Now's the time

NTT: Full fortapelse og elastiske basslinjer

Maria Lokna debuterer med nyansert roman om jazz, kunst og språk, Christian Meaas Svendsen flytter på landet og lager sublim musikk med Ayumi Tanaka, Ellen Brekken brekker ned ABBA-basslinjer, og Jacob Holm-Lupo hører inspirasjon fra hollandsk progpop i samme band.

God helg og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts fredagsjazzblogg i digital remseformat om jazzen, omegnen og livet. Denne uka er jeg, altså blogghalvdel Filip, travelt opptatt med festivalarrangering i Oslo. Den følgende leseropplevelsen er dermed gjennomført og kuratert in toto av Audun Vinger, godt hjulpet av noen av bloggens venner. 

Vi skal ikke si så mye om Oslo World, men nevner at Jazznytt lager et festival-vors i andre etasje på Internasjonalen i dag. Vår redaktør Rob Young intervjuer Alyona Alyona, mens NTT har festivalkro hvor vi synser med Erlend Mokkelbost om hva som gjør det tyrkiske rockesoundet til Altin Gün så tiltrekkende for mange, vi snakker med festivallegende og DJ Dana Jdid om begrepet Tante på fransk og norsk, og vi snakker med en av bloggens mest intervjuede i fjor, Tone Østerdal om konsertlivet fremover. Stikk gjerne innom! Her er forøvrig et fint blinkskudd fra gårsdagens konsert med Pongo (til høyre på bildet) på Blå, knipset av Lars Opstad. Sånn er det på konsert noen ganger! 

Det er mye som skjer den kommende uken – Reolô spiller på Hærverk i morgen, Selma French Bolstad premierer nytt engelskspråklig folk-materiale på Kampenjazz på søndag, The Source spiller neste torsdag på Nasjonal jazzscene, den fabelaktige Kongsberg-keyboardisten Håvard Aufles har urpremiere på ny musikk – og nytt band – på Jazz Evidence i hjembyen og Avishai Cohen (trompetisten, ikke bassisten) kommer til Cosmopolite

Savner du noe i utvalgene våre? Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Maria blir forfatter


Maria Lokna. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Det er ikke hver dag vi ser en debutroman som berører jazzteori, samtidskunst og aktuelle intellektuelle og politiske problemstillinger, og det på en avbalansert og frisk måte. Men det er nettopp det Maria Lokna gjør i sin første skjønnlitterære utgivelse Full fortapelse, som er sendt ut av forlaget Fanfare denne uken. Bevisste lesere kjenner igjen signaturen hennes fra tekster om musikk og annet i Morgenbladet og Jazznytt, og vi vil spesielt anbefale hennes store coverstory om Signe Krunderup Emmeluth i sommerutgaven av Jazznytt, som det går an å lese og abonnere på digitalt. Vi tok en prat med Maria om romanen, som tar utgangspunkt i en rolig fortelling om to mennesker og deres indre vekst: Guillame som har vokst opp i en liten turistby på rivieraen mellom Nice og Antibes, og norske Josefine som er der på et friår for å prøve å lære seg fransk ordentlig. Historien om dette paret blir en anledning for Lokna til å undersøke grunnleggende kulturforskjeller og den parallelle påståelighet og usikkerhet som preger samtalen og verdenssynet til unge mennesker i dag.

For alle som skriver er det vel fortsatt noe helt eget ved følelsen av det å skulle debutere skjønnlitterært. Hva var det som fikk deg til å ta steget?
— Skrivesperre! Jeg sto på stedet hvil med et sakprosaprosjekt, og den franske masteroppgaven var en pest og plage rent språklig. I tillegg var jeg en smule forvirret av alle kunstsamtalene som foregikk rundt meg, på ulike språk. Kort fortalt følte jeg at ingenting fløyt. Så det var kanskje denne motstanden, og en følelse av å befinne seg langt unna omgivelsene hjemme, som gjorde at begynte å lete etter et skrivende frirom. I tillegg delte jeg kontor og klasserom med mange sprø, kreative og lidenskapelige mennesker, som inspirerte meg masse.

