Now's the time

NTT: 14 forslag til musikkprogrammer på TV

Mariann Bjørnelv har tatt over Moldejazz-roret, Kongle Trio gir ut livealbum, Espen Ytreberg snakker om NRKs forhold til middelkulturen og NTT Profitt pitcher programkonsepter.

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform som vanligvis danser i ring rundt jazzens leirbål, men som nå for tiden kanskje står litt nærmere, hutrer og prøver å varme fingrene på glørne. Som vanlig har vi forsøkt å sette sammen en avis med aktuelle intervjuer, ny og gammel musikk og stoff til ettertanke. Vi har endelig snakket med den nye sjefen på Molde Jazzfestival, Kongle Trio har endelig gitt ut et album på overraskende vis, og vi er fortsatt engasjerte i den pågående diskusjonen om NRKs musikkprofil. 

Det går an å gå på konserter mange steder i landet – i Bergen spiller Eivind Aarset + band i kveld, Magellan fortsetter sin Norges-turné (som vi skrev om for noen uker siden) på Storyville i Molde på mandag. Kjetil Husebø, som vi har intervjuet i det nyeste Jazznytt, spiller transformert piano i Skien på torsdag, mens Skiens-musiker Gard Nilssens trio spiller i Arendal og Eyolf Dale er innom Molde. Uka er også gjenstand for noen livesendinger. Espen Berg Trio spiller i morgen på Nasjonal Jazzkringkasting, det samme gjør OJKOS på tirsdag og Klangen av Hoem på torsdag. Til sist nevner vi en real godbit – Jonas Cambien Trio spiller en plateslippkonsert på Kampenjazz på søndag. Vi har snakket med Jonas nylig, og det kommer et svært intervju her når plata er ute. 

Men vi må videre! Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er NTTs moderskip. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

NTT Seventies Soul Sensations!

For to uker siden ble Bruno Mars og Anderson.Paaks nye prosjekt, Silk Sonic, og gruppas nye låt «Leave The Door Open» omtalt i disse spaltene. Siden den gang har låta blitt en hit, fjerde plass på siste ukes Billboard-liste (en historisk liste for øvrig, aldri har de fire første låtene på Billboards hovedliste vært nykommere) og også blitt spilt live på sist ukes Grammyutdeling. En eller annen nerve må den ha truffet, og kanskje innvarsler den mer vokalharmonier, mer liveinstrumenter i R&B, mer akkordskifter – rett og slett en, i alle fall for meg, ønsket retur for musikeren også på hitlistene. Det er i alle fall finfint å notere at det kan gå an.

Låta er naturligvis ingen nyvinning, den er sterkt inspirert av søttitallsoulen, tenk Stylistics, Main Ingredient og The Spinners’ søttitallssplater. Den står også fjellstøtt i vokalgruppetradisjonen til bl.a. The Dramatics, Four Tops, Temptations og Smokey and the Miracles. I den forbindelse passet det fint å sette sammen et sett med soul i den tradisjonen, og noe tilliggende. Listen består av noen sjeldenheter (Thompson Brothers’ «You Brought Love Into My Life», The Newcomers’ «The Whole World’s A Picture Show», Rena Scotts «I Finally Found Love» og Freddie Lowe’s «Decisions»), noen underspilte perler (Barbara Lewis’ «Stars», Ronnie McNeirs «Wendy Is Gone» og David Ruffins «Questions»), mid-tempo groovers (Almeta Lattimores «These Memories» og The Festivals’ «Take Your Time») og noen av de største låtene innen sjangeren (Spinners’ «Ghetto Child», Isaac Hayes’ «Joy (Pt. 1), The Stylistics’ «People Make the World Go Round» og David Ruffins «Walk Away From Love»). Og en hel del annet. Så, Now’s the time for seventies soul sensations! Hør den fantastiske listen her!

Ketil Sellæg Ramberg

 

Molde-Mariann frykter ikke bygdedyret


Mariann Bjørnelv. Foto: Cecilie Nogva

Vi har klart å unngå stoff om Molde-ordføreren her i NTT, det ble ille nok med skriverier om Kongsberg. Det ga oss riktignok en anledning til å tenke på at Terje Mosnes burde lage en kort oppfølger til sin Molde-krim, som vi skrev om i fjor påske — men vi foretrekker å se fremover, vi er jo veldig glad i byen og festivalen og alt, og ser frem til sommerens eventyr der. Kan jo bli bra, det?! I alle fall når det er en ny festivalsjef på plass som kommer med ny energi og viktig erfaring til å ta byen og festivalen gjennom nye utfordringer. Mariann Bjørnelv kommer fra Folken i Stavanger og har jobbet mye med festival før. Men har hun opparbeidet seg noen svelepreferanser, og føler hun angst for å røre opp i tingene en by full av bindinger og meninger og inngrodde forestillinger? NTT tok en innledende prat med festivalsjefen, som har trua!

Du tok over denne jobben nå nettopp. Gratulerer! Det er ikke mange månedene igjen til festivalen etter planen skal paraderes i gang. Rekker du å sette ditt preg på denne første festivalen, eller handler det stort sett om å sette seg inn i sakene og se fremover for den gitte tidsperioden du skal være i jobben?
— Det er en god kombo av både å sette seg inn i alle oppgaver som skal gjøres, bli kjent med byen og ikke minst bli kjent med festivalens innside og frivillige. Å drive festivalplanlegging i en pågående pandemi er jo en spesiell affære og programmeringen for i år vil så klart bli preget av den tiden vi er i. En god del planer var lagt før jeg kom inn, så i år handler det mye om å bygge videre på det solide arbeidet Hans-Olav Solli og festivalen har gjort før jeg kom inn. Det er jo en takknemlig situasjon å være i. Jeg tenker 2022 blir året der jeg i større grad kan sette mitt personlige preg på festivalen.

Det virker mer og mer som det magiske året, godeste 2022. Hva er det du kan ta med deg av dine viktige erfaringer fra Folken – og for så vidt ditt liv og kulturengasjement generelt – over til arbeidet med denne festivalen?
— Folken, som Moldejazz, er en organisasjon der de frivilliges innsats står svært sentralt. Å arbeide med frivillige er noe jeg både setter stor pris på og har respekt for, og jeg vil ta med meg dette inn i Moldejazz. Videre har jo Folken, sammen med alle festivalene jeg har arbeidet for opp gjennom årene, gitt meg god innsikt i hvilke faktorer som skal til for å skape flotte konsertopplevelser, både for artistene og publikum. Vi må aldri glemme hvorfor vi gjør det vi gjør: Å legge til rette for at det kan skapes magi både på, foran og bak scenen. Til slutt har jeg arbeidet mye med politisk lobbing i mange år og antar at det ikke blir mindre av det i årene som kommer. Å ha en synlig og tydelig stemme og å tørre å ta de kampene som måtte komme mener jeg er viktig når man har det mandatet Moldejazz har. Vi er en solid organisasjon med svært lang fartstid og det er viktig å bruke det på en god måte.

