopf, Håkon Mjåset og John Pål i grunnbandet, tok det jo helt av der også. Dansende publikum og stor interesse fra samtlige musikere om å slenge seg på. Snakk om Speakeasy-stemning! Jeg skrev noen rapporter fra Voss for Jazz i Norge, ved siden av NTT er noe av det morsomste jeg gjør å reise i Norge for å dekke jazzfestivaler, for eksempel på Hamar og Lillehammer, siden det gir et avbrekk fra hverdagen, man får mulighet til å se vanvittig gode konserter og ta del i den unike norske frivilligheten og de små regionale forskjellene i stil og lynne. Jeg får altså så tro på menneskeheten av dette, og det gir inspirasjon til skriving. Og jeg antar det gjelder for deg også, du gjør jo mye liknende.
Audun
Borteseier på uteserveringen
Ja, jeg tror sommerlunsjen hvor nyheten om at det ville bli plass til fler enn 50 (eller var det enda færre?) inne kom vil bli stående som et høydepunkt, pussig nok. Det er selvsagt merkelig å skulle juble over den slags nyheter, men sånn er det. Nyheten kom vel en uke før Motvind på Victoria, som dermed slapp å bli for glissent, og som endte opp med å bli en greie hvor litt flere folk kunne møtes. Det var jo EM da også! Mesterskapet hadde en merkelig eufori heftet med seg, særlig i starten, med en fest av en åpningskamp, Andrea Bocelli som synger «Nessun Dorma» på stadion i Roma og folksomme tribuner over hele Europa, før Danmark-Finland ble en rystende opplevelse som sendte mesterskapet inn i en litt annen bane.
Det er pussig at toppidretten, så marinert i dritt som den er, allikevel klarer å beholde den greia, at den er et sted hvor vi får kjenne på veldig rene følelser. Jeg skjønner at ikke alle vil kjenne seg igjen i akkurat det, men mange nok. De herlige døgnene hvor planene om en ny superliga av Europeiske toppfotball-lag kollapset under et berg av supporterharme og latterliggjøring var også et høydepunkt. Selvsagt «forsvarte» supporterne et system som kommer pengemakten de største klubbene til gode, og selvsagt vil også disse folka omgruppere og prøve å oppnå samme resultat om noen år. Men det var deilig å se noen av klodens største forjævliserings-aktører miste definisjonsmakten, om enn bare i 48 eller 72 timer. Bare for å få lov til å se det skje. Og hvem vet, altså – i en verden hvor så mye monopolmakt blir godtatt, i kulturøkonomien, i idrett, syns jeg i grunnen det var greit å nyte den hendelsen, snarere enn å lesse den ned i fotnoter.
Her hjemme nådde sponsorstriden rundt Kongsberg Jazzfestival kokepunktet – først med noen dramatiske uker hvor festivalen kunngjorde at de ikke ville fornye hovedsponsorsamarbeidet med Kongsberg Gruppen, så med en famøs snuoperasjon, før Kongsberg Gruppen senere på året kunngjorde at de ikke ville mer. Det måtte nok på en eller annen måte ende sånn – selv om de fikk arrangert en ålreit festival i år, var det temmelig åpenbart at limboen festivalen befant seg i ville gjort det vanskeligere å arrangere festivaler som oppfylte de musikalske ambisjonene i årene fremover. Anslagene jeg hørte over hvor mange bookinger som hadde falt igjennom i etterkant av konflikten forrige vinter var oppsiktsvekkende høy – det dreide seg ikke lenger «bare» om våpenproduksjon, men om jazzfestivalens sjølråderett, og mitt inntrykk etter å ha vært der og snakket med frivillige og medarbeidere var at det i seg selv fikk mange ned fra gjerdet. «Vi kan ikke ha en samarbeidspartner som ikke vil festivalen vel», sa en veteran den første dagen jeg var der, og da er det vel i grunnen ikke noe mer å si? Slik ståa er har festivalen endt opp med å ofre noe økonomisk trygghet – og sikkert goodwillen til en del folk som bor i byen, for all del – for å kunne fortsette å lage festivalen de tross alt skal lage.
Et annet idrettshøydepunkt: Å se Ingebrigtsens seier i finalen i OL 1500-meter via laptop på uteserveringen før en Jazz på Gølvet-konsert inne på Blå. Det kan ha vært med Aila Trio eller Andreas Wildhagens nye kvartett, jeg husker ikke – det ble en god del av disse lørdag ettermiddags-konsertene på stedet i Brenneriveien i høst. De hadde i det hele tatt en forholdsvis manisk konsertvirksomhet, under all slags smitterestriksjoner, med godt trent søknadsskrivning, et utall nye ansatte, det nye uteområdet Lagunen og tilhørende (og tildels forståelige) nabokrangler – rett og slett en frenetisk fight, som fortsetter denne vinteren og utover neste år. Det er tydeligvis noe som kjennetegner covid-år, det der: Blandingen av inaktivitet og stillstand på den ene siden, voldsomme spurter og initiativ på alle kanter på den andre. Blå var åsted for noen utrolig fine – og trange – konserter etter gjenåpiningen, blant annet et vanvittig sett av den frapperende unge kuduro-veteranen Pongo, som med ettertrykk demonstrerte at det er en god del musikalske kick vi ikke (ennå) er selvhjulpne på i Norge – og godt er det. Det var også der et av årets store der skulle jeg vært-øyeblikk kom for min del: konserten med Frøkedal, som har hatt et veldig fint år, dagen Norge ble gjenåpnet.