Små men betydelige kulturforskjeller,  språknyanser, generasjonskløfter, divergerende kunstsyn … I det ytre er det ikke enorme dramatiske hendelsesforløp i romanen din, men det er sentrale og viktige spørsmål du tar opp her. Fortell litt om romankarakterene dine.
— Romankarakterene går gjennom forflytninger rent geografisk, men så følger alt som har med smak, språk, klasse, kultur og verdenssyn med. Josefine reiser fra nord til sør, Norge til Frankrike, mens Guillaume flytter fra sør til nord i Frankrike. Så blir de oppslukt og konfrontert av de nye omgivelsene og menneskene de møter på, som drar dem i ulike retninger. Etter hvert forandrer de seg, men de skjønner det ikke helt før de er «hjemme» igjen. Da er det som om de nærmest skammer seg over forandringen. Jeg tror vi aldri går gjennom en forandring i sosiale sjikt, klasse eller kultur uten former for indre eller ytre motstand. Det er ikke drastisk, men det er de subtile gnisningene og forandringene som jeg synes er så spennende. Josefine ender for eksempel opp med å dele hjem med en borgerlig kunsthistoriker. Hun synes det er noe irriterende pertentlig over romkameratens liv, men er det ikke blendende vakkert også? Trekker hun ikke også til seg kunnskapen hennes? Blir hun ikke også smigret og tilfreds av denne intellektuelle hjelpen og oppmerksomheten hun får?  

Jazz og kunst er gjennomgående verdier som tas opp i boken din. Vi mennesker ser likevel så forskjellig på disse greiene. For å ta jazz, hva vil du si er de åpenbare distinksjonene mellom hva jazz betyr i Norge sammenliknet med Frankrike?
— Jeg gjorde intervjuer på det nasjonale konservatoriet i Paris i arbeidet med masteroppgaven, så det må sies at det er det øverste jazzstudiet av hierarkiet i Frankrike, hvor prestisje og status liksom når sitt ultimate punkt. Slik jeg opplevde det, var den største forskjellen at jazz var mer oppfattet som en «skole» i Paris, og det er ikke så mye lek og moro på denne skolen. Jazzundervisningen var basert på et fastsatt repertoar, rigide undervisningsformer og en konstant søken etter perfeksjon. Rent musikalsk skilte den også ganske strengt mellom en amerikansk eller europeisk jazz- og improvisasjonsmusikk, mens frijazz og sjangerkrysninger var noe man drev med på egenhånd. Jeg fikk inntrykk av at studentene satte pris på dette utgangspunktet. Et tungt og respektert forhold til kunst gjør kanskje også noe med selvfølelsen, for jeg tror ikke det er mange som spør en fransk nyutdannet jazzmusiker om han eller hun skal skaffe seg en ordentlig jobb, for å sette det litt på spissen. Baksiden er kanskje at konkurransen er beinhard, kriteriene var rigide, så det ikke har vært snakk om å åpne opp for eksempel for kvotering og positiv diskriminering tidligere, slik det har vært på norske jazzstudier. Og så er det jo rett og slett ikke særlig koselig, haha. 

Ja, det er kanskje ikke så mye fokus på hard disiplin og 10 000 øvingstimer i norsk sammenheng.
— I Norge opplever jeg ofte at jazz og jazzstudiene beskrives som en slags tilstand, en fri måte å komponere på, innovasjon- og fremtidsrettet, og mer åpen for å eksperimentere på tvers av alle slags sjangre. Søkende og sjangeroverskridende musikk er også velkommen. Kriteriene for å være «god» er også løsere satt sammen, det kan romme forskjellige ting, noe som har gjort det enklere å åpne opp for kvotering ved opptak og sånn. Musikken er kanskje friere, både emosjonelt og musikalsk. Men nå er det ganske karikerte skiller jeg tegner opp, og det finnes sikker mange overlappende tendenser innenfor den franske og norske jazzutdanningen. Og det er naturligvis styrker og svakheter ved begge skolene. Kanskje den franske jazzskolen er mindre konform. Det finnes jo mange måter å måtte tilpasse seg et miljø på, det trenger ikke bare være å spille jævlig bra, liksom.

