NTT: Nå skjer det!

Hei, alle sammen, kjære jazzen, kjære covid, kjære Abid, kjære Oslo: Nå skjer det. Det er helg. Og i neste uke blir det til og med mulig å se konserter i byen der vi sitter og skriver Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform, Now’s The Time, som du nå sitter og leser. Det føles bra! 

I mellomtiden er det jazzfestivaler i Norge – på Nesodden kan man f.eks. se blant andre POING og Maja S. K. Ratkje med venner nå til helga, mens Bergens Nattjazz, denne mest episke jazzfestivalen vi har i Norge, er i gang og varer frem til 5. juni. I kveld kan man blant annet se Trondheim Jazzorkester feire 20 år – vi har en kort rapport om hva dere har i vente lenger ned i denne utgaven. Vi tar også med oss at Oslo Jazzfestival slapp programmet sitt i dag – de byr blant annet på Karin Krog og Hanna Paulsberg med konsert som kretser rundt Karins samarbeid med Dexter Gordon i Universitetets Aula, Veslemøy Narvesen og Hegge på Victoria East i tillegg til en bråte konserter på Sentralen – Atomic, Maria Kannegaard Trio, Anja Lauvdal solo, Gard Nilssens Supersonic Orchestra og så videre og så videre. Vi gleder oss – og krysser også fingrene for at programmet blir utvidet med et eller annet hyggelig på Herr Nilsen og i solsteken på Salt innen midten av august. 

Det finnes ting å glede seg over via skjerm også. Stian Carstensen brygger åpenbart på noe ordentlig svært, og slapp i dag den første singelen og videoen fra sin kommende plate. Den heter inter mindre enn “Hippocampus Serenade”, og videoen er en forseggjort og mystisk affære hvor blant andre billedkunstner og jazzvenn Lars Elling dukker opp som tryllestøv-snortende psykiater (?) og hvor Carstensen selv starter i rullestol og ender opp i elva – og midt inni der slenger han fra seg noen fullstendig ubegripelige gitarlicks. Det er noe mystisk innlands-okkultisme som foregår her og som vi håper vi kan få Carstensen i tale om etter hvert – mange gleder seg til denne plata!

Apropos lyd og bilde – i forrige nummer glemte vi helt å nevne at NRK Hovedscenen den 16. mai sendte et program som er blitt hetende “Lyden av Norge”. Dette er en lekkerbisken som treffer oss midt i skjæringspunktet. Manuel Winbeck, en tysk trombonespillende reporter har dratt til vårt langstrakte land for å finne ut litt om hvordan folkemusikk blander seg med andre musikalske grendestrøk. På veien møter han blant andre Enslaved-Ivar, Frode Fjellheim, Selma French Bolstad og resten av Morgonrode, i tillegg til Hulbækmo og Jacobsen Familieorkester, som spiller et gammaldanspotpourri i nesten parodisk pitoreske omgivelser. Altså ÆRLIG TALT: 

Hva skal vi si? Det er blitt et flott TV-program som mange sikkert vil kunne peke på og si, det er jo noe sånn vi skulle lagd sjæl her på berget. I mellomtiden – mens norske jazzmusikere og ikke minst smal musikkpresse med etpar hundre lesere opplever motbakke – er det hyggelig at Tyskland tar ansvar! 

Vi går uansett videre – NTT minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Slutt med Ambien. Ta heller en Cambien!

André Roligheten, Jonas Cambien og Andreas Wildhagen. Foto: Jenny Berger Myhre

Det er ikke bare vi i Now’s The Time-redaksjonen som er over gjennomsnittet begeistret for det store, lille Oslo & omegn-baserte bandet Jonas Cambien Trio. I sin anmeldelse av deres ferskeste album, Cleanfeed-utgivelsen Nature Hath Painted The Body, skriver norsk jazzjournalistikks store nestor Terje Mosnes at “Jonas Cambien Trio forener nok en gang velkjente musikalske størrelser med nye grep på forfriskende og håndverksmessig skinnende vis, og når dette belgisk-norske samarbeidet nå for tredje gang flyr ut i verden på portugisiske platevinger, er det lite dristig å spå at landingene vil bli mange og godt mottatte.” For folk som har vært begeistret for Cambien Trios forrige album og er spente på det de får her, kan vi røpe at det på mange vis er kjent stoff – same, but different – små forundringspakker, både groovy og hakkandes, hvor vi i ett øyeblikk får høre de tre musikerne Jonas Cambien, saksofonist André Roligheten og batterist Andreas Wildhagen i tett samspill, mens de i det neste liksom sitter i hvert sitt hjørne av den musikalske sandkassen mens de pusler med musikalske problemstillinger. Noen ganger er det intenst og abstrakt, i det neste fengende og nynnbart, fullt av hooks og soniske primærfarger. I forbindelse med Jazznytts store sak om piano i dag, gjorde vi et intervju med Jonas som vi i dag trykker i sin helhet.

