FESTIVAL: Stian Westerhus er midtpunkt i en trio som samler seg om egenart.
Av Arild R. Andersen
Gitaristene har fulgt meg gjennom livet. Gitaren har stått meg nært gjennom tiårene. Hvilke utøvere jeg har vært mest opptatt av, har selvfølgelig skiftet. Noen har jeg forlatt, mens andre er som varige ledsagere å regne. Mange er døde. Andre er gamle og fortsatt relevante. Så er det en vedvarende sann glede å oppdage nye knupper. Unge talenter med stemmer å tro på. Jeg vet ikke når jeg hørte Stian Westerhus for første gang, men han har vært helt der framme siden han spilte i Puma og denne trioen kom luskende inn i Europa på jakt etter nye fortellinger. Når jeg lytter meg tilbake til det Westerhus bedrev tidlig i karrieren sin, sånn som i Puma og bandet Bladed, hører jeg spirene til det som skulle bli stort. Da «Didymoi Dreams», duoplata med Sidsel Endresen, kom i 2012, ble jeg alvorlig hekta. Siden har jeg fulgt gitaristen slik man bør følge gitarister som flytter grenser og setter voksne spor. Sist jeg ble dundrende overraska, var da albumet «All Losses Are Restored» forelå, med Maja S.K. Ratkje og vår mann på lag. Konserten deres på Kampenjazz for to år siden bærer jeg på ennå. Så ja! Forventningene mine til kveldens 1017 er ikke bittesmå. Trioen med saksofonist Colin Stetson, Erland Dahlen og Westerhus høres rystende ut på papiret, og både Stetson og Dahlen hadde fortjent hver sin innledning om hva de står for, har gjort og betydd. Men nå starter konserten, og vi vender blikket mot kveldens scene.
Stian Westerhus. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival
Det er Stian Westerhus som drar kvelden i gang, og gitaren hans høres selvsagt og heldigvis ikke ut som en konvensjonell seks-strenger. Det er klokker som faller sammen og storvokst lyd av ubestemmelig merke. Der er forsøket på å beskrive hva som kommer. Colin Stetson tar fram bassaksofonen og blåser inn volum og fylde. Det strømmer på så du knapt kan ånde, og det er riktig godt å kjenne. Det er et byggverk vi hører, og når Dahlen tenner rytmikken, finner det kjølige uttrykket veiene inn. Jeg kan ikke høre hva Westerhus synger om, men jeg liker de Scott Walker-assosiasjonene jeg gjerne får når han tømmer brystet. Musikken stiller seg i tradisjon, men finner en helt egen plass. Som vokalist befinner Stian seg mellom Bowie, Belew og Sylvian et fint sted.
Det er et visst drama i det han formidler, en styrke og en sannferdig klang som fester seg. Det er også rått tilfredsstillende å se og høre hvordan gitarangrepene hans treffer. Stetson blåser tungt lastede melodier fram i miksen, mens Erland Dahlen gir vekt til det som foregår. Lyden er massiv, uten å bli stikkende eller skjære i ørene.
Erland Dahlen. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival
Så tar de musikken helt ned, så vokalen blir tydelig. Stemmen er et følsomt instrument. Stetson blir stående i lange linjer, mens gitaristen jobber med boksene sine. Produserer lydvariasjoner og overraskelser. Det låter enestående. Avantgarden er tilbake, kan det høres ut som. Når Colin tar fram altsaksofonen, oppsøker han jazzen i et transparent strekk, åpner mot en annen retning. Jeg kan ikke komme på mange saksofonister som kunne ha tatt Stetsons plass i denne settingen. Og det er mange lag i det som presenteres. Stoffet ber om å bli hørt flere ganger. Det skal komme et album til høsten.
Colin Stetson. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival
Så bygger de rocken sin mot store høyder og blander øs med intrikate arrangementer. Westerhus dykker ned i et nytt lydakvarium, og det følges opp med ballade. Handler den om et dysfunksjonelt forhold, mon tro!
Bruk av bue inngår i det store utvalget av teknikker Westerhus anvender. Han gjør gitaren til en lydig uttrykksformidler, og selv når han velger å spille noe tilnærmet ordinært, er det særegenhetene som drifter innholdet. En rå akkord over rullende trommer. En saksofon gjennom krappe kurver. Colin Stetson får rom til å vise sitt vokabular, men tyngdepunktet ligger hos Westerhus. Når det er sagt, er det først og fremst en glitrende bandsound vi lytter til. Den sveveviljen som kommer materialet til gode, er lett å bli løftet av. Loopene arbeider mens elektronisk piggtrådlyd og forvokst saksofontone gjør seg til venns med hverandre. Glemte jeg å nevne at trioen også kan gjøre seg fengende? 1017 lar seg ikke båse.
– Vi har en låt igjen som vi gjerne vil spille. «Hot Hard» tror jeg Stian sier at den heter. Den låter uansett sånn. Pågående og heftig som et likandes uvær. Det låter tøft så det holder og velter seg over oss. Fyller meg helt. De har klart å trekke oss helt inn med den kjøttetende sounden de fremmer. Den saftige ugjennomtrengeligheten blir sittende i meg. Vi ser på hverandre når det er over. Og smiler.