Interseksjonalitet, kulturell appropriasjon, klasse, feminisme, rasisme, politisk korrekthet … det er brennbare emner som dukker opp. Men litt som i Joachim Triers siste film kan man bruke romanformen til å vise frem en dialog om disse emnene, så forskjellige aspekter kommer frem. Trenger ikke komme med så bastante meninger selv, i den kronikkdrevne skyttergravstilstanden vi lever under?
— Ja, det er nettopp dét! Det er brennbare emner, men samtidig lurer jeg på om det spesielt er merkelappene og begrepene som er nye, mens spenningene i seg selv har eksistert så lenge folk har skrevet om kunst, identitet og politikk. Det overrasker meg i hvert fall ofte når jeg leser gamle ting. Jeg ble spesielt inspirert av en fransk film som heter De andres smak, ikke fordi det er en særlig legendarisk film akkurat, men fordi den rent eksplisitt tar for seg komikken og sårbarheten i å forflytte seg mellom smaker. Akkurat som med film, foretrekker jeg når romankarakterer får snakke og eksistere på egenhånd. Jeg hater når jeg føler analytisk eller moralsk hånd som liksom skal føre meg gjennom handlingen, og fortelle meg at karakteren er trist eller glad. Da foretrekker jeg en distanse til karakterene, så man kan observere dem selv. Det prøvde jeg å gjøre her. Jeg hadde lyst til å eksponere alle disse samtalene om kunst og språk, og få frem noe av det absurde i dem. Jeg brukte ekstremt lang tid på å legge fra meg den mer journalistiske og kritiske pennen, den som ofte skal ha en mening om alt. Jeg vet ikke om det fungerte, men det var i hvert fall veldig befriende. Det var også overraskende skjerpende å skrive skjønnlitterært. Jeg trodde jeg skulle sitte og sveve i min egen verden, men her var det som om jeg stirret og lyttet som aldri før. Det var veldig tilfredsstillende, på en måte, fordi denne fullstendige konsentrasjonen hvor alle sansene er skrudd på, er det jeg elsker med å skrive. 

Du refererer indirekte til Ethan Iverson og Robert Glaspers famøse podcast-samtale der de snakker om kvinners smak og forståelse av jazz, der begrepet musical clitoris dukket opp.
— Reaksjonen på den podkast-samtalen opplevdes som et metningspunkt i jazzmiljøet, i hvert fall i det amerikanske jazzmiljøet, etter at vibrafonisten Sasha Berliner skrev sitt åpne brev som svar til dem. Det er paradoksalt med jazzmusikken at den er så teknisk og sikkert emosjonelt krevende, likevel er samtalen om den historisk sett ofte har vært flåsete, abstrakt og myteomspunnet. Det er ofte når ting er upresist og diffust, at overgrep eller diskriminering finner plass. Karakteren Guillaume forstår seg i hvert fall ikke på denne litt moderne versjonen av en idealiserende jazzsamtale når han kommer til Paris. Han har vokst opp et sted hvor jazzmusikk har spilt en ganske funksjonell rolle, som for å underholde turister, for eksempel. Nå står han plutselig fremfor disse samtalene som forsøker å løfte jazzen til et høyere nivå, gjennom språklige floskler eller sånne alt-og-ingenting-beskrivelser. Da skjønner han ingenting.

Hva har du å si om en kjønnet musikkforståelse?
— Jeg opplever det med en kjønnet musikkforståelse ganske todelt. Jeg synes det kan være interessant som et akademisk verktøy, som en måte å «lese» musikk, gjennom for eksempel symbolske verdier knyttet til det maskuline og feminine. I jazzen har for eksempel en solo blitt snakket om som en slags mannlig orgasme, og historisk sett har det vært et karikert skille mellom at menn er de som fikser, spiller og behersker instrumenter, mens kvinner synger med et slags iboende vokaltalent. Jeg tror disse symbolene har hatt en betydning for hvordan vi tenker og snakker om musikk, men likevel synes jeg at det nesten er et overtramp å gå fra denne mer akademiske analysen av musikken, til å gripe inn i musikalske praksiser og opplevelser av kunstverk. Når jeg hører på musikk, er det først og fremst for å leve meg inn i den. Da jeg pleide å spille i orkester var det også følelsen av å leve seg inn i musikken, og glemme ut hvor man var, som var det aller viktigste. Innlevelse er veldig sårbart og fint, og det er ofte lite som skal til før man mister det. For meg er i hvert fall det å studere musikk og kjønn mer akademisk som jeg gjorde i mastergraden, og å skrive anmeldelser om musikk, to helt forskjellige aktiviteter, selv om de kan inspirere hverandre. 

