Now's the time

Now’s The Time er i hundre!

Mette Rasmussen om stor aktivitet i Trondheim, Bjørn Alterhaug priser vennskap og improvisasjon, det oppdages jazza ting hos Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš, Eyvind Fredriksen drar til munnharpe-smie, vi hører på Radkas platesamling.

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en ukentlig musikkavis for både crispe og dyvåte høstdager. Denne uken er det vårt hundrede nummer! Det feirer vi på Victoria East om få uker, du kan melde deg på event her. Alle, både nye og gamle venner og helt ukjente, er hjertelig velkomne! Vi har lagt oss (og ligger) i sæla for å sette sammen et variert og interessant program, det koster ikke all verden heller, og med platespill fra sogneprest og DJ Lars Martin Dahl tegner dette til å bli en riktig fin fredagsblogg-på-en-onsdag!

Også denne uken har vi litt av hvert å by på – for tiden preges bloggarbeidet noget av at undertegnede, altså halvdel Filip, jobber med Oslo World som går av stabelen i neste uke. Det blir bare corny for meg å skrive altfor mye her om programmet, men jeg skal være frekk nok til å i forbifarten nevne at Paal Nilssen-Love har et nytt band som lover groovy fosskok på Cosmopolite og at bloggige favoritter som Andreas Røysum Ensemble, Selma & Ibou, Javid Afsari Rad Ensemble, Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester, LILJA og en rekke andre fine ting står på menyen. Ta gjerne en titt, og kanskje vi sees! Av andre konserter den kommende uka kan vi jo nevne lørdagsjazz med Knut Riisnæs på Herr Nilsen, Ivan Mazuze Band på Cosmopolite i morgen, Øyvind Brække sekstett på tirsdag, også på Cosmo, det gedigne bandet Jazzraptor spiller på Inderøy Jazzklubb på torsdag – og så videre – følg gjerne med på Jazz i Norges konsertkalender. Feminalen går av stabelen i Trondheim, og der blir det blant annet en panelsamtale om mangfold i musikkbooking som ser interessant ut.

Vi skal forsøke å komme med gode vibber og friske lyder i denne bloggutgaven, men det har også vært en uke for sørgelig lesning – Nate Chinens intervju med Keith Jarrett bekrefter det vi nok har ant og hørt bruddstykker om – at pianistens dager som musiker er omme. Det blir tid til å ta nye bad i katalogen hans senere – men først og fremst vil vi anbefale å lese intervjuet, som er en vakker og sørgelig tekst.

Vakker er den kanskje ikke, kok forbanna er nok en mer treffende beskrivelse, men Paal Mangeruds tekst bør leses. Der spør han om hva slags tiltak utelivsbransjen kan vente seg etter at varsel om strengere håndheving av énmeteren kommer til å gjøre det enda et par hakk vanskeligere å holde åpent. Dette er ikke over, og som flere aktører allerede varslet i intervjuer i NTT på forsommeren – det er nå fremover, i kalde måneder, det virkelig kan bli skummelt. Unn dere en konsert en gang i blant, alle sammen! Dere trenger ikke bli maniske eller noe, men det er faktisk gøy selv nå, ansatte og frivillige over hele landet er jevnt over dritflinke til å sørge for at det er en bra ramme, og på toppen av det hele bidrar du til å holde ting i live gjennom en lang og guffen vinter.

Vi går videre! Hva ønsker vi oss i anledning jubileumet? Kanskje bare at noen av dere tegner et Jazznytt-abonnement her, og at alle sammen abonnerer på nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Det er en tjeneste du kan melde deg på her.

 

I Trondheim skjer det mye bra


Mette Rasmussen. Foto: presse

Når man ser at Mette Rasmussen går frem mot scenekanten når hun er med i et stort bandprosjekt, for eksempel Trondheim Jazzorkester eller Gard Nilssens storband, og gjør seg klar for å spille solo, begynner det å bruse i blodet. Man vet at alt sammen kommer til å løfte seg ytterligere et hakk. Det hun gjør med en altsaksofon klarer ikke Zlatan å gjøre med fjernkontrollen på sin QLED. For en sjelfull kraft, for en teknikk, for en oppvakt tenkning! Hun er med i mange bandprosjekt, og er også en gedigen opplevelse bare henne alene med saxen. Hun beriker Trondheims daglige musikkliv, og denne helgen starter et veldig flott program hun har kuratert for det nye og kresne spillestedet Stillverk1. Det frister veldig med en tur til Trondy nå, kanskje NTT100 blir startskuddet på en turné for å dekke det som foregår utenfor ring 01? Så lenge fikk vi i alle fall tatt en kort prat med Mette om dette.

Trondheim har alltid vært en strålende jazzby såklart, det er også tilfellet nå, virker det som, med god interaksjon mellom studenter og fastboende, og litt tilflytting også. Er det en spesiell vibe der nå?
— Det er en utrolig bra vibe. Det skjer mye på konsertfronten, med mange lokale tiltak. Miljøet samler seg rundt det som skjer i byen, og det føles som om felles dugnad ånden fra lockdown-perioden, har satt seg som en god vibe i folk og miljøet, både i Trondheim og resten av Norge virker det som.