Kommer utelivet og live-sektoren i Norge til å klare overleve den røffe behandlingen den har fått det siste året? Går det an å tenke nytt og annerledes her for å få ting videre?
— Å spå fremtiden har vi vel innsett det siste året er som å spille rulett. Der jeg i mars 2020 trodde vi skulle få arrangere konserter som normalt høsten 2020 vet jeg jo nå at vi skal være heldige om det gjelder for høsten 2022. Derav har jeg sluttet å både synse og mene for mye om hva som skjer etterpå. Det vi vet med sikkerhet er at både kulturbransjen og utelivsbransjen i stor grad er preget av mennesker som er kreative, som evner å tenke utenfor boksen og som er svært gode på å tenke nytt. De er også, dessverre, vant til å ha begrenset med økonomisk kapital. Til slutt kommer den faktoren som gjør at jeg tenker bransjen kommer til å reise seg på nytt: Vi er svært gode på å forvalte den lille kapitalen vi har og vi er gode på å få den til å vokse nettopp fordi kreativiteten og arbeidsviljen er stor.

Man kan vekt regne med at korona forsvinner noe neste år igjen, eller året etter der i hvert fall. Men nå i sommer – opererer dere med flere scenarier om hvordan det kan bli? Det var veldig hyggelig på festivalen i fjor, men den gamle festivalstemningen var det så klart litt verre med. Har vi fått ny arrangørkunnskap siden i fjor som gjør at den stemningen kan komme litt tilbake, selv under restriksjoner?
— Som de fleste andre festivalarrangører arbeider vi med en rekke ulike scenario. At festivalen gjennomførte 45 konserter og solgte over 5.000 billetter til sammen i fjor gir oss en stor fordel når det kommer til erfaring med gjennomføring tross smittevernrestriksjoner. Her er det nok mer hvilken type restriksjoner som vil foreligge som er avveiende for hva stemningen blir, mer enn hva vi er i stand til å lage innenfor gitte rammer. Om det blir som i dag; sittende publikum på tilviste plasser, med en meters avstand, maks 100 stk og skjenkestopp kl 22, sier det seg selv at det kan bli utfordrende med gateparader og stormende jubel på Romsdalsmuseet. Vi håper så klart på at det åpnes opp mer enn nå og at vi kan få til å arrangere utendørs også, noe som ikke ble gjort i fjor. Jeg kan uansett love at vi skal gjøre alt vi kan for å gi både publikum og artister godstemningen slik man kjenner den fra Moldejazz.

Hans-Olav Solli sa i et intervju med oss i NTT forleden at Chick Corea skulle hatt en mini-residency på festivalen til sommeren. Ved hans bortgang nå dukker det jo plutselig opp noen gapende hull i programheftet … Men da er det kanskje bare å kaste seg rundt og finne på noe nytt? Det er sånn dere holder på?
— Siden også 2021 blir et år der vi må forholde oss til den pågående pandemien og alt det medfører, kan jeg ikke si annet nå enn at vi så klart arbeider på spreng for å lage et solid og spennende program innenfor de rammene vi er gitt. Videre kan jeg vel og si at det ikke mangler på ideene og kreativitet, og jeg føler meg trygg på at vi skal få til verdige erstatninger i programmet.

Det er sikkert endel internasjonale bookinger dere ikke har gått ut med ennå som muligens uansett kan ryke. Det tiskes om at Jazzscenen i Oslo har en «innbytterbenk» med norske/lokale prosjekt om nye restriksjoner ødelegger for planlagte konserter med internasjonale acts. Har dere en slik skyggefestival klar?
— Jeg vil først og fremst understreke at det å planlegge for en festival i 2021 med kun norske artister på plakaten på ingen måte må sees på som at man tyr til innbytterbenken. Nivået på jazzmusikerne her hjemme er skyhøyt og fullt på høyde med det vi finner i resten av verden, og vi skal passe oss godt for å behandle de som noe mindre. Å la norske musikere sitte på vent mens man håper i det lengste å kunne nå de utenlandske er problematisk, mener jeg. De profesjonelle musikerne er de som hittil har kommet dårligst ut av alle støtteordninger som er gitt under pandemien og jeg mener vi som festival har et ansvar for å ivareta disse så godt vi kan. Utover det arbeider vi som nevnt med ulike scenario for sommeren. Det innebærer da også hvilke artister som kan eller ikke kan komme.

Jazzfestivaler og jazzklubbers programmer er ofte et resultat av et helt liv med opparbeidede kontaktnettverk og tillit og direkte-kjennskap til internasjonale agenter og stjernemusikere. Programrådgruppa di ble i fjor utvidet med Sissel Vera Pettersen og Line Juul. Men endringer her og med deg som ny i ledelsen, vil vi merke en viss endring også i hvilke artister som skal presenteres på Moldejazz?
— Det fine med jazzen er jo dens evige evne til endring! Jazzens natur er nettopp dette å utfordre det etablerte, men også ta vare på tradisjonene. I år ble Moldejazz, sammen med flere andre norske festivaler, en del av Keychange, noe som innebærer at vi har forpliktet oss til å arbeide for en 50/50 kjønnsbalanse i alle deler av festivalen – både på scenene og av scenen. Det innebærer jo også programrådet. Hva dette vil medføre fremover i form av artister festivalen viser gjenstår jo å se? Og de mer eller mindre uformelle og formelle nettverkene rundt booking-prosessene i festivalen er jeg ikke så bekymret for skal forsvinne. De tror jeg følger festivalen videre uavhengig av hvem som sitter i bookingstolen. Jeg er jo heller ikke helt ukjent med de fra før.
Ellers syns personlig at Moldejazz har vært modige og fremoverlente og vist at de tross sin høye alder fortsatt evner å tenke nytt. Det er vel nettopp derfor festivalen nå er verdens eldste sammenhengende festival?

Ellen Andrea Wang er årets Artist in Residence. Dette programmet har vist seg å bli en viktig institusjon i jazzen, og det utkommer også en jubileumsbok skrevet av Johan Hauknes til sommeren. Med din nye energi — er det noen måter å utvide og gjøre dette programmet annerledes? Det blir uansett gøy å se hva Ellen kan koke opp her.
— Dere skulle bare visst hva Ellen Andrea planlegger! Så gjenstår det jo igjen, å se hva pandemien kaster vår vei av restriksjoner, men jeg lover at årets AIR kommer til å bjuda på!   