  Samtidig vil jeg si at det viktigste som har skjedd norsk jazz de siste fem/ti årene er at det er kommet kvinner inn i mannsdominerte miljøer og inn i selve bandstrukturene. Musikken og scena har faktisk også endret stil på grunn av det.
— Ja! Det er helt klart et bevis på at slike strukturelle inngripener, som positiv diskriminering og kvotering ved opptaksprøvene, har fungert. Og at det har hatt en positiv konsekvens selv for scenen og musikken. Selv hadde jeg heller ikke fått skrevet så mye om musikk hvis det ikke hadde vært for åpne og motiverte redaktører, som ville endre kjønnsrepresentasjonen i musikkjournalistikken. Det er en blanding av dyp takknemlighet, og en ambivalent følelse av å kanskje bare ha vært på rett sted til rett tid, som kommer med det. Derfor synes jeg det er like viktig å insistere på det fantasifulle og håndverksmessige med et verk, som på det politiske. Fordi de fleste musikere går inn i en slik kunstnerisk prosess med hele seg, så bør musikken deres alltid bli møtt som hele verk, og ikke som en del av en statistikk. 

Du er jo en av de jeg liker best å lese om musikk. Også fordi du evner å være kritisk der de fleste av oss er en del av en forståelsesfull heiagjeng for smale musikkuttrykk. Men er det noe ny musikk du vil anbefale?
— Det er jeg veldig glad for å høre, og sender komplimentet egentlig bare tilbake til dere, som har blitt mitt første stoppested for ny musikk! Så nå henger jeg åpenbart bakpå, siden denne ukas NTT ikke har kommet ennå … Jeg rakk akkurat å bli glad i det syntetiske nye albumet til Theon Cross, Intra-I. Først likte jeg det ikke så godt, men så var det noen deler som vokste voldsomt på meg. Jeg liker også den nye sangen «Patience» til Charlotte Dos Santos, og selvfølgelig Andreas Røysum Ensembles frijazz i Fredsfanatisme. Så hører jeg fortsatt på Fiehs «Grendehus Funkadelic» etter at den kom. Under pandemien skjedde også noe ganske uventet, at jeg ble helt betatt av R&B-musikk. Det kom som en overraskelse. Spotify lagde denne «dette har du hørt på»-greia si, og der var bare masse sensuell zouk, R&B og karibiske rytmer. En av dem er Fireboy DML, som har kommet med en ny låt nå. Den hører jeg også på. 

 

Ukas single: Dafnie

Hva er det med danske altsaksofonister og Norge? Svaret får vi kanskje aldri vite, men det er litt samme faen også så lenge det er så mye av det, og så bra. Amalie Dahl, som også spiller barytonsax, har vært oppi Trondheim som jo ofte er tilfelle, og har rukket å bli en seriøs berikelse for miljøet der. Blant mange ting er hennes deltakelse i Starlight Big Band, som utga en frisk debutskive nylig, verd å nevne. Glem heller ikke detektivjazzen til Skurkar. Friskt er er jammen dette bandet også. Dafnie skal spille på Tøyen Startup Village i Oslo i kveld, og de har en snerten dobbeltsingle ute også, «Röda linjen» og «Swing». Lekent og walking og overrumplende. Her må det da komme en hel plate og masse konserter fremover? I tillegg til Dahl finner vi unge løver som Oscar Andreas Haug på trompet, Nicolas Leirtrø på kontrabass, Jørgen Bjelkerud på trombone, og en av denne bloggens skytsengler (og dagens bursdagsbarn) Veslemøy Narvesen på trommer. Og det høres! Knallbra. 

 

Meaas’ milepæler

Det var en stund siden jeg hadde sett kontrabassist Christian Meaas Svendsen nå. I likhet med mange i jazz-Norge nå har han nylig fått barn, flyttet vestover, men musikken består. Blant annet på mektige Subaqueous Silence, som er den nye platen til Ayumi Tanaka Trio, som utgis av ECM og der Per Oddvar Johansen gjør en meget rørende innsats ved trommestolen. Vi kommer tilbake til mye mer om Ayumi i papirutgaven av Jazznytt som utkommer om et par uker. Men Det er ikke så ille å snakke med Christian Meaas Svendsen heller.


Christian Meaas Svendsen. Foto: Jo Michael DeFigueiredo

Gratulerer med din tilstedeværelse på en stor ECM-utgivelse. Dette er jo en milepæl for mange norske musikere. Hvordan tok du det?
— Takk! Først og fremst er det en slags lettelse, da det i lang tid var usikkert på om det ville bli noe av. Litt frem og tilbake med ECM, pandemi og så videre. Ellers tror jeg  «stort» og «tilfeldig» er beskrivende følelser. Jeg har ikke hatt noe mål om å bli en ECM-artist, og med tanke på den kursen jeg har hatt de siste årene, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle bli det heller. Samtidig kommer jeg ikke unna at det er en god følelse å være en del av en katalog som har gitt ut så mye bra, så mange bra, og som har vært toneangivende over så lang tid. Mest av alt er det en anerkjennelse av Ayumi sin visjon og det hun har jobbet målrettet mot over lang tid. Det er Ayumi som er ECM-artisten, her. Jeg er bare en simpel bassist som er takknemlig for å få pirke borti det glattpolerte ECM-soundet med lydene mine.