Fortell litt om behovet for en konsertserie som den som starter nå, og hva det kan bety for miljøet.
— Vi er en egen venue, det vil si vi ikke trenger forholde oss til bestemte gjeldende retningslinjer fra en eksisterende scene, men kan programmere det vi vil. Samtidig ligger vi passe sentralt og passe avsides, så vi forstyrrer ikke andre. Det betyr samtidig at vi må bygge opp vår egen scene og publikum, sentrert rundt Stillverk1.
Selve programmet blir for høsten både konserter og foredrag, seminar og residens. Det ligger ikke noe begrensninger på hva som går an å arrangere der, om det er dans, workshop, teater, hva som helst!
Vi er utrolig glade i å samarbeide, og kommende søndag har vi invitert Femme Brutal til Stillverk 1. Med seg har de to band som spiller samme uke på serien i Oslo, Propan og Lydia Brunch, samt Siri Haugan Holden fra Balansekunst, som holder panelsamtale og workshop om mangfold i konsertbooking. Eventen er likeledes på programmet for Feminalen som skjer samme helg.
Vi håper med Stillverk 1. å kunne være med til å bidra til miljøet, både i form av dialog og samarbeide, og være en plass for alle, om det være seg publikum eller artister.

Oslo har vært som en drøm i det siste. Hvordan har Trondheim vært som konsertby etter korona-nedstengingen i mars, egentlig?
— Det har faktisk vært utrolig bra. Første tiden med lockdown var jo alt stengt. Men siden det har åpnet opp for arrangementer igjen, skjer det mye og arrangementene er ofte utsolgt. Det er kommet en del nyheter til. Solosessions på Dokkhuset arrangert av Amalie Dahl og Nicolas Leirtrø, Trykkeriet kjører arrangement, og så er det jo Pøkk, Fri Form, Trondheim Jazzforum, Søndagsjazz på Antikvariatet, Ny Musikk Trondheim, Rosendal, Moskus, Lokal Bar, Tyven, Lobbyen/Verkstedhallen, UFFA. Det er jo stort at det går fortsatt å ha konserter i Norge, de fleste land kjemper fortsatt med restriksjoner og lockdown. 

Wow, det er stor aktivitet! Hva slags venue er Stillverk 1. egentlig?
— Det er en gammel trafostasjon, bygget om til å bli Norges minste teater, med et lite amfi og blackbox oppe på andre etasje. Under vanlige forhold er det plass til 28 personer der.
Stillverk 1. er til daglig et øvekollektiv, bestående av Matilda Rolfsson, Oscar Grönberg, Alexander Riris, meg og det nyeste medlemmet Ingebrigt Håker Flaten. Han hadde launch av det nye plateselskapet sitt her siste måned, Sonic Transmissions Records, som også kommer til å kjøre faste konserter på Stillverk 1.
Så har vi Heida Karine Johannesdottir som blir med fra november, og som er i residens med sitt nye prosjekt Evolving Band, med første hendelse 31. oktober. Lars Ove Fossheim var med i starten også. Og Juliane Schütz er husets grafiske designer, som bla. har laget hjemmesiden vår.
Vi håper stedet kan bli et samlingspunkt og er som nevnt glad i samarbeide og håper folk har lyst å bidra. Det går å ha prosjekter og arrangementer som foregår uavhengig fra Stillverk 1. nede der. Det er noe som allerede kommer til å skje fra våren.
Programmeringen er nå utelukkende fokusert rundt lokale og regionale artister. Det er fett for en miljø og scene å se synergieffekten av det. Før pandemien hadde vi internasjonale artister på programmet, men det blir ikke igjen før pandemien letter.

Et det noe som peker seg ut i høstprogrammet?
— Jeg er spesielt glad i Tea and Noise- opplegget, som jeg har tenkt på en god stund nå. Jeg er utrolig glad i te, og Lasse Marhaug er foruten å være norsk støylegende også antagelig Norges beste tebrygger. Arrangementet er nesten utsolgt.
Jeg er også utrolig glad for å ha jobbet sammen  med Axel Tchehemeuni Djanni om serien ‘Black & White: Unfold History to Build a Better Future Together.’ Den 8. desember får serien besøk av Angélique Culvin. Temaet denne kveld er ‘Social Inclusion of Black Women and the Challenges of Contemporaneous Feminist Activist.’ Serien fortsetter i 2021 med nye gjester, og avsluttes hver kveld med en dialog om hvordan vi kan få til å utgjøre en forskjell.

Bra. Du har vært vant til å reise verden rundt med saksofonen din. Hvordan er det å måtte holde seg mer i ro? Vel, ro og ro, kommer det noen nye bandprosjekt eller recordings fra deg i nærmeste fremtid?
Det har vært noe virkelig fint i det. Det har så klart vært en omveltning å gå fra 100/130 konserter i året og et liv i en koffert til  å være hjemme på fulltid. Det har gitt nye utfordringer på godt og vondt, men jeg har funnet mye inspirasjon til å jobbe annerledes. Det har vært virkelig fett å finne rutiner og oppleve bevegelse, selv om jeg er stasjonær.
Det kommer en ny plate med MoE & Mette Rasmussen, og japanske Ikoru Takahashi på trommer, på Relative Pitch Records (US) 2. november, samtidig med at vi var i studio to uker siden i Bergen med Jørgen Træen for å spille inn en tredje plate, som kommer til neste år. Så kommer det en plate med et nytt band, Glass Triangle, der jeg spiller med harpist Zeena Parkins og trommeslager Ryan Sawyer, også på Relative Pitch Records.
Plater som kommer innen overskuelig fremtid, er HEARTH: Kaja Draksler, Susana Santos Silva, Ada Rave og meg på Clean Feed (PT), og duoplate med Pak Yan Lau på Italienske Holliday Records. Jeg er og med på TJO og MaxX sin utgivelse i desember.
Utgivelser jeg har vært med på som har kommet i det siste er grindcore-bandet Chepang, “Chatta” og Hen Ogled, “free humans” med Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington.
Og, det er mer,  et nytt band med Ingebrigt Håker Flaten og Veslemøy Narvesen, spiller på Fri Form den 16 november!