Hvordan er pianisters eierskapsforhold til instrumentet og lyden av det? I livesammenhenger kan dere jo som regel ikke ta med dere instrumenter, dere er prisgitt det som står der. Og i en opptakstradisjon har jeg noen gang hatt en følelse av at mange lyttere opererer med en slags objektiv gullstandard – at f.eks. Pianolyden i Rainbow tradisjonelt sett har vært “så bra det blir”. Er det annerledes å jobbe med sine egne forventninger til hvordan det lyder? Reflekterer du over hvordan du vil at et piano skal låte?
– Man kommer ikke unna at pianoet låter som piano. Det er viktig og sårt, tror jeg. Du kan prøve å komme unna det, det finnes noen måter, men allikevel. Jeg vil gå lenger enn å si at det finnes innspillingsidealer, det finnes også veldig sterke byggeidealer som kanskje ikke alltid har vært der. Men det er noen pianoprodusenter som har dominert markedet de siste hundre årene – og det er bare sånn pianoet skal låte. Steinway, Bösendorfer og kanskje noen fler setter standarden og andre følger etter. Det låter ganske likt – selv på tvers av upright og flygler. Det er en ting jeg har et veldig dobbelt forhold til. Jeg elsker jo lyden av piano, men det er også noe av det kjedeligste som finnes. Det man kan gjøre, og som noen gjør, er å extende pianoet med elektroniske hjelpemidler for å komme seg unna eller å utvide det. Og så gjør noen som meg, med prepping av pianoet. Det har jeg hatt noen perioder jeg gikk veldig inn i, for å unngå lyden av pianoet. Forskjellige extended techniques for å nesten skjule at man spiller på et flygel. Nå er jeg mer der at jeg har inkorporert det i min pianolyd. Nå liker jeg at det låter som piano også. 

Det virker som at det preger mange impromusikere – trommeslagere med raslepose, saksofonister med klaffer og pusting – er det en reise man “må” ta fordi man liksom føler seg fanget med instrumentet man har valgt som yrkesvei, og så må man liksom ut og prøve så mye som mulig å ikke spille instrumentet man spiller på? Mitt inntrykk er at formålet med reisen for mange er å komme tilbake og slå seg til ro med klangen i instrumentet.
– Absolutt. Det er også fint at man, etter å ha vært på den reisen, plutselig har en større palett. Flere lyder i instrumentet man kan velge å bruke til noe. Jeg kommer fra klassisk piano og har også gått inn i samtidsmusikk, tradisjoner som henger sammen med improtradisjonen. Der er lydutforskningen, hva man kan gjøre med alle instrumentets lyder, sentral. Det hadde med å bryte med barrierer. Det er nok en forskningstrang. Men det er også kult å akseptere at man spiller med et flygel. Jeg kan være misunnelig på gitarister eller saksofonister – en saksofon låter også som en saksofon, men det er et mye større spenn. 

Ja, og veldig mange av de største saksofonistene har jo kanskje det til felles at de på en måte “endrer” folks oppfatning av hvordan instrumentet skal låte. På samme måte som mange særegne sangere også gjør det, de skaper plass til sin måte å synge på ved å endre lytteren, på en måte.
– Selvfølgelig er det også sånn på piano. Men utgangspunktet er mye likere. Om du trykker på en tangent, så låter det piano. 

Jerve er også innom det med de store pianoprodusentene. Er det en følelse av at de har en for stor makt? Siden du kommer fra klassisk musikk må det være nærliggende å lure på hvordan all den musikken låt før de store fabrikkene fikk sin makt over det? Det finnes for eksempel opptak av Beethovens pianosonater spilt på reinstemte pianoer.
– Jeg har ikke gått veldig dypt inn i det. Men min pianolærer i Brussel har gått litt den veien og jeg kjenner flere i miljøet som virkelig har dykket inn i hvordan musikken fra den tiden skal låte. Det er veldig spennende, og gjennom mine studier i klassisk musikk har jeg hatt muligheten til å prøve litt eldre instrumenter. Det er veldig gøy, og det gjør deg bevisst på at instrumentet har gått gjennom forskjellige faser og parallelle utviklinger som så er blitt strammet inn og blir til én måte å gjøre det på. 

Jeg ser for meg særlig med et felt med klassisk musikk, hvor man lager små skulpturer av komponister…
– Ja, jeg har en Beethoven-byste på rommet, haha!  