Det er en stor plate også, da. Klarer du beskrive hvordan dere jobber og skaper sammen i trioen?
— Ayumi kommer med alt fra lange, tidvis intrikate, komposisjoner til åpne ideer og uferdige skisser. En sjelden gang sier hun at Per Oddvar skal spille sånn og sånn, eller komme inn der og der, og når det kommer til stykket gjør Per Oddvar noe helt annet og kommer inn et helt annet sted, mens stakkars meg prøver som best jeg kan å fotfølge disse enorme musikerne etter fattig evne. Det blir det musikk av!

Både Ayumi og materialet hennes gir rom til- og oppfordrer oss til å spille dagen vår, livene våre: Der vi er akkurat nå. Det er en transparent musikk med lite å gjemme seg bak. En av de viktigste kvalitetene ved musikken hennes er at det kun fungerer hvis man setter seg selv foran instrumentet. Den krever ikke perfeksjonisme, men oppriktighet og tilstedeværelse. Autopilot kan man bare glemme. 

Jeg ser deg ikke like ofte lenger. I likhet med flere jazzmusikere cirka i din generasjon har du søkt mot landets gleder?
— Hele livet har jeg bevisst unngått og ende opp med hus og hage, og nå sitter jeg sånn passe fint i det. Faen, altså… De fleste (musikere) trenger en grunn til å flytte på bygda, og for min del var det den hersens kjærligheten som lokket meg til bygda, nærmere bestemt Rosendal i Hardanger. Her snakker vi om en liten, men populær, bygd som, avhengig av transportmiddel, ligger 2-3 timer unna Bergen og 5-8 timer unna Oslo. Fin natur, da…
Pandemien gjorde at jeg tilbrakte mer tid i Rosendal, og på et eller annet tidspunkt ble det naturlig å melde flytting. Også i likhet i med flere jazzmusikere i min generasjon har 2 blitt til 3. Rosendal er et fint sted å vokse opp.

Ja, med musikken din har du jo jobbet mye med å finne roen i tilværelsen.
— Likevel må jeg si at jeg har frekventert Oslo endel i det siste, og føler egentlig ikke at jeg har flyttet helt fra byen. Det har hele tiden vært viktig for meg å holde meg à jour med miljøet, så dere blir ikke kvitt meg sånn med det første. Jeg kommer innover 15.-21. november for å spille med -. og la meg bli urfremført av — Aksiom med konsert 21. november. Dessuten arrangerer jeg MU-festival med Tanja Orning solo, Klaus Holm & Andreas Røysum duo, Andreas Wildhagen solo og Guosté Tamulynaite & Jan Martin Gismervik duo dagen før. Mat og drikke og kanskje kake blir det også!
La meg også skyte inn at det er forferdelig mange gode hoder og flittige hender i de største byene. Det er bare fint om kompetansen blir spredt. Det knytter også byen tettere opp til bygda, og de fortjener minsann litt alternative frekvenskombinasjoner på bygda også. Jeg jobber med å få en serie opp på beina her. Kanskje en festival etter hvert også. 

Da tar Filip og jeg turen. Hvilke andre prosjekter har du investert mest tid i,  i det siste? PNL Circus har jo for eksempel muligheter til å bli en skikkelig publikumsfavoritt.
— Som om det ikke var sagt mange nok ganger: Paal er en helt utrolig musiker. Han kan redde en hvilken som helst konsert med spillet sitt, og har alltid et par gir å gå på, bare sånn i tilfelle det virkelig brenner på dass. Men det er et kult band, med mange ulike og sterke personligheter. Juliana Venter er jo bare helt rå. Heldigvis er det ikke jeg som bestemmer om det blir en publikumsfavoritt, men jeg skal sørge for å få inn litt halv-funky slap i håp om å bidra litt.
Virket mitt er fragmentert for tiden. Det består av en kombinasjon i å holde hodet over vannet i de prosjektene jeg allerede er med i, samtidig som jeg prøver å utvikle meg som utøver og skaper. Jeg prøver å bruke mesteparten av tiden min på mitt eget hjertebarn, Nakama. Jeg føler vi er inne i en ny vår nå, og det er blitt et kult band med den nye line-upen (Klaus Holm, Andras Røysum, Ayumi Tanaka, Andreas Wildhagen og meg). Det er givende, og det er viktig for meg.

