Gard Nilssen's Supersonic Orchestra - Moldejazz, 19. juli 2019

Supersonisk kjærlighetserklæring

Det var trangt på scenen, men Gard Nilssens bestillingsverk til Moldejazz gjorde plass til alle som var til stede.

Forventninger kan både skape og kvele konsertopplevelser, og på en måte har man ikke vært ordentlig konsertpublikummer før man er blitt skuffet av favorittene sine og, i den andre enden, blitt sjokkert av noen du ikke ante at du elsket. Da Gard Nilssen offentliggjorde den meterlange listen over musikere han skulle ha med seg i sitt Supersonic Orchestra, tror jeg folk både klødde seg i skjegget, reiv seg i håret, gransket feriebudsjettet og lurte på hva i alle dager dette kom til å bli. Vi får ta listen først som sist – i den fysiske jazzpressen er slike gigaband en plassmessig utfordring, akkurat som det er på scenen, men her på internettet er det, som i Nilssens verden, tross alt ikke like trangt: Håkon Mjåset Johansen, Hans Hulbækmo og Gard Nilssen på trommer, Petter Eldh, Ole Morten Vågan og Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass, Eirik Hegdal, Per ”Texas” Johansson, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Mette Rasmussen, Maciej Obara og André Roligheten på saxofoner, Thomas Johansson og Goran Kajfes på trompet, Erik Johannessen på trombone, Ingrid Skanke Høsøien på lysdesign og Tor Breivik på lyddesign.

En lineup man kan miste pusten av – tilbøyeligheten til å simpelthen skildre dette prosjektet som at Gard Nilssen tar med seg absolutt alle og lager no helsikes baluba, var stor. Det vet jeg, jeg falt jo for fristelsen seinest i går i herværende medium. Det var mer oversiktlig når de kom på scenen – den excelark-aktig oppramsingen av besetningen er overveldende, men det ble fort tydelig at de også kan beskrives på for eksempel denne måten: Gard Nilssens trio Acoustic Unity tar med seg sine to favoritt-rytmeseksjoner – fra Atomic og Motif. Og så får de selskap av blåserfavorittene sine fra norsk, svensk, dansk og polsk jazz oppå det. De spiller materiale skrevet av Gard Nilssen og André Roligheten.

Gard Nilssen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Å speile sin egen musikalske hverdag i Acoustic Unity mot to andre rytmeseksjoner han setter enormt pris på, og som han åpenbart er svært inspirert av, er en mer subtil – og en langt mer ambisiøs – musikalsk tanke enn fullt kok.

De startet konserten på det som føles som velkjent vis i sånne settinger med taktfaste, unisone støt, som føles ut som det kraftfulle frijazzstorbandets svar på Skeids “sa sa sa”-heiarop. Men med én gang disse formalitetene var unnagjort, kom de ulike mulighetene i ensemblet til syne – hvor en/to/tre/fire blåsere spilte med et av ensemblets tre rytmeseksjoner – jagd fremover og innrammet av små og store blåserhooks dirigert av Gards medkomponist, André Roligheten. Trass i at det åpenbart var svært trangt oppe på scenen, flyttet musikerne rundt på seg, avhengig av hva musikken krevde og hvem som hadde hvilke oppgaver. På et tidspunkt forlot Mette Rasmussen halvsirkelen av blåsere og sto helt i front av ensemblet, mens bandets utallige barytonsaxofonister samlet seg rundt Hans Hulbækmos trommesett.


André Roligheten. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Gard Nilssen har, i tillegg til å være en av landets mest aktive jazztrommeslagere, blant annet spilt i årevis med en artist som Susanne Sundfør, som har sydd sammen noen av de mest visuelt fullendte konsertopplevelsene i norsk musikkhistorie. Jeg vet ikke om det er der inspirasjonen kommer fra – men saken er uansett at også denne konserten – som kunne endt opp med å se ganske basic ut uten at noen hadde funnet på å bemerke det – preges av en tiltalende og gjennomtenkt lysdesign signert Ingrid Skanke Høsøien. Silhuetter av musikerne dukker opp på det store hvite lerretet bak dem, noen ganger uskarpt, andre ganger så tydelig tegnet ut at det ser ut som de spiller foran et hipt gammalt Prestige-albumcover som ble designet i sanntid. En annen gang minner skyggen av hodet på Petter Eldhs kontrabass om de ikoniske skyggene for- og akterstavnen til Osebergskipet kaster mot veggen ute på Bygdøy.

Sånn kan man sitte og assosiere – det er lett å glemme, der vi salig lukker øynene under store konsertopplevelser, men også jazz er en visuell musikkopplevelse hvor det til tider kan være en nytelse å la øyet få ta del i det øret hører. Posituren, mimikken og kroppsspråket til musikere har  alltid vært en sentral del av hvordan vi som lyttere forstår dem. Det gjelder i høyeste grad også de vi ser denne kvelden, fra hvordan hovedpersonen strekker lemmene sine når han kontemplerer neste slag, i det ekstatiske fjeset til Ole Morten Vågan, måten Ingebrigt Håker Flaten krummer seg over bassen når han setter i gang til Per “Texas” Johanssons glis helt bakerst, så stort og lysende at det sikkert kunne hatt sin egen dimmer. Det scenetekniske arbeidet som gjøres under Supersonic Orchestra er ikke prangende, men det benytter mulighetene det får til å løfte opplevelsen.

Melodiene Nilssen og Roligheten har skrevet til denne anledningen er, i mangel av bedre ord, rett og slett diggbare, nynnverdige. Kanskje jeg av lyttervane hadde forventet noe som søkte mothakene i større grad. I den første låta – som jeg tror vi aldri fikk navn på fra scenen – minner det nesten om filmmusikk til en gammal eventyrfilm hvor arkeologer finner no gammalt toneangivende nips som bringer ulykke. Senere i settet er det et øyeblikk der Roligheten, Texas, Hegdal osv. spiller et klarinett-arrangement som høres ut som et trøorgel som spiller harmoniene i en enkel salme, mens Ole Morten Vågan romsterer over hele bassen. For et par uker siden så jeg Atomic og Trondheim Jazzorkester på Energimølla i Kongsberg. Forventningen, etter å ha sett dem fremføre musikken fra Pet Variations to ganger, var at det kom til å bli musikk som lente seg langt inn i samtidsmusikken og som bortimot konstant søkte rømningsveier fra det typiske eller forløsende i melodiene. Sånn var ikke musikken Atomic hadde laget den kvelden, tvert imot – den var nesten sjokkerende melodisk, med gjenkjennelige og varierte sjangerholdepunkter, låter som landa mer enn de slo beina under på lytteren. Det er en naturlig konsertopplevelse å tenke på når vi sitter i Teateret Vårt, også her er det liksom opp til musikerne å komme med det kantete og grensesprengende om de vil, mens materialet i bunn søker seg mot det nesten episke og tilfredsstillende. Slutten, med nokså bøse og hårete blåserriff som mer eller mindre hardhendt blir smelt inn i en vegg av exotica-trommegrooves, føles som en real jazzhit – hva nå enn det måtte bety (en venn hadde vært på toalettet rett etter konserten, og da satt folk fakta faen i båsene og nynna). En type låt mange av de unge, tente musikerlysene i salen – det var virkelig tjukt av dem, de ga seg til kjenne med jubel og digging – kommer til å kunne snakke om med den største selvfølge, som et felles referansepunkt, til de selv en gang i fremtiden gjør noe lignende på denne scenen.


Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

I et intervju på jazzakademiet forklarte Nilssen hvordan hadde jobbet med formen på konserten – og at det hadde vært viktig for ham å ikke lage for mye musikk. Å ikke gjøre konserten til en konsentrasjonsøvelse, men la den personlige historiefortellingen disse musikerne tross alt er kjent for utfolde seg. Stort sett slo det til – etter det som garantert har vært en hektisk innøvingsfase preget av tidsmangel og kalenderkoordinering man kan få panikkangst av å tenke på, virker det som at selve konserten nesten er en lettelse for de der oppe. Ikke en “stor anledning”, men bare noe musikk.

I og med at dette var et bestillingsverk, hadde musikken også fått et navn – “If you listen carefully, the music is yours”. En type setning som kan bety alt og ingenting. Underveis nøstes det opp så mange tråder fra den svensk-norske akustiske jazzen som aktørene på scenen har vært med på – fra de nevnte, distinkte rytmeseksjonene til de ulike solistene – at det er fristende å tenke at dette er noe Nilssen og Roligheten har sagt til musikerne de fikk med seg. Dette er i veldig stor grad deres musikk, snarere enn at det kommer fra et distinkt og urokkelig kompositorisk ståsted. Der vi sitter i mørket i Teateret Vårt, kan man også lett se for seg at det er en beskjed til alle som er til stede. Man kan gå seg vill i panegyrikken rundt store kunstopplevelser, briljante musikere og så videre når man skriver eller snakker om jazz. Og det er selvsagt noe i det, men grunnen til at alle disse menneskene gang på gang vender tilbake til et sted som Moldejazz, eller alle de andre scenene Nilssen og kompani spiller på år inn og år ut, er langt mer jordnær – det handler om en følelse av felles eierskap til musikken, på kryss og tvers av musikere og lyttere. På gode, og mindre gode, dager. Så lenge vi er lutter øre, kommer det til å skje til slutt.

av Filip Roshauw

Fra forsiden

Nyhet

Kulturrådet med klimainsentiver

Kulturrådet har satt av drøyt to millioner kroner til nye klima- og miljøinsentiver for 2019, og nå oppfordrer de flere søkere til å beskrive tiltak for redusering av sine miljø- og klimaavtrykk.

Meld deg på vårt nyhetsbrev