Jazzfestivaler som Molde og Kongsberg er store merkevarer i de internasjonale jazzmiljøene. Likevel merker man, som med dramatikken i Kongsberg nettopp, at det først og fremst er en lokal festival og at det er mange lokalhensyn som alltid vil veie tyngst. Som innflytter, er du redd for by-bygdedyret og å komme inn til en kultur med mange usagte sannheter, bindinger og tradisjoner?
— Haha. Selv om jeg har bodd i Stavanger, som vel må regnes som en storby i norsk skala, i over 20 år kommer jeg jo fra lille Skien. Jeg er godt vant med hva en mindre by medfører av både gode og mindre gode ting. Jeg tenker at det viktigste er å ikke komme trampende inn med elefantføtter, å behandle byen og festivalen med respekt og ikke minst bli kjent med menneskene i den. Jeg er overhodet ikke redd for noe bygdedyr da jeg er godt vant med å stå i stormer, evner å si fra om det trengs og vet jeg er god på å snakke med og forstå mennesker rundt meg. Om man møter andre med respekt og husker å lytte tror jeg mye er gjort.

Alle festivaler må nedskalere, sikkert også neste år. Er det en gylden mulighet til å se på hva det egentlig er man vil holde på med – folkefest, svart løype med sær musikk, en blanding, vill vekst eller en nøktern vending?
— Ja, klart det er en god mulighet til å snu litt på steinene og se ting fra andre vinkler. Her må festivalens mandat alltid ligge i bunn, men jeg gleder meg til å ta fatt på planleggingen av årene fremover og finne ut hva fremtiden til Moldejazz bør og kan være.

«Alle» i Molde har kallenavn, som for eksempel festivalgründerne Kikkan og Pingen. Har du et kallenavn, og om ikke – skal vi prøve å komme frem til et?
— Jeg har noen kallenavn fra ulike arenaer opp igjennom årene, blant annet ble jeg kalt Slaktern på fotballbanen. Ellers har jeg og blitt kalt «putt- i – lommen» grunnet min noe vertikalt utfordrende høydesituasjon. Tror ikke noen av disse er noe jeg skal ta med meg inn i jazzens verden, så her er jeg åpen for nye forslag! 

Slakteren fra Skien klinger godt. Apropos helt til slutt om din nye hjemby: Sverger du til Kneippen eller Fole Godt for kaker og lunsj?
— Fole Godt! Eller «Den gode smak».

 

Endelig – og plutselig – var Kongle Trio plateaktuelle


Kongle Trio. Foto: Margit Rønning Omholt

Apropos Molde – søndag kveld fikk vi en hyggelig overraskelse på internett. Ut av det store ingenting slapp Kongle Trio, som består av pianist
Liv Andrea Hauge, bassist Øystein Skjelstad Østensen og trommeslager Veslemøy Narvesen, et livealbum på soundcloud, med opptak fra trioens konsert på Moldejazz i fjor. Saker! Folk som har vært på konsert med dem tidligere vil gjenkjenne låter som “Lille Petter etterpåklok”, “Nattog til Trondheim” (en fjern drøm nå, akk ja, sånn er det blitt) og den saggnissende, melodiske trudelutten trudelutten “Sang til Veslemøy”. Kongla har vært sertifiserte NTT-favoritter en god stund nå, men de har fremdeles til gode å spille inn et studioalbum. Dette er dermed en sorts debut – og en god anledning til å ringe opp til Norges Jazzhovedstad, Trondheim, og snakke med selveste skjerfet, Veslemøy. 

Gratulerer med skiveslipp!
– Jo, takk! Soundcloud-album er det nye. 

Det kom liksom så plutselig – en sen, uanmeldt søndag kveld er et utradisjonelt tidspunkt å slippe et album på. Hva var årsaken til det?
– Vi har tenkt på det lenge, og vi fikk jo de opptakene etter konserten i fjor sommer. Det ble så bra lyd – det er rett fra mikseren, liksom, men det låter virkelig fint. Så vi har hørt på det i ny og ne, og tenkte at vi kunne dele det på et punkt. Det er kult å ha et liveopptak siden vi ennå ikke har vært i studio, den biten er jo blitt utsatt og utsatt. Så en kveld fant vi ut at det var kult å legge det ut, og at det var fint å poste konserten i sin helhet. Vi har spilt uten setliste lenge, og det er en del improviserte overganger som er kult å ha med. Siden alle konsertene vi skulle gjøre fremover var avlyste gjorde vi det nå.

Når vi har snakket både med deg og pianist Liv Andrea Hauge, har vi jo vært innom den lenge etterlengtede studiosessionen med Kongle som du nevner. Spiller det også inn her? At man på sett og vis ønsker å komme seg videre og at det er greit å få dette materialet ut på et eller annet vis?
– Ja, jeg tror det. Vi har snakka mye om det, at vi er litt ferdige med musikken vi har hatt hele veien. Det har vært en konstant prosess om vi vil konsentrere oss rundt komposisjon eller det helt åpne, og vi har følt litt forskjellig. I det siste året har jeg vært i Trondheim og vi har utvikla musikken i et litt saktere tempo. Men nå blir det mer og mer tydelig at vi har lyst til å jobbe med andre ting, og de siste gangene vi har møttes, har vi tatt tak i nytt materiale. Det vil være helt nødvendig i en innspillingssituasjon, tror jeg. Vi trenger en ny energi, en ny impuls, ideene vi har hatt tidligere har vi spilt på så mye at det føles litt lite inspirerende, selv om det er kule ting, liksom. Liv er jo en gullgruve med sine komposisjonene – det er gøy å jobbe på nye ting. De er i samme landskapet, men enda mer raffinert mot hennes stil. Så er vi også inspirert av Moskus-modellen med å gå i studio og improvisere, dele opp strekk og jobbe ut ifra det igjen, i tillegg til å spille inn låter. Det blir spennende. 

Noen av oss er glade i det fysiske formatet – tror du dere kan trykke opp en versjon av Live at Molde Jazzfestival etter hvert?
– Det hadde vært sykt kult. Jeg vet ikke om vi har vurdert det en gang. Vi har nok vært veldig selvkritiske. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror jeg trengte å vise det til noen før jeg helt trodde på det. Så fikk vi gode tilbakemeldinger på at flere kunne ha glede av det. Å tenke at det er noe som er interessant for folk er ikke noe som kommer naturlig, men det gjør vel at vi tenker at det går an å gjøre noe mer med. I første omgang ble det low key, også er det en spennende tanke å gjøre andre ting. Det er litt dumt at det har gått så treigt, og det handler mye om den selvkritiske delen, i hvert fall for min egen del. 

Det er jo gjenkjennelig. Men kanskje er det sånn at etter hvert som man deler flere ulike dokumentasjoner, slapper man litt mer av rundt det? Da må kanskje ikke hver enkelt låt eller hvert enkelt opptak bety alt om trioen. Og lyttere til denne musikken liker jo ofte å få mye forskjellig å høre på.
– Ja, det var det Liv sa – vi legger ut alt, vi vil at det skal være en ærlig representasjon. Det må nok jeg jobbe med – jeg vil liksom ha kontroll på sånne ting, men det går jo egentlig ikke.