Ikke sant, det må hvile tungt at det skal gjøres sånn eller sånn. Men får du et mer omskiftelig forhold til hva som er god pianolyd?
– Jeg vet ikke, jeg har både et anstrengt og avslappet forhold til instrumentet. Jeg prøver å ikke forholde meg så mye til hvordan det skal låte. Men det er også anstrengt, siden jeg som sagt syns det både er fint og veldig kjedelig og oppbrukt. Jeg har ikke så mange preferanser på de eller de pianoene… jeg kan like et flygel jeg spiller på under en konsert, for eksempel er det veldig digg på Caféteatret. Der er det et Yamaha, men det er ikke dermed sagt at jeg liker Yamaha-flygler. Det er ikke noe jeg er opptatt av, jeg har fått et pragmatisk forhold som handler om at man jobber med det man får. I studio lar jeg det være opp til studioteknikeren, og så velger jeg kanskje en som har en estetikk jeg liker. 

Jonas Cambien Trio. Foto: Julie-Christine Adélaïde Krøvel

Hva slags piano vokste du opp med?
– Jeg fikk et uprightpiano som foreldrene mine kjøpte da jeg ville begynne på piano. Jeg husker ikke merket, men jeg tror det var en pianofabrikk i Brussel. Det var gammelt, men absolutt fint. Da jeg var femten og viste ambisjoner om å studere musikk, kjøpte foreldrene mine et yamaha-flygel. Veldig fint, og fantastisk å kunne studere på. Det står fortsatt hjemme hos mamma og pappa, og det spiller jeg mye på når jeg er hjemme. 

I Kjetils leilighet har han pianoet han vokste opp med stående. Får man et annet forhold til den typen instrumenter? Er det sånn det egentlig låter?
– Egentlig ikke. Etter noen år på klassiske studier ble jeg litt snobbete, tror jeg. På flygeler og sånn. Man går etter idealene som finnes, og jeg ble Steinway-entusiast, det var de beste opplevelsene å spille på dem. Og det er jo helt fantastisk å spille Beethoven-sonater man har jobbet masse på på den Rolls Roycen. Det tok kanskje litt tid før jeg klarte å komme bort fra at ting må være helt top notch. Men nå har jeg fått et annet forhold, jeg liker å spille på det meste. Det jeg har nå er et gammelt tysk flygel som låter fint og som jeg har kjøpt billig. 

Du, Kjetil Mulelid og Anja Lauvdal har under covid hatt kveldskurs hos Aspheim for å lære mer om instrumentet – hvem var det som inviterte?
– Det var vel Kjetil som hadde snakket med Joakim. Det var deres initiativ. 

Hvordan opplevde du det å jobbe mer med mekanikken og bli mer kjent med det?
– Veldig gøy. Før det hadde jeg også gjort litt på egen hånd, åpnet og tittet inn i flygelet. Men uten å helt vite hva jeg gjorde. Det jeg likte med det kurset er at jeg fikk mye mer respekt for teknikere og instrumentet, samtidig som jeg på en måte fikk mindre respekt for det også. OK, jeg kan faktisk bare åpne det opp og skru på det. Man må gjøre det med omhu, men allikevel. 

Det er jo i særstilling, det at selve stemmingen av det krever at man ringer en person som kommer. Og når du kommer på et spillested vil du kanskje få trøbbel med stedsansvarlig hvis du begynner å rote med det. Kan det være et fremmedgjørende element, og gir det å kunne noe deg en annen makt?
– Det tar bort det litt sakrale med instrumentet, mest på godt tenker jeg. Man har så stor respekt for det i utgangspunktet. Og jeg har fremdeles stor respekt for pianostemmere og for instrumentet. Men det tar vekk noe av mystikken og det tabubelagte ved å skru på instrumentet selv. Pianoet er liksom det mest sakrale som finnes i en klassisk kontekst. Det er så svært… det er en maskin. Det må jo være det mest avanserte… eller, avansert kan bety så mangt, men blant akustiske instrumenter er det noe av det mest maskinelt avanserte. Å se hvor mange deler som finnes mellom en tangent og en streng, det er en svær maskin. Det har jeg også et veldig dobbelt forhold til. Det er ikke like direkte som å ta på en fiolinstreng eller en gitarstreng, eller om du blåser i en saksofon. Det er en svær maskin du liksom ikke forstår noen ting av mellom fingeren og strengen. Og det ligger noe i det. 

Er det litt det at det frister å åpne lokket?
– Absolutt. Ta på strengene, slå på dem, putte ting inn i pianoet. Det er en måte å bryte en barriere på. 

Hva med synther og sånn?
– Jeg spilte i litt forskjellige rock- og popband fra videregående og oppover. På videregående spilte jeg saksofon og gitar i et band mens jeg spilte klassisk piano. Han som spilte tangenter viste meg litt synth-greier, men det var ikke før senere jeg kjøpte synth selv. Men for meg har det ingenting med piano å gjøre, det er en helt egen verden, en annen interesse. Det eneste er tangentene, at man vet hvordan det fungerer og at man finner fram. Men det å skru lyder er en egen verden. Selv om mange pianister finner veien dit. 