Jeg var på konsert i Grønland Kirke denne dagen, og var såpass sliten at jeg dro hjem etterpå. Dagen etter angret jeg virkelig, da jeg så fantastiske videoklipp av et fullstappet gulv som fant plass til å danse vals under avslutningsnumre mens andre musikkelskere simpelthen sto og strigråt. Kan det bli like heftig og rørende neste gang landet åpner igjen, eller blir også det en déjà vu-opplevelse, dempet av frykten for at det uansett ikke kan vare? Jeg aner ikke, men jeg gleder meg uansett, og vi vet jo at det er sånn musikk (eller idretts-eufori) tross alt er – den er tilstede i det ene øyeblikket, borte i det neste.
Filip
En siste skvis av 2021-sitronen
Merker jeg er litt lei av å tenke på høydepunkter i året, det er liksom det vi holder på med å dekke hele året, det er dessuten så mange av dem hele tiden. Og alt kulturstoff i mediene fra november til i dag er jo bare tilbakeblikk uansett. Jeg fikk sagt mye om året i må oppsummering i DN forleden uke også. Men kan prøve:
Plateåret har vært helmaks det, vil spesielt trekke frem Wendra Hill-platen med Joel Ring og Jo David Meyer Lysne, sistnevnte er jo en av årets virkelige musikerstjerner for meg, også med i nydelige elektronisk dansemusikk/impro-bandet Why Kai sammen med en annen gjeng enorme talenter. Men den filmiske impromusikken til Wendra Hill er liksom lyder man kan ta på og som har ukjente dufter ved seg, meget sanselig musikk. Minner meg faktisk ganske mye om en merkelig opplevelse jeg hadde i våres, da det meste var nedstengt, ute på Henie Onstad Kunstsenter, da jeg fikk lov av kurator Lars Mørch Finborud til å komme på en uoffisiell alene-visning av utstillingen med Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš før den måtte tas ned.
Den hadde jo stått der alene gjennom en lang epidemi, men det var sjokkerende livfullt å gå rundt i de store salene alene og ta inn alle inntrykkene, musikken, de poetiske og politiske budskapene om Sápmi. Og, etter en periode med mye digital kultur, var det ekstra flott å gå gjennom gjenskapningen av hans kunstnerhjem og kjenne alle luktene av tjære, natur og vilje som var inne der. Det var bare å åpne nesa og trekke inn. Sterkt. Jeg fikk samtidig også sett den overveldende, fantasirike utstillingen av Otobong Nkanga, opprinnelig fra Nigeria, som var den første mottakeren av Lise WIlhelmsen Award, og også her var det noen verk som luktet så godt. Spesielt «Anamnesis» som var formet som en slags mørk revne i utstillingsveggen, bestående av råvarer som det afrikanske kontintent har skjenket resten av verden, eller som verden har robbet fra dem: te kakao, tobakk, krydder og ikke minst kaffe. Veldig trist at ikke flere fikk oppleve dette in the flesh, men begge disse to utstillingene har helt nydelige kataloger som gir en god smak av det, om ikke annet, anbefales begge to.
Jeg har også noen årsdefinerende følelser for Plastic Wave av Ole Morten Vågan med Trondy Jazzorkester, det er alvorlig og lekent og medrivende og humoristiske og imponerende, og har så mange av mine favorittmusikere med. Det var forøvrig et knallår fra ODIN med lekre utgivelser fra Ellen Brekkens band, fra Flukten, The Source og Petter Wettre.
Det er vel TJO som har overtatt «verdens beste band»-utropet i norsk sammenheng, nå som Atomic legger inn årene etterhvert. Heldigvis ble avskjedsgiggen på Hærverk flyttet til 2022 så det betyr flere muligheter. Vi skal jo bruke noen uker nå på å skrive mer på boka boka om dem og albumet Boom Boom, i serien med små bøker initiert av Christer Falck der det også er saker på gang om Arild Andersen, Biosphere, Jan Garbarek og flere andre. Blir moro det. Det kommer et ras med andre jazzbøker neste år også, nå synes jeg folk må trå til og kjøpe og lese disse også. Falck klemmer litt vel hard på gassen med alle siden prosjekter, men den Norske albumklassikere på CD-serien hans klarte jo utrolig nok å få folkefinansiert 200 utgivelser på ett år. Det er sykt! Så mye norsk musikkhistorie som kom frem fra glemselen, selv for meg som trodde jeg hadde oversikt. Det hadde jeg jo ikke i det hele tatt! Det kom etpar skikkelige jazzgodbiter der i løpet av året, der spesielt Moose Loose Elgen er løs låt som ei kule.