Du er stadig musikkaktuell med en annen trio, nemlig Steinmøysa NB med Torstein Slåen og Ståle Storløkken (hør den dagsferske singelen “Mass” her). Hva skjedde der?
– Hahaha, hva som skjedde? Før spillejobben på Hærverk var det en plan å ta et bra opptak og forhåpentligvis kunne gi det ut. Men så skjedde det sykt morsomme i at det mangla en del spor på opptaket. Trommene hadde ikke basstromme og ikke skarp. Så lydklippene var litt vanskelige å deale med, men vi fikk Kyrre Laastad til å se på det og han har gjort en fantastisk jobb med det. Det har tatt litt tid, også har Torstein jobbet med det. Det er et kult format å dele opp sånne liveimprovisasjoner i enkeltlåter. 

Det er jo interessant at ikke hele opptakene fantes – da er man kanskje ikke like låst til tanken om at det skal være en konsertdokumentasjon, man kan liksom gjøre hva som helst med det.
– Det er akkurat det – vi tenkte at vi hadde mange muligheter til å forme det selv. Torstein har hatt klare ideer på tittel, artwork, lengde og stil og sånn, så det er egentlig han du bør snakke med.  

Det skal jeg love deg, Slåen er aktuell med opptil flere forskjellige ting fremover, så det vil nok komme et intervju fylt til randen av ordspill og gåtefulle formuleringer.
– Det kan jeg tro på. 

Til sist – Molde-opptaket avsluttes med vakre “Sang til Veslemøy”, hvor du spiller sag. Hvor kommer tittelen fra?
– I starten av vår karriere som band hadde Liv med låta. Hun spilte den og sa, dette er bare en ting, jeg vet ikke om det er noe. Men jeg syntes det var så sinnssykt fint, og måtte virkelig overtale henne. Jeg begynte å spille sag på det og da hun på en måte kom på gli. Da hun syntes det var en god idé, dediserte hun låta til deg. Det er historien bak det – det ble min sang.

Ja, det er jo et veldig tydelig eksempel på noe sangkonkurransejuryer ofte snakker om (eller i hvert fall snakket om før det ble en klisjé) – å gjøre en sang til sin egen.
– På et vis, kanskje! Det er ofte sånn at man liker andres komposisjoner enn sine egne. Sånn har jeg det. Og det er nok tilfelle med Liv også. 

 

I NRK er ikke det å supplere mediebildet noe alternativ, sier medieviter Espen Ytreberg


Espen Ytreberg. Foto: presse

I forrige uke fikk NRKs musikkdekning passet sitt påskrevet i Kringkastingsrådet og på mandag møttes Jørgen Karlstrøm fra Norsk Komponistforening kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen i Dagsnytt 18 for runde to. Det var et nokså tydelig eksempel på det vi skrev om i forrige nummer – virkelighetsforståelsen til kritikerne og NRK står nokså langt fra hverandre. 

Men hvem vet – kanskje noe er annerledes. Det har boblet en stund nå – korona har utvilsomt gjort at flere i musikklivet stiller spørsmål om hva slags rolle NRK skal spille. Debatten om dekning av kunstmusikk har gått på Scenekunst i vinter, det såkalte anbefalingstyranniet er blitt harselert med i Morgenbladet og pannebånd-måltidet på Debatten for en måneds tid siden fikk det til å gå i svart for mange. På mandag undertegnet 18 ulike organisasjoner – blant annet Norsk Jazzforum, Norske Konsertarrangører, CREO og NOPA – et opprop i VG hvor de krevde endring. Bredden i det oppropet fremstår annerledes. På onsdag trykket også  Klassekampen og Ballade en kronikk ført i pennen av Torgny Amdam, et glødende forsvar av musikk-TV med brodd som mange musikkinteresserte medieforbrukere helt åpenbart nikket gjenkjennende av. Så vi blir ikke helt ferdige med NRK og musikken, heller ikke her i NTT. Hele greia har en følelse av deja vu – og av at det finnes et mediehistorisk bakteppe som vi burde friske opp hukommelsen på nå. Hva var det egentlig NRK var før i tiden? Når var det vi egentlig havnet her vi er nå? Og hvordan klager man på NRK på mest mulig effektivt vis? Vi tok en prat med professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, Espen Ytreberg

Så du pannebånddebatten?
– Nei, det orket jeg ikke. 

Kanskje like greit. Hvor mye henger oppfatningen vår om middelkultur sammen med diskusjonene som skjer nå?
– Utgangspunktet er at allmennkringkastingen har en sterk middelkulturell tradisjon. Inntil konkurransen var det enkelt – et folk, en nasjon, en kanal. Når du så får splittelse i flere kanaler og etter hvert flere plattformer, blir spørsmålet hvordan du skal prøve å opprettholde en middelkulturell fellesarena. Det smelter sammen med behovet for å konkurrere. Resultatet blir tanken om hovedkanaler i radio og fjernsyn som mesteparten av ressursene sluses inn i og der det er sånn at, hvis du skal ha kultur, må den være bred. Slik jeg ser det, betyr det at middelkultur går fra å være en slags defaultposisjon i monopoltiden, til å være en konkurransestrategi. Og etter hvert som konkurransen blir tilspisset, blir det en hardere og hardere skvis på det som ikke er bredt nok. Den middelkulturelle strategien blir mer og mer hardhendt. Det er mindre og mindre kultur som passer inn. NRKs vektlegging av behovet for å nå bredt ut blir mer og mer insisterende.

Vi har tidligere skrevet om at bredden er blitt en trangere nisje.
– Ja, det er blitt den mest krevende nisjen. Det tror jeg er en dekkende beskrivelse. 

Hvordan har utviklingen frem mot dette punktet artet seg?
– I mitt hode er det to faser av den oppsplittingen av medietilbudet og kulturformidlingen. Det ene er konkurransen mellom stadig flere kanaler fra sent åttitall. Så kommer digitaliseringen og spredningen ut i flere plattformer fra 2000-tallet. NRKs innstilling til en konkurransesituasjon var ganske vellykket, på den måten at de lenge klarte å beholde markedsposisjonen. Det å omgjøre det middelkulturelle godset til en konkurransestrategi så ut til å fungere godt. Men det fungerer dårligere i digitaliseringstiden. Samtidig gjør stadig flere plattformer med stadig lavere adgangsterskel det mer og mer vanskelig å skjønne hvorfor ikke NRK skulle kunne ha et lite spesialprogram for samtidsjazzerne eller de som liker korps eller metal. Som seer syns jeg også det fremstår merkelig – eller, i det minste diskutabelt. At de holder så hardt på den nå bredt ut greia og ikke også har en strategi om å betjene nisjene bedre, er merkelig. 