Jeg har inntrykk av at man via en synthverden også kan få et mer subjektivt forhold til pianolyd.
– Ja. Jeg har ikke gått så mye den veien, de bandene jeg spiller synth har det vært adskildt. Det finnes folk som har gjort ekstremt kule ting med å legge effekter og elektroniske extensions på et akustisk instrument. Jeg har kanskje gått så langt som å ha en synth ved siden av pianoet, men det har ikke handlet så mye om blanding. 

I trioen bruker du en dobbel melodika, men det er ikke noe elektrisk?
– På det nye er det to låter hvor jeg spiller bittelitt orgel, men jeg har tenkt at den trioen egentlig er veldig fin akustisk. Det er ikke dogmatisk, men jeg har ikke brukt synth i den. 

Noen pianister spiller både klassisk og jazz – Chick Corea og Jarrett har gått et stykke inn i det begge to, og sånn sett deles ideen om Pianisten kanskje av de to sjangrene. Det å spille solo i jazz kan nærme seg en klassisk piano-recital. Har din idé om hva en pianist er endret seg med årene?
– Sikkert fra da jeg var yngre. Men jeg var interessert i mye annet, og jeg vet ikke om jeg noen ganger hadde tilstrekkelige ambisjoner til å bli konsertpianist. Det var jo det jeg ville oppnå da jeg drev med det, men hvor realistisk det var, vet jeg ikke. Jeg har identifisert meg mindre og mindre med pianistrollen med tiden, på godt og vondt. Folk spør meg om hvem mine favorittpianister er, og jeg aner ikke hva jeg skal svare – bortsett fra Beethoven og Schumann, kanskje. Det er mange fantastiske pianister jeg liker, og kanskje jeg hadde hatt mye mer glede av å sjekke dem ut om jeg ikke hadde spilt piano. Men musikken som har formet meg som jazzpianist har sjeldent vært pianister. 

Hvem har formet deg da?
– Det finnes det mange svar på. Coltrane, kanskje, om jeg skal nevne én. Ayler og hele den skolen der har jeg også likt veldig godt. 

Det er kanskje ikke så uvanlig å lete etter inspirasjon hos noe man ikke driver med selv.
– Jeg tror det er enten-eller. MAnge pianister er klare på hva som er deres favorittpianister, som de har bygget videre på. Jeg kunne ønske det noen ganger selv, jeg har et veldig dobbelt forhold til pianotradisjonen. 

Det speiler ting Anja snakket om i sitt intervju, at hun på et tidspunkt hadde en følelse av avstand til ideen om den romantiske pianisten. Hun ville vekk fra det andektige. Men så snur det kanskje litt, at det er morsomt å forholde seg til det.
– Absolutt. Det er sånn for meg også – jeg har gått gjennom den klassiske utdanningen, og det å skulle være virtuos eller flink på instrumentet er mye å leve opp til og jeg måtte bryte meg løs fra det. Nå liker jeg å spille litt dårlig på pianoet, banke i det, ha litt dårlig teknikk og stygt anslag. 

Det er det mye av i Jonas Cambien Trio, den leken med det litt “dårlige”. Noen ganger tenker jeg at det kunne vært barn.
– Det er bra. 

Det gjelder særlig deg og Andreas, som har litt den samme tilnærmingen til trommer. Han kan spille veldig raffinert, men han kan også spille litt sånn man gjorde da man var en 13-åring på øvingslokalet og fikk spille på trommer første gang.
– Det er morsomt at du sier det, for når jeg lager musikk til trioen lager jeg demoer hvor jeg spiller inn alle instrumentene selv. Og saksofon har jeg spilt i mange år, men på trommer… der er det nesten en running joke at jeg prøver å få Andreas til å spille like dårlig som meg, haha! Jeg må jobbe med å få ham til å ikke spille så bra! 

Men det er veldig særegent. I og med at André spiller saksofon i stedet for kontrabass er det ikke en “klassisk pianotrio”. Men har du forholdt deg til ideen om pianotrioen?
– Jeg har ikke så stort forhold til den klassiske pianotrioen. Jeg tenker ikke på trioen min sånn. OK, jeg spiller piano og har en trio, men det er alt…

Den er skrudd sammen veldig annerledes også.
– Ja. 

