Now's the time

NTT: Med skjelvende hender på jazzrattet

Eskild Myrvoll fra Kanaan snakker om psych-rock, Trygve Waldemar Fiske snakker om Gary Peacock og ny skive, vi leser dikt og grubler om hvordan jazzalbum kan spilles inn i fremtiden.

God fredag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsblogg for jazz og beslektede stilarter! Vi sitter her på slutten av en god uke med redigering og skriving av et ferskt Jazznytt-nummer, som vi gleder oss til å fortelle om i kommende nummer. Vi har også gleden av å fortelle at det fullstendige arkivet nå er tilgjengelig på nett – abonnenter kan enkelt registrere seg ved å følge instruksene her og dermed få tilgang på hele arkivet tilbake til 1960, søkbart og greier. Send gjerne inn noen godbiter om dere finner noe som er verdt å dele – vi kommer til å ta noen dypdykk i ukene og månedene som kommer.

Men først og fremst lever jo NTT for nuet, og det er en hel masse nu også denne uka. Vi tar for eksempel med oss at Maciej Obara Quartet spiller på Cosmopolite i kveld – om du har lyst til å lade opp, kan vi anbefale en lytt på det fremdeles ferske albumet Three Crowns. Karin Krog har med seg bandet The Meantimes og gjesteartist John Surman når hun spiller på Victoria i kveld og på Dokkhuset i morgen. Den studentdrevne og dønn gratis Serendip-festivalen er allerede godt i gang – du kan lese litt om festivalen i forrige nummer og blogg-venn Sofie Tollefsbøl har gjort en fin jobb med ulike anbefalninger i Natt og Dag. Erlend Apneseth og hans Fragmentarium– gjeng spiller på Verftet i Bergen i kveld, i morgen på Fjaler/UWC Flekke og i Florø Samfunnshus på søndag. Det er blitt litt lytting på den skiva de siste ukene – og den røper nye ting med denne musikken som vi rett og slett ikke huska – eller la merke til – fra oppføringen i Kongsberg Kirke. Det er mye å ta tak i, er poenget vårt. Ukas definitive storfine besøk er det Mary Halvorson og Bill Frisell som står for på Nasjonal Jazzscene i morgen, Sigurd Hole fikk på sin side storfint besøk da Ron Carter var på solokonserten hans i Carnegie Hall, og på søndag spiller han på minst like ærverdige Kampenjazz. Det er plateslipp for denne skjønne saken, som heter Lys/Mørke. På tampen glemmer vi heller ikke Kongsberginstitusjonen Jazz Evidence, som på onsdag kan by på duoen Live Maria Roggen og Helge Lien.

Men nå – litt reklame:

Jazznytt-abonnement! Kjør!

NTT minner også om at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Trygve Waldemar Fiske får kick

Kontrabassist Trygve Waldemar Fiske har mye å holde hendene i for tiden. Denne uken var han på lanseringsturné med bandet Waldemar 4, som nettopp utkom med det smekre albumet The Buoy and The Sea på AMP records. Det er et album alle jazzinteresserte burde låne etpar ører til, og hvorfor ikke høre på hva han har å si også?

Hei, og gratulerer med ny plate. Den virker på meg som en mer seriøs og ambisiøs plate enn tidligere opus fra Waldemar 4. Du har skrevet mesteparten av materialet selv, hadde du noen kunstneriske kongstanker?
— Takk! Har ikke tenkt på den som mer ambisiøs selv, men man har alltid lyst til å ta musikken videre og det blir også på et vis vanskeligere når man har funnet en oppskrift som fungerer godt. Den forrige plata var resultatet av et veldig lekent samarbeid. Alt klaffet godt fra første øving og når vi hørte på takene i studio tenkte jeg bare, jøss, dette låter jo kanon. Det blir jo en slags nyforelskelse når et musikalsk samarbeid fungerer så bra. Nå har vi spilt mye og jeg tenker mer helhet hele veien enn da. Jeg prøver å skrive musikk som passer til de jeg skriver for, samtidig som jeg liker å få de over i noen spor som jeg synes de gjør veldig bra, men som jeg ikke hører fra dem i så mange andre settinger. Jeg har alltid vært kunstnerisk ambisiøs, og setter ofte litt for store mål, samtidig som innstillingen til arbeidet er svært lystbetont og det skal først og fremst være moro å spille. Hvordan dette kommer til uttrykk i musikken vet jeg ikke, men jeg har nok større ambisjoner i forhold til skrivingen nå enn jeg hadde til den forrige plata. Uten at jeg nødvendigvis synes det er så veldig positivt for prosessen eller resultatet. Jeg er fornøyd med plata, da.

Hvem handler låten “Gary X” om?
— “Gary X” er tiltenkt Gary Peacock, og inspirert av ham. Jeg besøkte han oppe i Liberty, NY i 2013. Det var et veldig fint møte! Han underviste, fortalte historier fra 60-tallets New York og vi spilte og pratet sammen. En av de historiene var at han flyttet fra New York tilbake til vestkysten og bodde i kjelleren til moren sin. Da ringte Miles og ville ha ham inn i bandet sitt. Gary Peacock sa nei takk, og fortsatte å jobbe på en fabrikk som lagde kjeks! Miles likte ikke å bli avvist, så han sa: ”From now on, I know no Gary Peacock, no you’re only Gary X.” (fritt sitert fra minne). Miles kalte ham det resten av livet, og de var visst gode venner etterpå også. Dette var bare en av mange  historier jeg fikk fra Gary Peacock den ettermiddagen. Den tre timer lange bussturen tilbake til New York føltes som et øyeblikk. Mye å prosessere. Mye glede.

Det er et aldeles nydelig omslag på dette albumet, kunne vært en skandinavisk psych-klassiker fra 70-tallet eller forleden år. Men hva er det vi ser her?
— Takk! Det er et bilde jeg selv har tatt, og inneholder den eneste personen jeg tar bilde av, og en stor blåse. Det er tatt på hytta, et gammelt klippfiskbruk på Frei, og jeg tenkte med en gang: Jøss, dette kunne vært et fint cover!, men det satt langt inne å faktisk bruke det. Om man har noe personlig å bruke i kunsten sin, så må man nesten gå for det. Det kommuniserer bedre og er med på å gi musikken karakter og et helhetlig uttrykk. Det er en sterk link mellom musikken jeg har skrevet og dette bildet, da synes jeg det fungerer bedre enn en eller annen instagramfotograf (sikkert fint det også, altså).  Til slutt var det kona mi som sa, dette blir bra, bare stol på meg. Og det gjør jeg som regel. Jenta på coveret er den jeg bruker tiden på når jeg ikke spiller. Og det er selvfølgelig overveldende stor stas, jeg må nesten si det altså. Kenny Werner sa i et seminar på Norges Musikkhøgskole at man spiller bedre når man får barn fordi noe betyr plutselig mer enn musikken, og da er man roligere og mer kreativ. Så langt har han fått rett.

Du er fra Frei. Hva i alle dager slags sted er det?
— Frei er en typisk øy på nordvestlandet. Rett ved Kristiansund, ikke veldig langt fra Molde geografisk, men ganske langt unna på en del andre områder. Fjord og fjell. Flott natur, lite jazzklubb. Musikkmiljøet der er ikke veldig stort, men vi hadde en musikklærer på Frei Ungdomsskole, Asbjørn Søyseth, som var fantastisk. I 10. klasse hadde jeg fem timer orkester i uka med en entusiastisk lærer! Håvard hadde også Asbjørn. Jeg tror det må være forklaringen på at det kommer såpass mange musikanter fra den øya.

Tilfeldigvis kommer også bandets pianist, norgesvennen Håvard Wiik derfra. Hørte du på ham i yngre år? Hvordan klarte du å hanke ham inn til bandet ditt?
— Jeg hadde to store musikkopplevelser med Håvard i mine ungdomsår. Da jeg var 15 (2003) tok jeg hurtigruta til Trondheim på lille julaften, kjøpte meg kontrabass, en Mingus-skive og Posturesskiva til Håvard. Så tok jeg båten hjem, spilte kontrabass og hørte vekselvis på Håvard og Mingus hele jula. Det var kick. Når sommeren nærmet seg var jeg blitt 16 år og øvelseskjørte til Molde for å høre dobbeltkonsert med Atomic og Ola Kvernberg Trio. Atomic spilte Boom Boom-repertoaret. Altså, det var et sånt kick bare en 16-åring kan ha. Jeg skalv på rattet hele veien hjem. Skjønte ingenting av musikken annet enn at det var helt utrolig kick! Ola var jo også bra selvsagt! Det var gøy å høre Ingebrigt og Steinar etter hverandre. Så forskjellig, så bra. Jeg tror faktisk Asbjørn var den som først nevnte Håvard for meg.

Spiller André Roligheten med to horn i kjeften også med dere? Om ikke, hadde du ønsket at han gjorde det?
— Jeg skrev en låt som vi øvde inn for et år siden, som jeg ville at han skulle spille med to horn. Problemet var bare at riffet som låta var basert på var så vanskelig at jeg tenkte vi ikke kom til å få det til å låte vitalt nok på to dager øving før studio. Vi får ta det igjen på neste plate. På Victoria gjester Jørgen Mathisen på en låt, så da kan André konsentrere seg om tenoren.

Erik Nylander trekkes frem som en meget godt likt trommis blant flere av de musikerne vi intervjuer her i bloggen. Hva skyldes det, slik du ser det? Klarer du å beskrive hans spillestil, som følt fra rytmeseksjonen?
— Jeg spilte faktisk med Erik på Midsund utenfor Molde i 2004 (?). Vi var oppvarmingsband for Ola Kvernberg Trio og jammet alle låtene våre (standards) med Ola og Erik etter jobben. Det var stor stas! Jeg hadde langt hår og tannregulering. Erik har et vanvittig beat, et supert sound og løser ting på sin egen måte. Han tenker helhet og vil alltid spille for å få musikken til å låte best mulig. Han har ikke noe ego og er en strålende ensemblemusiker, med stor egenart. Det er klart at folk vil spille med en sånn musiker. Erik er heller ikke redd for å gi motstand og god til å spille lavt. Da får vi fin lyd i kontrabassen og i flygelet. Samtidig kan han trøkke til selvsagt. Når det trengs. Han prater lite da, det trekker litt ned. Jeg må si jeg er heldig, for jeg spiller virkelig med noen meget habile trommeslagere for tiden.

Dere var nettopp på lanseringsturné. har dere mange bløte vitser innad i bandet for å få tiden til å gå?
— Det er forsvinnende lite faktisk. Jeg måtte tenke meg om nå og kommer ikke på noen sjargong i dette bandet. Det er derimot mange historier. Spesielt om norsk jazz på 90-tallet. Og så tuller vi en del med at jeg elsker Frei, mens Håvard flyttet til Berlin. Ganske langt unna.

Platen er innspilt i Newtone i utkanten av Oslo. Jeg har hørt endel om det studioet i det siste, hvordan var det å spille inn der, har det noen karakteristika?
— Det funket veldig bra. Vi var der en og en halv dag med Aksel Jensen bak spakene. Vi gikk i samme klasse på jazzlinja og det var fint å ha noen bak spakene som snakker samme språk som en selv (musiker og bassist). De har store fine rom og det ble god lyd på opptaket. Et godt studio jeg kommer til å bruke flere ganger. Karakteristikaen sitter vel mest i bandet?

Er det noen låt du har kick på om dagen, gjerne bassrelatert men ikke nødvendigvis?
— Dette svaret er litt overraskende for meg selv, men har hatt veldig kick på «I’ve Grown Accustomed To Her Face» med Dean Martin, på plata This Time I’m Swinging. Arr av Nelson Riddle og et helt fantastisk orkester. Slikt noe får man ikke hørt nå til dags. Joe Comfort på bass. Hadde ikke hørt om ham før, men måtte google da jeg hørte dette. Rått basspill. Fantastisk beat og sound. Har funnet ut i ettertid at Mingus mener det var Comfort som lærte han å spille bass. Det er da noe å ha på CV’en! Vi spilte inn den låta med Solveig Slettahjell i Propeller for to uker siden. På bånd og en 8-spors rørmikser. Der har vi karakteristika! I Inderberg Trio setter alltid Håkon på Sinatra Live at the Sands Hotell 1966 på sene kvelder. Da hygger vi oss.

Og hva bringer resten av 2020 for deg som musiker?
— I år har vi 10-årsjubileum med Hanna Paulsberg Concept og skal gjøre endel jobber med en utvidet versjon av bandet, samt en del kvartettjobber til høsten. John Pål Inderberg Trio kommer ut med plata Radio Inderberg som slippes 1. mai (kan man slippe plate 1. mai?) med påfølgende konserter på Maijazz og Jazzfest, samt en del turnering til høsten. Skulle egentlig gjøre noe annet gøy også i mai, men jeg utsatte det til 2021 fordi topplokket var fullt med andre ting. Men det kommer iallfall et veldig fint band i 2021(!). I september kommer Solveig Slettahjell ut med ny plate med nytt band hvor jeg er så heldig å få være med. Veldig fin musikk! Det blir en del spilling med det fra høsten og utover. Odd Steinar Albrigtsen feat. Petter Wettre kommer med skive cirka i oktober og ellers er det sporadisk spilling med Jørgen Mathisens Instant Light, Klangen av Hoem med Ine Hoem og Erlend Skomsvoll, Dexter-musikk med Hanna Paulsberg (og noen kule gjester i sommer… hysj hysj.), Karl Seglem og Christoph Stiefel Group og mer turnering med Waldemar 4.

 

Kanaan byr på velknadd dansk-norsk psych-impro

De begynner å bli en greie. Kanaan – eller Brødet, som noen elskelige pappskaller ynder å kalle dem – har tatt den norske jazzrock/skronk-scenen med storm de seinere årene. Det er et deilig, tungt og seigt sug i måten de gjør disse tingene på som få gjør etter dem. Der jazzrock ofte kan være nokså ivrig musikk, ligger det jo noe dypt begravd i alskens psych som handler om at det er musikk for tålmodige sjeler – som elsker å simpelthen stå i det, for å si det på toppledersk. På Odense Sessions, som er ute i dag, får det psykedeliske bildet av det fremdeles unge bandet nye sjatteringer. En løs, fin stemning preger albumet, og vi tok en prat med bassist Eskild Myrvoll om hvordan det egentlig gikk seg til.

Odense Sessions endte opp med å bli en morsom kontrast til studioinnspillingen som vi gjorde rett før, og som på mange måter er antitesen til det vi gjorde i Odense. Den er på sin side veldig produsert på en psychrock-måte, mer planlagt. Så det kommer mer musikk også fremover.

Hva er bakgrunnen for at dere også gjorde Odense Sessions?
– Det var egentlig at vi var booka lang tid i forveien til å spille på Teater Momentum, en fantastisk venue i Odense. Den konserten skulle være begynnelsen på en turné som aldri ble noe av, så da var det litt sånn, “okei, vi må reise tur-retur, la oss gjøre noe mer ut av det”. Vi visste at Jonas Munk bodde der, han er en av de to som driver plateselskapet El Paraiso, og vi er veldig glade i det han gjør på alle fronter. Å spille inn noe var en kul mulighet til å få litt mer ut av turen. Alle innspillingene som havna på skiva er gjort etter en ti-timers dag i bil. Vi kom fram, rigga opp og spilte. Så kan man spekulere om det gir en egen nerve på grunn av det, om det er mer avslappet eller lignende.

Føler du det?
– Nei, når jeg hører tilbake på det nå, høres det mer energisk ut enn jeg følte meg akkurat da. Vi var fire stykker som sto i samme rom, og de impulsene han kom med inspirerte oss. Han har et ganske annet språk enn det vi er vant til, han er en veldig tydelig stonerrock-gitarist på en måte, med en egen tålmodig måte å tenke riff og melodiske mønstre som vi fikk kick av å spille med.

Om jeg skulle forsøkt å plassere dere i det tettbefolka norske jazzrocklandskapet virker Kanaan som et band som angriper den typen improvisasjon på psychrockens premisser.
– Jeg tror jeg kan snakke på vegne av alle i bandet og si at vi kjenner oss igjen i det. Vi identifiserte oss selv som jazzrock i starten, og var inspirert av Elephant9, Bushman’s Revenge, de tingene der. Men etter hvert ble det litt sånn at vi ønsket å definere oss mer som et rockeband med jazzmusikere, enn jazzmusikere som spiller høyt med vreng, om du skjønner. Vi slutta å si “denne låta har Ingvald skrevet” og sånn på konsert, noe som falt sammen med at vi jobbet mye mer kollektivt. Jeg syns det kan være veldig noe fint med rockeband-greia – noen ganger gir jazzband følelsen av at det er fire individuelle musikere som står på samme scene, og jeg liker følelsen av at det er et band, en enhet. Da vi hadde spilt inn den første skiva vår og fikk kontakt med de gutta på El Paraiso-selskapet, var ikke de et jazzlabel – de er et stoner/psych-label. Jeg tror vi skjønte at det ga oss tilgang på et nytt publikum, og at det ble en morsom anledning til å utforske andre ting. Jeg begynte å sjekke ut tingene som var på det selskapet. Trommeslageren vår, Ingvald Vassbø, har på en måte vokst opp med selskapet via sin far. Jonas og Jakob som driver selskapet visste godt hvem faren hans var “det er han i Egersund som bestiller alle platene på vinyl”, så for dem var det “ah, her kommer det en Vassbø til”. De har gitt ut utrolig mye kul musikk som er mer fundert i band- og jamtenkning enn det jeg var vant med å tenke på vår musikk som. Debuten føler jeg ble spilt inn på en jazzrock-plate og tatt imot som en psychrock-plate fordi den ble gitt ut på det labelet og ble presentert for et psychrockpublikum. Da var det noe som klikka for meg også musikalsk, med tanke på ting vi hadde jobba med – det dreide seg om lange strekk på en akkord, at harmonisk progresjon ikke var det viktigste, en litt mer modal tankegang som plutselig falt veldig på plass. Jeg skjønte “oj, det er et eget miljø som holder på med dette”. Så har vi vel kanskje bare lent oss enda mer den veien siden.

Er det sånn at dere føler dere like hjemme i en rock- og jazzkonsertsetting – eller går det an å få en følelse av at man faller mellom to stoler her også?
– Det kan slå begge veier, men jeg syns det har vært veldig ålreit å kunne gjøre ting begge steder. Det er noe med den rockesettingen som kler den musikken veldig godt – en viss type lokaler, stående publikum, som føles litt mer naturlig. Den er så fysisk, den musikken, med høyt volum og driv og oppbygging som svarer til noe dypt, primalt, og som kan føles kunstig på et “fint” konsertsted. Men det har også vært superfett å prøve ut den musikken i sånne settinger.

Hvordan er det for deg som improvisatør? Føler du at det er en annen tankegang, at den musikken krever en omstilling fra hvordan du griper andre ting an?
– Hmmm. Jeg føler jeg er den samme musikeren, men jeg improviserer på en annen måte. Jeg er bevisst på hvilke valg jeg tar innenfor Kanaan, sammenligna med andre ting. Du må tjene litt andre ting. Det er definitivt en estetisk bevissthet som er viktig, og som jeg føler er grunnen til at vi funker bra som band, at den greia der sammenfaller veldig for oss tre. Noen vil oppleve det som noe hemmende. I postmoderne band må man referere til ting hele tiden, det er utrolig vanskelig å komme opp med noe nytt. “Det der riffet er sånn der, det er en Elephant9-greie”. Men vi er nerder, det er gøy å leke med referansene, og så må man forsøke å trekke ut det beste.

Er det noe band som er blitt viktig for dere i fellesskap?
– Kanskje noen sånne sjangerting. Da jeg og Ask fulgte etter Ingvald og oppdaga krautrock og oppdaga at alt man hadde lyst til å gjøre i musikk ble gjort i Tyskland på syttitallet. Vi kaller det “evighetsmusikk” en gang i blant, og  evighetsmentaliteten er ikke tatt fra ett band, men kanskje scenen. Eller, “scenen” blir sikkert historisk feil det også – men forskjellige ting fra den tiden. Så finnes det band, Cream for eksempel og nyere psykedeliating som Dungen og sånn. Og de norske store, nevnte Elephant, Motorpsycho, Ash Ra Tempel, Soft Machine og Bjørn Klakeggs Needlepoint. Det er et amerikansk band som heter Elder, som starta som et stonerrock og blitt mer superjammete krautrock. Og to band som er på El Paraiso, Papir og Mythic Sunship. De er litt samme generasjon som oss – kanskje 5-10 år eldre, og jeg føler har gjort så utrolig fete ting på det labelet.

Åssen var det å spille på Sommerøya med Antiklang? Er det et prosjekt hvor du ser mange fellestrekk til det du gjør her?
– Jeg syns det er masse likhetstrekk i det. Her kan man trekke opp stilting, forbindelsen mellom detroit-techno og Kraftwerk og sånn. Techno og psych har i grunnen veldig mange fellestrekk, det handler om improvisasjon på makronivå, ting strekker seg ut over mange minutter. Sånn sett er det bygd på litt av det samme musikalske grunnstoffet. Det handler om å gjøre det interessant og bidra med ideer som er gode nok til å holdes gående over en lang periode. Å introdusere en idé og legge på små variasjoner som gjør at det kan bølge og utvikle seg. Jeg tror det koker ned til et dypt menneskelig behov for repetisjon og utvikling. Det der med et enkelt motiv som bygges opp og bygges opp mot en eller annen forløsning som kommer er noe man kan sette pris på nesten uansett hvilken sjangerleir man tilhører. Det har jeg følt på, i hvert fall etter at vi var på europaturné med kanaan og i stor grad spilte for folk som ikke hadde hørt oss. Det er på en måte utrolig enkel musikk som er enkel å like, om man tåler volumet. Det føles som noe dypt menneskelig å komme sammen i en felles opplevelse mellom musikere og publikum. Jeg tror det har mye til felles med techno-dj’s som jobber med en crowd. Det beror på en veldig fin forståelse av at vi skaper noe sammen her og nå. Det føles som en sosial måte å jobbe med musikk på. Man gjør det veldig for et publikum, begge deler.

Den psykedeliske musikken dere driver med slår meg jo som en ganske sunn subkultur i den forstand at det finnes veldig gode festivaler og miljøer som dyrker den – og ikke minst en viss type lytter som bare må ha den greia, og som også er åpne for nye ting, for eksempel tre unge norske kiser – så lenge det føles riktig.
– Ja, jeg har hatt den følelsen. Det er helt utrolig hvordan noen av publikumene våre har vært. Bandet kan spille i halvannen time og de bare vil ha mer, mer, mer. For noen fremstår det nesten som et fysisk behov, den konsertopplevelsen, de der lange strekkene, bandet som suger deg inn. Det er gøy. Det er en nisje, men den er utrolig dedikert i Europa. Det er veldig fint egentlig, mange som følger plateselskap aktivt, og kjøper skiva hvis selskapet har et nytt band. En liten, trofast gjeng som følger med på det som skjer.

Ja, på alt fra Egersund til Eindhoven, si! Okei, siste spørsmål fra grenselandet – Spellemann-nominasjonene kom forrige fredag, og Elephanten er i rommet – nærmere bestemt i jazzhjørnet. Kunne ikke Spellemann gjort det myyye enklere for seg selv i årene som kommer om de hadde innført den helsikkes fusion-kategorien ALLE ber dem om å innføre?
– Jo, man hadde ryddet opp, man burde i grunnen ha en kategori for hver av de fire elementene (“Fusion”, “Fifle-fofle”, “Skronk” og “Vanlig”, blogg.anm), det hadde løst mye av kranglene rundt spellemann-nominasjoner. Ikke bare med tanke på jazzrocken, fifle-fofle-kategorien kunne for eksempel favnet alt fra ambient til sart romantisk orkestermusikk og typiske åpen klasse-nominasjoner. Når du oppretter den underskriftskampanjen, skriver jeg under!

 

Majid Moments

Det ble også en kveld utenom det vanlige, da Gard Nilssens supersoniske samling fylte Victoria East til randen, og uten å gå i altfor dyp detalj, ble det en stor kunstnerisk suksess. Først og fremst kollektivt og som en utvidet immersive opplevelse (nærmere dobbelt så langt som opptaket fra Molde som ble utgitt nylig). Det var mange sterke soli, egentlig kan alle nevnes, men siden vi er SAS og ikke bare selvopptatte nordmenn, må jeg fremheve Mette Rasmussen som fikk stå forrest og flerre våre ører med en langvarig og stigende altsax-solo, såklart også den ganske tidlige soloen til Per «Texas» Johansson som var så intens, sjelfull og jazza at den faktisk fikk seg sin egen hashtag i sosiale medier, herregud han kan egenhendig revolusjonere interessen for jazz bare folk får hørt ham,  og nesten helt til slutt, etter to timer, en solo fra Goran Kajfes på effektfull trompet, tilløp til skronk av og høy kunstnerisk klasse. Det var jubelscener i publikum etterpå, og for en gangs skyld ble mange stående igjen på stedet og drikke øl, vin og vann — det var vanskelig å forlate åstedet for det vi hadde opplevd. Under nedpakk av Nilssens trommesett ble det tryllet frem et cymbal som ifølge Nilssen var kjøpt av Espen Rud som til overmål hadde benyttet det på innspillingen av Plastic Sun (1970. Det var ikke annet å gjøre en å slikke begjærlig men andektig takknemlig på denne kunst-artefakten fra norsk historie (altså AUDUN, blogg.anm), som faktisk fortsatte å lage historie. Kvelden sluttet dessverre med en unote da Kajfes fikk sin trompetbag inneholdende sin elskede og unike Bach-trompet, munnstykke og mikrofon med mere frastjålet, på Herr Nilsen av alle steder. Skulle du få tilbud om noe trompetistisk klasseutstyr for en billig penge nå, må du kontakte jazzmyndighetene. Dette var urettferdig! Forrige gang vi hadde intervju med Kajfes her i bloggen fortalte han faktisk om inbrudd i øvingslokalet i Stockholm, og at han gledet seg veldig til å utgi en plate med et nytt band med «en fantastisk marokkansk musiker som heter Majid Bekkas». Og nå er albumet her, bandet heter Magic Spirit Quartet, og består i tillegg Bekkas på vokal, oud, guembri og elgitar, av Kajfes-kompis Jesper Nordenström på tangenter og den danske trommeslageren Stefan Pasborg. Dette er virkelig global SAS-musikk, og burde lyttes til av alle musikkelskende verdensborgere. For en gang skyld skal vi ty til den engelskspråklige veiledningen som plateselskapet ACT har sendt ut i verden:

Trance, ritual, mysticism, psychedelia, magic…however one chooses to describe the way that gnawa music affects people, there can be no denying the fascination for it which reaches right across the world. And Majid Bekkas, one of the most dazzling exponents of modern gnawa is also probably the musician who has managed to find the most varied and interesting ways to make this music interact with other genres. Now, with Magic Spirit Quartet, he has had taken the boldly imaginative step of building a bridge to connect North Africa and Scandinavia, to align the ancestral with the ambient. It is an inspired move which seems to catch the very spirit of 21st century jazz.

Nettopp. Man havner inn i en helt egen sone når man lytter til musikken. Legg også merke til plateomslaget, det gjør man gjerne med ACT fordi mange synes de er litt estetisk utfordrende i sin stil, med noen meget serieaktige bokstavtyper, men det er egentlig rart, for plateboss Siggi Loch er en kunstsamler av rang, og han benytter seg av ekstreme kunstnere fra egen samling til illustrasjonsbruk der. Vi er forøvrig i besittelse av en meget sofistikert og interessant bok om ACTs kunstsamling, laget til en stor utstillling på det moderne museet i Bremen for noen år siden. Majid Bekkas-platen er prydet med et motiv fra avantgardepioner Sonia Delaunays Tango Magic City fra 1913 – sjekk ut hennes mangslungne arbeid om du ikke kjenner til det. På tide at noen også tar opp hennes særegne kunstform «diktkjole» også.

 

Det er for få dikt om Coltrane på TV

En tirsdag i september i 1999, i det meget populære programmet Da Capo! med Vidar Lønn-Arnesen som programleder, var det 30-årsjubileum for månelandingen, Kari Gjærum sang «Ob-La-Di-Ob-La-Da», men mer pikant, i programposten Poesihjørnet leste den unge Bjarte Hjelmeland et åttitallsdikt av Olav Angell om John Coltrane, etterfulgt av at Da Capo-bandet fremførte Coltranes «Naima». Skjedde dette, eller har vi drømt? Det er i alle fall en drøm å kunne oppleve noe slikt som mediebruker i dag. Jazz og poesi er det kringkastingen trenger. Men selv ikke arkivtjenesten deres, som er ute i hardt vær for tiden på grunn av at mindre kommersielle ting er tatt ned, kan hjelpe oss. Vi er nødt til å ta fantasien i bruk for å forestille oss det. Heldigvis har vi vår egen arkivtjeneste, og under en leveranse med eldre kulturmateriale fra en kjenning i det norske jazzmiljøet som vi kan kalle «Presidenten», kom vi over et noe vannskadet men ellers godtlesende eksemplar av tidsskriftet BASAR fra 1981, med mye flott stoff om Henri Michaux, Marcel Proust, Einar Økland, Edvard Grieg og Frank O’Hara, et flott og meget karakteristisk omslag designet av Kai Gjelseth, og da altså en tidlig publisering av Angells dikt. Vi tillater oss å spre dette diktet, slik at Angells, og Coltranes, inspirasjon kan strømme gjennom kroppene våre der annen strømming ikke er tilstrekkelig.

COLTRANE FORVANDLER FJELLET TIL EN NYSTEMT SAKSOFON

Ord teller ikke lenger
løfter gjelder ikke lenger
bare kjærtegn

Forklaringer holder ikke lenger
unnskyldninger godtas ikke lenger
bare blikk som varmer

Forhåpninger er som skumtopper
den ene
er vakrere enn
den andre

Fossiler av ømhet
lever videre i stenene langs
strandkanten
av
minner

 

Ja, hva vil vi egentlig med jazzinnspillinger?

Dette stillebenet heter «Bunkevis» – foto: Camilla Slaattun Brauer

For noen uker siden arrangerte Norsk Jazzforum musikermøte, som ble avsluttet av Jazznytt18, blogghalvdel Vingers livekonsept hvor jazzmusikere møtes for å snakke om ting. Denne gangen var temaet “Plateutgivelser – verdens dyreste visittkort?”. Panelet som skulle diskutere den problemstillingen besto av bassist og medlem i platekollektivet Nakama Christian Meaas Svendsen, saksofonist Petter Wettre, som i forkant av debatten skrev et blogginnlegg om hvorfor hans kommende plate The Last Album har en tittel som er ment å tolkes bokstavelig og Andreas Leine Jakobsen, innehaver av platebutikken Big Dipper, som blant annet selger en god del jazz.

Så – hva er vitsen med å gi ut plater for en jazzmusiker? Er det bare et dyrt visittkort? Kan pengebruken, i mange tilfeller delvis støttet av offentlige fond, forsvares? Finnes det andre måter å holde seg aktuell på? Hvor ofte bør man gi ut plate? Er det fysiske albumet et objekt med en kunstnerisk egenverdi? Det bør være relativt velkjente problemstillinger. De ulike posisjonene som ble tydelige i panelet bør også være mulig å dra kjensel på. Meaas Svendsen jobber, i tillegg til å være musiker, med formgivning av en rekke forskjellige jazzutgivelser, både på eget og andres selskap. Han har blant annet designet coveret til Wako-skiva som kommer om noen små uker. Christian hadde med seg noen av utgivelsene fra Nakama – blant annet sitt eget trippelalbum, fjorårets storverk New Rituals, hvor coveret kan brettes om til en kube, og plata gibberish, balderdash and drivel, med Meaas Svendsen og gitarist Goh Lee Kwang, som er utstyrt med et helt hvitt cover og en blyant, slik at lytteren kan lage sin egen versjon. Når man ser den typen album bli presentert, er det nokså opplagt at man er inne i en kunstsfære som økonomiske realiteter ikke nødvendigvis setter en stopper for – skjønt, Christian kom med flere betraktninger om hvordan man kan selge disse tingene – og hvor langt perspektiv det lønner seg å ha på det, som tyder på at det finnes et og annet excel-ark blant aller coverskissene på desktopen hans.

For Wettre er åpenbart konklusjonen klar, og ganske annerledes – dette pleide å lønne seg, det gjør ikke det lenger, diskografien hans er fyldig nok allerede og det må finnes andre måter å holde navnet varmt på. Nok får være nok. Han innrømmer også selv at ting kanskje hadde sett annerledes ut om han hadde vært tidligere i karriereløpet, men det er han ikke. Leine Jakobsen snakket på sin side om utfordringer knyttet til bortfall av ordentlige distribusjonsledd, om erfaringene med å samarbeide med artister om promotering av enkeltskiver – og står vel for en nokså saklig, uforpliktende forsiktig optimisme – om ikke på vegne av musikkøkonomien som sådan, så på vegne av musikkalbumet som noe det skal gå an å bry seg om en stund til.

Vel og bra alt dette her – det er lett å se for seg at musikere både vil kunne kjenne seg igjen i iveren for å lage noe dritfett Meaas Svendsen legger for dagen, og det er like lett å se for seg at mange særlig godt voksne og etablerte musikere vil kunne lande på samme konklusjon som Wettre. Mer enn noen gang er musikkverdenen preget av et mylder av ulike strategier, noen gode, andre mindre gode, og som jazzjournalist Nate Chinen sa i sitt intervju med NTT – det er nok ingen som med hånden på hjertet kan hevde at de har funnet svaret.

Det som er litt trettende er måten gyldigheten av det fysiske formatet litt for ofte blir siste stoppested for samtalen, når det er så mye man kunne diskutert om selve innspillingen av musikken. Formgivningen i seg selv er åpenbart viktig – jeg tror det er en ærlig sak at en jazzplate som ser bra ut også har en marginalt større sjanse til å bli lagt merke til av flere. Når Petter Wettre for eksempel sa at hans primære publikum nok ikke brydde seg så mye om det, stemmer det sikkert, spørsmålet er om et godt utført omslag høyner forventningene til andre lyttere – enten splitter nye, eller folk som på grunn av den evige strømmen av utgivelser har sluttet å bry seg for en stund siden.

Men et spørsmål som ble hengende i lufta etter debatten, var om Wettre i og med at sier at han er ferdig med å lage plater også er ferdig med egne studioinnspillinger. Jeg spurte ham om det etterpå, og det bekreftet han uten å nøle. Det har blant annet med skikkelig betaling av musikere å gjøre, sa han. Det var på tide å se seg om etter andre muligheter.

Men det er uansett det mest brennende spørsmålet for dette feltet – hva vil man egentlig med selve innspillingen? Glem hva slags form det skal få – hvordan skal det låte? Hva slags estetikk er det man ønsker? Det finnes etter hvert mange unntak, men inntrykket av hovedstrømmen innenfor norske jazzutgivelser er at den spilles inn på samme måte som den alltid er blitt gjort. Noen dager i live studio, noen dager med miks, en pliktskyldig mastring til slutt. Det er vanskelig å se for seg en jazzverden hvor den metoden ikke er hovedformatet, det gis fremdeles ut en hel masse fine album på dette viset, det samme viset som jazz er blitt spilt inn på i mange tiår. Samtidig gis det også ut en hel masse album spilt inn på dette viset som nettopp føles som en ren showcase eller dokumentasjon, og som i mye større grad gir mening ut ifra den klamme “verdens dyreste visittkort”-tanken. Som kanskje best lar seg forstå om man ser for seg at musikerne bak innspillingen føler de er nødt til å gjøre et eller annet for å holde seg aktuelle. Det er i de tilfellene jeg som lytter lurer på om plata var dømt til å låte på dette viset, om det er lyden av den møysommelige kverningen til doodle-kalendere som samkjøres og FFLB-søknader som går inn, snarere enn reelle kunstneriske motiver for å havne i studio akkurat da. Selvsagt er et musikerliv preget av pragmatiske løsninger, men det er den typen innspillinger som gir næring til tanken om at “det gis ut alt for mange jazzplater i Norge”.

Om det virkelig er festival-aktualitet som gjør at mange norske jazzmusikere gir ut album, tar jeg meg i å lure om det kunne finnes enklere måter å løse det på, det er nesten så man bør samle alle i et rom – eller sal – både festivalbookere og musikere, og finne ut av en slags ny enighet om gyldig demoformat, som gjør at norsk kultur- og jazzliv kan spare seg de kronene. Fullt så enkelt er det selvsagt ikke, men det som er sant er at holdningen om at produksjon av et ulønnsomt format er noe som først og fremst må gjøres for å tekkes bookere i det minste krever en sorts reaksjon fra store festivaler og andre nøkkelpersoner i jazzbransjen. 

Hvordan kan innspillinger av improvisert musikk arte seg? Kan man komme nærmere improvisasjonens kjerne nå enn tidligere? Mange musikere vil kjenne seg igjen i at de aller mest spinnville opptakene av bandene sine heter ting som “nytt opptak 173.mp4”, eller nå med iphonens merkelige lokasjonsbaserte navnepraksis, “Stallgutten 5” og andre rare ting. Ofte er dette opptak som ikke kan gis ut – de gir bare bare mening om du kjenner til fremføringsøyeblikket intimt, og vet hva som “egentlig” foregikk. Andre ganger kan det imidlertid være fryktelig sterke ting, trass i all sin uvørenhet, og som flere kunne hatt glede av å høre på. Om jazz er en dokumentarisk tradisjon – hvorfor ikke også vurdere sånne gullkorn for utgivelse eller bredere presentasjon i en eller annen fasong, på lik linje med nøye forhåndsplanlagte innspillinger?

Jazzen har jo til og med en såpass lang historie at en rekke viktige innspillinger, som man fremdeles forholder seg til, låter direkte morkent etter dagens standarder. Det går an å grave fram klassiske innspillinger fra 30-tallet som med dagens ører nettopp låter som fantastiske opptak tatt på en mobiltelefon. Det skjer jo ting også på denne frontenAngel Bat Dawid tok for eksempel opp sin siste plate på iPhone. Vi er også blitt mer kjent med uvanlige distribusjonsmåter av improvisert musikk. På sin facebook-side, legger  Kjetil Jerve ut klipp som dette, én gang om dagen. Forespørselen kom opprinnelig fra Bendik Baksaas, som han deler selskapet Dugnad Rec med, og er tilpasset instagram-videolengde. Jeg mener med hånden på hjertet at det er noe av det mest engasjerende som pågår i norsk jazz for øyeblikket – og jeg blir ikke overrasket om det en vakker dag vil få veldig mange flere seere. Dag for dag blir vi mer kjent med pianisten – og nærmer oss kanskje et eller annet om hva slags praksis improvisasjon er. 

Når Kjetil snakket med NTT om det, sa han at han har tenkt å gjøre innspillinger av noe av materialet – men da med et bedre piano, og bedre utstyr. På mange måter er jo det helt forståelig – og kan godt hende det er da det virkelig finner formen sin. Samtidig er de små utsnittene av hverdagen gripende, nærheten til situasjonene gjør at den for meg nesten antyder et helt annet portrett av improvisert musikk. Nærmere det virkelige livet, på et vis. Et uttrykk jeg har lekt mye med i flere år, har vært virkelighetsjazz – tanken på at musikken kan bevege seg tettere innpå, både i tematikk og i innspillingsmetoder. Hva om noen for eksempel tok opp seg selv over et gitt tidsspenn, for eksempel en måned, og ga det ut som en slags improvisert dagbok?

Jerve er ikke den første som gjør den typen ting i Norge. For fire år siden, ga salig Misha Alperin ut albumet The art of making mistakes – Improvisations for my Mobile Phone på youtube. Det er på ingen måte hi fi-lyd, men som lytter sitter du allikevel til de grader sammen med Alperin i rommet mens han prøver ut forskjellige greier. Disse opptakene, samme hvor provisoriske de måtte virke, forteller allikevel en historie som går utenpå svært mange andre innspillinger som er gjort på mer konvensjonelt vis.

Jeg spurte Wettre om video var veien å gå, og vi endte opp med å utveksle noen ord om kultorkesteret Snarky Puppy, som i sommer gjester Kongsberg Jazzfestival. Selv om Snarky Puppy har gjort stor lykke som liveorkester over hele verden, og også gitt ut album som nok selger mer enn de aller fleste jazzalbum, er det ingen overdrivelse å si at kunstarten de virkelig behersker til fingerspissene er youtube. Det er jo i de hele tatt her mye improvisert musikk etter hvert lever – kanskje mer i fusion-hjørnet av spekteret enn friimpro eller vanligjazz, men det tells i høyeste grad det også. Måten Snarky Puppy inviterer seeren tett innpå alt som skjer bør være i stand til å inspirere mange som driver med inspirert musikk. Om du trenger et “visittkort”, det være et album, eller kan det være noe visuelt? Og hvis musikken ikke egentlig er ment dokumentarisk, i hvor stor grad påvirker det de ulike valgene som tas? 

På et vis er det noe fint i at jazzalbumet som stilart er såpass ensartet – at det du hører er det som blir spilt inn i studio, uten noe “juks” eller historiefortelling utover det som skjer. Det er en stringens i det, som forbinder det som skjer i dag med det som har skjedd tidligere. Men studioestetikk trenger ikke være enten-eller, selv ikke innenfor enkeltplater eller enkeltspor. Et av de mest åndeløst heftige øyeblikkene i skandinavisk psychrock – eller psychrock som sådan – noen sinne skjer et godt stykke uti Dungens episke kjærlighetslåt “Du E För Fin För Mig”, hvor den vakre midtempoballaden oppløses i et ekkobadet parti som det som være et øvingslokaleopptak, eller som i det minste høres ut som det, formelig skyter ut fra. Det tok meg lang tid å innse at det var noe sånt som i det hele tatt skjedde – for når et stykke musikk sitter, og den underforståtte avtalen mellom lytteren og de som fremfører er solid nok, tenker man ikke nødvendigvis på alt det spesifikke arbeidet som ligger bak – da er det bare sånn musikken er. 

Det var interessant å snakke med Hubros Andreas Meland om hans filosofi, som på ulike måter preger det som gis ut på selskapet: “En kjepphest for meg er at jeg ikke blir så begeistret av dokumentasjon – et opptak av en konsert som gis ut, syns jeg ikke er så interessant, en plate og en konsert er to forskjellige ting.  Moskus, i hvert fall den siste plata deres, er et lappeteppe. De fleste platene til Erlend Apneseth Trio er også blitt laget på lite strømlinjeformede måter. Der har man både hatt studioinnspillinger, øvingslokalet og diverse – ingenting har vært ferdig før det har vært ferdig, på en måte. Jeg har hatt en følelse av at komposisjonene ikke er ferdige før plata er sendt til trykk.” Meland var inne på at mye av dette presser seg frem på grunn av økonomiske forutsetninger også: “Det handler til en viss grad om å være pragmatisk. Før hadde man penger til å gå i flotte studioer med høy dagspris, nystemt piano og fantastisk tekniker. Så kunne man være der og gjøre seg ferdig. Nå er det mer sånn at man blir interessert i mulighetene til å gjøre ting på andre måter og dypest sett tror jeg det handler om at man ikke har råd, og forsøker å få det til å strekke seg lengre. Det gjør at man kan tenke litt lengre mellom slagene, man kan eksperimentere med hva rommet gjør med musikken og så videre. Så tenker jeg at rollen til den som mikser er blitt mye viktigere, på grunn av at innspillingsrommene er blitt så forskjellige.”

Dette er den viktigste diskusjonen om “jazzalbumets fremtid”, føles det som. Det er forsåvidt ikke noe nytt heller – selv om jazzen nok har vært mer motstandsdyktig, og mer trofast til en viss estetikk – og kanskje også en slags etikk – enn andre stilarter. Peder Simonsen sa følgende i et intervju med NTT: “Det minner om den debatten Glenn Gould var involvert i da han ønsket å ta i bruk mulighetene i innspillingsteknologi for å forbedre klassiske innspillinger. Nesten all institusjonalsert musikk har en forventning om en håndverksevne, at den beviser at du er god til det. Så om du bruker Take 3 i stedet for Take 1 har du ikke faktisk spilt den perfekt, for å ta et ekstremt eksempel. Men han ville bare lage den beste innspillingen. For oss som driver med jazz er det lett å tenke at vi må spille det live, at vi må bevise noe og at det er dét som er viktig med en innspilling. Men jeg tror det kommer til å prege den musikken fremover at teknologien også her inviterer oss til å gjøre ting som er vanskelig å tenke seg live, men som bruker de samme improviserte egenskapene eller den samme åpenheten vi er vant med ellers til å gjøre spennende ting. Det er greit å bruke effekter i jazz, men de skal liksom ofte også spilles inn live, fordi “live” betyr så mye innen den musikken. Men det er ikke noe automatikk i det. Alle musikkstudenter i dag har en kraftigere data enn de fleste skiver er spilt inn på. Det er ikke noen grunn til at ingenting skal skje der.” Simonsen spår at det vil komme nye generasjoner som har et helt annet forhold til det.

Må alle jazzmusikere gjøre soveromsprodusenter av seg? Nei, det skjer ikke, og jeg innbiller meg uansett at noe av det største potensialet ligger i innspillinger som henter lisenser og tilnærmingsmetoder fra alle kanter. Et godt eksempel på det finner vi for eksempel på Lassens Eventyrer, et album som byr på store mengder helt «konvensjonelle» jazzopptak, men også rammer inn det som er blitt spilt med natureffekter og små låter som bærer mer preg av studioarbeid. Det det handler om, er fortellingen. Det dreier seg ikke konkrete virkemidler i det hele tatt – grunnen til at det funker på en plate som Eventyrer, er ikke at lytteren plutselig tenkte “oj, hva skjedde nå, her hører jeg fuglekvitter, jeg trodde vi var i Athletic Sound”, det er følelsen av å bli fortalt en historie. En følelse som kan oppstå – eller være fraværende, samme hva slags innspillingsmetoder som er brukt. Det er en egenskap det kan være vanskelig å helt få taket på, det kan gå på alt fra låtrekkefølge til titler til alle de fysiske aspektene som Jazznytt-praten endte opp med å handle om. Det er også en oppgave som ikke forsvinner selv om man skulle velge bort det fysiske formatet eller studiobesøkene som årlig foreteelse. Det handler om å gi lyttere flere innganger til stoffet, og at den største utfordringen for jazz og annen beslekta musikk ikke er hvordan den skal gjøre seg forstått på, men hvordan den skal unngå å føles innforstått – som en avtale som ble inngått lenge før du kom inn i rommet.   

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Bodø Jazz Open avlyst

Bodø Jazz Open er den første av jazzens maifestivaler som nå avlyser. - Det har ikke vært noen enkel avgjørelse å ta, men det er ikke lenger mulig å se for seg at vi kan gjennomføre festivalen som normalt, sier festivalsjef Jan Gunnar Hoff.

Meld deg på vårt nyhetsbrev