Har vi alltid snakket om “bred kultur”?
– Nei, ikke alltid, det er interessant. I monopolsituasjonen snakket man om det folkelige, og holdt seg med et utvidet kulturbegrep. Folkelig forankret kultur og folkeopplysning, blant annet gjennom kultur. Vel å merke var det i Norge og andre steder en tanke om en forankring nedenfra. En opplysning av folket, for folket, ved folket. Noe ganske annet enn den paternalistiske greia man lett kan forbinde med NRK. Men dette snakket om bredde og omsetningen av bredde til strategi, tanken om at det vi trenger er bred kultur som formidles bredt, ser jeg på som et produkt av konkurransetiden. 

Hva er middelkultur, egentlig?
– Jeg pleier å forklare skillene sånn her: Høykultur er dyp innsikt mot betydelig innsats. Det er en tanke om at du må streve, at kultur må kreve noe av deg for å være bra. Lavkultur er blott til lyst, det gir ikke nødvendigvis noe dypere, men du trenger heller ikke å streve for det. Middelkultur er en lovnad om dyp innsikt mot moderat innsats. De som først formulerte dette kulturbegrepet i angloamerikansk sammenheng var meget kritiske til middelkulturen, de mente i utgangspunktet at det var noe litt bløffete med den grunnleggende lovnaden. Men det er likevel det Anne Grete Preus eller den sene Jacob Weidemann lover. Eller for den saks skyld det TIX har begynt å love – han har gjort en bevegelse fra den desiderte lavkultur og har tatt et langt steg mot middelkulturen, siden musikken hans begynte å formidle høystemte budskap om mental helse. 

Som du er inne på har jo middelkulturen hatt et shaky omdømme blant folk som regner seg som “ordentlig kulturinteresserte”. Er det en ironi i at at vi nå vil ha den tilbake på NRK?
– Ja, men vil Komponistforeningen ha middelkultur tilbake? Jeg opplever mye av deres klage som et ønske om mer samtidsmusikk, musikkritikk og sånn? Det de folka der snakker om er høykultur.  

Ja, men om man ser det som en bredere protest, er det mange ønsker som går langs andre linjer. Torgny Amdam ønsker seg et Lydverket-ish program tilbake, og da raseriet mot Maskorama kom, snakket man simpelthen om at artister bør synge sine egne sanger.
– Du har nok rett i det, det er mulig at den fighten nå, også fra Komponistforeningen, handler om to arenaer. Man vil gjerne ha høykulturen sin tilbake og man vil gjerne ha en eldre variant av middelkulturen tilbake. Der Bjørn Eidsvåg får lov til å synge sin egen låt heller enn at den skal synges av influencere i maske. Eller – synger de norsk i Maskorama?

Jeg husker ikke hvor mange som gjorde det, men Trygve Slagsvold Vedum gjorde det da han ble av-maska. Kanskje det sto i kontrakten.
– Ja. Men det er interessant at det jeg har tenkt på som tradisjonelt høykulturelle talsmenn også vil ha tilbake sine middelkulturelle gamle dager. Min take på denne typen protester er at de er en historisk gjenganger som har komme med jevne mellomrom i tiår etter tiår. Folk liker ikke hvor NRK er på vei, og så kommer en representant, det være seg Forfatterforeningen eller Komponistforeningen, også vil de ha favorittprogrammet sitt tilbake. Det de gjør er å appellere til det de tenker er en tradisjon i NRK. De tenker seg at NRK har vært mye mer av en bastion for det høye tidligere. Og det er nok riktig at de ga mer plass til det høye tidligere, men hovedsakelig har de alltid skuffa de høye, for NRK har først og fremst vært på middelens side. 

De fantastiske klenodiene i arkivet, med et eksperimenterende kult NRK med folk i hvit frakk og Arne Nordheim med rå briller og sånn var kanskje mer unntaket enn vi ser for oss?
– Ja, det vi snakker om er i realiteten laga av noen ganske få mennesker som i historisk periode hadde betydelig autonomi. De kunne lage noen serier, satsinger, liveopptak. De var programsekretærer, som tittelen het, programskapere som fikk finne på sine egne programmer. Og du trenger ikke mer enn noen ganske få folk som får holde på en stund og får litt ressurser, før det utgjør en ganske stor forskjell. Men i den grad noe sånt overhode finnes i dag, er det ofte også eksterne produksjoner. 

Det var jo noe det var lett å tenke på da Harald Are Lund døde. Hans rolle var jo ikke noe planlagt, det var noe han skapte. Og sånn er det også med mye av det man har av musikkoffentlighet, for eksempel i jazzen. Det er folk som har brydd seg og tatt rollen, ikke noe som skjer med vedtak ovenfra.
– Ikke sant. En sånn som Harald Are Lund hadde ikke bare viljen og kunnskapen, men hans yrkesgruppe hadde også en selvstendighet de ikke har lenger. Dette var programsekretærens æra, og den er over. Det finnes ikke folk i kulturformidlingen til NRK som har noe som svarer til armslaget som de folka hadde. 

Hva er årsaken til at programsekretærens æra døde ut?
– Det var en forskyvning av makten fra de som lagde programmer til de som satte sammen programmer og kanaler. Den begynte for alvor fra overgangen fra monopol til konkurranser, og den ble intensivert med digitaliseringen. For at NRK skulle konkurrere og overleve, ble det å komponere programtilbudet og fordele det ut på flatene strategisk så mye viktigere at makten vandret fra produksjonsleddet til distribusjonsleddet. Dermed får du også folk som rett og slett må lage masse innhold på bestilling fra de som sitter og styrer de ulike plattformene – du kan ikke være noen Harald Are Lund, du må springe som faen. Og hvis det er noe som er urimelig her, så er det å anklage produksjonsleddet, programmakerne, for ikke å gjøre en god nok jobb, og for å ikke holde idealene høyt.

Nei, men der er du jo inne på noe av det mest usympatiske med kulturinteresserte mediebrukere. Måten vi skylder på “sommervikarer” når store aviser gjør noe ræva. Eller spør “er det ingen voksne hjemme” om NRKs vridning. Som om det ikke var nettopp “de voksne” som foretar de viktige beslutningene. Det er er en aversjon mot å flytte kritikken til der makten faktisk finnes, som ofte gjør slike protester til noe litt impotent og elevrådsaktig.
– Haha, ja. Også er det en tendens til at diskusjonene handler om det jeg vel vil kalle litt overfladiske sider ved dekningen. Dette sinnet mot smalltalk, for eksempel.  

Ah, hatet mot pludring!
– Ikke sant. Folk blir gale av “pludring”, som om smalltalk var hovedsymptomet på noe. Men jeg syns ikke det er åpenbart at small talk er noen god indikator på dypere utviklingstrekk. 

Nei, på en spesialkanal som NRK Jazz er jo fraværet av det mer forstyrrende nesten.
– Ja, jeg vil jo si at spørsmålet om det overhode finnes en menneskelig stemme er mer grunnleggende enn om de menneskelige stemmene har innslag av small talk. 