Jeg skulle gjerne snakket litt mer om komposisjonsprosessen og hvordan dere tre fungerer sammen. Noen ganger føles det som at dere har tre forskjellige små forløp som utspiller seg i samme tid, mens andre ganger er det veldig knadd som låter. Og jeg vet ikke i hvor stor grad du føler at det finnes grenser for dette universet – men da jeg hørte på den nye plata føles det velkjent ut. Ikke som en repetisjon av forrige plata, men som å være på samme sted på nytt, kanskje. Hvordan opplever du det selv?
– Det er kanskje noe mange sliter med. Med én gang man har funnet noe som funker bra… balansen mellom å ha en identitet som man kan bygge videre og forsøket på å unngå å gjøre det samme. Noen ganger kan jeg skrive noe og tenke den har jeg skrevet fem av før. Men det er kult også – at trioen har en definert identitet og at jeg kan skrive mange låter i den ånden. 

Ofte assosierer man utvikling med det som skjer på overflaten av et sound – et nytt instrument, at noe åpenbart endrer seg. Men det finnes en annen utvikling også, hvor overflaten “står stille”, men noe i musikkens indre liksom foredler seg.
– Ikke sant. Det er på en måte derfor jeg ikke ville å for eksempel ta inn synther – nå har vi lagd to plater likt, nå må vi gjøre en annerledes, ta inn rhodes. Jeg ville ikke gjøre en overfladisk endring i besetningen eller noe sånt. Jeg føler at veien videre er større selvsikkerhet, bevissthet og utvikling i samspillet. At man ikke nødvendigvis må gjøre noe helt annet for at det skal føles som at det går videre. 

Da Audun og jeg hørte på skiva snakket vi litt om Atomic, faktisk. Det ender jo ofte opp der, men det er et par konkrete grunner til assosiasjonen – én ting er at jeg har sansen for musikerne i bandet. Men det handler mer om et tydelig komposisjonsunivers, veldig tydelige ideer enten de er melodiske eller fri. Og Atomic har ikke hatt noe behov for å endre voldsomt på overflaten – du hører de samme fem instrumentene siden starten, og studioestetikken er ikke vesentlig endret.
– Riktig. Jeg leter etter låtenes særpreg, gjerne enkle, kule ideer som funker bra og som er tydelige. Men da er det også mange låter som peker samme vei. Jeg kunne ordnet låtene på disse tre platene i forskjellige kategorier – repetitiv groove, fritt kok, småimproviserende maskinaktige låter…

Om et par skiver kan du gi ut rendyrkede samlere på tvers av albumene.
– Haha, ja, det er kanskje en god idé. 

Ikke egentlig, jeg liker blandingen – det føles litt som livet å hoppe mellom disse tingene, som også gjentar seg i nye, men gjenkjennelige former.
– Det er morsomt at du nevner Atomic, for det er virkelig et av de bandene jeg hørte på før jeg flyttet til Norge. Sykt tøft – hvorfor fantes det ikke noe sånt i Belgia? Det var flere, Supersilent også. Men Atomic fikk meg til å sjekke ut den norske scenen. Etter at jeg flyttet hit har jeg ikke forholdt meg til dem i så stor grad. Jeg har sett dem noen ganger live, hørt på Bikini Tapes, men kanskje ikke tenkt på dem som en stor innflytelse. Kanskje, siden du nevner det. 

Det som er slående om man ser dem en uke i strekk – da jeg var yngre følte jeg mye på friheten i spillet deres. Men det som gjør at de skiller seg ut er på mange måter den tydelige strukturen. Alle Atomic-låter slutter SÅNN, og når du begynner å skjønne hvordan komposisjonene henger sammen, måtene ulike abstrakte partier etterfølges av noe tight, kan du følge med på maskineriet i veldig stor grad. Og den opplevelsen får jeg i din musikk. Masse frihet – men totalopplevelsen er også en følelse av struktur. Og det er det ikke alltid man støter på i jazz og improsammenheng, følelsen av å kunne se det så klart.
– Ikke sant. Jeg tenker på ingen måte på trioen min som impromusikk. Jeg liker å bruke det soundet og den energien som finnes i fri musikk, både frijazz, samtidsmusikk, teksturbasert impro… alle tre har gjort det mye og kan det. Å bruke det som elementer i komposisjonene mine er naturlig, og det gjør at det oppleves som fritt. Til tider kan det være fritt også. Men jeg tenker ikke på det sånn. 

Nei, dere spiller små tunes, liksom.
– Ja, vi spiller låter. 

Hvor tenker du at låtfilosofien kommer fra? Finnes det ting fra pop eller annen musikk? Hvor kommer ideen om en låt fra?
– Helt konkret skal en låt ha en melodi, et hook, et riff – et eller annet som fenger. Noe veldig konkret. De låtene liker jeg å avbryte eller sette opp mot mer friimprovisert-aktige lydlandskap, mer abstrakte ting. Når jeg lager plate er det gjerne låt – litt lydlandskap – og en ny låt. 