Yes! Dere tre sammen må jo bare bli bra. Det var mange plater, du. Har du en ny eller gammel plate av andre folk som du har ekstra kick på nå?
— Ja, for eksempel Folk music of Japan, Folkways Records? Eller hva med Tashi Dorji, SOLO.

 

Radkas platesamling

Radka Toneff. Foto: Svein Boye Andersen

Rockheims Hall of Fame kunne skrive inn Radka Toneffs navn i går. Det skulle bare mangle. Et av de største norske jazznavn kan også ses på som det samme innenfor pop og soul. Hennes Fairytales ble kåret til tidenes beste norske plate i Morgenbladet forleden år, men det er vel ikke engang hennes beste? Den “nye” nye remasteren kommer ifølge rykter uansett neste år. 

Et kunstprosjekt som foreløpig kun svever oppe i mitt hode, er “Radkas platesamling” – en gjenskapning av en tenkt Radka-kanon. Ja for det er mange låter hun kunne gjort. Tenk om … Men hun gjorde jo en god del også, er “The Moon’s A Harsh Mistress” av Jimmy Webb i hennes tapning det vakreste og såreste man kan høre? Tanken har streifet flere. Men det er tre cævvers som peker seg ut hos Radka, som peker på blue eyed soul/singersongwriter-musikken hun tydeligvis var så glad i. Alle hentet fra knallsterke Live in Hamburg

En tekstinje som alltid griper meg hardt når jeg hører den, er når Radka synger “Somethings getting tangled up again, and I can’t find no end” i “Set it Free”. Hvilken innlevelse! Enkelte vil kanskje bli overrasket over at det er Kenny Loggins, han med “Footloose”, som har skrevet den, men Kenny har jo svært mange gode sjelfulle låter på samvittigheten, solo eller i Loggins / Messina.  “Set It Free” er fra det ambisiøse og strålende albumet Celebrate me home (1977). Avslutningen av låten er episk progressiv vestkystsoul i stil med sekstitallsgrupper som Friends of Distinction eller 5th Dimension. Låten kom faktisk i en tolkning samme år av Harvey Mason, som har en rekke deilige soul/funk-album i katalogen. 

En annen perle er Stephen Bishops “Never Letting Go” fra det fine albumet Careless i 1976, duverden så mange softe og ydmyke låtskrivere som fikk sjansen til å lage gode plater i disse årene for store budsjetter og med de beste musikerne. Det flommer over av kjente og ukjente slike artister i samlingen hjemme. Det er en insisterende mildhet i denne låten som gjør inntrykk.

Det er også mye som tyder på at Radka var glad i Phoebe Snows jazzy og medrivende tolkning av låten. Men det er faktisk slik at Toneff har overgått dem alle, det svinger, går rett i hjertet, og føles veldig alvorlig når hun synger den.

Litt mer flåsete men til å bli i god stemning av, er selvfølgelig ekstranummeret “Havana Candy” som Patti Austin gjorde på et av sine strøkne CTI-album. Så bra det låter! Og så er hun da også en sanger på høyeste kvalitetsnivå, fra dramatisk northern soul-vennlige toner på 60-tallet mot funk og pop på 70- og 80-tallet, og arbeid med Quincy Jones. Den ene blogghalvdel hørte Patti i Blackpool i forfjor, og hun sang rett og slett fantastisk bra! Radka kunne gjort flere av Austins skyggefulle sanger.

 

Bjørn Alterhaug i gode venners lag

I kveld spiller Friends Quartet på Victoria East – og bak det trivelige navnet står et riktig guffent band bestående av Vigleik Storaas på piano, Knut Riisnæs på saksofon, Tom Olstad på trommer og Bjørn Alterhaug på bass. Det er sistnevnte som har samlet kvartetten, som spiller seg opp mot et virkelig gyllent band i norsk jazz, Kapstad-Johansen Quartet, bestående av samme bassist, Egil Kapstad på piano, Bjørn Johansen på saksofon og Ole Jacob Hansen på batteri. I 1980 ga de ut albumet Friends, et album som virkelig har stått seg og som låter påfallende vitalt, en lun og oppvakt liten time i gode venners lag og en sterk påminner om det musikalske raffinementet disse herrene bydde på i en mannsalder. Det siste der er vel noe av grunnen til at Friends Quartet er samlet også. I år ville Johansen, Kapstad og Hansen fylt 80 og om du leser den svært fine teksten Alterhaug skrev om bandet hos Jazz i Norge tidligere i år, merker du jo et tydelig formidlingsbehov om hva disse musikerne sto for – og hva de fremdeles kan by lytteren på. Det vil du også bli minnet på i kveld om du drar, ikke bare gjennom musikken, men også intervjuet kollega Johan Hauknes skal gjøre om denne historien før konsertstart. Men vi snek til oss en liten prat med Alterhaug vi og.


Coveret fra gjenutgivelsen av «Friends» i 2003 (Ponca Jazz Records). 