Men hva tror du om klagene som kommer nå – kan man se for seg noen følger, eller er tannpastaen ute av tuben?
– Denne typen henvendelser eller klager har alltid hatt et sterkt innslag av å lette på hjertet. Funksjonen det mest tydelig har er at frustrerte mennesker får uttrykt seg. Når man leser dem og hører representantene i debattene, er det veldig lett å fange opp uttrykksbehovet mens det som regel er vanskelig å få øye på noen overbevisningsstrategi. Det driver sånne henvendelser lite med, rett og slett. Om de ønsket å faktisk komme noen vei, måtte de hovedsakelig kommet med forslag. Jeg husker ikke hvem det var som sa det, men når du har med folk som har investert mye penger og prestisje er de ikke ute av stand til selvrefleksjon i seg selv. Men selvrefleksjon som gjør morgendagen vanskeligere å håndtere for dem, går ikke inn. Det Komponistforeningen tilbyr er innspill som gjør det mindre fristende for NRK-folk å gå på jobb, fordi de ikke kan se at de innspillene er til noen som helst strategisk hjelp. NRK skjønner ikke hvordan det skal bidra til å konkurrere, til å hevde seg – og da blir ingenting gjort. Det å foreslå nye og alternative tilbud er noe slike klager ser ut til å bruke overraskende lite krefter på. 

Jeg er 83-årgang og jeg husker etableringen av NRK2 godt. Det er en kanal som gjorde en rekke forsøk som det har vært naturlig å tenke på oppi alt dette her. Går det an å sette den kanalen inn i konteksten vi snakker om her?
– Kanskje det der kom 20 år for tidlig. Det opprinnelige NRK2-eksperimentet var et slags forsøk på å bedrive TV-avantgarde. Særlig med flaggskipet Puck som gikk i noen år, og som var en kaotisk blanding av oversmart og amatørmessig. Du hadde en eksperimentvilje som ikke varte – det ble nok for sårbart for NRKs konkurransebehov. Jeg tror at forutsetningene for å være avant garde og eksperimentere er bedre i en digital tid der distribusjonen og produksjonen har fått så mye lavere terskel. Egentlig burde forutsetningene være bedre nå. Men da må NRK være interessert i det de var interesserte i da – å tenke eksperimentelt rundt kulturformidling, og å ikke la behovet for å nå så bredt ut som mulig være overordnet. Starten på NRK2 var et øyeblikk hvor de slapp litt opp. Siden strammet de til og det har utviklet seg til mer og mer av en fiksering på bredden og middelen. 

Det som er litt påfallende er at de hele tiden henviser til de ulike flatene. Og jeg klarer ikke helt å skjønne at de ikke kunne gjort noe mer for å gjøre disse stedene mer attraktive – sånn at folk med disse “sære interessene” selv foretrakk det.
– Jeg er ikke ekspert på excel-ark-biten, men folk som kan det bedre enn meg sier at særlig produksjon, men også distribusjon er billigere enn det noen gang hadde vært, når man bruker digital teknologi i alle ledd. Så hvorfor kan man ikke lage noe fra  Victoria eller Hærverk? Det er klart det finnes folk som har dyp innsikt i det som spilles på sånne steder som kan snakke på en proff og smidig måte med folk i de miljøene. Så kan du stille opp de hvasseste musikerne og ha et glimrende program. Jeg skjønner at rettighetsspørsmål kan være kompliserte, men det er uansett et område hvor det ikke er lett å skjønne hvordan NRK tenker. 

Det pussige er jo at mange av programmene NRK virker stolte av, enten det er Trygdekontoret eller Eides Språksjov eller for den del Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er av litt særere art. Det finnes en NRK-folkelighet, hvor litt snåle personligheter blir folkekjære, hvor det i dag er uklart hvor man rekrutterer fra.
– Det er rart. Det finnes en ensporethet i NRK og blant moderne allmenkringkastere generelt, som nesten virker sterkere enn kommersielle kanaler. Der er det mer sånn “nå for tiden tjener vi penger, da kan vi alltids prøve ut noe rart”. Det skjer kanskje ikke på kulturfronten, men du kan se det i humorprogrammer, for eksempel. I NRK virker det som at behovet for å konkurrere, kombinert med økningen i kanaler og plattformer som gjør at man får dårligere råd til hvert program, gjør at du får dette nådeløse behovet for å prioritere bredde. I den situasjonen tror jeg perspektivet snevrer seg inn for de som prøver å tenke strategisk. Oppoverbakken blir brattere og brattere, og de peiser mer og mer på. De virker litt fanga i en strategisk tenkning som fungerte veldig godt før, men mindre og mindre nå.

Dette har skjedd samtidig som det har vært et blodbad i mediebransjen ellers. Kulturjournalistikk har virkelig fått kjenne det, og mange tenker nok at NRK burde være med på å dekke inn noe av det tapte. Finnes det en refleksjon over det i statskanalen?
– Nei, i NRK er nok ikke det å tenke “supplering” noe alternativ. At deres berettigelse skal være det å gi publikum andre tilbydere ikke gir. Helt siden konkurranseutsettingen er det blitt regnet som en dødslinje og som sådan helt uaktuelt. De tar nok ikke helt feil heller. Det finnes mange historiske eksempler på allmennkringkastere som har mistet taket i de store seergruppene, hvor andelen seere og lytere går ned, og hvor det i sin tur er blitt brukt som ammunisjon mot dem. Det har tappet kanalene for legitimitet, og så er de blitt fratatt lisens, påført reklame eller splitta opp. 

Det er jo mange som tenker at NRKs jobb er å tette hullene.
– Det tenker NRK overhodet ikke, hahahaha! I TV-bransjen tenker man at det finnes tre store fighter: Nyheter, sport og underholdning. Det er der de store seergruppene befinner seg. Og det var i de sjangrene omleggingen kom  først, og så kom breddeimperativet noe senere til kulturfeltet fordi det ikke var så sentralt konkurransemessig. Det er jo maks snakk om 5-10 % av seerne og lytterne. 

Hvordan snakke med NRK om dette? Hvordan ser en effektiv klage ut?
– Man bør nok sette seg inn i sjangeren programpitch. Eller, om man ønsker å være skikkelig ambisiøs, kanalpitch. Det er i prinsippet nokså likt lobbyvirksomhet. Det dummeste man kan gjøre overfor politikere hvis man vil nå fram til dem er å lekse opp hvor dårlig jobb de gjør og hvor bra det var før. Det er en sikker måte å få dem til å ikke lytte. Det vet alle fagfolk som driver med kommunikasjon. Hvis du stiller deg opp, selv i Kringkastingsrådet, som er et forum som er utformet for den typen ting, og lekser opp, er oddsene for noe som helst annet enn å lette på trykket minimal. 