Men også i lydlandskapene er det en følelse av at André for eksempel gjør én ting. Man skal ikke nødvendigvis noe sted, eller lete seg bort fra det. Også er det det samme hos deg og Andreas, med hva enn dere gjør. Og siden det er så definert – du hører de tre elementene gnisse mot hverandre i noen minutter, det er det som skjer – føles det litt som “en låt”, det også, om det gir mening.
– Ja, det er veldig gjennomtenkt og avtalt på forhånd, på en måte. I hvert fall på forrige skive. “Nå skal vi gjøre en impro hvor jeg spiller det, du spiller det, også holder vi på litt”. Men jeg tenker ikke på det som en låt allikevel. På den siste improviserte vi også litt i studio. Vi har funnet litt ut av hva den trioen handler om, så det var ikke nødvendig å avtale like mye. Det var noen strekk hvor vi improviserte oss inn i en låt, for eksempel, uten noen avtaler. Det var veldig gøy. 

Jeg skulle gjerne hørt de demoene hvor du spiller alt, jeg ser for meg at det er et sånn soveroms-indie-univers. Det høres ut som noe som kan formes til en annen form for utgivelse.
– Vi har snakket litt om at det hadde vært veldig gøy å gi ut noen bootlegs med versjonene hvor jeg spiller alt selv. Én eller annen gang. 

Hvordan er ditt forhold til å spille solo?
– Det syns jeg er veldig vanskelig, egentlig. 

Møter du deg selv i døra som en som kommer fra klassisk musikk og som har et slags stilkrav om teknisk nivå og så videre?
– Kanskje. Det kan være en del av det. Og igjen da, jeg syns det finnes noe sinnssykt bra solopianomusikk som kanskje skygger over det man gjør. Jeg tror igjen at jeg synes piano er en i utgangspunktet ganske kjedelig lyd. Noe av det mest interessante med musikk er samspillet, å se at folk kommuniserer, finner på noe sammen. Hvis man tar bort det elementet og så har man ganske flat og kjedelig lyd… jeg syns det er en utfordring å gjøre noe som jeg tenker at jeg hadde likt å høre på. Men jeg har enorm respekt for pianister som får til noe som er jævla bra på piano. 

Men så er det sånn at alle liker piano, på en måte. Veldig få sier “jeg hater lyden av piano”. Saksofon? En heeelt annen historie, for eksempel.
– Det er lite motstand i selve lyden. Den er pen, fin og tydelig. Det er nesten umulig å synes det er stygt, med mindre man har veldig stygt anslag. Om man bare spiller vanlig på piano… det er aldri surt heller, med mindre det er ustemt, og da er det ikke din feil, på en måte. Den er vanskelig å mislike. Og kanskje man kan mislike den på grunn av det, men stygt blir det ikke. Mens en saksofon… det er mer motstand i det, og det er mange grunner til det også. Jeg liker saksofoner som skjærer igjennom også, det er en intens opplevelse. Det skal mye til for at pianoet blir like intenst. 

På en måte blir piano bare lyden av musikk. Å tilskrive pianolyden noe mer valør enn det er som å venne seg til at vann faktisk har en smak.
– Man kan argumentere for det motsatte også, at forskjellige pianister låter helt annerledes, til og med på samme instrument. Alt er et spørsmål om perspektiv, selvfølgelig er det sånn at forskjellige pianister har en egen lyd. Men det spennet er ganske mye smalere enn på andre instrumenter. Trykker du ned en tangent er det ganske begrenset hvor spekteret blir. Litt dynamikk, kanskje litt klangfarget. Det er kombinasjonen av toner som gir deg muligheten til å lage musikk, ikke lyden av enkeltstrengen. 

Noen ganger kan man føle extended techniques etter hvert blir en like “vanlig” del av instrumentets lyd – og med minst like mange klisjeer som den vanlige bruken. Hvordan er den følelsen av å stå med huet langt inn i flygelet, med masse dingser og føle at du lager noe vanlig? Kan du føle at du er like langt?
– Noen ganger, helt klart. I starten er det for å komme seg bort fra den kjedelige pianolyden. Så blir man wow, dette her låter annerledes, og så finner man masse kule lyder og klanger. Den verste følelsen er når du så går på en improkonsert og hører en annen pianist som låter helt likt, og du tenker NEI! Det var jeg som fant på det der, haha! Så finner man ut at preparert piano tross alt bare låter preparert piano. Den opplevelsen har jeg hatt flere ganger. 

Føler du det er noen som gjør det på en unik måte?
– Selvfølgelig. Det er pianister som har funnet helt spesielle ting. Men om målet er å finne lydene ingen andre bruker, er det vanskelig. Så mange har prøvd seg at det meste som er mulig er blitt gjort. Og hvis du finner på en lyd, kan du ikke patentere den heller, andre plukker det opp. Igjen er det hva som ligger bak – hvordan bruker du det? Og der tror jeg det er mye klisjeer. Det er ikke bare preprareringen, det er at kontekstene det brukes i ligner veldig. 