Hva ligger i behovet for å trekke frem musikken til akkurat denne kvartetten, akkurat nå? – For det første er det åttiårsdagene til de tre nære vennene mine som startet dette. Det var ideen i utgangspunktet. Men så minnet Tom Olstad meg om at det også er 40 år  siden Friends-plata kom ut. Det hadde jeg egentlig ikke tenkt på da jeg fikk impulsen. Men da var det to årsaker til at vi burde fokusere litt på disse sentrale musikerne som har gått bort og på en plate som burde trekkes fram. Jeg har ikke hørt så mye på den siden vi spilte den inn, egentlig, men jeg må si jeg ble overrasket over hvor friskt det låt da jeg trakk den fram. Når du hører på tenorspillet til Bjørn Johansen, og på det Egil Kapstad og Ole Jacob Hansen gjør, er det klart at det er folk som har levd seg inn i en moderne amerikansk jazztradisjon som på den tiden var under et visst press på den tiden på grunn av fragmenteringen av hele jazzsjangeren.

At jeg trekker den fram handler ikke om å si at dette var den beste jazzen, men jeg syns kanskje at disse musikerne er blitt litt glemt i den større sammenheng. En sentral innsikt om å lære seg historie er at man ikke kan forstå samtiden uten å kjenne til fortiden. Men nåtidsøyeblikket er krevende, og gir ikke så stor muligheter for at så mange andre perspektiver skal komme fram. Jeg syns egentlig vi bør kjenne vår nære historie i landet her litt bedre enn vi kanskje har gjort. Og der syns jeg spesielt at Bjørn Johansen og Egil Kapstad fortjener å bli lyttet til på nytt. Deres måte å spille denne musikken på den tiden holdt meget høy standard. Jeg vil si de er gode modeller, uansett hvilken stil man føler seg hjemme i – de fant sine uttrykk gjennom søken og samarbeid og de gjorde det på en ordentlig og skikkelig måte. De var åpne for hva som helst, men hadde en kjerne i spillet sitt som de uttrykte til fulle.

I teksten du skrev i Jazz i Norge nevner du det Ted Gioia skriver om årene 1975-1980 i «The History of Jazz», om fragmenteringen av ulike jazzstilarter og om hvordan kanskje særlig musikere som kan beskrives som mainstream jazz strevde litt ekstra. Når man leser om de årene blir man også minnet på at dette er midt i et tiår hvor norsk jazz utvikler en del stilistiske kjennetegn som blir stående som særegent nordiske. Og om du hører på tenorsaksofonen til Bjørn Johansen er det ikke så mye fjell og daler der, altså, det er en varm og urban tone vi møter. Finnes det en spesifikt norsk kontekst også for at de blir litt glemt?
– Ja, Bjørn har et sound som er urbant – han snakket om “mor” og “far”, Dexter Gordon og Joe Henderson og var også påvirket av han som spilte i aulaen… Clifford Jordan. Bjørn har hentet mye fra alle de tre. Det kolliderte, kan du si, med det vi forbinder med den nordiske fjelljazzen. Ikke fordi det var dårligere, men det var annerledes, og det ble mye mer fokusert på og tatt inn i media. Jeg tror ikke Bjørn kjente noe agg mot det, men jeg tror nok han syntes det var litt merkelig at en del av tingene skulle bli så dominante, at det ikke var rom for å forstå andre ting. Men så er det interessant å tenke på at Garbarek var en god venn av Bjørn, og hører du på spillet til Jan på sekstitallet han hentet mye fra Bjørns verden. Det var ikke noe motsetningsforhold, men den musikalske samtiden som grodde fram på 70- og 80-tallet ble nok litt tøff for Egil og Bjørn å forstå. I ettertid syns jeg kanskje at de er blitt litt oversett, for å si det sånn. Men det kan hende jeg blander inn vennskapet mitt her også.

Det er jo ikke usannsynlig. Et annet aspekt av det du sier om historieforståelse er jo at vi kanskje har en hang til å fremheve de tendensene i musikkhistorien som fremstår som mest egnet til å si noe om hvor vi er her og nå, og da kan det jo hende at historien om naturromantikk og ECM blir sett på som “nyttigere.
– Ja, det tror jeg du har rett i. Vi ble uansett veldig nære, alle oss fire. De andre var utrolig dedikerte og hadde tro på det de holdt på med var veldig viktig. De jobbet også utrolig tett sammen, og selv om det på grunn av ulike forhold var problemer også, ting som hadde med for mye alkohol og så videre å gjøre, var det utrolig tette samarbeid og musikalsk refleksjon. De var oppslukt av å forske videre, hør her Bjørn, hva syns du om den klangen her? Bjørn spilte jo fint piano også, se på dette, Egil. Det var ikke noen utdanning å snakke om, de måtte finne frem selv og komme fram til disse tingene på egen hånd. Egil underviste etter hvert i Trondheim og Agder, Bjørn underviste litt han også. Og hans virksomhet og spillestil var til stor inspirasjon for mange. I dag har jeg vært med Vigleik, og det er en del akkorder i “Friends”-låta som vi stusser på begge to, måter å legge en maj7+5-akkord på. Egil la den ut på en måte som jeg ikke kan huske, og både jeg og Vigleik lurte veldig. Det var litt artig.

Tom Olstad skrev også en fin betraktning et sted på internett om Ole Jacob hvor Tom får frem en del ting. Ole Jacob var jo for eksempel en av favorittene til Jon Christensen. Det var bare tre år mellom dem og Hansen var en av de første norske musikerne på tidlig sekstitall som kom seg ut i europa, han spilte blant annet med Eric Dolphy i Paris Han var en av de første moderne trommeslagerne i Norge, og det vet jeg betydde noe for Jon og mange andre. Så det er personer det er viktig å huske om man skal ha hele bildet.