Oppropet som ble publisert i VG hadde signaturer fra 18 organisasjoner – fagforeninger, ulike musikksjangerorganisasjoner, skuespillere, forfattere. Er det  vanlig med såpass brede klager?
– Nei, det la jeg merke til også. Normen har mer vært opprop fra enkelte organiserte aktører som taler på vegne av sin kunstart. Så da jeg så det tenkte jeg oppropet riktignok hører til i en sjanger som kommer hele tiden, men samtidig ser det ut til at kulturfeltets frustrasjon er økende nå. Jeg tror det har å gjøre med at man i stigende grad er fortvilet over en marginalisering som ikke er ubegrunna og som gjør at man også ser med blidere øyne på gammel middelkultur som man før foraktet. For da har man i det minste en vei inn i mainstreamen. Det er nok en stigende fortvilelse over at den er i ferd med å forsvinne. 

Jeg tror pannebåndet hadde mye å si. Det ble den utløsende faktoren, og nå er det krig.
– Der har du avslutningen din! 

 

NTT Profitt: 14 programideer til NRK

Hei, og velkommen tilbake til spalten NTT Profitt – vår grubling, dine grunker. I forrige utgave pitchet vi julesanger, denne gangen er vi kommet til NRK-programmer. Medieviter Espen Ytreberg sier kritikere av kanalen bør sette seg inn i sjangeren pitching – og også i Amdams kronikk kom han med noen velmente (og velkjente) forslag til programposter. Kan vi være dårligere? Ja, det kan vi selvsagt. Men her er uansett noen strøtanker, forfattet med ubegrenset nullbudsjett. 

1. Musikk-Norge Rundt: Som Norge Rundt, bare med musikk-Norge. Må vi se for oss at et ukentlig musikkprogram er basert i den hersens hovedstaden, og at det på død og liv handler om kremen av det unge og hippe med sine kompliserte skolisser og sitt store eksportpotensiale? Den delen er selvsagt også viktig, men det er i utgangspunktet ingenting i veien for å se for seg at et ukentlig musikkprogram kunne hatt en tydeligere distriktsprofil, og favnet høyt og lavt på andre vis. Husk at den mest vellykkede musikkdokumentaren i nyere norsk historie ikke er Helvete eller Takin Ova (ikkenogærentmeddemaltså), den handler om et mannskor fra Berlevåg. Hvorfor ikke slå disse delene av norsk musikkliv sammen? Et reportasjeprogram som i det ene øyeblikket intervjuer en ung popprodusent fra Hammerfest, er innom en stue i Hardanger hvor Knut Hamre spiller slåtter og lander i Oslo Sentrum der Torshovkorpset gjør seg klare til 17. Mai hadde vært noe. 

2. Nestor: Ungt potensiale er selvsagt et helt sentralt poeng ved kritikken som har kommet fram nå. Utenfor de aller bredeste sjangeruttrykkene er det ikke lett for det norske folk å bli kjent med nye utøvere gjennom NRKs dekning. Men også eldre føler seg marginalisert. Og det er nok en kjennsgjerning at folk som har holdt på i mange tiår også har flere historier å fortelle – og, tross alt, mindre tid å fortelle dem på. I portrettprogrammet Nestor møter vi legender fra alle lag av norsk musikk – Karin, Arild, Knut Buen, Birgitte Grimstad, Sputnik, William Kristoffersen, Casino Steel, you name it (i sesong 2 utvides aldersstrikken litt, slik at veteraner fra nyere sjangere også kan inkluderes selv om de har noen år å gå på). Formatet er dybdeintervju, men NRKs unike arkiv vil selvsagt også spille en avgjørende, illustrerende rolle – og hvert program inneholder også et segment hvor en fremragende musiker i den andre enden av karriereløpet møter programmets hovedperson, kanskje de spiller sammen, snakker om før og nå, og viser hvordan musikkens tiltrekningskraft er blitt forminsket gjennom tiårene. 

3. Gjesteredaktøren: Hvis det på død og liv er viktig med store, gjenkjennelige navn – her får vi et slags kompromiss når NRK2 på mandagskvelder lar oss oppleve musikken bak stjernene. Inspirert av “profilert gjesteredaktør”-grepet magasiner benytter seg av en gang imellom, er Gjesteredaktøren en programpost hvor en håndfull av Norges mest folkekjære artister får lov til å rette søkelyset mot musikerne og musikken de brenner aller mest for. Hvem er de de mener egentlig burde få mest kred innenfor det de holder på med? Hvem var det som inspirerte dem? Og hva slags musikk, urelatert til det de driver med selv, er de blitt forbløffet av? Hver og en av de profilerte musikerne samarbeider med en redaksjon om en time viet til musikere og musikk som burde ha fått mer oppmerksomhet. Den kjente musikeren er i en entusiastisk, forholdsvis tilbaketrukket sidekick-rolle underveis i selve programmet. 

4. Musikktimen: For en del år siden hadde Ravi et program som handlet om ulike norske hits, og hvor han trasket rundt og snakket med en rekke forskjellige musikkpersonligheter – deriblant pedagoger som Wolfgang Plagge og Stian Carstensen i en campingvogn. Fiffige saker, i grunnen. Kan noe sånt lages uten at det sentrerer seg rundt hits (ikkeatdeternoegærentmedHITSaltså)? Musikk har noen paradoksale egenskaper. Så godt som alle – med unntak av Erik Solheim og Drillo – liker det. Mange har også en nokså dyptloddende interesse i en eller annen artist eller sjanger. Men samtidig er det splittende – og siden så få av oss liker det samme, er det vanskelig å lage TV av det som samler mange nok folk. Men hva med å lage noe som pirrer den populærvitenskapelig salgbare trangen til å vite hvordan det hele henger sammen? Musikk-explainer-universet på youtube blir stadig dypere og bredere, uten at giganter som Netflix ennå har valgt å utnytte det ordentlig. Men hvorfor ikke prøve her i Norge? Musikktimen er en løs og ledig dokuserie med fokus på formidling av forskning og håndverk. Den handler ikke egentlig om musikere (selv om en rekke folk fra ulike deler av musikklivet dukker opp), ikke handler den om musikkhistorie heller, den handler om musikk. Hvordan vi lager den, hvordan den fungerer, og hvordan den virker på oss. Enkelte av episodene avstedkommer riktignok sinte leserinnlegg i Ballade, Morgenbladet og Klassekampen siden de trekker litt for bastante, Hjernevask-aktige konklusjoner – men det er jo nesten en del av sjarmen. 