Reissues og arkivutgivelse har det vært mange flotte av, fra Coltrane til Cherry, men også fra artister, territorier og land som ikke har vært fremst i kanon til nå. Må også nevne det lille bokssettet som het Journeys in Modern Jazz: Britain. Fabelaktig og lærerikt.
Årets nye jazzalbum internasjonalt synes jeg var multitalentet Emma-Jean Thackrays Yellow, der vi også var litt over i sjelfullt 4hero/broken beat-territorie. Hun her kommer til Molde i sommer.
Men jeg satte også pris på Vijay Iyers overbevisende ECM-utgivelse Uneasy, i trio med Linda May Han Oh og Tyshawn Sorey, og magiske Descension (Out of Our Constrictions) med Natural Information Society med Evan Parker som gjest. Sistnevnte er jo en musiker som har gitt med semi-religiøse opplevelser i årevis, men jeg er i likhet med mange ganske irritert på ham på grunn av konspirasjonsteori-light og vaksineskepsisen hans. Kommer jeg til å klare å lytte til ham på samme måte igjen? Håper det, men tviler også. Dessuten kommer han vel ikke inn i landet igjen.
Som vi har skrevet gjentatte ganger var det største kicket å høre Veslemøy Narvesen spille trommer i forskjellige sammenhenger, og å høre Marianna Sangita synge. Spesielt på Silda Jazz, som var årets beste festival. Perfekt programmering, fine venues, interessant publikum og mye godt initiativ. Bra nachspiel ute på gata også, da du fant 10 uåpnede øl plassert på gata som en skattejakt.
Men de to musikerne jeg nevnte der hadde vært nok til å kunne utrope 2021 som et knallår. Vi klarer oss veldig lenge med norske musikere. Men det er viktig med impulser utenfra også. Hvor fett var det ikke på Blow Out i sommer da vi kunne se og høre musikere som Pat Thomas, Mazen Kerbaj og Hanne DeBacker? Det er noen nye perspektiver som melder seg som er essensielle. Du som jobber med Oslo World vet jo dette godt som noen. Apropos Blow Out må det også nevnes at det showet med Andreas Røysum Ensemble som speller soul, funk, jazz og folk-coverlåter med vårt livs lys Sofie Tollefsbøl på sang er et meget godt minne fra sommeren. Ja, du var vel også tilstede på den giggen på Gressholmen i sommer?! Vanskelig å komme utenom Motvind som årets label, for et år de har hatt. Med Marthe Lea Bands Asura som kronen på verket. Og så mange andre ting også. Hva likte du?
Audun
Kicke, klage, streame, wrappe
Ja, årsoppsummeringer må inneholde nevning av plater man har likt. Jeg har ikke fått hørt ordentlig godt på halvparten av så mye som jeg gjerne skulle gjort. Noen rangering har jeg heller ikke, jeg opplever det ikke som et år med noen veldig tydelige topper, mer kvalitet som finnes litt her og litt der. Men det skal selvsagt wrappes, for faen! Vi har jo til og med klart å vente helt til årets slutt, noe jeg vet at en god del kalenderpedanter er opptatt av. Det var ikke så mye som skjedde i slutten av desember, riktignok. Men vi ventet i stille andakt. Og det er det viktigste.
Skal jeg fortsette å være pinlig nøyaktig toppes hjemmelyttestatistikken av demoer og ulike råmikser. Det er ikke så nyttig info for leseren, men lydfiler med navn som “Where is away kjapp vibbmix 2”, “WGIL prod 8”, “Kromatisk Horn”, “Du lyver for mye” og “Det Eneste Jeg Har Å Si Om Han Sivilarbeideren Er At Han Lukta Søvn” er blant dem jeg har hørt aller mest på i året som gikk. 2021 startet stengt, og tiden ble heldigvis brukt til å møtes en god del i studio. Det å møtes for å jobbe var lettere å få til enn andre sosiale ting, og stillheten på alle andre kanter satte et spesielt preg på det – det var en smak på den distraksjonsløse bobla veldig mange av musikerne vi snakker med også har fortalt om, side om side med all begredeligheten.