Har du fått forsterket noe overhengende syn på musikken og kulturen slik den viser seg nå?
— Jeg synes altfor mye musikk er altfor lite modig, men kanskje enda viktigere: Altfor lite modig musikk får altfor mye oppmerksomhet. Det er hemmende for nye generasjoner musikere og skapere. Det blir starten på en annen diskusjonen, men jeg tar meg selv i å tenke over dette stadig oftere, i takt med musikken og skikkelsene jeg har blitt eksponert for i det siste. Jeg snakker ikke om modighet å à la Tix, der man skal være tøff å synge om kjipe opplevelser og traumer, men modighet til å gå inn i og utforske lyd. Jeg prøver å gå tom for unnskyldninger så jeg virkelig kan gå i gang med å gjøre det samme.
… ellers har jeg blitt med i kor for første gang i mitt liv, og en gjeng som spiller Dungeons & Dragons: det også en ny tidtrøyte. Gøy på landet!

Ikke la det siste der gå for langt, da! Med plateselskapet Nakama var du en kvalitetsgarantist både for musikalsk innhold og nennsom innpakning. Er det en liten pause nå – alle de gode utgivelsene kommer jo på Motvind?
— Du av alle vet at det er helt krise i vinylbransjen. Vi har ventet i over en måned på å få svar på et enkelt design-spørsmål. Helt, helt håpløst. Det har vært en liten pause, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nakama kommer med en dobbelt-vinyl. Jeg har lagt ut en video om det

Akmee kommer med sin etterlengtede nr. 2, jeg kommer med en solo-utgivelse etter hvert, og Klaus Holm og Andreas Røysum kommer med en helt latterlig bra duoplate. Det kommer til å både se og høres helt smashing ut! Forhåpentligvis før året er omme, men jeg har sluttet å sette frister så lenge bransjen er i den tilstanden den er i nå. 

Det var et fantastisk program på all Ears i januar, men det ble avlyst. Hva skjer der på nyåret, blir det noe gøyalt?
— Jeg så «Jodorwsky’s Dune» her forleden. Der snakker de om at det er The greatest movie never made. Uten sammenlikning til festivalen for øvrig, men du skjønner poenget. For meg er all Ears 20201 en festival som eksisterer i aller høyeste grad, selv om den aldri materialiserte seg.
Ole Mofjell, Signe Emmeluth og undertegnede har gitt fra oss all Ears-roret til Natali Abrahamsen Garner, Anja Lauvdal og Christian Winther. Hva de koker ihop aner jeg ikke, men kjenn den lukta, da: Det er klart det blir bra! Hold av 14.-16. januar, folkens!

Du kommer av og til med noen meget givende bass tutorials på YouTube. Hva er det som kjennetegner en skikkelig god basslinje?
– For øvrig er det ikke en eneste basslinje i de videoene, men det kan andre ta seg av. Det er vel litt kjernen av de videoene der: Prøve å pushe instrumentet og meg selv litt videre innenfor et tradisjonelt rammeverk. Til hele verdens nesten ufattelige skuffelse har jeg ikke tenkt å lage flere av akkurat de der, men aldri si aldri. Heldigvis har moteriktige youtube-thumbnails fint lite å si for om en basslinje er god (snarere tvert imot, virker det som). En skikkelig god basslinje har sin egen logikk, som oppfyller seg selv uten å være avhengig av noe annet for å være komplett — og sånn sett transcenderer seg selv som basslinje, så det så! Det handler like mye om intensjon, vilje, utførelse og originalitet som sound, pitch, time og rytme.
En skikkelig god basslinje definerer jeg også som en som er morsom og idiomatisk å spille, og som man kan repetere i det uendelige uten å bli lei; at den liksom fôrer seg selv, men også at den også gir rom for å spille litt rundt hvis man så ønsker. Du vil ha et konkret eksempel, ja? Hva med «What I Say» fra The Cellar Door Sessions?

Fett. Vi går inn i en hustrig årstid nå. Mange blir litt deppa av det. Hva gjør du for å unslippe disse høstfølelsene, som vi kanskje også kan prøve?
— Den som har hus og hage (*sukk*) og baby har ikke tid til å være deprimert. For øvrig kan jeg varmt anbefale probes-serien til Chris Cutler. Velbekomme!

 

Ny lyd fra Maj Britt!