Kvartetten du har samlet spiller seg spesifikt opp mot albumet Friends. Hva har du tenkt om den skiva i de 40 årene som er gått siden den ble spilt inn? Er det en plate hvor du har kjent på at det satt litt ekstra, eller er det mer en følelse når du har trukket den frem igjen?
– Jeg har ikke hatt skiva i mange år, jeg har bare hatt coveret! Så jeg måtte faktisk høre på den på spotify, og jeg må si at det var en utrolig positiv overraskelse. Innspillingen var jo  spesiell, det skriver jeg om. Det var de glade gutters dager, og spillejobben vi hadde i Trondheim dagen før innspillingen i Nidaros studio var hyggelig, det var masse folk, så det ble sent…men sånn ble den plata, og jeg syns den holder en bra standard. Det blir vanskelig å vurdere som deltager, andre får lytte selv, men jeg tenker spesielt på Bjørn og Egil når jeg hører den. Vi hadde en utrolig god kjemi, det var en ledig stemning i studio den dagen. Det kan jo være en veldig anspent tone i en innspilling, at man blir stressa, men det var det ikke her.

Du skriver jo om det, hvordan det ble sent før det med ett var tidlig, og hvordan innspillingen fløt avgårde. Kan dagen derpå være en fin tilstand å være i når man skal være i studio.
– Haha, man skal være forsiktig med å idyllisere, men dagen vi sto opp var en tøff morgen, kanskje særlig for de tre andre som er fem år eldre. Men da vi kom i gang var det meget avslappet. Jan Erik Kongshaug kjente oss veldig godt, han var stille og rolig og fikk på plass alt uten at vi merket det. Og Bjørn ville ikke ta noen særlig ekstra takes. Jeg har spelt, jeg, han visste når et take var ålreit, han var tilstede i øyeblikket og trengte ikke å høre på det før vi gikk videre. Da han spilte var det fullt ut, du hører at han var forberedt. Jeg har vært i mange innspillinger senere hvor man har holdt på i lang tid uten å bli fornøyd. Her var det en intuitiv forståelse av hva som var OK. Så den dagen er et viktig minne fra den perioden og det bandet, side om side med andre situasjoner, både hyggelige og mer krevende. Men i lyst og nød finner man framover.

I bandet du skal spille med på Victoria har du med deg Knut Riisnæs på saksofon. Og uten at de nødvendigvis høres ut som hverandre kan man jo kanskje si at Riisnæs og Johansen står for retninger som ligner på hverandre, og at den måten Johansen kanskje er blitt litt undervurdert på også gjelder Riisnæs.
– Ja, for all del. Knut Riisnæs er den mest undervuderte musikeren i Norge. Jeg vet ikke hvorfor, fordi han kan sammenlignes med de aller beste på saksofon. Det var vanskelig å få til dette bandet alle var opptatt på hver sin kant. Når vi prøvde å få det til å passe diskuterte vi også å få noen andre musikere inn, men Jan Ole Otnæs på Nasjonal jazzscene var klar på at den her besetningen var den mest riktige. Vigleik og Egil hadde jo mye kontakt, og Tom hadde et sterkt forhold til Ole Jacob. Jeg har kjent Knut Riisnæs siden 1963 og spilt med ham mye siden, og han er i høyeste grad en kontinuitetsbærer. Han satt i storband ved siden av Bjørn, de hadde et nært forhold – og jeg tror jo Bjørn har vært en god modell for Knut, selv om de spiller forskjellig. De har det til felles at de kanskje ikke har fått den akklamasjonen og plassen de kanskje har fortjent.

Har du noen andre favoritter fra disse tre musikerne som du kunne anbefalt til noen som ønsker å dykke inn i universene deres?
– Sånne spørsmål er vanskelige å svare på på stående fot, det er alltid noe man glemmer. Egil var jo med på alt mulig rart og har en utrolig variert diskografi. Et opptak av solokonserten han spilte i Molde i 1997 kommer ut i høst, det er kona til Egil, Hilde Hefte, som gir den ut. For pianister vil jeg jo anbefale den. Det finnes mye å hente i spillet hans. Ole Jacob har også mye forskjellig, det er en plate med Kevin Dean hvor også Knut Riisnæs er med hvor han gjør en veldig fin innsats. Og det finnes mange innspillinger. Med Bjørn Johansen er Dear Henrik, med Erling Aksdal på piano og Carl Morten Iversen veldig fin. Og selvfølgelig den han gjorde med det amerikanske kompet på nittitallet, med Cedar Walton. Jeg husker ikke hva den heter, men der får du høre Bjørn Johansen i en internasjonal sammenheng.

I tillegg til bassspillet ditt har du jobbet mye med forskning på improvisasjon og betydningen av improvisasjon innenfor andre deler av samfunnet. Har du tenkt fått tenkt litt på det i 2020?
– Gjett om. Vi holder på med et program om filosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som var Arne Næss’ høyre hånd. Han har en filosofi som tar for seg det uforutsigbare og som forstår improvisasjon i en større sammenheng. Det er naturlig å snakke om det i diskusjoner om beredskapen vi trenger å ha i Norge for å takle ulike situasjoner. Der finnes det mange misforståelser og erfaringer fra jazz gir oss ikke oppskriften direkte, men tenking rundt det å være forberedt på en hvilken som helst situasjon, og å ikke havne i et mønster kan være nyttig. Improvisasjon har også et økologisk perspektiv som vi kommer inn på i Setreng-programmet. Jeg har også hatt diskusjoner med riksrevisoren, Per Kristian Foss, om improvisasjon. Hyggelig kar, men han uttalte i en dagsnytt 18-sending at man ikke kan stole på improvisasjon. Det vet vi fra 2011, man må være skikkelig forberedt (sikkerhetsarbeid «er noe du ikke kan improvisere – det har vi lært etter 22. juli – at improvisasjon holder ikke – ordnet beredskap må være godt forberedt.», journ.anm). Det er jo en misforståelse – mangel på improvisasjon og tilpasning var jo mye av det som gikk galt. Det er et interessant tema – i skoleverket trengs også en forståelse for dette temaet, en lærer må ha forståelse for det for å takle ulike situasjoner. Særlig nå tror jeg det er veldig viktig å ha løpende tanker om improvisasjon, det gjør ikke alltid at man løser alle situasjoner, men det gjør at man kan finne nye muligheter. Her er det mye å si, når du setter meg i gang!

Ja, vet du hva, Bjørn – jeg tror vi rett og slett bare skal gjøre et intervju til om alt dette her i nær fremtid!

 

Harpe diem – tredje bok

Vår faste leser og bidragsyter og kjære konsertvenn Eyvind Fredriksen leker ikke Åpen klasse. I NTT har han en serie gående der han på essayistisk vis prøver å tilnærme seg munnharpens vesen og virkningshistorie, og i fortsettelsen av dette lære seg å beherske å spille på den også. Vi er nå kommet til tredje kapittel i denne serien. De to første kan leses her og her.

***

– Hans?

Jeg lener meg forsiktig fram mot scenekanten på Victoria mens Hans Hulbækmo rigger ned trommesettet og pakker sammen stikkebag og raslepose etter konserten med Erlend Apneseths Fragmentarium som avsluttet Oslo Jazzfestival.

– Ja?

– Er det en Roheim Iversen-harpe?

Jeg nikker mot munnharpa som ligger på en liten plastboks ved foten av hi-haten. Han lyser opp.

– Ja, har du også?

Etter en kort veksling av ord hvor jeg forteller at ja, jeg måtte gå til innkjøp av både en og to harper etter Brakkesyke-konserten hans i mars, lener jeg meg fornøyd tilbake i stolen og snur meg mot konsertfellene mine, for anledningen begge blogghalvdelene, som vekselvis nikker anerkjennende og flirer hoderystende, og jeg må fortelle litt om hvorfor Simen Roheim Iversens munnharper er så lette å kjenne igjen — som for eksempel at på hans munnharper er at fjæra er bredere innerst ved kilen enn ute ved tunga, slik at armene nesten konvergerer — og hvordan jeg i sommer plutselig befant meg foran smia hans uten å ha planlagt det.

Sommeren i år ble annerledes. Delvis på grunn av den lille mikroorganismen som har hjemsøkt vår verden, men også på grunn av ting i familien som krevde hyppig tilstedeværelse i Oslo. Så etter en litt masete første ferieuke, inkludert en solotur inn til Oslo, befant jeg meg en morgen på Oslo bussterminal på vei til Telemark hvor familien hadde dratt  i forveien og slått opp teltet. Etter å ha kjørt en stund ble jeg truffet av en brå og helt uventet lettelse i busssetet,  et sted mellom Drammen og Mjøndalen. Både den gnagende følelsen av dårlig samvittighet for vedlikeholdsetterslepet på familiehytta og de andre mer alvorlige bekymringene, var for et øyeblikk forsvunnet. Det var deilig å bare være på tur. Og da bussen stoppet på Kongsberg og jeg så Skatteetaten-skiltet på en bygning like ved, tenkte jeg umiddelbart på Dag Solstads Bjørn Hansen, kemner på Kongsberg, og frydet jeg meg over å være på starten av en slags berg-og-dalbane i den enorme fornøyelsesparken Solstad-land, en tur som skulle gi meg neineinei-følelsen på Notodden, gåsehud ved Noragutu-stasjon, samt kunnskapen om at det er opptil flere optikere i Bø.

At jeg la merke til Solstad-relaterte detaljer på ferden var ikke helt tilfeldig. For sett bortsett fra den primære funksjonen som familieferie, hadde denne turen en slags underliggende “tilbake til røttene”-tematikk. I dobbel forstand. Med i sekken var særlig to ting: Solstads Telemark-roman, hvor noen av mine forfedre fra Bø-traktene er nevnt, samt en Simen Roheim Iversen-munnharpe, smidd i samme folkemusikktradisjonstunge bygd. Det var der den første landskappleiken fant sted i 1888, det er der folkemusikkarkivet Gullbring ligger, og det er der Groruddøl, multiinstrumentalist og fem ganger landskappleikvinner på munnharpe Anders Røine har bosatt seg.

Solstad er i nevnte roman nøye med å forholde seg strengt til kildene, kirkebøker og lignende, og spekulerer ingenting rundt menneskeskjebnene. Det er tørr lesning, men livene og skjebnene stiger etterhvert opp fra sidene. Det er lett å kjenne fortvilelse over alle de tøffe livene og den høye barnedødeligheten, men så nevnes plutselig den legendariske felespilleren Myllarguten, og man kommer på at det selvfølgelig fantes musikk. Og der det har vært musikk har det vært glede. Det har vært sammenkomster der folk har blitt rørt til tårer av Myllargutens grensesprengende spill, og i århundrene før det har det blitt trampet og danset til fløyte, bukkehorn og munnharpe mens det har blitt ledd, danset og rotet i buskene utenfor. Klangen før fela, som er den poetiske tittelen på det årlige seminaret for nettopp disse instrumentene på Riksccenen i Oslo.