5. Festivalpatruljen: I bunn og grunn Sommeråpent, bare at den reiser rundt på store og små festivaler. Ikke verdens mest spenstige konsept, greit nok, men det hadde vært en ekstra sprengkraft i å kunne besøke alle disse stedene til sommeren – eller til neste sommer – når ting har åpnet seg litt mer opp og kultur/musikk-Norge skal komme på fote igjen. Et helt sentralt poeng med Festivalpatruljen er at NRKs ambulerende feelgood-team ikke bare intervjuer konsertaktuelle musikere og festivalsjefer – her møter vi sjåføren som har lagt ned 35 års innsats for festivalen, stamgjestene som har sin faste teltplass utpå jordet, og samfunnslivet rundt festivalene. Her kan man være rundhåndet og inkludere spel også, sånn at Knut Olav Åmås ikke blåser en sikring. 

6. Musikk er Dårlig: Navnet kan diskuteres. Men i dette programmet inviterer NRK Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Josefsen tilbake for å gjøre det de fikk til i Hit for Hit, nemlig avkle ulike aktuelle sjangeres klisjeer. Men i tillegg til sketsjemateriale, er Musikk er Dårlig en serie som gjennom intervjuer og reportasjer fokuserer på alt som kan gå galt i musikken. Utenlandssatsinger som går skeis, festivaler som havarerer, fryktelige enkeltkonserter og platekalkuner – Musikk er Dårlig er en jovial invitasjon inn i musikkens største stang ut-opplevelser, krydret med sketsjer som tar dagens musikkliv på kornet. Paneldebattene mellom folk som elsker en sjanger og folk som virkelig ikke tåler den kan få noe litt vel riksraljerende over seg til tider – men på sitt beste dukker det også opp nye tanker her også. Og det er en stadig kilde til diskusjon blant norske musikkinteresserte, helt til programmet tas av lufta akkurat idet de virkelig er inne på noe. 

7. Åpen Klasse: Før eller siden må noen lage et musikkprogram oppkalt etter det norskeste sjangerbegrepet som finnes. Blant programmene vi har foreslått er Åpen Klasse kanskje det som minner mest om programmet mange musikkinteresserte uttrykker et ønske om. ÅK er lavbudsjetts, live (evt “live”) og går på et forholdsvis bortgjemt kveldstidspunkt en av ukedagene på NRK4. Det programmet har, er plass. Plass til liveopptredener, til alle sjangeruttrykk under himmelhvelvingen (men muligens med en vridning mot “nye tanker”) og til relativt sett mye pludring, både om kunsten og om livet rundt den. NRK finner et programledertalent fra “egne rekker” (Sandeep Singh?), men de mange vikarene gjennom sesongene – folk som Malin Pettersen, Musti, Sondre Lerche (sending fra Landmark eller Victoria West), Chirag Rashmikant Patel og Maj Britt Andersen blir også en del av den etter hvert mangeårige yndlingens varemerker. 

8. I skjæringspunktet: Dokumentarserie der vi følger interessante og djerve musikere som gjør pussige sjangerkoblinger og opererer på en knivsegg mellom sjangre og kunstneriske sensibiliteter, da aller helst mellom jazz, samtidsmusikk, pop, folkemusikk og knotteimpro.

9. Portojegerne: Inspirerende dokumentarprogram om den modige guttegjengen fra Haugesund som stod opp mot de nye tollreguleringene i sammenheng med plater innkjøpt på postordre fra utenfor EØS-området. Med pasjonert lesning av lovverket, og en god porsjon standhaftighet, klarte de å få sin sak langt inn i maktens korridorer.

10. Der ingen kunne tru at nokon kunne buuu! I en verden full av poptimisme og skjæringspunktartister finnes det faktisk fortsatt dem som tviholder på sin vrange smak og hissige mindreverdighetskomplekser på vegne av egen platesamling og kunstforståelse. Vi har funnet frem til de seks siste kontrære musikkfans her i landet, og blir nærmere kjent med dem i deres hverdag. I første program møter vi Jacob som ikke har noe til overs for knotteimpro og Jon som ikke helt ser storheten i Lana Del Rey.

11. Mrs. Robinson: Christer Falck er programleder for denne spennende serien der en gjeng platesamlere og musikkelskere er samlet på en øde øy. Alle har de sine favorittplater fra norsk jazz og pophistorie de gjerne ønsker at skal reutgis med fint cover, remastret og med fyldige liner notes. Men alle prosjekter kan ikke settes ut i livet. VI følger disse entusiastene mens de selger inn og og følger opp sine hjerteprosjekter. Kommer de til å klare å få folkefinansiert det og fulgt prosjektet inn over kneika og i mål? Er man nødt til å ty til dirty tricks og sinnrike overtalelsesevner? Noen blir stående igjen som tapere, mens andre kan digge seg inn i solnedgangen.

12. Bygdedyret: Dramaserien Bygdedyret om en ung kvinnelig jazzentusiast som på grunn av samlivsbrudd og de skyhøye boligprisene bryter opp fra sin vante hovedstadstilværelse og flytter til en halvstor norsk norsk by, der hun prøver å arrangere en bilfri jazzfestival. Men hun legger seg ut med mektige menn fra den eldre garde i kommunestyret, og en dag er hun sporløst forsvunnet. Den pensjonerte Dagbladet-journalisten Mosnes er tilfeldigvis på ferie i området, og fatter interesse for saken.

13. Ando: Realityserier hvor deltagerne må leve slik de gjorde i fortiden er populært – Farmen er blitt en slags institusjon i norsk TV-underholdning og NRK hadde vel også en slags suksess med serien Anno, som blant annet handlet om å leve i Bergen i 1764. Men hva med vår nære fortid? I nysatsingen Ando blir deltagerne tatt med tilbake til Rock-Oslo rundt år 2000. Team Mono og Team Last Train kjemper mot hverandre om majorlabel-kontrakter og fernet-shottekonkurranser, og de blir stadig psyket ut av gjestekarakterer som Thomas Seltzer, Kristin Winsents, Julie Forchhammer og Håkon Moslet som de møter i en ekstremt naturtro rekonstruksjon av Oslo slik byen var før i tiden. Vinneren får lov til å bli der!

14. Ti tette: Alternativ hitliste som samler det beste fra nye utgivelser i norsk jazz og omegn, kuratert av NTT og utplukket med tanke på en god lytterflow. Ingen mentometerknapper eller salgstall, ingen pressemeldinger om artistens psykiske helse, store muligheter for sjangerutvidelse – og stadige påminninger om at man når man har fot for låtene går til innkjøp av digitalfiler, LP/CD/kassett, eller på annet vis godtgjør artistene. Oppdateres cirka hver fjortende dag. Her er nyeste utgave: 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

– Spill ordentlig!

Hjemvendte ildsjeler og en motvillig dirigent la grunnlaget for etableringen av Vadsø Storband for drøyt tjuefem år siden. Tross store geografiske avstander og utfordringer med rekruttering, har storbandet etablert seg som et solid amatørstorband og en institusjon i kulturlivet i Vadsø.

Meld deg på vårt nyhetsbrev