En av denne bloggens ledestjerner og hyppigst omtalte musikere er Maj Britt Andersen, og denne helgen er hun aktuell med et nytt samarbeid med forfatter Lars Saabye Christensen og Kringkastingsorkesteret på voksenmusikk-albumutgivelsen Et snev av evig. Ta en lytt! Daniela Reyes er også med. Som alltid med Maj Britts rike musikalske univers, er det komponist Geir Holmsen som er ansvarlig for materialet, men det er virkelig et fruktbart samarbeid de har funnet frem til. Litt senere denne måneden er det en lørdagsutgave av Jazznytt18 på det som er blitt kalt verdens beste bibliotek  i 2021, nemlig Deichman Bjørvika. Og der møter blogghalvdel Vinger alle disse tre folkene til en forhåpentlig interessant samtale om tekster og musikk og ting de har gjort før og vil gjøre i fremtiden.  Dette er lørdag 20 november, og det foregår allerede kl 16 – som kjent et meget viktig klokkeslett den herlige fridagen der. For mer informasjon, og for å sikre deg billetter, sjekk innpå lenken her.

 

En meget god crossfit-økt med litt kanonball på slutten


Ellen Brekken. Foto: Marianne Bjørnsdatter Gärtner Ous

Godeste Ellen Brekken er en av vår musikks fineste og mest allsidige bassister. Hun utga en brillefin plate med jazzbandet A Tonic For The Troops nylig, det samme med poptrioen Falkevik, hun gjør stadig suksess som sentral del av et av landets raffeste rockeband Hedvig Mollestad Trio, og har den siste tiden kunne oppleves med alt fra Tord Gustavsen trio til teaterforestilling på Det Norske Teatret, til et stunt i grava på Mamma Mia! på Folketeatret. Og det er sistnevnte gig som er aktuell for oss her i NTT denne helgen når ABBA kommer med nytt album. For selve bandet var jo en viktig del av opplevelsen av de gamle platene deres som fortsatt låter så fett. For en åpen bassist som Brekken må det jo være en drøm å få spille disse låtene, tenkte vi, og det stemmer det. Her følger Ellen Brekkens beskrivelser av sine favoritter.  

 

5 på topp basslinjer fra ABBA

Hva gjør basslinjene i ABBAs musikk, komponert og fremført av Rutger Gunnarsson, så legendariske?
Jo, de er svært kreative, de er en god blanding av linjer som limer seg på melodien, men også er kontrapunktiske. I tillegg er de svært groovy og langt frem i miksen. Man må også huske på at ABBA er kammermusikk av ypperste klasse. Hver stemme har sin tydelige rolle, og er meget velsmurt maskineri.

For en bassist er det å spille ABBA-låter som en meget god crossfit-økt med litt kanonball på slutten. Du må ha styrke, utholdenhet, tilstedeværelse og ikke minst: ha det gøy! For å si det på basspråket: det er teknisk krevende å spille, touch og timing er essensielt, og du må mene absolutt ALT du spiller.

5. «Does Your Mother Know»
Her er det jo lyden av synthen som er i fokus fra start, men bassen spiller faktisk det samme. Vi får pumpebass på verset med frekke fills underveis og deilig boogie på refrenget. Bassen er også svært bissi på slutten av refrenget, selv om den ligger litt lengre bak i miksen her (dog kan vi nok si generelt at bassen ligger langt fremme i miksen i ABBA-universet). Den er også et veldig godt eksempel at hvis du skal spille ABBA-låter, så må du mene det. Her er det bare å hoppe på toget og holde seg fast helt til partytown.

4. «One Of Us»
Hva, en ballade med hip bassing? JA. Hør på den, hvor frekt det er mulig å spille på noe som egentlig er ganske straight-forward. Ikke minst den kvasi-reggaen før refrenget. Og apropos refrenget, her er det mengder av snacks og rytmisk fremdrift! Man kunne jo like gjerne ha valgt å spille lange toner her, eventuelt noe mer åttendelsbasert, men Rutger hviler ikke på noen laurbær og goes all the way to sekstendelshimmelen. 

3. «Super Trouper»
Først av alt: For ei fantastisk låt! Bassinga på verset er veldig informativ, gir ulik betoning på lange og korte toner, er nesten som walking-linjer og gir lytteren absolutt alt den trenger av harmonisk grunnlag. Pre-choruset er roligere, noe som passer låta og teksten godt, før den limer seg meget godt på synthen på det udødelige refrenget. I tillegg er det mye snacks på slutten av verset før hvert nye refreng. Her er det mye informasjon, men lydbildet er likevel ryddig, et parameter som går igjen i mange av låtene.