En av årets norske albumdebutanter, Flukten, ble dannet under den første lockdownen. Kvartetten, bestående av saksofonist Hanna Paulsberg, gitarist Magnus Klovning, bassist Bárður Reinert Poulsen og trommeslager Hans Hulbækmo konsertdebuterte i fjor sommer på foran et påfallende folksomt Victoria. Da jeg så dem spille en god releasekonsert denne høsten, med Karl Hjalmar Nyberg som vikar for Paulsberg, var det også mye folk. Ikke minst var mange jeg ikke har sett der før. Jeg spurte arrangementsansvarlig den kvelden, Fredrick Arnøy, som har mye mer greie på de ulike publikumsgruppene som pleier å gå på Nasjonal Jazzscene, og han satt med det samme inntrykk. Kult, akkurat det skjer liksom ikke for ofte. Det er ganske skrinn empiri å basere noen stor teori på, men de har nådd et stykke med debuten – plutselig dukket Velkommen Håp for eksempel opp på årsbestelisten til Narvesen-klassikeren Mojo, og en rekke av de norske årsbestelistene.
Fortjent, det – albumet er fullt av liv og har et fantastisk anslag med de minneverdige låtene “Velkommen Håp” og “Budeie Boogie”. De låter som spilletrang. Musikere som Paulsberg, Klovning, Hulbækmo viser seg fra det som på en måte er en sjeldent struttende og kamplystne side (vel, i og med det iøynefallende coveret viser trommeslageren seg fra flere). Albumet dekker større terreng etter hvert, det er plass til både det karakteristisk underfundige, letende øyeblikk og smektende melodiøsitet. Tydelige soloer. Det er noen interessante motsetninger i samspillet, og en simpelthen vellykket kjemi som gjør at jeg tror de kommer til å være her – eller der – en god stund. Den har også en tittel det er vanskelig å gå forbi. Riktignok har det vært et år hvor mange av oss nok ikke alltid har vært sikre på om håpet alltid bør være velkomment – det er også det som knekker oss, og da den litt vanskelige NRK Sjakk-programlederen Ole Rolfsrud under kommenteringen av lynsjakk-VM tok en pause fra å mase om pila for å fastslå at “håpet dør til sist”, fikk det håpet mest av alt til å høres ut som en gammeltestamentlig gud i mine ører. Alt skal liksom dø, reelle mesterskapsmuligheter, arbeidplasser, faen og hans oldemor, før vi gir opp det jævla håpet. Urettferdig! Men det er ikke dét Fluktens album handler om, selv om veldig mye annet gjorde det.
Jeg skrev en anmeldelse om albumet … but swinging doesn’t bend them down i det nyeste nummeret av Jazznytt, og jeg burde aller mest oppfordre folk til å kjøpe seg et eksemplar av det, med pianist Ayumi Tanaka på coveret Men det er vanskelig å ikke si litt mer. Album fra The Source kommer ikke hvert år, og i likhet med Fluktens debut, føles det som om den forteller noe grunnleggende om den rene gleden ved å spille denne musikken. Altså jazz. De bryr seg ikke om de låter litt komisk, eller sentimentalt, i stedet treffer de deg i magen med noen upretensiøse sannheter, om leken som den dypeste verdien med musikk. Den leken er blitt så klok og menneskelig hos The Source. Innerst finner du fremdeles mye av moroa de blant annet har hatt med musikken til Ornette Coleman fra starten, men så har musikernes ulike erfaringer blitt spunnet rundt det, det går lett an å få bandet til å høres fragmentert og “eklektisk” ut om man forsøker å nevne alle de ulike tingene de bringer inn i samspillet sitt, men det føles først og fremst veldig ekte. Den blir stående, i all sin humrende prakt og forvokste velde, og godt er det, for hvem vet når neste kommer.
Det var naturlig å avslutte året med Tanaka som hovedsak i moderskipet, hun har satt en tydelig signatur på 2021, med to album på ECM: Hennes egen trio med Christian Meaas Svendsen på bass og Per Oddvar Johansen på bass og Tanaka/Lea/Strønen. Hun spilte blant annet et solosett på Motvind som også var et av årets varmende konsertøyeblikk. Det er veldig interessant å lese om hennes dragning mot det såkalt nordiske soundet i Jazznytt, og det føles igjen nesten litt risky å sette ord på noe av det som skjer, ikke fordi spillet er klisjéfylt, for det syns jeg virkelig ikke det er, det er presist og klartenkt og minner meg egentlig ikke så mye om andre ting i samme leia. Men språket rundt disse tingene er så oppbrukt. Klangorientert. Kontemplativt. Sparsomt. Lydhørt. Det er ikke mye musikk som høres mer ut som en hjemmelekse når du forsøker å beskrive den enn dette landskapet her. Men den er altså ikke sånn. Den har overraskelser, den tar rommet og den har plass til lytteren. Alvoret er kledelig, ikke kvelende. Kanskje vil for eksempel tittelsporet fra Bayou, hvor treblåser og sanger Marthe Lea bryter ut i sistnevnte, i “Byssan Byssan Liten Sull”, være en låt jeg ender opp med å ta opp igjen og igjen.