Jeg ble møtt av familien på Gvarv stasjon og etter den obligatoriske dagen hos Bøvern i Sommarland (Magasuget var omtrent en like overskridende opplevelse som et skikkelig frijazz-sett) lurte vi på hva vi skulle gjøre dagen etter. Jeg visste jo at munnharpen min var sendt fra Vreimsida, men det virket litt rart å dra med hele familien for å se etter noe som antagelig var et helt vanlig hus bare fordi pappa har fått seg en rar hobby. Men heldigvis dukket det opp en brosjyre fra Evju bygdetun, hvor det sto at blant annet Møllargutens hjem skulle befinne seg. Møllarguten? Som i Myllarguten? Dit måtte vi jo!

Ved ankomst dro jeg kjensel på en liten stue utpå et jorde. Jeg kunne ikke helt tro det. Det virket for tilfeldig, men var ikke det samme lille røde hus som munnharpesmed Simen Roheim Iversen satt utenfor på den Norge rundt-sendingen fra februar i år da? Vi gikk bort til tunet, lekte litt, tittet litt og spiste nystekte lapper, og kom i snakk med hun som drev stedet. Joda, Møllargut-huset lå der på den andre siden av veien, og hun ble ivrig da jeg spurte om Simen Roheim Iversen og hun serverte hele historien fra hvordan han hadde fått munnharpekurs med Anders Røine i gave og til at han hadde startet å smi selv. Han bodde borte på Vreim og hadde stått ute og smidd, men hadde fått vite at det var mulig å få bruke den gamle smia på Evju. Så der lå de da, rett ved siden av hverandre, huset til vår fjerne slektning Møllarguten og bua som huset essen harpen min var smidd i. Jeg fisket opp munnharpen, forsikret meg om at det kun var familie i nærheten og satte meg ned og spilte. Romanens og munnharpens reiser hadde konvergert.

Eyvind Fredriksen

 

Fem ganske så jazzete ting av Nils-Aslak Valkeapää


Nils-Aslak Valkeapää, 1973. Foto: Unto Järvinen/Helsingin Sanomat

Denne helgen åpner en stor utstilling om livet og verket til den samiske mangekunsteren Nils-Aslak Valkeapää (1943 – 2001) ute på fantastiske Henie-Onstad Kunststenter på Høvikodden. Når man ikke kan reise langt, kan man reise lenger ved å oppsøke berikende, ydmyke kunstpalasser som dette. Og det var på høy tid at nettopp Valkeapää, eller Áillohaš som han mer korrekt kalte seg, ble gjenstand for en slik grundig undersøkelse, og inkludering i elitens kanon, og det i Blærum til og med! Vi møter han som aktivist, billedkunstner, fotograf, forfatter, musiker og joiker. I Jazznytt som ble utgitt akkurat idet landet stengte ned (med Lilja på omslaget) var det en stor illustrert artikkel om ham, fordi det var selvfølgelig også mange berøringspunkter med jazz, som det gjerne er når man tenker seg litt om. Det er fortsatt tilgjengelig digitalt.

Nils-Aslak Valkeapää, Drum case, 1991. 70 × 60 × 16 cm × 2. Stiftelsen Lásságámmi / Foto: Øystein Thorvaldsen / Stiftelsen Lásságámmi.

I tillegg er det nå også utgitt en omfattende, illustrert katalog med en rekke essays som belyser hans virke fra mange forskjellige kanter. Og utover i utstillingsperioden vil det også være flere publikumsarrangementer, blant annet konsert med Marja Mortensson. Følg med på senterets hjemmesider. I Lilja-nummeret hadde vi forøvrig en stor presentasjon av noen av de mange jazztalentene i Sapmi for tiden– vel verd å oppsøke. Men så til bloggen, vi ga senteret utfordringen med å vise Áillohaš i et jazzikalsk scenelys, og det følger nå.

De fem ganske så jazzete tingene av Nils-Aslak Valkeapää er utvalgt av utstillingens kuratorer Lars Mørch Finborud og Geir Tore Holm:

1. Nils-Aslak ValkeapääGoase dušše (Fuglesymfonien) (DAT, 1993)
Jazzmusikere har i alle tider hatt et lidenskapelig forhold til sine bevingede venner, fuglene. Bruken av svarttrosten som et symbol for frihet og improvisasjon i jazz er like vanlig som å gjøre J’en i jazz om til en saksofon i det grafiske designet på alle «jazzmenyene» på restauranter i Molde under jazzfestivalen. Áillohaš var også svært glad i fugler, og i flere år reiste han rundt i Sápmi med en båndopptaker for å fange natur- og fuglelyder. Ideen hans var å bearbeide lydmaterialet til en natursymfoni i fire deler, som speilet nomadiske samers reise fra vår til høst, reinsdyrenes ferd fra vidda og ned til sommerbeitet ved kysten. Med hjelp fra SVTs lydtekniker Mikael Brodin og produsent Gunilla Gustafsson, formet de materialet til en 60 minutter lang symfoni. Valkeapää uttalte selv at verket var en hyllest til sine venner – fuglene: ”Jeg har spilt og snakket med dem. Faktisk så føler jeg meg mer hjemme med fugler enn jeg gjør med mennesker.” I 1993 ble verket utgitt som Goase dušše (Fuglesymfonien), en plate like vakker og skjellsettende som den er forbigått av det skandinaviske samtidsmusikkmiljøet.

2. Karelia GroupSuomi pop 1 (Finnlevy, 1971)
Dette er riktignok ikke en vaskeekte Valkeapää-utgivelse, men denne LPen la grunnlaget for det livslange samarbeidet mellom Valkeapää og en av Finlands mest kjente jazzmusikere – Seppo Paakkunainen. Karelia Group ble startet av bassisten Edward Vesala og saksofonist/fløytist Paakkunainen, som begge ville lage et band som tok vare på den sounden og følelsen i eldre finsk folkemusikk, men blande det med jazz, psykedelisk rock og beat. På pressebilder poserte bandet i karelske drakter og på scenen spilte de på klarinetter, fløyter og trompeter av bjørkenever. Men Karelia Group forsynte seg ikke kun med finske folketoner – de begynte også å utforske samisk musikk – og på Suomi Pop er det to låttitler som stikker seg ut – «Kaksi Joikuja» og «Joiku Blues». Og en dag Áillohaš satt i sitt hus oppe i Beattet og ante fred og ingen fare, strømmet det ut av radioen lyden av to langhårete finske jazzere – Vesala og Paakkunainen – som gaulet ut joiker over et jazzkomp. Valkeapää lurte på hvem disse gale menneskene var og bestemte seg for å ta en telefon til dem for å forklare at han kan godt hjelpe til om de trengte en ordentlig joiker. Og slik startet et musikalsk samarbeid som skulle vare i nærmere 30 år, helt frem til Áillohaš døde i 2001.

3. Áillohaš / ÁillohaččatSápmi lottážan 1-3 (Indigenous Records, 1978-1982)
I 1978 stiftet Áillohaš, Seppo Paakkunainen og den finske synthguruen Esa Kotilainen plateselskapet Indigenous Records, som hadde som formål å spille inn og utgi urfolksmusikk. Og det var på Indigenous Records at denne trioen skulle gi ut det som kan kalles et hovedverk innen jazzjoiken, LP-triologien Sápmi lottážan (Sameland, min kjære lille fugl). På de tre platene ble joik,jazz, blues, indisk og karelsk musikk mikset på en banebrytende måte, en type global verdensomspennende musikk, før det var en egen sjanger. I disse dager blir det faktisk avklart om hvilken joik som skal bli Sápmis nasjonaljoik, og Áillohaš sin låt «Sámi eatnan duoddariid» (Samelands vidder) fra den første platen i triologien, blir etter alle solemerker utropt til vinner. Og når man hører på låten så blir man litt blåst vekk av det faktum at det som sannsynligvis blir Sápmis nasjonaljoik er en progga jazzlåt!!!

4. Nils-Aslak ValkeapääJoikuja (Otavan Kirjallinen Äänilevy, 1968)
Valkeapääs debutplate Joikuja (Joiker) kom ut  i 1968. Her ble joik flettet sammen med visesang, feltopptak og samtidsmusikk, alt i samarbeid med komponisten Kari Rydman. Selv om platen kanskje ikke høres like «banebrytende» ut i dag, er det viktig å huske på at joik inntil da hadde som oftest ble fremført a cappella i private sammenhenger. Men med dette albumet fikk joiken et moderne uttrykk som kunne løfte den ut til radiobølger og scener. Áillohaš skrev selv i pamfletten Helsing frå Sameland (1979) at denne «nye joiken» ble møtt med motstand fra de kristne og de kulturromantiske samer: «Joik vart for ei tid sidan sett på som synd. Til tider er folk vortne dømde til døden for joiking, fordi joik og tromme var vegen til helvete, ein måte å kome i kontakt med djevelen på. Eg kom til å bli fødd såpass seint at eg ikkje er vorten avretta.»

5. Nils-Aslak Valkeapää, Esa Kotilainen, Johan Anders Bær og Seppo PakkunainenDálveleaikkat (Vinterlekene) (DAT, 1994)
I 1991 ble Áillohaš valgt ut til å være samisk OL-kunstner. En del av pakken var at han skulle gjøre en PR-turné i de tidligere OL-byene Atlanta, Tokyo, München, Barcelona og på Lillehammer, samt opptre på åpningsseremonien. Selv om det var stas å bli spurt ble det kunstneriske innslaget til åpningsseremoien i Lysgårdsbakkene noe helt annet enn musikerne hadde blitt forespeilet: Den første versjonen av innslaget gikk ut på at musikerne skulle sitte med instrumentene i en stor isbygning, og så skulle Áilu komme joikende inn på ski ikledd pesk trukket av reinsdyr. Først var beskjeden at innslaget skulle vare i ti minutter, men så ble det kuttet til fem minutter. Så ble det kuttet til tre minutter, og da fikk ikke Seppo og Esa lenger lov til å være med på scenen, et 8-kanalsverk hadde blitt mono og isbygningen var forsvunnet. Så under åpningsseremonien satt Esa og Seppo på tribunen sammen med resten av publikum og frøs seg halvt ihjel. Men OL-engasjementet resulterte også i albumet Dálveleaikkat (Vinterlekene) som ble gitt ut av DAT forlag i 1994. Selv om mange har et distansert og ironisk forhold til Lillehammer OL er dette albumet et av høydepunktene i Valkeapääs diskografi, et sted i skjæringspunktet mellom ambient, jazz og spoken word.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Få freebag tilbake på menyen!

Maria Kannegaard forteller om trio-comebacket, Harald Lassen går gjennom sin nye plate spor for spor, freebagdebatten raser videre i spaltene våre, konkursras truer utelivet, Barack Obamas musikksmak kommenteres, souldekningen lever og mye, mye mer i ukas NTT.

Meld deg på vårt nyhetsbrev