2. «Money, Money, Money»
Virkelig en av de mest ikoniske ABBA-låtene, på alle måter, men også på grunn av av den melodiske og deltagende bassinga. Det begynner med den typiske oktavbassinga, men det er veldig effektiv når oktaven snur på dominanten. Bassriffet spiller jo melodi på refrenget, som gjør at det er gitar og keys som må sørge for den harmoniske utviklinga. Meget fremtredende licks på slutten av refrenget som ikke viker for noen. Trommetracket er ganske lite bissi, men bassen sørger fremdrift med lett discospill. Noen frekke double stops/akkorder i bassen før modulasjonen får vi også.

1. «Dancing Queen»
Den mest legendariske låta, alle kan teksten, alle kan pianoriffet etter fire takter i introen, men jeg tror nesten like mange kan spille den sliden på luftbass som ligger gjennom hele låta. Men det er mye mer mat i den basslinja enn bare den sliden, det er utrolig kreativt, og ikke minst rytmisk, absolutt hele veien. Her er nesten ingen takter like, det er små nyanser hele tida, for eksempel før hvert refreng. Her ligger trommene med discobeat absolutt hele veien, så det er bare for bassen å slå seg løs! 

Andre hippe linjer:
«Knowing Me, Knowing You» Svært interessant bassing, både rytmisk og harmonisk!
«Voulez-Vous» Fremoverlent på refrenget og stødig på verset. Bassteknisk utfordrende for høyrehånda!
«Lay All Your Love On Me»  Pumpebass med noko attåt. Tøft unisont riff på verset.
«Take A Chance On Me» Oktavbassing av ypperste klasse.
«Mamma Mia» Nothing but fun! 

Tekst: Ellen Brekken 

 

Palindromer


Jacob Holm-Lupo

En vi er veldig glad i å lese om mange forskjellige fenomener og aspekter ved verdens musikalitet, ja en leser vi har enorm respekt for, er musiker, studiotekniker, komponist og journalist Jacob Holm-Lupo. Blant mange prosjekt de siste tiårene kan vi fremheve Donner, som kommer med debutalbum senere denne måneden, med gjester som Marte Eberson, Jojje Wadenius og Keith Carlock (Steely Dan). Denne helgen som så mange er opptatt av ABBA, ba vi ham om en kort kommentar om The Visitors, den mesterlige, og inntil i dag siste studioplaten ABBA utga i 1981. Selvfølgelig fant han en overrumplende sammenheng:

Selv om The Visitors utvilsomt er min personlige ABBA-favoritt, synes jeg det er vanskelig å si at det er deres objektivt beste, for de tre siste platene deres er jo alle nesten feilfrie. 

Men med The Visitors vendte bandet seg innover, og tenkte nok mindre på publikum og plateselskap, og mer på hva de selv trengte å uttrykke. Og det gjør platen spesiell. Dessuten, for en synthnerd som meg, er Benny Anderssons synthlandskap på skiva helt uforlignelige. Jeg har vært så heldig å få spille på Bennys hvite beist av en GX-1, og det var nesten som å spille på Guds egen synth i himmelens konserthus.

En ting jeg alltid lurer på, er inspirasjonsflyten mellom ABBA og Nederlands eget palindrom-band, Kayak. Ton Scherpenzeel, bandets keyboardist og hovedkomponist, snakker ofte om ABBAs påvirkning på ham som låtskriver. Nå er jo Kayak et progband, men det er lett å høre både i akkordprogresjoner og vokalarrangementer at det er mye delt genmateriale der. Men mitt store spørsmål er om ABBA også hørte på Kayak. Jeg føler nemlig at kombinasjonen progsynther, litt eksistensiell og mørk låtskriving, og post-disco-rytmer, som jo kjennetegner The Visitors, også speiles i Kayaks største kommersielle suksess, Phantom of the Night. Men den kom tre år før The Visitors. Så det må jeg spørre Benny om hvis jeg skulle få sjansen. For meg er de nesten tvillingalbum.

Tekst: Jacob Holm-Lupo

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: David Jønsson

David Jønsson kvesser blyanten. Det neste året vikarierer han som markedsansvarlig på Nasjonal jazzscene, og med fem ukentlige konserter i jazzens storstue Victoria, er det mye tekstarbeid og info som skal pushes ut.

Meld deg på vårt nyhetsbrev