Lea var med på mye annet jævlig bra i år, fremfor alt kom hun med det første albumet til eget band, Asura. Et band som opp til det tidspunktet hadde spilt fritt improviserte konserter med lange, flotte kurver og energiske utblåsninger samlet seg rundt en håndfull riktig så fine låter med innbydende titler som “Elgens hverdag” og “Jysla Jysla”. Det spiller som et ordentlig mosegrodd psychpop-album, de fem musikerne bruker sitt betydelige biinstrument-repertoar til å gi albumet en ru og rikholdig produksjon – modulærsynthspillet til bassist Egil Kalman kan godt nevnes. Du skrev fint om dem og om skogens betydning for åndelighet i all slags norsk musikk i Vagant, og jeg kan vel egentlig bare skrive under på det som står der. Konserten med Marthe Lea Band på Jazz på Gølvet som inspirerte deler av teksten, var et annet høydepunkt, litt utpå høsten, med et voldsomt regnvær utenfor.
Det er flere album som er verdt å vie tid til, både i tekstlig remseform og høretelefoner og stuer. Jonas Cambien Trios nyeste byggesett, Koma Saxos varmende og overdådige live-album som jeg virkelig ble kastet inn gjennom å høre den rautende, overstrømmende “Stepp min Stepp” på anlegget siste kveld en kjær lokal scene holdt oppe før ny nedstengning.
Maridalens album var en perle, og fikk seg mange venner. Petter Wettres siste album kom endelig ut, og låt som det delikat utførte, helhjertede veteranarbeidet det måtte være for at hele den greia skulle gi noe mening. Christian Reim ga ut trioplate og to klassiske konsertopptak. Det ble nok et norsk fusionår, med album fra Krokofant, Elephant9, Red Kite og Hedvig Mollestad. Ingebrigt Håker Flatens vakre musikalske memoar/reiseskildring (Exit) Knarr…, et album som gaper over fryktelig mye i løpet av sine seks spor, men hvor det ligger et bankende hjerte bak alle påstandene, får det til å funke. Eller de to usannsynlig gjennomarbeidete konseptalbum-slektningene Steamdome II: The hypogean (les et interessant intervju om plata her) og Musical Sanatorium av henholdsvis Ola Kvernberg og Stian Carstensen.
Men som sagt, konsertene er viktigst. Hvor starter man? SPUNK på Motvindfestivalen? Maria Kannegaard Trio på Mandaljazz? Motorpsycho på Blitz? Ibou Cissokhos mellomspill på Blow Out? Ja til alle fire, men kanskje aller helst med en nøysom og vakker duokonsert med organist Sigbjørn Apeland og felespiller Nils Økland i Sølvsalen på Kongsberg, som rev alle som var der ut av det litt oppkavede festivaltempoet og rett og slett hensatte oss. Det ble for min del begynnelsen på en etter hvert lang rekke fine møter med felespiller Økland i år. Han fikk brettet ut virket sitt som festivalartist på Sildajazz, fra det høystemte til jovial hummer og kanari, og var et naturlig, lurt og lunt midtpunkt for en festival som nok et år gjorde inntrykk. Økland spilte også en sein og sitrende konsert med Lumen Drones under Moldejazz, sammen med Ørjan Haaland og Per Steinar Lie, to tålmodige og flotte musikere som sto for en post-gjenåpnings-perle av en konsert på Kafé Hærverk da den improviserende kvartetten Action & Tension & Space skar seg noen rause skiver av stordronen sammen med Ståle Liavik Solberg og nevnte Apeland. Hva var det frihetsrocker Einar Kaupang sa om Lies verden på veien til den konserten? Det er ikke bare alternativrock. Det er alternativ: rock. Tenk litt på dét.
Det er flere tråder å hente ut av den musikalske floka der. Sigbjørn Apeland var en av musikerne under festivalen Jazzknappleik i Stavanger, en festival som gikk over to dager på Tou scene, ett improvisert sett hver dag, under Nils Henrik Asheims ledelse. Jeg var der og skrev både om dag én og dag to. De helhetlige regigrepene som ble gjort på en slik samling av musikere, framfor å for eksempel sette sammen ulike små besetninger, er noe jeg har tenkt litt på siden jeg så det, det er en veldig fin måte å lage improfestival på og som jeg virkelig håper de bare fortsetter å finne på de merkverdigste ting med. Fine øyeblikk med folk som den sjelfulle rabagasten Isach Skeidsvoll (årsaktuell med et duoalbum med Frode Gjerstad, les intervju her), Jon Hegre, Dorothea Økland, Kristoffer Alberts og ikke minst altsaksofonist Heidi Kvelvane, som jeg aldri hadde hørt før, men som jeg var glad for å få høre seinere, i en herlig kvintett på Blow Out med Guro Kvåle på trombone (også det et nytt, fint bekjentskap), Skeidsvoll på piano, Nicolas Leirtrø på bass og Ole Mofjell på trommer.
Apropos Leirtrø… konserten han spilte sammen med den Jazzintro-vinnende, alvorlig riffete barytongitar/vibrafon/tromme-trioen I Like to Sleep på Energimølla (hvor jeg også så en helt strålende solosaksofonkonsert med Marius Neset én dag senere under Kongsberg Jazzfestival) gikk litt tom et sted over halvveis – den første store ideen deres er så distinkt og god, jeg er litt usikker på om jeg har hørt den andre ennå. Men både vibrafonist Amund Storløkken Åse og Leirtrø var sentrale i andre, store konsertøyeblikk. De satte sine preg på Veslemøy Narvesens premiere på We don’t imagine anymore under Oslojazz, hvor du og jeg opplevde et merkelig synkront konsertkick i forbindelse med et særlig velplassert slag, som du pussig nok intervjuet Narvesen om allerede en måned før det fant sted, under Jons Hus på Molde Jazzfestival. Jeg vet ikke hva som skjedde der. We don’t imagine anymore må spilles mer, låtene fortjener det, sunget av trommeslageren selv pluss den bemerkelsesverdige og åpne sangeren Jakob Nordli Leirvik, som jeg aldri har hørt før, men som jeg likte svært godt.
Oslojazz ble i det hele tatt litt av en uke for Veslemøy Narvesen, én ting er at Kongle Trio listet seg avgårde med førsteplassen i en Jazzintro som det endte opp med å ta to år å få avviklet, men hun vikarierte også for Håkon Mjåset Johansen i Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, en konsertopplevelse som på grunn av den lange og uhyre travle rollelista føles far fetched i en normaltilstand og som nærmest føltes surrealistisk i sommer.
På piano den kvelden steppet keyboardist Håvard Aufles inn for Anja Lauvdal. Aufles og Storløkken Åse spilte viktige roller i det som vel ble festivalsommerens store konserthit for vår del, GURLS med sin versjon av Trondheim Jazzorkester. Jeg skrev om dem første gang jeg så dem, på Mandaljazz. Det var igjen en ekstrovert, spraglete konsertopplevelse, litt ubekymret av Den Gode Smak kanskje, med fete soloer, egenskaper som preger flere av livehøydepunktene mine i år, innser jeg. Det kan være jeg som søkte meg til dem, men det er sikkert også litt sånn det blir nå, når vi får lov.
Ikke at temaene trenger å være så lystige. Den andre ordentlig sterke TJO-liveopplevelsen i år, og et av årets jazzutgivelser, kom med Ole Morten Vågans dystopiske og hyperenergiske mutasjon. Det var rystende å høre det mangslungne lurvelevenet deres på Oslojazz, i så stor grad at jeg tror den opplevelsen var med på å ta luven av Atomic-konserten senere på kvelden som vi begge satt igjen med la oss si blandede følelser fra.
Høydepunktet skjedde på Gressholmen. Ikke øyeblikket hvor folk lytta til pressekonferansen, men noen uker senere, en fin og regntung dag, da Konsertforeningen arrangerte sin sommeravslutning. Der spilte Andreas Røysum Ensemble sammen med Sofie Tollefsbøl, også årsaktuell med nye Fieh-singler og soloprosjektet Midisofi. Det gikk i covers – gammel britisk folk, flere Curtis Mayfield-låter, Alf Prøysen, Art Ensemble of Chicago, Allman Brothers, Rick James, Jon Lucien, Albert Aylers “Ghosts” som ekstranummer når de ikke hadde øvd inn mer, men applausen nektet å gi seg. Det var årets største frihetsfølelse, måneder før ting virkelig slapp opp.
Albumet ensemblet ga ut i år, Fredsfanatisme, har en tittel som forteller litt av historien om året. Låta “Flipp ut” stikker seg ut – en nesten 18 minutter lang komposisjon som en serie med små celler som bandet beveger seg gjennom, ikke ulikt Terry Rileys “In C” – men litt mer astraljazzete. Under de musikalsk kruttsterke, men dog glissent besøkte Halvardsdagene i Grønland Kirke, spilte de en mektig, utvida versjon av stykket i det store rommet, som antydet et stort og nytt drømmende, sildrende stemningsleie, ganske ulikt noe annet de har gjort (men forsåvidt med en nær slektning i ensemble-medlem Henriette Eilertsens solo-fløyte-albumdebut fra i år). På det som ble årets siste konsert for min del, for maks 20 mennesker eller hva det nå var inne på Hærverk, kombinerte Røysum Ensemble alt sammen, de åpna med noen kvikke balstyrige greier med sånne Røysumske Kardemommebymelodier, gikk over i “Flipp ut”-landskapet og avsluttet med covere. Helheten føltes plutselig som noe veldig mange kan bli blåst overende av.
Alle savner utlandet. Det var særlig merkbart da det til slutt kom, først i drypp, blant annet på Blow Out-festivalen med musikere som Pat Thomas, Hanna de Backer og Mazen Kerbaj, og i en litt mer stabil tilførsel utover høsten. Det var stort å se Fatoumata Diawara igjen på Cosmopolite i starten av desember. Ting som kommer fra andre steder er annerledes, det handler ikke bare om de helt innlysende kjennetegnene, men også små nyanser, temperatur- og smaksforskjeller du kjenner på når du er i rommet med musikken. Selv konsertopplevelser på ulike steder i Norge innehar noen av disse forskjellene i seg. Så godt som alle konsertarrangører i høst har jo også sagt at det går treigt å selge billetter til norske konserter, mens internasjonale bookinger er en annen historie. Det er ikke så rart. Jeg er såpass optimistisk at jeg tror at mer internasjonale festivaler og klubb-bookinger vil øke folks apetitt på hele konsertlivet. I hvert fall litt. Jeg vet rett og slett ikke om jeg kjøper frykten noen har for at akkurat de siste to årene har ført til en varig og dramatisk endring i folks konsertvaner. Ikke fordi alt kommer til å se så fryktelig rosenrødt ut om kort tid, men fordi det tross alt ikke var så mange som var lette å be før det hersens viruset heller.
Kanskje kan man drømme om å få høre James Brandon Lewis og Red Lily Quintet på en festival her til neste år. Jesup Wagon er et fint album. I likhet med veldig mange gode amerikanske utgivelser fra de siste årene, har plata en eksplisitt, historisk overbygning, saksofonisten henter inspirasjon fra George Washington Carver underveis. Men det er også en intim, løs og ledig virkelig god session-opplevelse. Det er en grunn til at såpass mange kritikere, og mange andre, har den som årets store favoritt. Allikevel er vel sjansen stor for at det i ettertid blir lettere å assosiere Promises, albumet til Floating Points og Pharoah Sanders, helt spesifikt til dette året. Et vakkert og mildt, medvindsøkende og fortrøstningsfullt album, som forteller en sentral del av 2021-historien, i sin bevrende og sårbare stillstand.
Poesi-jazzen til Irreversible Entanglements fortsetter med å være intenst conscious og formidabel på Open the Gates, hvor det er litt videre horisont enn fjorårets nesten klaustrofobiske Who Sent You? Jeg likte den randomiserte browser-utgivelsen til pianist-unikumet Craig Taborn svært godt.
Det var spesielt å høre den nyoppgravde fremføringen av A Love Supreme fra Seattle. Nokså lo fi, med McCoy Tyners spill helt oppi trynet og John Coltrane selv litt mer i bakgrunnen, med blant andre Pharoah Sanders ved siden av seg i tillegg til den klassiske kvartetten. Det gjør virkelig ikke så mye at lyden kunne vært mange hakk bedre. A Love Supreme har for meg føltes, som mange klassikere kanskje gjør, som et litt ensomt album. Opphøyd og uangripelig på sitt vis. Å høre Live in Seattle, én synsvinkel til på denne musikken i tillegg til de to som fantes fra før, gjør noe sunt med denne auraen tror jeg. Den gjør det mer til musikk som ble spilt, og mindre til en Hendelse – uten at det rokker ved musikkens kjerne.
Det er mye krangel om fortiden for tiden, kulturkrig og greier, og en av årsakene til det må åpenbart være at det er så usannsynlig mye av den i omløp. Folk kan godt snakke om “nåtidsimperialisme” og sånne ting, det er sikkert ikke helt uten grunn, men vi vasser jo også i gjenutgivelser, nyinnspillinger, remakes og dokumentarer og historiske podcaster og det ene med det andre. Jeg syns det er vanskelig å få det til å stemme at vi lever i et øyeblikk som har et respektløst forhold til historien, problemet er vel heller at vi er besatt av den på en hel masse forskjellige, kanskje litt usunne måter. Selv ikke i de mest febrile og dramatiske woke-marerittene ville man klart å få rokket ved mer mer enn noen promille av det berget der. Jeg sier ikke at det ikke er verdt en diskusjon allikevel, men jeg savner proporsjoner.
Hva har Seattle-opptaket med alt det der å gjøre? Velsignet lite, men det er et kikkhull inn i fortiden, uten så mange pekere, stillinger som krever tagen eller spørsmål som krever svar, den endrer ikke synet på noen ting, synet blir bare litt dypere. Get Back, den andre rystende fortidsopplevelsen, er en helt annen skål, selv om man også her fikk opplevelsen av at noen bare åpna en liten dør for publikum, som kunne vandre inn i kulissene og henge seg opp i det de fant mest fascinerende, uten så mange instrukser. Paradoksale møter med fortiden som får mange andre diskusjoner i det samme leiet til å virke platte og endimenasjonale, sikkert fordi de er det.
Best: Mai-juni. Joni Mitchells forbedrede helsetilstand. Simon Kjær og Kasper Schmeichel. Gåturer – Gamle Oslo, Ekebergskrenten og Arctanderbyen, Skillebæk, Skarpsno og langsmed hele fjorden imellom. Bygdøy i sommer. Deichman Bjørvika. Sildajazz, Oslo World. “Spleiselag / Waldorfsalat”, “Set your spirit free” og “Du er ikke min”.
Å vente på båten inn fra Hovedøya en fin kveld i påsken sammen med min venn Magnus, mens noen foran oss i køen spiller “Sveve over byen” høyt på en bærbar spiller. Å få tilsendt en liten videosnutt fra den samme Magnus helga Oslo gjenåpner, hvor han faktisk har forvillet seg på et tidlig nach hvor en trubadur ved navn Lars sitter og spiller samme låt, et sted på Torshov. Da var det mange som gjorde det for Oslo, samme hva det var! Rick Beatos trivelige intervju med Pat Metheny, noe mange NTT-lesere garantert allerede har sett, men som mange flere sikkert vil ha glede av. Apropos youtube – den vanvittige versjonen av “After You’ve Gone” som jeg også skrev litt om i spalten Standard Opplegg.
Verst: Følelsen av at deler av musikkoffentligheten liksom bare smuldrer opp. Kritikertoppen til Dagsavisen forsvant i år. Kanskje ikke selve kåringen – og jakten på en kritikerkonsensus eller noe sånn – i seg selv er et stort savn. Men det forteller sin historie om at det ikke er noe å leve av der lenger, at det dermed selvsagt ikke kommer nye til den greia vi holder på med. Og den følelsen – usikkerheten på hva det er vi kjemper for å opprettholde – melder seg på ulike steder støtt og stadig.
TIX og det jævla pannebåndet og Anders Grønneberg på den jævla Debatten NEI, TENK JEG HAR IKKE ROET MEG NED ENNÅ. En nedrig farse. Og det er verdens mest forutsigbare melding når det kommer herfra, men det opprettsanlegg-aktige preget kjendisbegrepet har fått stinker desperasjon og innavl, med Kjendis-VM og Norges Nye Megahit – inkludert en helt vanvittig rettighetshistorie – som foreløpig bunnpunkt. Men – helt på tampen av året kom jo denne utlysningen fra NRK, hvor de varsler en ny programstolpe med konserter på tvers av alle sjangre, over hele landet og greier. Der var det igjen – det jævla håpet.
Filip
Plugg inn
Oisann, der krysset våre brev i natten, med litt overlappende meninger. Så flott å lese alt dette her, og jeg kan ikke annet enn å istemme. Merker jeg er litt utskrevet nå, utskrivd heter det vel på jazzikalsk. Det har vært mye nytelse oppi all miseren i år: konserter og festivaler og lytting og snakking og hutrepils og i det hele tatt. Sosialt har det kanskje vært noe begrenset, det er mange vennskap som ikke har fått den pleien de behøver, og her er det ting å gjøre bedre til neste år. Samtidig er det folk vi møter på konserter hele tiden som det er betryggende å vite at finnes: Lars Martin, Ståle, Tine, Hauken, Frøydis & Mildrid, han som likner på en ung Porcaro, når Delegaten legger til kai med Roger fra Bergen Jazzforum, de gangene vi treffer M. Horntveth og kona (vår sjef Gry) … mange små gleder i jazzhverdagen.
Men for min del veldig mye jobbing også, som om jeg prøver å bøte på tanker om planetens undergang ved å begrave meg i givende oppdrag, i tillegg til mye press i jazzpressen, finanspressen og litterære tidsskrift har jeg laget en bok om kunst som kommer på nyåret, og også gjort mange samtaler med musikere og kunstnere her og der, på festivaler, Jazznytt18 på Deichman og mange slike ting som jeg liker å gjøre. Litt mye prat til tider, men moro. Det aller mest givende i år var nok heldags-seminaret Jon’s hus som jeg og Gard Nilssen arrangerte i Molde, til minne om Jon Christensen og hans stadige påvirkning på at norske musikere skal finne sin egen tone og beat. Der holdt du et nydelig innlegg, og det var sterke konsertopplevelser også.
Når ting åpner igjen må det tas opp igjen, gjerne mer sammen med deg, og så må det bli mer DJ-ing med soul og jazz, det er fett å bare høre noen sette på plater også, som vi var vitne til på Hærverk, siste syndige kvelden før de stengte for sesongen.
Jeg gleder meg til neste år, det er lina opp mange opplevelser som vi kan dele Filip, og med leserne i NTT også. Herlig, skal det bli. Sånne moments som Veslemøys cymbalslag som vel allerede har gått inn i historiebøkene, den låta Hanna Paulsberg skrev til Gurls med TJO som het noe med «You are my joy», og så klart årets lyd: Natali Garners oppmikkede teltplugger. Hva blir det neste år? Jeg er lutter øre.
Happy New Ears!
Audun
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