Det kan føles som at så mye oppmerksomhet rettes mot den typen instrumentbehandling, det er så synlig og så krevende kanskje, at det ofte kan bli musikk/lydopplevelser som dreier seg om grepene man har gjort. Snarere enn at man kanskje lar fokuset være et helt annet sted, og at det du gjorde med strengene bare får lov til å synke inn i bakgrunnen og bli en del av den underbevisste opplevelsen.
– Det har sin verdi også, den måten å lage musikk på. Utvidet fritt improvisert musikk har veldig fokus på forskning på klang, den velger bort groove og melodi og ting man vanligvis tenker på, og fokuserer virkelig på de kanskje litt glemte hjørnene av det å lage musikk. Du tenker, musikk handler jo bare om å lage lyd og få kroppen til å reagere. Det har sin verdi. Det er klart at det kan oppleves som smalt, og at få gidder å høre på det. Men er det så farlig? For meg har det i hvert fall vært veldig givende å gå inn i det og forske litt. Holde på, ha noen band som virkelig bare fokuserer på det. Jeg hadde ikke kunnet lage musikken i trioen min hvis jeg ikke hadde spilt mye av det der. 

Jonas Cambien og Paal Nilssen-Love, Blow Out 2020. Foto: Tine Hvidsten

Er det noen ting du liker å gjøre med pianoet litt ekstra, og som er blitt en større del av uttrykket?
– Tja… jeg har noen preparerte teknikker. I trioen min er det litt pragmatisk. Ting som er lett å sette på og av mens jeg spiller. Kanskje jeg legger en bok eller noe på strengene. Jeg har fått litt kjeft av spillesteder, så jeg er mer og mer forsiktig. Jeg vil ikke bruke metallskruer, det er mest gummi og treting. Hjemme gjør jeg andre ting, men et og annet kan skje i kampens hete. På Victoria fikk jeg litt kjeft, jeg hadde spilt litt for røfft også inni flygelet. Jeg fikk beskjed om det før konserten på fredag om å sende inn alle teknikkene jeg hadde tenkt å bruke. 

HAHA, en egen rider med sånne teknikker?
– Jaja, de måtte sjekke med tekniker om alt var greit. 

“På Backstage skal det være seks håndkler og 12 imsdal. Også skal jeg bruke en vekkerklokke, to ordbøker, en boks med skruer og kanskje en binders”.
– Det står jo i rideren min som en disclaimer. Og da tok de også kontakt, det skjønner jeg kjempegodt, man må avklare sånne ting. Jeg følte ikke jeg hadde gjort så mye galt da jeg spilte med Paal, men kanskje det var litt røffere enn vanlig. 

Ah, det var den konserten.
– Ja, da fikk jeg litt kjeft. 

Ja, det var høyt. Men hva skal man gjøre?
– Nei, jeg må jo lage litt lyd, haha! 

Men føler du at du trenger et flygel?
– Nei, jeg har gjort upright mye. Det kan være fint, jeg liker det også. Selv om andre ting er mulig med tanke på preparering og sånn. 

Alle de jeg har snakket med har dyttet litt mot den ideen om at man må ha det eller det. Det hindrer dere også i å spille på små, kule steder.
– Helt sant. Vi har jo spilt på Hærverk og Kulturhuset, for eksempel. Det som er greia med trioen er at den er bassløs, og på flygel får man større trøkk helt nederst. Men i den andre enden kler det estetikken at det ikke skal være pent. At det skal låte litt garasje. Med Paal var det først snakk om Hærverk før Blow Out ble flyttet til Victoria. Det hadde kanskje blitt utfordrende. 

Kanskje. Kanskje han hadde dempet seg litt?
– Ja, men da det var snakk om det sa han “Da må du bare jobbe litt mer, HAHAHA”

 

Go’foten er tilbake!

Foto: Francesco Saggio

Om du leser dette på en fredag, er fysen på jazz og befinner deg i Bergen, er det helt klart dummere ting å foreta seg enn å forsøke å få tak i billetter til Trondheim Jazzorkester som har sin forsinkede 20-årsjubileumskonsert der denne kvelden. Dette er avslutningen på en turné som var i gang da andre koronabølge skylte innover landet i november i fjor, men tid er vel relativt når det kommer til denne gjengen, det er bare å åpne gluggene for historisk fylde, nåtidsglede og fremtidig potensialitet. Det morsomste med dette bandet er jo såklart at det ikke er et band en gang, det er en idé eller et budsjett, som kunstnerisk leder Ole Morten Vågan sa da jeg sceneintervjuet ham under nevnte turné. Den ambulerende besetningen kan være svært forskjellige fra hverandre, skreddersydd for de enkelte prosjektene de til enhver tid holder på med, men det er unektelig en viss gjentakende vibb her. 

Tidligere kunstneriske ledere som Erlend Skomsvoll og han som holdt i sakene i mange år og fortsatt er involvert i svært mange av prosjektene, den strålende mangeblåseren Eirik Hegdal, har alle en noe uhøytidelig og humørfyllt holdning til arrangementer og fremføring. Det er et engasjement som smitter over på alle som spiller, og på oss som hører på.

Den som er interessert kan lese litt om utgangspunktet i den såkalte mirakelkonserten med Chick Corea på Moldejazz i 2000, f.eks se her. Eller kanskje enda bedre, forhåndsbestille Johan Hauknes kommende bok Fra miraklet til templet (Absolutt forlag) om utviklingen av Artist in Residence-programmet under Moldefestivalen de siste tyve årene. Abonnenter av Jazznytt (det synes jeg du godt kunne vurdere å bli) kan søke i arkivet og lese Terje Mosnes’ historiske gjennomgang fra i forfjor eller intervjuet på jazzinorge.no tidligere denne uka.

Men nok om det: godt innenfor lovverket kunne NTT, som satt iherdig opptatt med redigering og korrekturlesing av den straks-kommende utgaven av Jazznytt, i går kveld spasere ned til journalistplassen på Fragleberget under innspillingen av Jazzorkesterets strømmekonsert på Victoria. Det var gøyalt!  Det ble som en tjuvstart på Raymonds triumferende tale til Oslos befolkning dagen etter: Nå skjer det!

Vi har faktisk vært vitne til et par strømmekonsertinnspillinger, men det har alltid vært noe litt småuggent ved opplevelsen, som om vi så en AI-simulering av virkeligheten. Selv om musikken har vært god, har spørsmålet kommet opp: Hvorfor sitter man egentlig og hører på disse menneskene spille musikk? Man trenger applausen og andres blikk. Men dette var ikke tilfelle i går. De var jo uansett så mange.

Bandet var i gang og spilte alle mulige andre låter mens det kun var minutter igjen før livestrømmingen skulle begynne. Vågan var ikke noe sted å se, men klarte å dukke opp i findressen da det var igjen to minutter. De rakk å jamme seg gjennom deler av Charles Mingus’ «Better get hit in yo soul» og noe Stevie Wonder bare sekunder før introduksjonen skulle holdes. For det er nettopp litt denne stilen over dem, som om musikk er noe som konstant strømmer ut av krana uansett, den bare finjusteres litt nå og da.

Bandet er en variant av det vi kunne høre på Ole Morten Vågans mastodontverk Happy Endlings fra heromåret. Mye talent!

Repertoaret på denne turneen, som jeg egentlig ærlig talt mener de burde fortsette med å fremføre på samtlige norske festivaler og klubber, er likt fordelt på låter av Vågan, Hegdal, og Hanna Paulsberg, som forøvrig glitrer til med en lag og herlig solo uti der. Samtlige bandmedlemmer får ha en solo og kommer godt fram, for mange å nevne, men vi hadde gjerne hørt mer av den strålende oppfinnsomme pianisten Oscar Grönberg. Paulsbergs «Fruity Looty» er et av mange rytmiske høydepunkt, kanskje litt slitsomt rap/snakkesynging fra Kirsti Huke i versene men et totalt sublimt og sjelfull refreng der Huke beviser at hun er en av landets aller flotteste vokalister. Det er så mye intrikat musisering underveis her, med mye intern musikerhumor og flørting med hverandre, men det går aldri på bekostning av den gleden det gir å lytte til det. En strålende opplagt Hans Hulbækmo bak et av de to trommesettene tar et øyeblikk mot slutten sats og begynner å dirigere bandet selv om det ikke er hans oppgave, faretruende ironisk men etterhvert merker man at de spiller enda bedre på grunn av det. På turneen i desember overhørte jeg forøvrig ham og fiolinist Håkon Aase spille sjakk, uten hverken brett eller brikker. Kun ved å snakke om trekkene. Dette hadde holdt på med en hel natt også, visstnok. Men det er noe med den kommunikasjonen som etterhvert kan oppstå mellom musikere — mennesker!  — som kjenner hverandre godt.

Men humor til side: Det er rett og slett rørende å høre dem, og ikke minst Huke, på den avsluttende Hegdal-låten «Fairytale», antakelig en av jazznorges vakreste sanger noensinne. Når strømmingen etter planen er over, bare fortsetter de å spille, krana går, og de faller over i en sjelfull sørstatsblues ved navn « I have a stream». Hører humor hjemme i musikk? Ofte er svaret nei, men i den hjertelige varianten Trondheim Jazzorkester bedriver den, er det umulig å ikke la seg begeistre. Vi forlanger 20 år til!

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger