NTT: Burde Grammys få en egen kategori for årets residency?

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! En fredagsmusikkavis i jazzremseform for deg som liker musikk og lesestoff i tilfeldig rekkefølge. Vi har mye å by på denne uken, blant annet intervjuer med jazzkritiker Nate Chinen og gitarist Håvard Stubø, vi har et tilfelle av “lang konsertopplevelse får lang anmeldelse” og vi har en nærmest endeløs rekke konsertanbefalinger.

Ja, hvorfor skjer det så mye i musikk-Norge? Hvor kommer mylderet fra? Den viktigste grunnen, samme hvordan du snur og vender på det, samme hvor mye du struktur- og pengeforklarer, er at seilene i norsk musikkliv blåses fulle av enkeltmennesker med store, bankende hjerter for det som rører seg – både i det smale og det brede. Sorgen er stor – over hele musikk-Norge – etter at nyheten om Håkon Gjesviks bortgang kom i går. Gjesvik preget musikk-Norge med glød og kunnskap i en årrekke gjennom sitt virke i Musikkoperatørene. En elsket kollega, og rett og slett en av de viktigste personene i norsk musikks indieplatebransje noen sinne, for å låne ordene til Erik Jansen, som jobbet med Gjesvik i Musikkoperatørene i en tiårs periode og som står i stor takknemlighet både til eksemplet han satte, og til hjelpen han fikk da han startet sitt eget selskap.

Jazz-Norge sørger også over tapet av et stort jazzmenneske og en strålende pianist, i Caledonia Jazzband, i Magnolia Jazzband og mange andre sammenhenger. Søstersiden vår, Jazzinorge, kommer tilbake med mer – det samme gjør vi også. I mellomtiden lytter vi til spillet hans – flere flotte eksempler ble delt i går kveld, blant annet låtene “Wine into the river” hvor han blant annet spiller sammen med sin medmusikant over mange år, trommeslager Torstein Ellingsen, og en versjon av “Abide with Me” i duett med Carl Petter Opsahl fra sistnevntes album Listener’s Blues. Begge gjør inntrykk i dag.

 

Til konsertene. Atomic, som vi kommer tilbake til lenger nedi ukas utgave, spiller for eksempel i Bø i kveld, bare gå og se dem, folkens, hvis dere er i gå- eller sykkel- eller bil- eller tognær avstand. På Nasjonal Jazzscene er det duket for de store svenske favorittene Tonbruket i kveld – på trommer har de en vikar, en lovende norsk trommeslager ved navn *leser noe som står skriblet i håndflaten* Gard Nilssen. Lykke til!

Tonbruket kan lett kombineres med at ART og Johannes Aagard Ensemble spiller på konsertserien RÅ på NMH. Apropos NMH – dit kommer Trevor Wishart på besøk på lørdag – “stort for de som er i elektroakustikk-miljøet”, sier våre kilder. De samme kildene anbefaler festivalen “Ding-dong eller dong-ding? En feiring av undring og risikovilje i musikk», som går av stabelen til uka. Norges egentlig viktigste bransjefestival? VI BARE SPØR!

Et fristende program er det i hvert fall, noen nuggets: “Visning av Stella Polaris med den originale musikken av Nordheim, for første gang ever. Det skjer på Kunstnernes hus kl. 12:00 på torsdag, med panel etter filmen. Seinere samme dag presenterer vi stykket «Response» for 4 slagverkere og tape i foajeen, samme sted som det ble fremført første gang i 1966. Fordrag ved Nordheimekspert Ola Nordal følger.” – sjekk ut mer på hjemmesiden deres.

Av andre spredte godbiter har vi lyst til å nevne Christiania 12 som spiller 13.30 på Stortorvets Gjestgiveri i morgen og Maja Ratkjes Ekkokammer 2.0 som blir fremført av Trondheim Voices i Den Norske Opera neste tirsdag.

Apropos Trondheim – Trondheim Calling er allerede godt i gang, og minst én halvdel av NTT-redaksjonen skal oppover i embeds medfør. (Sees på Moskus utpå lørdagskvelden!) Vi hørte med Malin Dahl Ødegaard fra TC-veteranene Juno, som vi også snakket med i forrige uke, om hun hadde noen anbefalninger i løpet av festivalen. Malin, som også har jobber i løpet av langhelgen som Miksemalin, ga følgende kontante svar: “Jeg vil selvfølgelig anbefale j00 – bandet til Thea fra Juno, pluss Relling med en gjeng musikere fra jazzlinja!”

Vi spurte også Solveig Skår, produsent på NMH og et av våre favorittmusikkhuer, om sine favoritter. Her er et utvalg: “Daufødt: Jeg har ikke sett dem live før, men har fulgt litt med fra sidelinja. Jeg kjenner best til Eskild Myrvoll og er nysgjerrig på å se ham i dette bandet. Soft Punch: Herlig gjennomført, selvsikkert og fremoverlente greier. Som de sist hos oss på Konsertserien RÅ og det satt som ei kule! Er spent på hvordan de har tighta seg siden da. Relling: Jeg la først merke til vokalisten på en jazzlinjaturne på Victoria for noen år siden. Han er forfriskende fri på scenen og vi har ikke så mange mannlige jazzvokalister her i landet. Hvorfor det?? Myra:Henne har jeg ikke sett live siden Jassbox for et par år siden, men hun dukker jo opp på radaren jevnlig og jeg liker det. Best Coast og rap har stor plass i hjertet mitt. Hun er trygg i formen og tør ta plass. Stoler på at dette blir fint!”

Apropos Trondheim #2: En av NTTs favoritt-trioer nå for tiden, en kategori med hard konkurranse og lite knuffing, heter Kongle Trio. Selvsagt gjør de det! De spiller på Antikvariatet på Nedre Bakklandet neste tirsdag, og i løpet av året kommer vi til å komme tilbake med masse mer om musikerne som spiller i bandet – og alle musikerne de spiller med igjen. Frem til tirsdag bør det også være plenty med tid å hente seg inn igjen for folk som er på Trondheim Calling – og hvis ikke, finnes det få ting som er bedre å gjøre når man har metafysisk eller fysisk hangover enn å dra på konsert. Stol på oss. Kongla har ikke gitt ut noe offisielt ennå, men det ligger fine smakebiter på soundcloud.

Kvartetten Mudskipper, som består av saksofonistene Signe Emmeluth og Hanne De Backer,  trommeslager Paal Nilssen-Love og gitarist Terrie Ex, spiller på Pøkk i Trondheim på mandag og på Hærverk på tirsdag. Vi lever jo på mange måter i the age of Emmeluth, som en tenkt fysisk fanzineversjon av NTT på et tidspunkt skulle hete, og det blir ikke mindre sant etter neste uke, hvor saksofonisten og faktotumet også spiller med den fantastiske trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen, bassist Magnus Skavhaug Nergaard og Jasper Stadhousers på gitar. Det skjer på Cappelens Forslag neste fredag og er sånn sett litt utenfor denne utgavens domene, men det skader ikke å planlegge.

Det største internasjonale navnet som er innom Norge denne uken, er Jeff Parker, som spiller på Verftet i Bergen i kveld og på Victoria i Oslo på lørdag sammen med The New Breed. Hvor skal man starte med Parker? Du kan for eksempel starte med albumet som nettopp kom ut, det mangslungne, tidstypisk ambisiøse albumet Suite for Max Brown. Så kan du gå videre til albumet som har gitt navn til prosjektet, The New Breed, også det er en sareptas krukke av virkemidler og uttrykksformer, men poenget med Parker er kanskje at han har et tilbakelent, klokt musikalsk nærvær som gjør at det ikke nødvendigvis bikker over. Det har jo også preget det legendariske Tortoise, som han spilte i, og som på en god dag – det er blitt en del av dem – alltid har klart å finne plass til lytteren i all idérikdommen. Hør for eksempel arbeidet hans på en låt som stemningsfulle “I set my face to the hillside” fra den tusenårskifte-pregende postrockklassikeren TNT. 

Kjeder du deg på mandager? Lyst til å se på noe utenom det vanlige? Kommende mandag er det Steppesalong på Kafé Hærverk med musikerne Oddrun Lilja på gitar og Michaela Antalová på trommer samt steppedanserne Janne Eraker og Håkon Sigernes. Vi kommer garantert til å grave dypere i skjæringsfeltet stepping og improvisasjon i denne bloggen senere. International tap dance day er 25. Mai, så det er en slags deadline – da er det også steppesalong. Og innen den tid skal vi få gravd dypere, både i koblingene mellom stepping og impro, og kanskje også årsakene til at blogghalvdel Vinger kom utkledd som Gene Kelly på det aller første Oslo Karneval i 1983.

Men inntil videre siterer vi fra eventteksten til Steppesalongen: “Stepperiet er en ukentlig impro-trening for profesjonelle steppdansere. Vi trener med musikere fra alle sjangre og internasjonale steppdansere med forskjellige tilnærminger til improvisasjon. Steppesalonger arrangeres en gang i måneden, med faste steppdansere og aktuelle musikere fra Stepperiet. Det handler alltid om improvisasjon, men stil og musikksjanger varierer alt ettersom hvem vi deler scenen med.”

Skitt au, vi unner oss litt Gene Kelly også:

Gitaristen som akkompagnerer steppingen er også travel dagen før – på Kampenjazz på søndag spiller nemlig Moksha, trioen bestående av gitarist Oddrun Lilja, tablaspiller Sanskriti Shrestha og perkusjonist Tore Flatjord en konsert sammen med duoen Selma og Ibou, bestående av Selma French Bolstad på fiolin og Ibou Cissokho på kora. Sistnevnte duo har til gode å gi ut noe, vi venter i spenning – men Moksha, som også jobber med nytt materiale, ga ut The Beauty of an Arbitrary Moment for noen år siden. Om du er interessert, kan du også lese intervjuet vårt med Sanskriti her. Felespiller og vokalist Selma har vi også intervjuet tidligere, forresten.

På torsdag neste uke spiller Gard Nilssens Supersonic Orchestra på Byscenen i Trondheim, før de drar videre til Jazzforum i Bergen på fredagen og Victoria i Oslo på lørdagen. Vi var til stede under den første konserten orkesteret holdt, under Nilssens residency på Moldejazz i fjor sommer. Det var en innholdsrik konsertopplevelse, som vi den siste uken har hatt anledning til å høre på opptak av – et dobbelt-livealbum slippes i disse dager, vi ser også at vinylen har ankommet landet. Det blir mulig å få en fyldigere rapport om albumet i det kommende Jazznytt, som blir ferdigstilt i løpet av de neste ukene – det vi uansett kan si om konserten er at en blant mye annet er anledning til å oppleve triomateriale som “Bøtteknott” og “Elastic Circle” i kledelig storformat og at det nesten garantert blir god stemning på scenen – premierekonserten deres var nokså fri for uroppførings-stivhet. Materiale blir jo også bedre av å bli fremført noen ganger, så vi går en god uke i møte. NTT pratet forresten med Gard Nilssen i etterkant av residencyen, blant annet om Supersonic Orchestra-konserten.

Lush Life, en kvartett bestående av vokalist Nina Gromstad, pianist Rune Klakegg, bassist Jan Olav Renvåg og trommeslager Stig Sjøstrøm, skal på Sørnorsk Jazzsenter-turné som starter neste uke, med stoppestedene som starter på Dølen Konsertserie på Evje torsdag 06.02. og ender opp på Grenland Jazzforum lørdag 15.02. Sjekk ut fullstendig konsertoversikt i Jazzinorge-lenken, og hør på albumet deres Ordinary things that Everyone ought to do om du er nysgjerrig.

Til sist, før vi går løs på NTTs feature-seksjon – ny musikk fra Andreas Hoem Røysum Ensemble! Det kommer skive på Motvind Records 5. Mars og alt mulig. I mellomtiden kan vi høre på dette:

Men NÅ, dere, må vi videre. Først litt reklame:
Kjeder du deg i hverdagen? Er bokhylla slunken? Liker du å bruke god tid på toalettet, eller å ha noe å lese på kollektivtransportmidlet du foretrekker? Tåler du å ha oversikt over musikkscenen? Kan du tilfeldigvis utstå musikkformen JAZZ? Kryp ned fra hylla og klyp meg i armen, nå går det an å abonnere på Jazznytt! Ny utgave i februar!

Vi er også veldig glade for hver eneste abonnent vi får til NTTs nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Nate Chinen gjør opp status for jazzen i det 21. århundre

Nate Chinen har skrevet om jazz i over 20 år i steder som New York Times, NPR Music, The Village Voice, Jazztimes og Downbeat. For to år siden ga han ut Playing Changes: Jazz for the new Century, en bok om jazzlandskapet slik det ser ut nå. Foto: Michael Lionstar

Det er lett å la seg begeistre av det som skjer akkurat nå i musikken – og det er lett å la seg forføre av fortiden. Jubileumer står i kø, en gang i blant kommer det gode jazzdokumentarer, reissues eller biografier som gjør at man begynner å bla i bunkene. Men hva med halvdistansen? Hvordan ser historien ut om man, i stedet for å rette blikket seksti eller sytti år tilbake, forsøker å få et perspektiv på hvordan de siste 20 eller 30 årene har artet seg?

For noen år siden kom Playing Changes ut, en bok som forsøker å gjøre opp en sorts status på hvor jazzen befinner seg i det 21. århundre, uten å dvele for mye ved forgangne gullaldere. Forfatter av boka er Nate Chinen. Han har skrevet om jazz siden midten av nittitallet, og har blant annet jobbet som jazzjournalist for  The New York Times, The Village Voice og Jazztimes. I dag er han redakssjonssjef for jazzradio-giganten WBGO, i tillegg til å skrive for NPR Music.

Playing Changes forteller en rekke ulike historier om jazzen her i dag. Man får møte nøkkelpersoner som Vijay Iyer, Esperanza Spalding, Robert Glasper, Mary Halvorson, Brad Meldhau, The Bad Plus, Kamasi Washington og så videre. Senkarriere-aktiviteten til en gigant som Wayne Shorter blir også dekket – og i tillegg får et fenomen som The Fake Book – den i utgangspunktet illegale samlingen med transkripsjoner av standardlåter, som senere er blitt ryddig butikk, et eget kapittel. Betydningen av utdanningsinstisusjoner og mentorfigurer som Anthony Braxton og Henry Threadgill blir dekket. Det samme gjør konfliktene i synet på hva jazz bør være og hvem som har eierskap til musikken. Det er på mange måter utgangspunktet for boka  – konflikten mellom synene som kan oppsummeres i motsetningsparet “uptown/downtown”, på et tidspunkt i historien representert gjennom trompetist Wynton Marsalis og Moldejazz-aktuelle John Zorn. Med Chinens egne ord: “As a shorthand, many coded the difference in terms of the urban grid: uptown (conservatism) vs. downtown (anarchic freedom, stylistic range, rugged independence).”

Det er interessant å lese om denne riften. I en vinter hvor mange norske TV-seere har benket seg foran Countryens Historie av Ken Burns, har det også vært lett å tenke på dokumentarfilmskaperens kontroversielle serie Jazz, som er nokså nøyaktig 20 år gammel, og som nettopp ble en sentral brikke i konflikten: Der ble det fortalt en historie om stagnasjon i jazzens stilmessige utvikling fra syttitallet og oppover. En rekke viktige utviklinger, innenfor fri improvisasjon, europeisk jazz, fusion og tilnærminnger til samtidsmusikk ble ignorert eller rakket ned på – og det eneste botemiddelet, målbært av dokuseriens huskritiker og Marsalis-våpendrager Stanley Crouch, var en tilbakevending til jazzens kjerneverdier.

Playing Changes er en historie om en gradvis tilnærming mellom disse steile frontene. Samtidig er det lett å finne eksempler på at diskusjoner om hva jazzen skal være og ikke minst hvordan den bør formidles har en annen tyngde og betennelsesgrad i USA. Denne uka kunne vi for eksempel lese det velskrevne hjertesukket “Don’t leave jazz to the jazz guys” av Shuja Haider som nettopp raser mot jazzfremstillingen i Burns-dokumentaren – i skrivende tidspunkt altså en tjue år gammel dokumentarserie – i tillegg til karikaturer som oppstår i populærkulturen, enten det er krimserier eller fra jazzhold utskjelte filmer som Whiplash og La La Land.

Det som uansett er slående med Playing Changes er at, selv om anslaget kan oppleves som et motsvar til jazzsynet som preget Burnsdokumentaringen og etableringen av Jazz at Lincoln Center, så oppleves den allikevel som et forfriskende skritt til siden. Ut av gullaldertankegang, ut av klisjeer om røykfylte nattklubber, ut av den presserende angsten for hvor det neste store navnet kommer fra – og over i dekningen av et felt som tross alt lever og ånder på en rekke hold og som er i stand til å komme opp med nye uttrykk, selv om gjennomslagskraften i den videre kulturen ikke er “hva den en gang var”. Rett og slett anbefalt lesning for folk som følger med nå for tiden – og vi bestemte oss for å ta en prat med Nate Chinen om boka hans.

Det finnes også en spilleliste laget av Chinen med utvalgte spor fra musikken han skriver om i boka, og som er god lytting.

I Playing Changes beskriver du en overflod av musikalske uttrykk – “a moment of abundance” – som gjør at jazz er lettere å forstå om man ser på det som et nettverk av ulike muligheter snarere enn en lineær fortelling, med en eksperimenterende fortropp og en konservativ del. Er det et slags “end of history”-øyeblikk for denne musikken? Eller er det mulig å se for seg at den velkjente motsetningen mellom en markant avant garde og en mainstream gjenoppstår en eller annen gang i fremtiden?
– Jeg ser ikke på det som et “end of history”-øyeblikk, for det forutsetter at den tar slutt, at det ikke finnes interessante steder å gå for denne musikken. Og helt åpenbart argumenterer jeg for det motsatte! Jeg ser på denne vanvittige overfloden, som sikkert kan være forvirrende, som tegn på at kunstformen er i full blomst. Poenget med å se for seg et nettverk, snarere enn den konvensjonelle tanken om lineær utvikling, var å si noe om hvordan vi forholder oss til den historiske utviklingen før oss. Svært mange musikere som vokste opp med internett, og som ble formet av den tilgangen til informasjon, har en naturlig postmoderne innfallsvinkel. Den estetiske utviklingen deres følger ikke nødvendigvis en rett tidslinje. Det er begrensninger knyttet til det fenomenet, men også nye muligheter.

Når folk snakker om jazzens død, peker de ofte på vanskene med å dyrke frem nye store, brede profiler som skaper gjenkjennelse utenfor menigheten. Det er en av grunnene til at de som får det til, ta en figur som Kamasi Washington som du skriver om i boka, kan ende opp med å få et frelser-stempel i den bredere musikkpressen. Men trenger denne musikken den typen figurer for å overleve?
– Nei. Det er det korte svaret. Improvisert musikk kan overleve i periferien, og det har den demonstrert gjentatte ganger. Samtidig er det åpenbart at det Kamasi får til, eller det et label som International Anthem gjør, bidrar til å skape andre samtaler rundt musikken. Og det er en utvikling de siste årene som jeg syns har vært oppmuntrende.

Hva burde vi se etter i stedet for store, umiddelbart gjenkjennelige profiler? Og hvordan kan de som er ordentlig interessert i denne musikken formidle det nettverksbildet du tegner opp i boka? 
– Vi har brukt så mye krefter for å argumentere for jazzens kunstneriske verdi. Og vi har ikke brukt på langt nær nok krefter på å formidle de grunnleggende, menneskelige årsakene til å la seg engasjere av musikken. Veldig mange mennesker som tror de ikke liker jazz har egentlig aldri hatt en ordentlig anledning til å oppleve den. Det kan også hende at de har reagert negativt på instrukser om hvordan de skal ta den inn. Vi må tenke på måter å vise folk musikken, uten å tynge dem ned med kulturell pliktfølelse.

Må jazzjournalistikken, eller musikkjournalistikken, tilpasse seg disse endringene? Og skjer det?
– Ja, det må den, men det er ikke lett å si om den gjør det, simpelthen fordi mediebransjen er i et svært vanskelig farvann. Jeg forsøker å gjøre mitt beste som redaksjonssjef for WBGO, og i NPR Music. Det er hele tiden et spørsmål om å åpne dører for folk, på den ene eller andre måten.

En ting som preger boka di, er skillet mellom scenene og synene på jazz som kalles uptown og downtown. Uptown kan sammenfattes med jazzsynet som har preget Jazz at Lincoln Center og deres innflytelsesrike kunstneriske leder, trompetisten Wynton Marsalis, et konservativt syn på jazzens utvikling og hva som er dens verdi som kunstform – mens “downtown” er motsatsen, en scene der mer marginale uttrykk eksisterer. Var tanken om en “kamp for jazzens sjel” også noe som ga oss en linse vi kunne forstå tiår som sytti, åtti og nittitallet gjennom?
– Jeg tror enhver versjon av historien kan være nyttig, i den forstand at den gir oss noe å enten omfavne eller ta avstand fra. Men jeg tror ikke at motsetningsparet uptown/downtown tjente kunstformen. Det resulterte i veldig mye unødvendig agg og splittelse. Samtidig ble det jo lagd utrolig musikk i begge leire i den perioden. Uansett er det som jeg skriver i boka – et av de fineste fenomenene de siste 20 årene har vært måten det er blitt mindre splittelse mellom de synene.

Både Anthony Braxton og Henry Threadgill er sentrale gjennomgangsfigurer i denne boka. Hvordan har deres rolle, og oppfatningen av kunstnerskapet deres, endret seg på de siste 20 årene?
– En viktig kulturell utvikling de siste 20 årene har vært at afroamerikanske komponister som har vært vanskelig å kategorisere – sånn som nettopp Braxton og Threadgill – i større grad er blitt akseptert for det de gjør. Musikken deres har vært i kontinuerlig dialog med den eurosentriske klassiske kanonen, med afroamerikansk musikktradisjon og forskjellige former for modernistisk abstrakt musikk, men den har også vært noe annet enn alt det. I stor grad har de ligget foran utviklingen, og det føles som om resten av oss gradvis har tatt dem igjen. Noe av årsaken til dét er generasjoner av strålende unge musikere som peker på dem, som mentorer og forbilder.

Ja, Braxton er åpenbart en viktig lærer for mange av musikerne du skriver om. Går det an å sammenfatte innflytelsen han har på nøkkelmusikere i jazzscenen nå for tiden?
– Gitarist og komponist Mary Halvorson, som er hovedpersonen i bokas siste kapittel, sier det kanskje best når hun forteller måten Braxton understreket at originalitet kommer først og er viktigst, det er primæroppgaven.

Et sitat fra boka: “As the art form began to settle into its second century, its practitioners faced tougher conditions than any previous generation: a broken infrastructure, an uncertain course, a distracted, if not alienated consumer base.” Hvordan tilpasser den amerikanske scenen seg alt dette? Ser du antydninger til en ny infrastruktur? Og hvordan diskuteres det?
– Vi har sett mange forskjellige strategier og forsøk på tilpasning, og jeg tror ikke noen kan si at de har kommet opp med et definitivt svar. Jeg tror alle bare forsøker å finne ut hva som passer for dem. Infrastrukturen erstattes på et vis, men det er veldig skjørt, og det finnes ingen garantier. Det innebærer at du, for å lykkes som en artist i dag, må utvise entrepenørskap og næringsvilje på en måte som ikke ble avkrevd generasjonene som kom før deg. Dét er enklere for noen musikere enn det er for andre.

Når det kommer til opptaksestetikk, har store deler av jazzen virket immun mot endring – den spilles inn på stort sett samme måte, eller innenfor samme tidsrammer, som for flere tiår siden. Samtidig er det tegn til endring, både forårsaket av at økonomien har endret seg og at musikkteknologien endrer seg. Hvordan ser du på utviklingen i scenene du dekker? Tror du vi ender opp med et annet syn på hva en jazzinnspilling er i årene som kommer?
– Jeg tror vi er i ferd med å se endringer, selv om det kun skjer her og der. Jeg var nettopp i studio med en artist som spiller inn et album på den konvensjonelle måten, og det blir etter alle solemerker fantastisk. Samtidig hører jeg svært god musikk som blir skapt under helt andre forutsetninger – Angel Bat Dawid tok for eksempel opp sin siste plate på iPhone – eller musikk som blir distribuert på uvanlige måter. Albumet på førti til seksti minutter er standardformatet enn så lenge, men flere artister utforsker digitale singler, EP-er eller en serie med videoer. De eksperimentene kan bare føre gode ting med seg. Jeg er ikke sikker på om det er en løsning på noe som helst vis, men det tyder på at artistene og “bransjen” er åpne for nye ideer.

Du skriver en del om det å covre nytt materiale. Det går igjen i kapitlene om Brad Meldhau, The Bad Plus og også når du skriver om Robert Glaspers tolkninger av J Dilla-beats. Og det virker for meg som om den tradisjonen har en spesiell rolle i jazz som en amerikansk kunstform – det skjer også i andre scener, men mitt inntrykk er at for en artist som Meldhau handler det om noe mer. Om en tradisjon hvor man knytter sammen forskjellige løse tråder i den amerikanske musikktradisjonen og fortoler det. Hvordan utvider jazzens standardrepertoar seg i dag – og hvorfor er det viktig?
 – Det er en viktig forskjell mellom de to scenarioene du beskriver. Det å utforske jazzens slektskap til andre musikkstiler, for eksempel gjennom Dilla-beats, elektroniske teksturer eller ha enn det måtte være, er sånn musikken er for mange artister i dag. De ser på jazzen som porøs og tilpasningsdyktig, uten definerte grenser. Repertoar er et annet spørsmål. “Standardlåter” betyr ikke så mye som de pleide å gjøre, siden fokuset hele veien er på original musikk. Samtidig er det å fortolke nye gjenkjennelige låter alltids en god måte å utvide lytterskaren på.

Jeg ble slått av et Vijay Iyer-sitat i boka: “With Mutations, and with all of my music, I am interested in probing this loose constellation of concepts: change, stasis, repetition, evolution, attraction, repulsion, composition, improvisation, noise, technology, race, ethnicity, hybridity” Det kunne jo vært en erklæring fra musikere fra en rekke forskjellige sjangere. Det å utforske etnisitet og endring, sammensatte identiteter, er for eksempel sentralt i moderne R&B, hip hop og så videre. Hvilken rolle spiller spørsmål knyttet til identitet i jazz i dag? Og har det endret seg? Du snakker om et “virvar av tilpasning til omstendighetene” blant dagens musikere. Endrer det måten de ser på seg selv og hva de driver med?
– Jazzmusikere har alltid ønsket å uttrykke seg selv, det er en av styrkene til musikken. Men hvordan spørsmål om identitet preger den nå for tiden, gjenspeiler også ting som skjer ellers i samfunnet. Så ja, det har endret seg. Nå generaliserer jeg, men jeg tror at “virrvarret” du siterer utgjør en endring i mange artisters selvoppfatning. Se på hvordan mange musikere omtaler sitt eget arbeid som noe annet enn “jazz”. Nå for tiden er det blitt et svært personlig spørsmål. Men heller enn å se på det som en identitetskrise for kunstformen, tror jeg det er en sunn granskning som foregår. Vi ønsker jo at musikerne er seg selv, fullt og helt.

Jeg er nysgjerrig på bakgrunnen din. Hva gjorde at du ble interessert i jazz, og var det en jazzscene på Hawaii? Er det det i dag?
– Foreldrene mine var i underholdningsbransjen, og jeg vokste opp blant musikere. Da jeg var liten, spilte jeg trommer og sang. Denne musikken traff meg i de tidlige tenårene, og jeg dykket ned i historien og litteraturen om den på egen hånd. Det fantes et lite, sammensveiset jazzmiljø i Honolulu, som har vokst siden den gang. Jeg jobber med å skrive mer om det, siden det er en historie mange ikke kjenner til.

Hvis du skulle kommet med en ny utgave av Playing Changes om en ti års tid – hvilke kapitler tror du må føyes til?
– Den siste tiden har jazzmiljøet hatt en seriøs og åpenhjertig diskusjon som handler om likestilling for kvinner og ikkebinære musikere, og jeg er veldig interessert i det, særlig siden det ikke bare resulterer i en institusjon som Berklee Institute for Jazz and Gender Justice, men også sterke kunstneriske ytringer fra enkeltindivider. Jeg er også klar over at boka har et perspektiv som er sentrert rundt New York, og det hadde vært interessant å utvide den rammen, ikke bare for å få med den brennhete unge London-scenen, men også gravitasjonspunkter som Oslo, Tel Aviv, Cape Town og Seoul. Det har også skjedd masse nytt i forholdet mellom nymusikk og den improviserte avant garden. Det hadde vært interessant å utforske alle disse fenomenene i større grad.

Til sist – hvem begeistrer deg mest i jazzverdenen i dag?
– Jeg blir inspirert av det som skjer nå hele tiden. Det er ingen hemmelighet at vibrafonisten Joel Ross er et eksplosivt nytt talent, og det han gjør live gjør større inntrykk enn det som har kommet på plate til nå. Cécile McLorin Salvant fortsetter å forbløffe meg – Ogresse–prosjektet hun har sammen med Darcy James Argue ble nettopp spilt inn, og jeg ser frem til det kommer ut. Jeg blir begeistret av måten cellisten Tomeka Reid stadig nærmer seg begivenhetenes sentrum. Jeg liker også veldig godt det Gard Nilssen har gjort med sine band, og det Tyshawn Sorey gjør på alle fronter. Dette året får vi minst to strålende nye album fra gitaristen Jeff Parker, et soloalbum og en skive med Chicago Underground Quartet. Jeg kunne fortsatt i evigheter.  

 Grammy til Stoken!

Foto: Morten Lindberg

Det var Grammy-helg borte i Junaiten sist helg, og omsider ble det pris til norsk musikalsk kultur&næring a/s. Men det var ikke Alan Walker, Aurora, Astrid S, Highasakite eller noen av disse andre popfolkene man hører om over alt hele tiden og som skygger for alt det andre som foregår med utgangspunkt i Norges land. Nei, det ble Ståle Storløkken og Trygve Seim, gitt! Og ikke minst Trondheimsolistene og Nidarosdomens jentekor ledet av Anita Brevik, og Petra Bjørkhaug på orgel. Og selve prismottakeren Morten Lindberg, da, lydmennesket med et av de mest utviklede par ører som har eksistert, og som vel hadde verdensrekord i antall nominasjoner uten utelling før denne gang. «Immersive audio», heter kategorien de var best i, og det er klart at det er en teknologisk utvikling rent audielt her som mange kanskje ikke har utstyr til å få full utnyttelse av. Men selv med en råtten stream som gir enda flere ufortjente dollars til Daniel Ek og kompani, er det en immersive opplevelse å lytte til Lux. Det er gripende og rystende vakkert, med ambiensen fra Nidarosdomen som gir en slags historiens romklang. Kirkeorgelets brumlen kniper godt tak i nakkeskinnet, og Seims saksofontriller renner sakte ned bak trøyen som lindrende vanndamp mot tørr rygg, og dødsmessen, slik den trøndelagbaserte briten Andrew Smith har omgjort Requiem her, tar i seg barnets rolle i det hele, og med hendelsene på Utøya i 2011 som et guffent, men fortsatt dagsaktuelt, bakteppe. Musikk er mer en næring, det er viktige opplevelser, og et godt forslag for helgen, når roen eventuelt skal senke seg, er å la seg drapere av musikernes og Lindbergs skaperkraft på denne innspillingen. Du skal ikke sove, du kan finne en mening.

Den direkte kontakten med vibrasjonen i strengene er en fantastisk følelse

Foto: Kalle Punsvik

Håvard Stubø fra Narvik kommer fra en av de stolteste jazzslektene i landet, og gjør ikke skam på sin ætt. Nå straks, neste uke for å være nøyaktig, kommer den fjerde utgivelsen med kvartetten som bærer gitaristens navn ut i strømmetjenestens ubarmhjertige tegnverden.

Men det finnes andre muligheter for å høre bandets fyrige, undersøkende og vakre jazzmusikk. Det er klart det blir de tre adjektivene som må hentes frem når bandet ellers består av Torbjörn Zetterberg på bas (han kommer straks med albumet Are You Happy?!! på Moserobie), Håkon Mjåset Johansen på jazztrommer, og Knut Riisnæs som Knut Riisnæs.

Foto: Kalle Punsvik

Kautokeino Undercover heter skjønnheten, og den kan besiktiges i LP-format (og innhandles) allerede i morgen lørdag på Herr Nilsen i Oslo, da både de og vi er så heldige at de skal spille konsert kl. 16, den gode timen. Vi strakte ut en kommuniserende hånd tidlligere denne uken, midveis i kvartettens norgesturné.

Men hallo! Godt å høre gitaren din på plate igjen, og det skal bli vel så godt for sjela og kroppen å dumpe ned i en forhåpentligvis ledig stol på Herr Nilsen og høre på bandet ditt på lørdag. Hva er det med gitaren som fascinerer deg mest innenfor jazzuniverset?
— For meg er det mest interessante med gitaren at den er et mysterium. Jeg begynte først med piano i åtte-ni-årsalderen, men det lå ikke for meg. Da jeg begynte å spille gitar et par år senere falt ting på plass med en gang. Gitaren er et veldig ulogisk instrument — et skikkelig rotebol, og man må liksom prøve å finne sitt eget system i det villniset den er. Dette tiltaler meg veldig, og jeg snubler stadig over nye klanger og muligheter.  Og så er det noe med det at man former tonen med fingertuppene – den direkte kontakten med vibrasjonen i strengene er en fantastisk følelse. Det å ha et personlig sound, og å leite etter min egen stemme på instrumentet har alltid vært det viktigste for meg.

Det er ofte lett å seg seg bakover i historien etter forbilder, men hvilke nye gitarister er det vi bør få ørene opp for, og hvem er størst for deg av musikere i kø nyere tid?
— Jim Hall og John Scofield er to av de største for meg, sammen med Wes og Hendrix, men jeg hører på mye forskjellig musikk, og ikke så mye spesifikt på gitarister, selv om jeg selvsagt har hørt veldig mye på gitarjazz. Julian Lage synes jeg har en veldig friskhet i spillet og et personlig sound. Jeg digger også Reine Fiskes spill, han har alltid så bra sound. Ellers tenker jeg at det er utrolig mange bra folk som kommer opp hele tida her i Norge, og at jeg er glad for å være en liten del av den bemerkelsesverdig rike norske jazzscenen.

Bandet ditt består av mer eller mindre jevnaldrende, strålende musikere. Og så Knut Riisnæs, da. Hvordan var det han kom med i bandet, og hva er det som er så fett med spillestilen hans?
— Knut er jo en som virkelig har vært med på å prege norsk jazz i en mannsalder. Så da han spurte om jeg kunne være med på et par jobber med hans kvartett i 2008 var det selvsagt stor stas for meg. Jeg hadde lenge hatt lyst til å sette sammen en kvartett i eget navn, og jeg ble enormt fascinert av Knuts spill – han er sprell levende, alltid utforskende og nysgjerrig, samtidig som man kan høre hele jazzhistorien i spillet hans, noe som gir en sjelden tyngde. Han er dessuten intenst lyttende, fleksibel, og en utrolig bra fyr på alle vis.

De er da ikke så verst de andre heller?!
— Håkon og jeg har spilt sammen nå og da siden studiedagene på jazzlinja i Trondheim, og Torbjörn og jeg møttes gjennom Jonas Kullhammar, som jeg har spilt mye med i et band som heter Jupiter.  Da jeg satte sammen kvartetten min i 2009 prøvde jeg å tenke på hvilke musikere som kunne passe sammen, og som kunne skape kontraster og utfylle hverandre musikalsk. Håkon er jo et fyrverkeri, en utømmelig energikilde og en helt utrolig solist, samtidig som han har en veldig følsomhet i spillet og er en skikkelig team player. Tobbe er en stor komponist og et spirituelt menneske. Han har virkelig «edge» i basspillet og et veldig sterkt nærvær på scenen. Han var med på et par jobber med meg og Håkon med et annet band, og jeg merket at de to utfylte hverandre spesielt godt, både som mennesker og musikere. Jeg synes i all ubeskjedenhet at det ble en bra match, og det er vel noe av grunnen til at vi nå er aktuelle med vår fjerde plate.

Fire flate pannekaker, det er bra. Hva er det som du vil huske mest fra innspillingen av denne siste plata?
— At vi hadde veldig bra flow, kanskje fordi innspillingen kom rett etter en turne med det samme, nye repertoaret. Jeg trodde kanskje det ville bli nødvendig å gjøre to dager i studio, men i et veldig bra studio som Rainbow, der arbeidsforholdene er bortimot optimale, og med et band i toppform, var det liksom bare å spille på. Det var vel kun et par låter vi gjorde mer enn ett take på.

Dere er og har vært på en kjapp turné denne uka. Hvordan har det gått?
— Ja, vi er på en sju-jobbers runde i Norge i forbindelse med slippet av den nye plata. Bandet er på et veldig bra sted nå, det kjennes lett å spille, og responsen fra publikum er veldig positiv.  Så er det jo også sånn at det å turnere Norge i januar kan by på litt utfordringer: Vi klarte ikke å lande i Hammerfest på tirsdag på grunn av altfor mye vind, og måtte dessverre avlyse jobben. For meg som har lett flyskrekk var det ikke så gøy å sitte og riste gjennom gjentatte mislykkede landingsforsøk i bekmørket i full orkan, men det er jo sånt som kan skje. Heldigvis skjer det veldig sjelden.

Du utgir plater på ditt eget selskap Bolage, drevet sammen med Tord Krogtoft (les forresten mer om Bolage i Johannes Røds serie «I Godt Selskap» i Jazznytt herom året). Mange spør seg om det er noen vits å gi ut plater lenger, «ingen» vil tilsynelatende ha dem, det blir lite inntekt på streaming og så videre.  Hvorfor orker man?
— Av flere grunner. Det å lage et album er jo en annen prosess og en fundamentalt forskjellig kunstform fra det å spille konserter. Man må tenke på en litt annen måte, raffinere og destillere uttrykket. Og den jobbinga får man veldig mye igjen for når man spiller konserter. Som jazzmusiker er det jo ofte sånn at man møtes rett før gig og øver litt på soundcheck, sånn for å huske låtene. Plateprosessen blir en slags oase, en måte å få jobbet skikkelig i dybden med materialet og bandet på.  Det å lage en plate er jo også en måte å tvinge seg selv ut av stillstand på — man må jo skrive nytt materiale og på en måte finne opp seg selv på nytt som band.  Også er det jo rett og slett veldig gøy å presentere ny musikk for folk.

Og det er jo veldig gøy og variert musikk på denne plata. Men jeg lurte på noe, hva handler låten «Kapten Broo» om, montro?
— Kapten Broo er rett og slett en hyllest til den svenske trompetisten Magnus Broo.

Tenkte vi det ikke. Det er endel om ham i denne utgaven av NTT, Og jeg trenger litt veiledning mht hva «Láhpoluobbai» dreier seg om. Har det noe med profesjonelle løpesko å gjøre?
— Lahpoluobbal er et sted i Finnmark, midt mellom Karasjok og Kautokeino. En liten samisk bygd midt oppe på sentrale Finnmarksvidda, med et litt artig klingende navn på et utrolig vakkert sted.

 

Verdens undergang er her! Sundship skal redde landet med musikk

En masseutryddelse har tilintetgjort store deler av menneskeheten. Romskipet Sundship har stått ubemannet i mange år og nå vil 19 modige sjeler igjen bemanne skipet i et siste forsøk på å redde menneskeheten fra total utryddelse.

Dette er premisset når nitten studenter fra den meget viktige Sund folkehøgskole setter ut på en lang norgesturné, for å spre musikalske gleder og gi innsikt som kan redde landet.

Det omfattende bandet Sundship bringer musikalske og visuelle ideer utfra tanken på verdens undergang. Inspirert av blant annet frijazz, jazz-rock, psykedelia og 60-tallets space-age, og sikkert også nyere norske vidunderartister som Billy Meier og Broen, blir vi etter sigende, og forhåpentligvis, dratt med på en  intergalaktisk reise gjennom verdensrommet, og sammen skal vi utforske ukjente planeter.  Det begynner på Inderøy VGS mandag den 3. februar, og ender på Chateau Neuf den 14 februar. Med tanke på de Sund-elevene vi såvidt møtte på sommerens Moldejazz, for eksempel trombonisten Emil Bø, har vi faktisk god tro på fremtiden.

Out of my brain on the 5: 15 med Atomic

Det var et øyeblikk under søndagens konsertforestilling med kultbandet When ute på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden at jeg omsider klarte å oppnå closure etter en meget heftig uke med Atomic-konserter. Konserten var kl 16, en time før stengetid på avslutningsdagen for den enorme utstillingen The Great Monster Dada Show, full av slående verk og visuelle henvendelser, der det absurde og det alvorlige var i stadig dialog. Slik var det også med musikken til When, i den stappfulle Studio-salen der så mye viktig musikalsk kunst har oppstått siden senteret åpnet for litt over 50 år siden, to mennesker som satt ved et bord i halvmørket og trykket på knapper og hadde en gitar på fanget, intense lydlandskaper som var underlig vakre, om enn dystre, og vi satt der pent og pyntelig og nøt de kunstneriske strategiene deres, mens det dundret visuelle collager og klipp på det store lerretet bak dem. Øyeblikket jeg snakker om var da de to havnet inn i et meget rystende industrial techno-groove, og filmen på veggen viste noe underlig tiltrekkende bilder av biler som ble kvernet opp. Da var det to menn i salen som ikke klarte holde seg lenger, de reiste seg opp med sine Ulver-aktige frisyrer og skjegg, og stod alene blant alle oss sittende og digga det bare helt jævlig rått, pumpet nevene i været og nøt! Og det er sånn det skal være, og det var slik det var, da Atomic omsider satte igang med «Boom Boom» som siste ordinære låt i 15nde sett på den 5e dagen med konserter. Det var frihetens øyeblikk, kronen på verket etter en sosial og kunstnerisk opplevelse som er oppe der med alt jeg har opplevd. Store ord, men det var slik det var. Rutinene vi rakk å legge til oss under de fem lange kveldene, var små ledd i oppgaven vi ga oss selv med å forsøke å bygge en annen verden for en liten periode. Det var ikke snakk om å gå glipp av noe, selv om viktige oppgaver ventet hjemme, på jobben, eller i ens dagligliv. VI hadde funnet kjernen. Ingen som var tilstede, og det holdt å være der én gang, så på dette som bare en konsert. Det var en markering av det som trengs for at vi holder oss oppe. Ikke bare lyd og tekstur, men opplevelsen av samarbeid, av individuelle ferdigheter, og fellesskapet som dannes med og i publikum. Ordet jeg leter etter er nok håp — og vi fant det! Helt utrolig at det går an. Jeg ropte på «Feffe!» én gang, den eneste låten jeg hecklet om var «Two Boxes Left», men ellers satt eller sto jeg i ro, og i total balanse med livet og elementene. Da «Boom Boom» gikk på, som ikke er min favoritt men en viktig symbollåt for bandets historie, ble det så rowdy og intens stemning i salen, og det var slik et kok, at jeg måtte kontrollere impulsen til å knuse halvlitersglasset i pannen i pur ekstase. Jeg har brukt nesten 20 år på å lytte til og skrive om Atomic, og det er med det et av de viktigste elementene i min historie som musikkmenneske. Herfra og ut skal blogghalvdel Roshauw ta Now’s The Time-leserne med på en undersøkelse av hva i huleste det var han, vi og dem var med på denne uken. Vel bekomme.

Foto: Ragnhild Menes

Mandag   

Første sett
Nära Grensen / Wolf Cage / St. Lureplass / Barylite

Banalt eller betydningsfullt, skitt samma, for meg handler musikk alltid, på en eller annen måte, om tid. Jeg tenker på måten enkelte låter gir gamle minner en sorts fasong, jeg tenker på måten den simpelthen får tiden til å gå – noen ganger fortere enn andre ganger, for eksempel i et rystende konsertsett. Jeg tenker på musikere som har god eller dårlig time, jeg tenker på hvordan den gjør at vi i øyeblikk kan føle at vi føler nåtiden ekstra sterkt, sånn som navnet på denne bloggen antyder, jeg tenker på hvordan den tar fremtiden på forskudd og ikke minst tenker jeg på hvordan vi baler med at musikk som betyr noe for oss gradvis blir eldre – helt til tidsavstanden mellom oss og den er like stor som unnfangelsesøyeblikket til musikken og et eller annet punkt tilsynelatende designet for å få oss til å føle oss gamle og grå.

Vanligvis følger alt dette oppskrifter som vi er vant med. Vi har en viss idé om åssen 3 eller 10 minutter føles, selv om vi lar oss overraske, vi har en formening om favoritt-konsertlengde, vi har en omtrentlig forestilling om hvordan musikk låt for ti og tyve og tredve år siden, og så videre. Vi vet hva vi syns er fort, og vi vet hva vi syns er sakte.

Men en gang i blant kommer det tilfeller hvor følelsen av tid settes på prøve, plutselig har vi ingen gode målestokker. Jeg minnes med glede og en viss utmattelse øyeblikket mellom tretimers- og firetimersmerket i The Source of Christmas i forifjor hvor jeg resignert tenkte med meg selv “nå er jeg liksom ikke på konsert lenger, nå er det bare her jeg er, kanskje jeg til og med bor her nå, jeg vet ikke riktig”. Her jeg sitter nå, kan jeg – med nød og neppe – huske forvirringen jeg kjente på forrige mandag da jeg forsøkte å finne ut av hvordan jeg egentlig trodde det skulle bli å oppleve 15 sett med musikk fra Atomics katalog over fem dager – tre hver kveld, cirka fem låter per sett, alt materialet spilles én gang før man forflytter seg videre.

Det er jo så enkelt at dette rett og slett aldri skjer ellers. Når skulle det vært? Trommeslager, Blow Out-arrangør og Atomic-fan Ståle Liavik Solberg funderte om det kanskje kunne være noe Bruce Springsteen fant på hjemme i New Jersey i anledning en femogsekstiårsdag eller noe sånt – men bortsett fra det hypotetiske eksemplet er det vanskelig å komme på gode sammenligninger. Det er så mange forutsetninger som skal til – du må ha en viss type band og en viss lyttertype for at det skal fungere, du må også ha en viss type materiale av en viss lengde og ikke minst et visst type sted, og alt dette kommer jeg tilbake til, det eneste poenget jeg har lyst til å si her og nå er at det tydeligvis er veldig vanskelig å vite hvordan man skal gripe an første sett av femten sett.

Er det i det hele tatt første av femten jeg skal se på mandag, eller er det første av tre den kvelden? Tilsvarer det de første ti-femten minuttene i en normal konsertopplevelse? Innebærer det i så fall at ekstranumrene vil fylle tre sett, må vi holde av lørdagen også, som en kompis spør om seinere i uka? 15 ganger 45 minutter er ganske mye tid, hva om man rett og slett går lei av Atomic, eller jazz, eller musikk underveis? Faen heller, hva om noen i bandet går lei? Hva om Magnus Broo, 7 timer ut i foreteelsene åpner øynene, setter fra seg trompeten sin og sier “folkens – dette har vært fint. Jeg er glad for tiden vi har hatt sammen. Fredrik, Håvard, Hans, Ingebrigt – dere er fantastiske. Men nu åker jag hem.”

Det var lett å overtenke Atomic Total, lett å kjenne på en spenning eller til og med nervøsitet ute i bakgården på Hærverk mens bandmedlemmer summet frem og tilbake med tykke notemapper, som om de er skuespillere i en farse om et eller annet håpløst byråkrati. Om noen av dem hadde mistet en sånn mappe i bakken hadde vel konserten blitt utsatt med en times tid. Det er et eller annet i lufta, altså, en trykket stemning og når blogghalvdel Audun kommer spør jeg ham om han også er litt nervøs. “Nervøs? Jeg? Tenker du på Norge?” spør han.

Det er sant, det, dagen i dag har den stilige datoen 20.01.2020, som kun er litt tegnsetting fra å være 2001-2020,  tidsspennet Atomic har gitt ut sine album i. I dag har Fremskrittspartiet bestemt seg for å gå ut av regjering, jeg skal ikke dvele noe videre med det, bortsett fra å nevne at mandagen var full av teorier om hvem som tapte og vant på den slags, og det viser seg at det beste er å enten sitte eller ikke sitte i regjering – for da kommer man nemlig i regjering, eventuelt ikke, det kommer litt an på. Nei, sier jeg, jeg tenker i grunnen ikke på Norge akkurat nå, jeg tenker på mikrokosmoset, oss som skal på denne konserten og de som skal spille den. “Det går vel bra. Verre med det andre. Det kommer til å bli et slitsomt år,” sier han.

Foto: Tord Krogtoft

Inne på Hærverk spiller de – som de gjør så ofte at det er i ferd med å bli en klisjé a la Apocalypse Dudes på Patagonia eller Marquee Moon før den ble pensjonert på Revolver, Journey in Satchidananda av Alice Coltrane. Men denne kvelden er det som om man plutselig hører noe mer inni musikken, en tynn, dempet trompetstemme langt baki der. Jeg hadde ikke lagt merke til den trompetisten før. Jeg hadde heller ikke lagt merke til hvor mye trompetisten minnet om Magnus Broo. Så kommer den svenske trompetisten ut fra utstyrsrommet som ligger innafor den lille scenen på Hærverk, bandet er etter hvert klart.

“Ett, två, lycke, til”, sier saksofonist Fredrik Ljungkvist, akkurat sånn som han også gjør på innspillingen av den aller første låta på Feet Music, “Nära Grensen”. I utgaven av NTT som kom før residencyen starta nevnte Hans Hulbækmo at de også startet øvingene med nettopp denne låta. Et sted må man jo starte, hvorfor ikke med en munter beskjed og en lykkeønskning – til folk både på og av scenen, må man anta.

Etter den muntre åpninglåta kommer “Wolf-Cage” fra There’s a Hole in the Mountain, og med det er på en måte det sentrale motsetningsparet i Atomics katalog etablert – trivelig og glup såkalt moderne jazz i det ene hjørnet, en bejazzet og til tider uvøren take på modernistisk klassisk musikk i det andre. De to låtvalgene retter også et nokså ærlig søkelys på motsetningene vi sikkert må venne oss til resten av uka – mellom ting som nettopp lever og bobler i uperfeksjonerte tilstander og mer utførlig skrevne partiturstykker som noen ganger sikkert skinner litt mer om man kan øve fokusert på dem. Jeg hørte innspillingen av “Wolf-Cage” da jeg kom hjem, og det var nok et litt annet beist. Samtidig kommer “Barylite” senere i settet, en Ljungkvist-komposisjon hvor de intrikate arrangementene lever godt med det påregnede rufset. Dette kan jo faktisk gå.

Andre sett
ABC 101 B / Toner från förr / Sanguine / King Kolax / Hyper

Det finnes en flott og kort prosatekst som heter Sum, skrevet av hjerneforsker David Eagleman, og som handler om hva som skjer etter at vi dør – vi gjenopplever hele livet vårt, men i en ny rekkefølge: Alle øyeblikkene som tilhører samme kategori, kommer på rekke og rad, ferdig sortert.

“(…) Syvogseksti dager på å være knust av hjertesorg. Fem uker på å ha kjørt seg bort. Tre dager på å beregne tips. Femtien dager på å tenke på hva du skal ha på deg og ni dager hvor du later som om du skjønner hva de andre prater om. To uker hvor du teller penger, atten dager hvor du stirrer inn i kjøleskapet. Fireogtredve dager hvor du lengter. Seks måneder bare på reklamer. Fire uker på å sitte i dype tanker og lure på om du kunne brukt tiden din på noe bedre. Tre år på å svelge mat. Fem dager på å manøvrere glidelåser og knapper. Fire minutter på å lure på hvordan det hadde vært om ting hadde hatt en annen rekkefølge.

I denne delen av det hinsidige ser du for deg noe som ligner på livet du har hatt på jorden, og tanken er vidunderlig: Et liv der alle tingene som skjer er delt opp i små porsjoner, der øyeblikk ikke varer, der man opplever gleden av å hoppe fra det ene til det andre, som et barn som trår på glohet sand.”

Det finnes mange måter de kunne organisert denne uka på, antar jeg. Den kunne for eksempel gått over seks dager, slik at det ble to albums materiale per dag – men denne fremgangsmåten utgikk fordi bassist Ingebrigt Håker Flaten skulle i nittiårsdagen til moren sin. De kunne sortert låtene etter album, alfabetisk, etter lengde, fra antatt lengst til antatt kortest eller omvendt, de kunne sortert etter komponist, etter Atomic-låt-kategori, en hel kveld viet “sydlandsk”, en annen til “kjappe låter med utstrakt bruk av tegnspråk på scenen”, én til “Håvard goes to Darmstadt”, én til “Skogholt i grensetraktene” og så videre, de kunne kanskje basert hele uka på requests og tatt sjansen på at lokaldemokratiet i Hausmanns gate fant en vei ut av det.

De har ikke valgt noen av delene. I stedet forflytter de seg mellom alle de ulike bitene av katalogen, på tvers av album og utgivelsestidspunkt og på tross av øvingstid, husk og kompleksitet. Utover uka vil det føles som om bandet liksom kretser rundt sin egen kjerne, noen ganger i store ellipser, andre ganger helt inntil vantet, det er vanskelig å på noe tidspunkt liksom si der har vi dem, men bildet blir stadig rikere, av hvilke låter som føles sentrale, hvilke som kanskje virker mer perifere, hvilke som står klarere frem i dag.

Mellom noen sett kan det hende det er lavmælt mumling ute i bakgården om et eller annet man legger merke til, en egenskap i lyden deres som plutselig fremsto klarere i de foregående femogførti minuttene. Én ting er hva bandet tenker med å gjøre denne øvelsen – men som publikummer gir det mening å se på det som en måte å låse opp hele katalogen, også de tingene man ikke har tenkt på på lenge.

“Toner från Førr” fra Boom Boom er en av de jeg husker godt, og som jeg også har hørt på rett før uka, blant annet fordi Hans nevnte den blant sine 5 Atomic-favoritter med Paal Nilssen-Love bak trommesettet. Det er en låt hvor mye kretser rundt nettopp trommene, og som på mandagen blir dratt inn i et landskap som er nærmere Hans – mer rekvisita, bruk av shakere og merksnodigheter. Det blir også en av de få gangene jeg virkelig sitter og sammenligner – det er ikke det det skal ende opp med å handle om. Så dukker en låt som “King Kolax” fra Retrograde opp, tilegnet trompetisten med samme navn som på et tidspunkt hadde John Coltrane i bandet sitt. Og det er merkelig, for den er liksom bare en fornemmelse fra dypt nede i hjernebunkene et sted, men den låter samtidig svært velkjent, siden slektskapet mellom låtas gyngende eller kanskje humpete groove og ting jeg har brukt svært mye tid på å se live de siste årene, som Skadedyr, virker fullstendig åpenbart – uten at jeg klarer å sette fingeren på akkurat hvilken låt det er de spiller som føles sånn. Er et nytt preg låta har fått, låt den annerledes før? Når jeg leter den opp på plata etter konserten virker det ikke sånn. Så det er også en ting musikk kan gjøre, antar jeg – å få hjernen til å innbille seg at inspirasjon faktisk kan reise bakover i tid.

Tredje sett
Painbody / There’s a hole in the mountain / Sinusoidal Arches / Bop About / Stuck in Stockholm

Det er ikke direkte overraskende å se et flygel oppe på Hærverk-scenen, for stedet har såvidt jeg husker fått inn den slags før i forbindelse med svært viktige konserter med The Necks, og det står jo et annet piano der til vanlig også, de har en ganske sweet deal med Aspheim, visstnok, som bidrar til å gjøre slike galmannsprosjekter mulige. Og det er et formidabelt syn, altså, misforstå meg rett.

Trommesettet og alle ekstradelene er plassert ved vindeltrappen ned mot de nedtaggete toalettene, ytterst på scenekanten står de to blåserne og inneklemt ved snuten til flygelet står det en bassforsterker, som ikke blir brukt til annet enn å legge bassist Ingebrigt Håker Flatens tjukke notebunker på. Det er i det hele tatt svært lite forsterkning av bandet, det er ikke så mye som trengs i rommet – og den lille som er har tydeligvis en innlagt forsinkelse på en liten brøkdels sekund som gjør at man knapt merker at den. Akkurat når det kommer til bassen, er det et valg folk reagerer litt forskjellig på. Til tider, når det virkelig koker, eller han spiller et av bandets distinkte, svære riff, kan det være vrient å høre ham hvis man sitter uheldig til, selv om man i høyeste grad ser ham. Lyden av ham blir som en dypvannsfisk som plutselig dukker opp mot overflaten, når han spiller solo eller i mindre kombinasjoner fyller han jo rommet. Det siste er kanskje noe av poenget også, at den aldri skal låte for høyt, selv da.

For dette er jo i noe de kan gjøre noe med – når fredagen kommer, Hærverk er utsolgt og rommet får en helt annen akustikk, er bassen også høyere ut, det må den være, men ellers i uka råder et estetisk valg det er fullt mulig å være uenig med, og som kanskje handler om at Atomic er et akustisk band og at en akustisk bass er et instrument som tross alt kan bli overdøvet når det foregår som verst. Det er i grunnen sånn jeg alltid har tenkt på Ingebrigts sound også, i den særegne kombinasjonen med Paal Nilssen-Love har det noen ganger vært som om lyden av bassen hans ligget og brumlet et eller annet sted inni trommene, gode rytmeseksjoner skal jo gjerne føles som én organisme ifølge klisjeen, men i øyeblikk har det virket som om de er ett instrument, at bassen hans er en slags sjelden melodisk tromme som dundrer og går noe voldsomt sammen med de andre tingene det slås på. Jeg har også assosiert valget om lavt eller akustisk volum til måten han har valgt at bassen skal låte når man virkelig hører den også, et bestemt skritt vekk fra den syngende og tydelig definerte pickup-og-stålstrengs-estetikken hvor særlig lyse toner låter mwhah-ete, og mot en mer naturalistisk, til tider dumpere mikrofon- og tarmstrengs-lyd.

Akkurat det basslydvalget har svært mye å si for hvordan et akustisk jazzband låter, og jeg opplever at brorparten av bassistene på den norske scenen foretrekker å ha det litt som Ingebrigt, i den grad at det ville føltes litt oppsiktsvekkende å støte på en ny kontrabassist som låt på den samme nesten fretless-aktige pickup-lyden folk som Arild Andersen, Miroslav Vitous eller NHØP foretrakk på 70 eller 80-tallet. Oppsiktsvekkende – og kanskje også forfriskende, når jeg tenker på det.

Den første dagen er uansett gjenstand for litt skruing og grubling, det er en feed som ligger og truer hver gang han slår an en åpen a-treng, den nest dypeste – se, da hører man instrumentet. De strever litt med å bli kvitt den. Noe av prosessen i løpet av en sånn uke er også å gradvis løse opp i disse knutene for Hærverks lydmann Jens Ole Bjerkan, som diskuterer hvordan det låter med bandet og andre tilstedeværende mellom settene. Det låt nokså trangt eller rotete på starten av første dag – men etter hvert som de tre settene skrider frem, er det som om lyden gradvis åpner seg. Det handler ikke nødvendigvis bare om det lydmannen gjør med små justeringer av frekvenser og nivåer bak miksepulten som står klemt inne ved bardisken, jeg tror det handler om at bandet blir mer og mer vant med rommet, at de spiller seg inn i det. Hvilket er en prosess jeg ikke har en helt god forklaring på, det handler vel om bittesmå bevisste eller ubevisste dynamiske valg å gjøre, både hver for seg og i samspill, og det kan lett låte litt mystifistisk ut, som noe det går an å avvise blankt, og det eneste svaret jeg har til det, er at jeg har sett og hørt det skje haugevis av ganger.

På samme måten som lyden i et instrument får deg til å spille på visse måter, blir lyden i rommet også noe man spiller på, og sånn føles det i tredje settet til Atomic. Det går seg til – inntil det hele får en dramatisk slutt under siste låta “Stuck in Stockholm”, som inneholder et uimotståelig, luntende riff som jeg sitter og tenker faktisk inneholder låttittelen, “ba ba ba ba doooo ba ba, stuck in stockhoooolm” og som Ingebrigt haler og drar i inntil stolen på bassen hans plutselig kollapser, og de fire strengene henger nedover basskroppen.

Det føles dramatisk, voldsomt, som noe man kan skade seg av. Man kan snakke med mang en gitarist om den sikkert irrasjonelle redselen for at en streng skal ryke mens du stemmer gitaren og at den spretter opp og stikker hull på pupillen din slik at alt som er der inne, sjelen og hele kostebinderiet simpelthen renner ut. Gang det med tusen, og så har du det jeg ser for meg egentlig kan skje når ting skjer med strengene på en kontrabass. Men halve bandet får det faktisk ikke med seg en gang, de fullfører den siste snutten av låta før de titter opp på Håker Flatens lakoniske mine og skjønner at noe har skjedd. Det tar vel ikke mer enn en tjue minutters tid å få bassen tilbake i operativ modus – og det er lett å tenke seg at uhellet er et slags godværstegn – det er jo en uke hvor mye kan gå skeis, mer enn vi får med oss som publikummere, men så lenge uhellene kommer til riktig tid, skal vi ikke klage. Ljungkvist og Broo drar tidlig hjem til hotellet, de vil være sharpe til dagen etter, andre blir igjen litt lengre, men kicket ligger i morgendagen. Jens Ole snakker med de andre om ting som kan bli bedre, insisterer på å komme tidlig, bli med på den lange øvingen bandet har hver dag inne på Hærverk, han mener det går an å jobbe med stemmingen av trommer, få ting til å skinne enda mer i rommet. Det var en god konsert, bevares – men vibben inne på Hærverk etter konserten handler ikke om det, det handler om at det her faktisk kan gå.

Når jeg kommer hjem er det nesten som om dagens store nyheter har forsvunnet litt i mellomtiden. Jeg kan lese at bedrageridømte Mazyar Keshvari mister retten på en shitload med godtgjørelser for å være vararepresentant, at Carl I. Hagen har pensjonert seg, at det er en tabbe i håndball-EM vi bør holde øye med og i det hele tatt. Audun hadde rett, det er nok av andre ting å bli stressa over fremover. Og det er en passende uke å stikke seg vekk på flere måter.

Tirsdag

Fjerde sett
Crux / Feets from  above / Morphemes / Longing for Martin / Accidentals

Og der får vi det, opplevelsen av hva som skjer når energien og åpenheten bandet klatret seg inn i over de to siste settene i går faktisk innleder en konsert. Balladen “Longing for Martin”, med sin både definerbare og udefinerbare svenske vibb, er et av ukens store høydepunkter, og et øyeblikk hvor du merker at hele opplevelsen blir dypere.

Vi har skrevet om denne dagen allerede, i forrige ukes nummer av NTT og det er ikke vits i å føye så veldig mye til. Poenget er jo ikke you had to be there, poenget er i grunnen at som leser av noe sånt som dette her, så har du allerede vært der – konsertopplevelsene du lagrer innerst inne.

Femte sett
Do it / Kreuzberg Variations / Db Gestalt / A New Junction / Fält Strid

Fem konsertopplevelser som er der oppe (i tilfeldig rekkefølge):

1. Niels Henning Ørsted-Pedersen Trio på Cosmopolite da stedet fremdeles lå i Industrigata på Oslo Jazzfestival i kanskje seks- syvognitti, jeg har funnet ut i ettertid at det kanskje ikke egentlig var en objektivt sett bra konsert, han sleit blant annet fælt med lyden, spilt gjennom en Trace Elliot-bassforsterker av alle ting, men det var den første klubbkonserten jeg var på og jeg fikk knapt sove etterpå.

2. Mungolian Jetsets inne på Geitmyra Parsellhager under Bønder i By’n-festivalen for noen år siden, festivalsjef Even hadde fått tak i en luftballong, altså, en helt ekte luftballong, som han ene kisen sto oppi under konserten mens augustmørket falt på.

3. Den gangen vi møtte en helt ekte trollmann som fikk kortstokken til å ta fyr og greier oppe i en steinrøys under/etter hubbabubbaklubb på Indianeröen, holy shit

4. Atomic School Days på Blå under Oslo Jazzfestival en gang på starten eller midten av totusentallet, en konsert som gjorde at jeg i månedsvis gikk rundt på Platekompanietfilialer og spurte etter albumet de spilte inn samme dag eller dagen etter, og hvor jeg kunne merke underveis i konserten at ting endret seg. At jeg måtte lytte etter andre ting, at jeg hva jeg ønsket meg av musikk ble endret, det samme ble synet mitt på hvordan energi flytter seg fra en scene til en lytter. Det ble en konsert som må ta ansvar for en rekke andre enorme opplevelser, som Henry Grimes Trio i Byorkesterets hus, Atomic et par ganger på Herr Nilsen eller for den saks skyld David Murray Trio på Hærverk i fjor.

5. Hybrisen i å møte opp med moren min og noen kompiser når dørene åpnet klokka syv eller åtte sharp på Mars for å se releasekonserten til Kåre & the Cavemens Long Day’s Flight ‘till Tomorrow og så måtte vente til godt etter tolv før supportbandet King Midas i det hele tatt gikk på scenen, det er mange peanøttskåler og soloflasker, påfulgt av det avsindige, farlige rockesjokket selve konserten var. Midas gjorde nesten sterkest inntrykk all den tid ingen av oss hadde hørt dem før, eller for den saks skyld kjente til Velvet Underground eller Clockwork Orange eller skjønte vitsen med solbriller inne eller hadde noen assosiasjoner til Berlin. Moren min og jeg ville antageligvis antatt at “Fassbinder” var en form for limstift eller ringpermer de solgte på Akademika. De hadde til alt overmål med seg en mannlig stripper på scenen – og tilfeldighetene vil ha det til at han også er på Atomic i kveld, så der har du det, to konserter på min absolutte toppliste som involverer Frode Saugestad og jeg har aldri hilst på karen.

Sjette sett
Fissures / Start Stop / Cleaning the dome / Andersonville

Musikalske opplevelser jeg håper å få med meg i løpet av året, som ikke har med Atomic eller noen av medlemmene av Atomic å gjøre: Å høre hva enn det er Jonas Cambien koker opp i studio for øyeblikket, plata til Maria Kannegaard Trio, innspilt i det fascinerende hi fi-tempelet Newtone Studios på Kalbakken, som forhåpentligvis kommer i løpet av året, Aila Trio, Solange på Øya burde jo bli en opplevelse (men sikkert “ikke så bra som på PiP” helsikke heller, sånn er det ass), Joel Ross på Moldejazz, Bagatelles-maratonet til John Zorn på samme dag, som sikkert kommer til å minne litt om stormannsgalskapen til denne uken, å få kjent på kult- og vellyd-vibbene til Snarky Puppy under Kongsberg Jazzfestival, folkefest med Lionel Richie samme sted (nei, det er ikke jazz, men visst faen er det jazzfestival), nye konserter med Karin Krog, Knut Riisnæs, Veslemøy Narvesen, Johan Lindvall, Andreas Wildhagen, Viviana Vega. Å høre mer av musikken til bratsjist Ellie Mäkelä, å endelig finne ut hvem han kisen som alltid er på de samme konsertene som oss er.

I løpet av uka kjenner jeg litt på at det er noe monomant i å prioritere dette løpet her, det finnes jo så mange gode konserter, vi velger for eksempel bort en viktig konsert som Jaimie Branch og Fly or Die samt Paal Nilssen-Love + Sten Sandell på Victoria East – etter alle vitnerapporter en strålende kveld det også. Det er et eller annet med at bandets forrige, meget distinkte trommeslager deltar på den konserten som gjør at det føles som en ekstra ladet prioritering, samme hvor rart det enn høres ut. Av en eller annen grunn blir jeg gående og tenke på en anekdote om Einar Førde som blir gjenfortalt i Frank Rossaviks biografi Stikk i Strid, som stammer fra åtti- eller nittitallet, når Førde var kringkastingssjef. Han hadde plutselig fått en ilter telefon på lørdagskvelden fra faren sin, som sa noe sånt som “Einar – jeg så deg nettopp stå og drite deg ut på TV”. “Men far,” svarer Førde, “Det var ikke meg. Det var Trond Kirkvaag i en parykk som imiterte meg.” “Nei, Einar,” svarer faren bestemt.

“No må du slutte å skulde på andre.”

Tygg på den, du.

Foto: Tord Krogtoft

Onsdag

Syvende sett
Laterna Interfuit / Invisible Cities / Alla dansar samba til tyst musik / Milano

“Vi får jo se hvor seriøse folk er med hele denne Knus Kapitalismen-greia… men det kan jo også hende vi plutselig får et Oslo hvor dette her er dønn umulig. Jeg håper ikke det.”, sier Arthur, mens han plirer inn mot lokalet fra bakgården mellom første og andre sett. Vi rakk starten akkurat, idet vi kom inn av døren får et av medlemmene – enten Hulbækmo eller Broo – applaus idet han kom opp vindeltrappen fra toalettet. De andre sto på scenen, klare til å begynne, og så gjorde de det, med det stillfarne og liksom snødekte lydteppet på “Laterna Interfuit”, åpningssporet fra det som liksom blir dagens album, Lucidity, et behagelig teppe som tidsnok ble røsket vekk av serier med stotrende stønn, merkelige ostinater, og en hel masse annet, lavmælt og bråkete om hverandre. En nokså massiv overgang å komme rett fra en forholdsvis høylytt bandøving til akkurat denne låta, og det var som om første sett ble brukt til å nullstille seg, men ute i bakgården tror jeg vi fått det til.

Det ergrer meg at virkeligheten er sånn innrettet at man må stå og lure på “hvor lenge kan dette vare” når man støter på noe som er ordentlig fint. Nå er det jo forsåvidt akkurat den ((by)kulturelle) dødsangsten der bekymringen som også førte til at NTT ble til, den er en blogg med én fot i redselen for at det ikke skal vare og en annen i den mer fatalistiske trasstanken om at, jaja, det varer sikkert ikke, men det skal da i det minste finnes litt ymse haranger man kan søke opp på Jazznytt.no og ta en titt på om man tviler på sin egen hukommelse.

Det er jo en av grunnene til å skrive om konserter, noe mange ikke helt ser vitsen med, sammenlignet med for eksempel tekster om plater – et album kan du tross alt spille om igjen, andre kan få oppleve det, sjekke om du er inne på noe eller bare prater tull, men en konsertopplevelse har allerede skjedd i det øyeblikket du skriver om den, hva slags nytte kan det ha?

Jeg ser poenget, men det finnes minst to svar, det ene er at konserter ikke bare skjer én gang, de skjer hele jævla tiden, beviselig, og det andre er at om det skulle vise seg å være en konsert som bare skjer én gang, så er det jo kanskje enda mer vits å skrive det ned.

Mer og mer har jeg uansett lurt på om det eneste prinsipielle forsvaret jeg trenger av musikkjournalistikk i noen som helst forstand, er “piss off, jeg liker å lese det, ikke ødelegg uka mi.”

Innen onsdag har jeg innsett hvor hodeløst det er å skulle prøve å skrive om en hel uke med konserter med ett band på denne måten, men er for det første som et hjørne denne bloggen tross alt malte seg inn i for leeeenge siden, både på grunn av det særskilte bandet og fordi det er en åpenbart tåpelig idé som krever uendelig med plass, og uendelig plass og idioti det er de to tingene vi lever for.

Vi er også folk som tross alt speiler alt det andre i livet gjennom musikken vi hører på, både vennskap og livsvalg forårsakes og fortolkes av ulike soundtracks, og et vennskap som Arthur og meg kan vel i grunnen gjenfortelles gjennom konsertopplevelser, noen av dem med Atomic, noen av dem for et halvt liv siden, før Arthur egentlig ble musiker, kunne leve av musikk, ble så travel at alt han rekker under denne uka er å nettopp være til stede på onsdagen.

Han er ikke den eneste, i forrige uke skrev jeg at konsertpublikumet hver eneste dag uka igjennom preges av musikere som har vokst fram i bandets levetid. Det er også merkbart at musikere og konsertpublikum som er eldre enn det har møtt opp i langt mindre grad enn det man kanskje skulle tro. Kan hende bandets appell faktisk er sånn, at femti-seksti-syttiåringer generelt ikke ser hva det er å mase med. Kanskje de ikke har fått det med seg, eller kanskje de ikke helt ville følt seg trygge på et sted som ligger inni Hausmania og som heter Hærverk i stedet for Victoria eller Herr Nilsen. De er i hvert fall ikke her.

Men det er altså musikerne og andre musikkelskere – det er ikke sikkert at alle har dette bandet helt der oppe, det kan jo i grunnen ikke stemme, kanskje noen er der fordi de føler at de nesten må innom, at det vil være irriterende å ikke ha vært der eller at det er en begivenhet av prinsipielt viktig betydning – fordi vi tross alt ønsker at band skal kunne gjøre sånne ting. Kanskje en del av dem ikke blir trukket med inn i det helsikkes kicket andre kjenner på. Det er i grunnen ikke så viktig det heller, poenget er jo hvordan alle disse menneskene møtes i musikken gang på gang, denne musikken er en såkalt sosial scene, selv når det er sitteplasser og stillhet under settene, poenget er at det å kicke på noe i fellesskap er en mektig måte å forme nye vennskap på og poenget er at det knapt finnes bedre måter å gjenopplive forholdet til en gammel venn enn å høre på musikk dere liker sammen, fordi å høre på musikk du liker rett og slett er å møte en gammel venn.

Foto: Tord Krogtoft

Åttende sett
Fifth Circle / A MacGuffin’s Tale / Major / Sweet Ebony / Re-­lee

Middle Broo. Et eller annet sted under åttendesettet er de halvveis. Settet starter med låta “Fifth Circle” fra Feet Music, fortsetter med de mer komplekse og omfangsrike komposisjonene “A MacGuffin’s Tale” og “Major” fra Lucidity, det første albumet der Hans Hulbækmo var trommeslager, før den merksnodige Fredrik Ljungkvist-trudelutten “Sweet Ebony” ender opp i et helsikkes lurveleven – er det her Hans Hulbækmo begynner å veive skrallen sin i været? Eller var det tidligere, sveivet han kanskje på den da de var halvveis? – og den rett-fram hardtswingende “Re-Lee”, som både kan høres på Boom Boom og The Bikini Tapes avslutter settet.

Én ting er at hvert sett byr på litt av alt, nye sjatteringer av bandet, det virker også som om dagene får litt ulike innramminger, enten det er en tydelig tanke bak det eller ei, og onsdagen virker som en dag hvor de ambisiøse sein-Atomic-stykkene trer klarere fram. Hvilket kanskje fører til et lite temperaturfall sammenlignet med gårsdagen, som bød på masse av den slags, men som allikevel ble preget av ballader, av ting som skrenser inn i souljazzen og så videre.

Men det ene finnes alltid i det andre i musikken deres, det er vel hovedinntrykket når man er halvveis. I intervjuet Terje Mosnes gjorde med bandet for noen år siden i Jazznytt spør han Magnus Broo hvor det musikalske hjertet hans ligger:

“Nærmest det helt frie, eller det noterte og strukturerte?
– Presis midt i mellom, kommer det blide svaret.
– Gjerne i en og samme låt?
– Ja. Jeg liker den energien. Om musikken blir for tradisjonell, vil jeg gjerne sprekke opp, og hvis det blir for mye oppsprekk, vil jeg gjerne spille en melodi. Jeg vet ikke hvorfor, men det har alltid vært sånn.”

Det er kanskje den tilbøyeligheten der, til å trekke det ene inn i det andre, som gjør at det funker å sirkle seg inn i materialet på denne måten, sett etter sett. På scenen står Broo stille, med lukkede øyne når han ikke spiller. Når han spiller, tilhører han ofte den ene delen av det Ljungberg i et NTT-intervju omtalte som en uslåelig unis, og når han ikke gjør det igjen, bryter ofte helvete løs.

En opplevelse som gjentar seg gang på gang gjennom uka, og som er en kvintessensiell Atomic-opplevelse, er lange, sprutende trompet-kor hvor rytmeseksjonen koker og Ljungberg og Håvard Wiik står for, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, en sorts actionfylt musikalsk scenografi hvor de i samspill smeller inn diverse abrupte fraser og actionbobler underveis, ting som noen ganger er forhåndsskrevne og andre ganger blir diktet opp i øyeblikket gjennom et slags system med håndbevegelser som gjør at du som lytter rekker å lure på hvordan det kommer til å låte i en takt eller to før de kaster seg ut i det.

Soloene til Broo er ikke alene om det, men det er noe med hvor tydelig rollen hans er i disse tilbakevendende strekkene, som gjør det ekstra enkelt å plukke opp hvor mye usnobbete kjærlighet til hele jazzhistorien som finnes når han spiller. Som folk også har sagt tidligere – du kan støte på øyeblikk av hundre år gammal trompetgrowling der, så er det Miles, så surkler det og tyter det av helt andre ting igjen.

Jeg blir nysgjerrig på det med håndbevegelsene underveis og spør Håvard Wiik om det – hvordan fant de fram til det, og hva er greia? Han drar litt på det, det virker ikke som at utviklingen egentlig er en historie som er verdt å gjenfortelle, han nevner en episode i Warszawa hvor en av dem kom med en upassende gest i disse kappløpene – men koker uansett det hele ned til at også håndbevegelsene handler om å hele tiden holde det interessant, å sørge for at noe nytt skal skje.

Atomic er et lite ensemble, de har aldri søkt seg vekk fra de akustiske instrumentene de spiller, aldri tatt i bruk noen effekter eller utfordret studioestetikken på noe annet vis, det du ser er det du får, på en måte. Og selv om det finnes en klar utvikling i bandets sound om man hører på platene, er bestanddelene allikevel såpass tydelig definerte at det underveis er en utfordring å holde oversikten over hva som kommer fra hvor i katalogen.

Så det gjelder sikkert å stable virkemidlene i riktig rekkefølge, å sørge for at de ulike mulighetene som finnes i de fem instrumentene og de ulike kombinasjonene av dem faktisk brukes. Det betyr at du får disse merkelige oppsplittingene av bandet underveis, at resten av bandet for eksempel også gjør lignende abrupte inntredener under en uakkompagnert bass-solo senere i uka. Andre ganger spiller de komposisjoner som inneholder flere mulige retningsvalg underveis, som fordrer at beskjeder sendes rundt på scenen om at nå går vi videre til del nummer det-og-det, og så videre. Hold det interessant. Sørg for at ting skjer.

Alt det kan sikkert høres fryktelig komplekst og tenkt ut, poenget mitt er at som lytter er egentlig effekten det motsatte. En av kveldene snakker en god venn av meg og jeg om appellen Atomic og plata Boom Boom hadde for en viss type indiekids på starten av 2000-tallet, og Wiik skyter inn at det er på grunn av coveren av “Pyramid Song” på det albumet. Jada – det er en opplagt forklaring på at bandet plutselig ble sjekka ut av mange folk på den alderen. Men i den grad de klarte å dra dem med videre, eller i hvert fall by på noe mer enn en enkeltlåt når de hadde dem, tror jeg det kan ha handlet om at musikken deres er fylt med actionfylte og sinnrike strukturer hvor det skjer en hel masse vill og fri improvisasjon innimellom, men som også følger tydelige prinsipper når musikken beveger seg inn i en overgang fra et parti til et annet.

Så du får sånne strekk hvor bandet spiller en jævlig kjapp swinggroove, så bråstopper og havner inni et sted hvor det fifles og fofles og gnisses og gnures, før grooven smeller avgårde igjen, denne gangen markant kjappere enn forrige gang. Så gjentar den samme operasjonen seg, bare med høyere turtall, og på det tidspunktet er det ikke særskilt vanskelig å følge med på hva som skjer med formen på musikken, selv om innholdet skulle være aldri så krevende eller intenst.

Andre ganger spiller Wiik, Ljungkvist og Broo soloer på tur med kortere og kortere intervaller, det er en kollisjon lytteren ser på lang avstand. Det mest åpenbare eksemplet er kanskje måten de slutter masse av låtene, med ekontante smell, landinger det nesten frister å rope tadaaa etter, og som utløser en voldsom energi og entusiasme hos publikum.

Måten improvisert musikk også unngår sånne tydelige konklusjoner og skarpe sceneskifter kan være selve appellen, jeg husker Christian Meaas Svendsen siterte Lasse Thoresen som hadde sammenlignet friimprovisasjon med å plukke multer i et gammelt NTT, noen gang har du mer hell enn andre. Å få være med på den granskningen av forskjellige muligheter, blindveier inkludert, kan være noe du som lytter plutselig føler at du trenger å oppleve en gang i blant.

På søndagen etter Atomic-konsertene ser jeg Johan Lindvall Trio spille på Kampenjazz, låtbasert det også, men der er det blant annet et nydelig øyeblikk på slutten av en av låtene hvor trommeslager Andreas Winther bare blir i låta etter at de andre slutter å spille, tar seg god tid, slår stikkene forsiktig mot de ulike skinnene og cymbalene, som om han undersøker om det er noe låt igjen. Det går an å leve for sånne små, merkelige musikalske korn, er poenget mitt.

Men det er også en ærlig sak at det finnes andre lyttertyper som synes at akkurat det der, digresjonene, avstikkerne, de åpne startene og sluttene, er helt sinnssvakt frustrerende å forholde seg til. At det skaper et skille mellom denne musikken og, vel, det aller meste av annen musikk som finnes der ute. Jeg tror at når man fant ut at Atomic på et tidspunkt hadde en merkbar appell for en annen lytteridé enn den “rene jazzlytteren”, hva nå enn det er, så hadde det med at de løste noen av de tingene annerledes.

Niende sett
Panama / Five Easy Pieces / Krilons resa / Green Mill Tilter

Wiik-komposisjonen “Five Easy Pieces” er sikkert ikke lett for bandet, men fungerer likevel som et sorts pusterom, “Krilons Resa” inneholder et av de hvasseste riffene i katalogen og en solo av Fredrik Ljungkvist som bare fortsetter å bygge og bygge og bygge, som trappen Serafin og Plym bygger ut i luften, det er ikke trangt der, her og der mellomlåtprates det om handlingen i motstandsromanen av Eyvind Johnson om Johannes Krilon som låta har hentet tittelen sin fra, om hvordan “Panama” ikke er Van Halen-låta, og forøvrig har de ikke vært på Panama, og etter konserten sitter Hulbækmo og prater med Magnus Skavhaug Nergaard om at han ikke helt vet om noe som ligner på drivet i Ingebrigts spill, på noen av de kjappe partiene føles det som om han simpelthen ikke trenger å spille i det hele tatt, og oppi alt det der er det plutselig god gammaldags kokos å få av en litt overivrig konsertgjenger som kjenner på post-postbop-trøkket.

Torsdag

Tiende sett
Roma / Den flyktiga magneten / Retrograde / Folkton / Here Comes Everybody

Det hele begynner å føles ut som et slags Groundhog Day-scenario nå, noen av de ansatte på kafeen klarer ikke å gjøre annet enn å flire når vi kommer inn døra, himler litt med øynene, deg igjen, hva var det man pleier å si om hyttegjester? At det var kjempehyggelig å ha dem der i uker av gangen? Håper det.

Det utveksles også nikk blant de som har vært her alle dagene, oppglødd prat om gårsdagen og spøking om at det etter hvert begynner å bli vanskelig å helt skjønne hvordan en dag som ikke ser sånn her ut i det hele tatt foregår. Dagene har fått egne rutiner. Når mennesket kalles vanedyr er det ikke bare fordi gamle vaner er vonde å vende, men også fordi nye kan finne på å sette seg i løpet av noen korte døgn. Men det er jo sånn her vi ønsker å ha det, sier vi til hverandre, å ja, dette er jo drømmen på et vis, å jada, det stemmer.

Altså, drømmen er ikke nødvendigvis den ekstreme virkelighetsflukten en sånn her uke i noens øyne kanskje representerer. Men drømmen er så definitivt å kunne se et band man virkelig liker spille seg mer og mer inn på én og samme scene over flere dager, kanskje flere uker. Den sitter dypt hos en viss type konsertgjengere og musikere, jeg har til gode å møte en person som liker improvisert musikk og som rett og slett mener at residencies er no forbanna drit og at det er en god ting at det hører fortiden til.

Det føles som at det henger så tett sammen med denne musikkens vesen. Tingen er jo ikke å se et show hvor man liksom får løsningen eller “ser acten” og så ferdig med det, snakkes når neste skive kommer, kicket er å følge ensembler og musikere over forskjellige konserter, bli kjent med dem, samle på små inntrykk, høre dem i nye sammenhenger, ha flaks og uflaks. På Hærverk får vi en ekstrem versjon av det, hvor man gjennom dagene kan flytte seg rundt i lokalet og bokstavelig talt få nye perspektiver på bandet. Det føles en smakebit på måten man opplevde jazz i perioder vi bare kan erfare gjennom dokumentasjon ellers.

Jeg har på ingen måte forutsetninger for å gi en fullverdig oversikt over jazzens mest legendariske residencies, men den første jeg tenker på når jeg hører ordet er Thelonious Monk på The Five Spot i 1957, da han kom tilbake på konsertscenen etter å vært forhindret fra å spille live gjennom store deler av femtitallet etter at politiet ransaket en bil hvor han og Bud Powell satt og fant heroin. Stoffet skal ha tilhørt Powell, men Monk nektet å angi vennen sin og mistet følgelig kabaretkortet, en spillelisens som dukker opp jevnlig om man leser om jazzmusikere fra den tiden, og som er årsaken til jævlig mye problemer og trakassering.

Innehaverne av The Five Spot var blant de som omsider gikk god for Monk og argumenterte for at han burde få lisensen tilbake, og resultatet var at Monk spilte seks kvelder i uka på The Five Spot over en lengre periode, i begynnelsen sammen med John Coltrane, Wilbur Ware på bass og Shadow Wilson på trommer, senere med Ahmed Abdul-Malik i stedet for Ware. I starten var de ifølge vitnesbyrd fra blant andre Amiri Baraka ikke så fryktelig bra, men hele poenget med tanken om slike lange opphold er jo nettopp hvordan ting skrur seg til – og det skjedde også til gangs.

Det ble ikke gjort gode opptak av bandet fra denne residencyen, grunnet plateselskap-uenigheter – men Coltrane og Monk kan høres sammen på et Five Spot-opptak fra 1958 gjort av Coltranes daværende kone, Naima, hvor Roy Haynes er trommeslageren. Et godt bilde av akkurat hva bandet var i stand til i 57 dukket uansett opp i 2005 i Library of Congress, da noen fant et opptak av kvartetten i perioden med Abdul-Malik og Wilson som rytmeseksjon, fra en veldedighetskonsert til inntekt for et samfunnshus i Harlem. At Carnegie Hall er et opptak man kan bli himmelfallen av, som kunne vært en av jazzens virkelig store liveskiver om det hadde kommet ut da.

I løpet av uka på Hærverk bladde jeg til sidene som omhandler oppholdet på The Five Spot i den svært lesverdige biografien Thelonious Monk: The Life and Times of an American Original av Robin DG Kelley, for å friske opp hvordan det egentlig gikk seg til. The Five Spot ble funnet av Harry Colomby, en lærer som etter hvert ble manager for Monk. “I wanted to find a place that was small,” Colomby explained. “I once drove past this place in the Village and there was a bar and I heard music. I went into it and it was the Five Spot. A place where poets hung out.” Der møtte han brødrene Joe og Iggy Termini, som drev baren og som senere hjalp til med å skaffe Monk et nytt kabaretkort. En veletablert myte om Monks opphold er at det var han som gjorde The Five Spot til sentrum i jazzverdenen, men da Monk entret scenen hadde allerede Cecil Taylor spilt der en rekke ganger, og The Five Spot var allerede et viktig møtested for kunstnere og skribenter i beat-generasjonen. Kunstnere som Willem de Koonig og Joan Mitchell, forfattere som Ginsberg og Kerouac, hang der.  “Rather, it was this world of experimental arts and letters that put Monk on a much larger cultural map. They found in Monk’s angular sounds and startling sense of freedom a musical parallel or complement to their own experiments on canvas and in verse,” skriver Kelley.

Det som er slående med hans gjenfortelling av hendelsesforløpet, er hvor tilfeldig det er at alt dette skjer. “Helen Tworkov, the club’s hat-check girl and daughter of painter Jack Tworkov, put it best: “The Terminis didn’t know who the artists or musicians were—the scene was self-made. It wasn’t like some entrepreneur said, ‘Let’s start a jazz club.’ It was all underground word of mouth.”

At Hærverk er blitt et sted for jazz og improvisert musikk er ikke tilfeldig – det har blant annet å gjøre med folka som jobber der, barsjef Marius Gustavsen booket jo en voldsom mengde godt besøkte jazzkonserter da han jobbet på Original Nilsen, på den tiden bandet vi ser nå var ungt. Men det var heller ikke ordentlig planlagt, innehaver Vegard Heskestad får i det hele tatt en perpleks mine når han snakker om måten stedet ble en nærmest hyperaktiv konsertvenue. Han skulle jo lage bar, men “det er jo så mye som skjer hele tiden, hva skal man gjøre”.

En kveld i fjor var jeg innom for å snakke med dem om et eller annet, og da ble jeg invitert til å sjekke ut en konsert de hadde samme kvelden. Det var to forskjellige band, og det siste settet var litt halvkokte greier, en hel haug med ganske høytflyvende idéer som ikke hadde fått ordentlig fasong. Jeg bestemte meg etter hvert for å snike meg hjemover innen rimelig leggetid, og ute i Hausmanns Gate møtte jeg Vegard som sto og tok seg en røyk. “Det var kanskje ikke så bra,” sa han, med en vennlig mine. “Men de spurte jo, og da kan jeg liksom ikke nekte dem å spille heller.”

Uka med Atomic kom i stand etter at bandet spilte på Blå høsten 2018, og stakk på kafeen etterpå. Det var en idé bandet hadde brygget på en god stund – så lenge at lista over stoff de måtte gjennom faktisk hadde vokst med et par album. Heskestad var ikke nødvendigvis noen overdrevent stor fan av bandet – men han likte dem, visste hva de sto for, og da et av bandets medlemmer nevnte galmannsprosjektet svarte han blankt at ja, det må vi gjøre her.

Derfra og til realitet er det en hel masse arbeid og detaljer, selvsagt, men selve avgjørelsen ble tatt på et blunk. Det finnes tydeligvis en idé der et sted, en fornemmelse av hva dette stedet skal være og som summer rundt i hodet til de som jobber her før den plutselig bare trekker omstendighetene med seg. Gjennom uka er det som om Vegard også forsvinner dypere og dypere inn i musikken til bandet – og at det går mer og mer opp for ham at hendelsen er noe helt spesielt.

Foto: Tord Krogtoft

Ellevte sett
Be Wafted / Sooner Or Later / El Coto / Unity Tocata

Det er et øyeblikk under en Magnus Broo-solo, hvor Hans Hulbækmo plutselig liksom sklir inn i en bakpå-beat som er nokså umiddelbart gjenkjennelig om man hører jazzmusikk nå for tiden, men som jeg aldri egentlig har forbundet med akkurat dette bandet og som forsvinner like fort som den har oppstått, idet andre ting overtar.

Som anmeldelsen av tirsdagskonserten i Salt Peanuts minnet om, skjøt Hulbækmo inn fra bak trommesettet at det gamle materialet på sitt vis er ferskere enn det nye, og det finnes øyeblikk her og der i løpet av uka som bærer mer preg av gjenoppdagelse enn gjenhør om det gir noen mening og det er et sånt øyeblikk. Det er også et eksempel på at det kommer låter, og øyeblikk, i løpet av uka som føles som unike i katalogen deres, og som ikke er steder de besøker igjen i reisen rundt seg selv. “Psalm” fra neste sett er et annet slikt et, hvor det føles som om låta fant en ro og en passform første gang de prøvde å skrive den, med Ingebrigts messende, monotone bass og Broo/Ljungkvists forsiktige, men bestemte harmonier, at de ikke egentlig har besøkt akkurat den miniatyrformen igjen. Men jeg kan ta feil.

“Det er noen ting som går igjen i musikken som har med Paal å gjøre, måten han spiller på, hans håndverk og musikalske personlighet. Han har for eksempel en evne til å spille veldig rask swing med en helt enorm framoverlenthet og energi. Det har vært veldig mye brukt i komponeringa, og det er noe som er nødvendig å ha med seg nå, siden musikken alltid har vært skrevet ut ifra musikerne som er med. Mange steder må ha framoverskyvende energi i bunn, veldig kjapp swing, og så går det rubatoting over det. Jeg har øvd mye, haha.”

Det at Hans har absorbert all denne musikken og gjør den til sin, som det heter på fælt, har vært så åpenbart underveis at det er nesten så man glemmer å nevne det. Den lynraske swingen, som for eksempel går igjen i “Be Wafted” i dette settet, er liksom blitt hans, eller Hans, det er selvsagt store forskjeller også, jeg kan fremdeles huske den til dels voldsomme deja vu-opplevelsen det var å se PNL på kloss hold inne på Hærverk-scenen på tampen av Dave Murray-konserten i fjor smelle inn i et sånt signaturgroove. Og det er ikke sånn det låter.

Men den lynraske frihetsfølelsen der deles av flere trommeslagere og i det øyeblikket noen virkelig har den, er det som om de har det i ubegrenset monn, slik at resten av de som er til stede også bare kan bli med, få ta del i svevet selv. Du kan se hoder dirre, føtter som løper løpsk. Det er sånne steder folk begynner å hoie, de kan som regel ikke noe for det. De eventuelle forskjellene på utførelsen blir noe av gleden, eller så er de forskjellig irrelevante. “Okei, så det du spør om er: Vil du helst få et blylodd på 100 tonn i hodet eller et blylodd på 1000 tonn i hodet,” sier en venn som er der de to siste kveldene når vi snakker om det, og jeg tenker, ja, noe sånt, på et eller annet tidspunkt blir de greiene der mest av alt en slags smakssak.

Men det er forbløffende se noen komme seg gjennom en sånn uke, med så åpenbar kjærlighet til det gamle materialet han liksom padler seg entusiastisk inn i. Ord som prestasjon og vågestykke har falmet litt i løpet av uka, i likhet med andre spørsmål som “når spiller de den eller den”, eller “spiller de faktisk alle låtene sine” (det gjør de ikke). Heldigvis dreier det seg, i hvert fall fra et publikumsperspektiv, om å bare være i musikken, se hva som skjer når man er der lenge, og det syns også på trommeslageren, dag etter dag.

Det er allikevel en slags lettelse å se Hulbækmo spille med Kim Myhrs You | me-band på Blå, lørdagen etter Atomic-konsertene, hvor han stort sett har ansvar for bøsser og ting som henger i hyssing. Det er en konsertopplevelse med en helt annen satt dramaturgi, som det er tydelig at mange av publikummet i salen både har sett én og to ganger før. Noen av dem kommer tidlig, litt målrettet, de forhører seg om hvor det er lurt å sitte for å få maks ut av lydopplevelsen og planter en krakk i sweet spoten. Det kjennes også riktig å se den faste lydmannen for Blow Out, Stig Gunnar Ringen, gjøre en jobb også denne uken.

Inne på Blå spennes det opp et gedigent lydbilde, ikke nødvendigvis spesielt voldsomt, men det er tydelig, fra de første luftspeilingene av gitarskimmer i starten til de store, rike midtpartiene med gitarstrumming oppå gitarstrumming. Når Ingar Zach tyr til det tunge skytset i form av pauker og slikt, går det dramatiske drønn gjennom lokalet. I det bandet er det Tony Buck fra The Necks som tar seg av det meste av det “rene trommespillet” og Hans sier det selv, “det var deilig å bare sitte der og shake. I dag har nesten føltes som en fridag – selv om vi har spilt og sånn”.

Det er en lett stemning i lokalet etter konserten. Kim Myhr går rundt i en tropisk skjorte, han har åpenbart kost seg, lyden og spillingen satt. I You | me har han helt åpenbart laget seg et musikalsk rom han fremdeles liker å oppholde seg i, selv om han må ha hørt og spilt stykket gud vet hvor mange ganger. Han var også innom på en av Atomic-dagene og smilet sitter ennå, det samme gjør det hos broren hans, den karakteristiske krølltoppen Adrian, som jeg også skal se dagen etter med Johan Lindvall Trio som spiller helt akustisk på Cafeteatret. Søndag skal Atomic til Trondheim, kommer de til å spille noe av det de gjorde i løpet av uka da? “Jeg vet ikke,” sier Hans. “Men jeg tror vi vender tilbake til det settet vi egentlig spiller nå for tiden”.

Tolvte sett
Lucidity / Psalm / Available exits / Closing Stages / Konrads Hopp Om Livet

Det er en dansk musiker og komponist som har reist til Norge ens ærend for å være på disse konsertene, og som har sittet i dyp konsentrasjon og massivt kick helt foran på alle konsertene. Om resten av oss føler oss som en gjeng med fanatikere i allværsjakke, har vi ingenting å stille opp med  sammenlignet med intensiteten han legger for dagen. Han vet det ikke ennå, men om nokså nøyaktig et døgn skal han få en hooligan-klem av blogghalvdel Vinger under den siste låta i Atomics siste sett.

Jeg var innom Dritte Halbzeit, en norsk podcast om tysk fotball, hvor de prøvde å nøste opp inntrykkene etter at Erling Braut Haaland nok en gang scoret på et signaturkontringsangrep som, om den nesten to meter høye manisk målscorende dingletruten fra Jæren ikke hadde vært så dum at han prioriterte Haaland som etternavn, på dette tidspunktet hadde fått tilnavnet Brautobahn i tysk presse. I den begeistrede praten gikk Asbjørn Slettemark gjennom forutsetningene for at man klemmer en fremmed på fotballkamp. Du gjør det selvsagt ikke på et hvilket som helst mål – det er snakk om en utligning, eller et vinnermål, gjerne på overtid. Fremmede klemmer kommer ikke av seg selv. På Atomic Total kommer de altså når bandet spiller “Boom Boom”.

Men det er ennå lenge til, og i løpet av dette settet blir jeg først og fremst lettet over at Audun Lunnan Hjort, stor fan, i hvert fall får én av de to ønskelåtene sine når bandet avslutter siste sett med “Konrads Hopp Om Livet”, forøvrig Atomics soleklart mest streamede låt, og det er den vel unt, for det er en gledessprutende heisatur av en låt med vakre harmonier og en smittende melodi. Hjort spør og graver også etter en annen låt, jeg får ikke med meg hvilken det er i farten. Han snakker om blåsere som bare spiller en melodi a la “Nefertiti” og Håvard Wiik som svever rundt dem, men jeg er så fartsblind av alt sammen at jeg simpelthen er svar skyldig, og etter konserten tenker jeg at det kanskje er “Psalm” han mener. Det er det ikke.

Fredag          

Trettende sett
Geometrical Restlessness / Correspondence / Murmansk / Poor Denmark

“På fredag blir det utsolgt”, det har Heskestad og co sagt hele uka, og det stemmer også. Bord og stoler ryddes vekk, det er ikke lenger snakk om å kunne sitte rett oppi musikerne, men det er kanskje like greit. Det er nesten en siste-dag-på-hytteturen-stemning over å møte de som har vært der hele uka. På dette tidspunktet føles det naturlig å si rare ting til hverandre – av typen som har med en slags takknemlighet og et slags samhold å gjøre som virker fullstendig sprøtt om jeg skal forsøke å gjenfortelle det. Vi snakker også om Knut Borge.

Stemningen er et slags lettet motstykke til den mer trykkede høytidsstemningen før første konsert. I kveld blir det bare moro uansett, og det skal bli godt å bli ferdig. Skjønt, først skal musikk spilles – og i “Murmansk”, settets tredje låt, smeller bandet et av de mer krevende og beint fram mørke stykkene fra katalogen sin. “En partykiller”, kommenterer Ljungkvist tørt etter at de har spilt den. Så introduserer han “Poor Denmark”, som han funderer om ikke også kunne hett “Poor Sweden” nå for tiden, sånn er det blitt, men som uansett inneholder en uhemmet, ekstatisk saksofonsolo hvor det liksom virker som om Ljungkvist dytter seg selv og saksofonen lenger og lenger ut i lokalet, det er nesten så du lurer på om han skal ta sats og gjøre et byks opp på bardisken.

Selv om hele uka har bydd på enkeltsett med en viss balanse mellom de ulike elementene av Atomic, er følelsen av en helhetlig overbygning tilstede den siste dagen. Det begynner for eksempel å bli åpenbart hvor hele rekka med låter kommer til å slutte – og det er et eller annet med måten den nesten seremonielle utblåsningen i “Poor Denmark”, “Kerosene”, med det riffet, og “Boom Boom” avslutter hvert sitt sett som føles som et behov for å sette tre tydelige punktum.

Fjortende sett
Civilión / Upflog / Two boxes left / Leave Stacy / Kerosene

Men settene starter i helt andre hjørner, så som her med “Civilión”, et stykke som er basert på historien bak Oksen Ferdinand, kan Ljungkvist fortelle. Og når han har fortalt så mye, blir han plutselig nødt til å si resten, og slik ender vi med et par minutters historiefortelling.

Noen ganger har Ljungkvist en god del å fortelle om ulike titler, mens andre ganger – som med låta “Major” – sørger han for å påpeke at tittelen ikke betyr noen ting som helst. Mellomlåtpraten er en del av atmosfæren, en del av grunnen til at det kan være genuint hyggelig å dra og se dem. Ljungkvist har det med å bruke den noget mindre snakkesalige Håvard Wiik som en slags straight man som han stadig vekk henvender seg ertende til (“Det hender han kaller meg Paul Shaffer”, sier Wiik), mens han andre ganger rett og slett forsøker å si noe vettugt eller interessant om hva et stykke musikk handler om før han ser seg over begge skuldre og bandet setter i gang.

Nå har han uansett bitt over mer enn han kan svelge, han må bare stå i det og fortelle hele historien om en svensk dokumentar som forteller at bakgrunnen for Munro Leafs barnebok skal ha vært en unormalt fredelig okse fra Salamanca som het Civilión, og som ble slaktet under opptrappingen av borgerkrigen i Spania på 30-tallet. “Det kan stemme,” sier Ljungkvist. “Det finnes mange historier,” sier han tankefullt og tar en liten pause.

“Nå kommer en låt med en tittel som er hentet fra min store interesse for fugler.”

Femtende sett
Papa / Ten Years / Swedish Oklahoma / Boom Boom / Prayer

Bandet smeller rett over fra “Swedish Oklahoma in the Desert of Love” til “Boom Boom”, folk tar fyr, rauter, klemmer som nevnt, noe skjer når bandet smeller inn på b-delen for andre gang og mer er det kanskje ikke å si om det, bortsett fra at publikum for andre gang i løpet av en uke nekter å slutte å klappe, de tramper også, og denne gangen gir bandet etter – selvsagt gjør de det. Bassen setter i gang med å strumme en akkordrekke, trommene spiller opp og Ljungkvist og Broo spiller en enkel, vakker melodi, om og om igjen mens Håvard Wiik svever rundt dem.

Det var den Audun mente da vi møttes på torsdagen, det er ikke til å ta feil av nå. “Prayer”, skrevet av Ingebrigt Håker Flaten, er en vakker låt, og føles også som en meningsfull siste brikke som legges på plass. Som Musikkmagasinets utsendte Martin Bjørnersen påpekte dagen etterpå, en overbygning til den såkalt spirituelle jazzen som kanskje ikke var like tydelig noe annet sted.

Når vi møter hverandre dagen etterpå på Blå, forteller Ståle Liavik Solberg at grunnen til at “Nefertiti” i sin tid fikk den formen den fikk av sekstitallskvintetten til Miles Davis var at bandet i utgangspunktet visstnok hadde spilt en helt vanvittig versjon av samme låt, men hvor et eller annet galt hadde skjedd med opptaket – så de bestemte seg for å bare spille melodien, snarere enn å forsøke å gjenskape noe. Jeg visste ikke det. Vi snakker om gårsdagen – om riffet på “Kerosene” hvor jeg fra vindeltrappen kunne observere det største gliset hos ham jeg tror jeg har sett noen sinne, han kunne elektrifisert hele sokkelen. Jeg foreslår at det kanskje egentlig hadde vært en passende avslutning om de hadde spilt noe helt nytt som ekstranummer den siste dagen – at reisen fortsetter, liksom. Hans Hulbækmo har jo nevnt at Håvard Wiik faktisk hadde spøkt/truet med det.

Ståle er uansett ikke enig. “Det handlet ikke om det for meg. Det som var fint, var å se de folka der gjenoppdage all musikken de har laget, se dem merke at den fremdeles lever og gjøre den på en ny måte.”

Var det derfor de sluttet med “Prayer”, en låt fra debutalbumet Feet Music, som bød på flere av ukas største opplevelser? Kanskje. Eller kanskje de bare ønsket å sende folk ut i gatene med en melodi de kunne synge. “Vet du hva en MacGuffin er”, spør Håvard Wiik etter siste konsert, mens jeg står og titter på et eksemplar av partituret til “A MacGuffin’s Tale”. “Det er en plot device som driver handlingen fremover, men som viser seg å være meningsløs når alt kommer til stykke”. “Hva betyr det i denne sammenhengen”, spør jeg dumt, og han trekker på skuldrene. Kan hende jeg er fullstendig på villspor, at denne uken ikke dreide seg om noe sånt noe i det hele tatt, at det i mye større grad handler om et sted, at det er geografi heller enn historie, eller kanskje det er en sånn Richard Linklater-greie, hvor tidsrommet i seg selv er plottet, og den eneste store konklusjonen man kan by på er at punktum må settes, et eller annet sted.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger