Now's the time

NTT: Lufttrommer i sorg og ekstase

Jazzbloggen minnes Neil Peart, prater med Hans Hulbækmo om en hel konsert-uke med Atomic og hans favoritter fra Paal Nilssen-Love-æraen, ringer til Eldar Vågan og skriver reisebrev fra Tjøme.

Hei, god helg og velkommen tilbake til en ny utgave av Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform om jazz og omegn. Vi er innom begge deler i et fyldig nummer denne uka. Først tar vi med oss noe småplukk om ting vi har i vente:

På torsdag er går første utgave av Pekula IOTA av stabelen. IOTA er en ny konsert- og utgivelsesserie i regi av plateselskapet Pekula, i samarbeid med konsertstedet BLÅ og Liveurope. Idéen er, ifølge arrangørene selv “å belyse interessant musikk innenfor en rekke sjangre, og det både i form av utgivelser og klubbkvelder. Vår misjon er å bygge bro mellom forskjellige utrykk, uten å ha direkte eierskap til alle artistene.” I tillegg til selve klubbkvelden vil det bli sluppet en limited edition kasett bestående av 15 spor fra amerikanske og norske artister, som kommer ut digitalt i februar. Norske navn som Håkon Kornstad, Geir Sundstøl, Morten Qvenild, Aiming For Enrike, Arthur Kay, Silje Huleboer, Whalesharkattacks og Øyvind Mathisen, i selskap med amerikanske navn som Spencer Zahn (Kimbra, Kindness etc), LA Pill Harmonic (Kamasi Washington, Hiatus Kaiyote, Wayne Snow etc), LA-baserte Among Savages og New York-duoen Star Rover er med. Pekula IOTA blir arrangert 4 ganger i året på BLÅ, og vi kommer tilbake med en prat med Pekula-mesterhjerne og muntrasjonsråd Erlend Mokkelbost fortere enn dere – og Erlend – aner det. Den første kvelden byr uansett på Mall Girl, Morten Qvenild, Øyvind Mathisen, DJ Flugvél og Geimskip fra Island og DJ Spole Eivind.

Musikkåret er i det hele tatt i ferd med å snurre seg ordentlig i gang, og blant bemerkelsesverdige plater i vårt dekningsfelt merker vi oss trioen Lovalova, som har gitt ut albumet Timm Goes to TrencinVi har intervjuet bandets nennsomme trommeslager, Michaela Antalová, tidligere i Now’s The Time – trioen består foruten henne av Vegard Holum på trompet og elektronikk og

Sigurd Ytre-Arne på sampler, synth og elektronikk. De nevner både jazz, folkemusikk, hip hop og ambient som inspirasjonskilder eller ingredienser – men for å få en idé om hvordan albumet låter, er kanskje titler som “Marka”, “Fylkesveg 246” og “Riksveg 7” like bildefremkallende. Dvelende, men ikke stillestående, moody improvisasjon som passer synet av gulnede, døde gressplener og alt det andre denne gufne vintersesongen har å by på nokså perfekt egentlig. Lovalova har to konserter i neste uke – torsdag 23. Januar spiller de på Fabrikken på Lillehammer under den innbydende etiketten Lillehammer Experimental. De får selskap på scenen av en trio bestående av Anja Lauvdal, Christian Winther og Espen Reinertsen. Dagen etter, på fredag, gjester de Mir hvor den offisielle releasekonserten holdes. Der er duoen Globox konsertmakkere.

Det er flere gode konserter framover – vi anbefaler alle å ta en titt på konsertkalenderen til Jazzinorge hvor man for eksempel kan se at Mathias Eick Quintet er innom Victoria i kveld og at Hot Club de Norvége innleder tiåret med nok en avskjedskonsert med Jon Larsen, hvor lørdagsjazzen lever i beste velgående over hele landet og hvor et høydepunkt som Jamie Branch – Fly or Die + Paal Nilssen-Love og Sten Sandell merker seg ut i neste uke.

Men vi går videre! Now’s The Times avdeling for innholdsmarkedsføring minner som vanlig på at det går an å abonnere på Jazznytt – vi ser frem til å lage 4 flotte numre for folk i år. Vi er også veldig glade for hver eneste abonnent vi får til NTTs nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her!

 

Reisebrev: Vinger i Vestfold

Blogghalvdel Vinger har vært ute og fartet i Vestfold-traktene de siste dagene, og kan melde om stor musikkkjærlighet og fellesskapsfølelse: Først var jeg invitert til å være gjest på noe som heter Larvik Vinylklubbs månedlige samling en lørdag ettermiddag, og det var det jo grunn til å være småskeptisk til, dette kunne være herrelag og sixpence og det som verre er. Men det vise seg kjapt å være noe av det mest rørende jeg har vært borti av liknende musikklyttearrangementer. Ikke først og fremst fordi intervjueren var meget rolig og kunnskapsrik, og kunne referere til tekster skrevet i Now’s The Time, Jazznytt, Dagens Næringsliv, Natt&Dag og alt mulig annet, og brukte det som gjennomgangstone i bortimot to timer, kun avbrutt av enkelte låter jeg fikk velge ut selv og spille på en enkelt platespiller som sto der, jeg startet med Mick Jaggers «Memo From Turner» og avsluttet med «Overdose of Joy» av Eugene Record, sistnevnte utløste til og med dans. Det kom hyggelige mennesker og serverte Larvik-pils underveis, men det mest rørende var ikke at lykten ble rettet mot meg selv, men å føle på det sterke fellesskapet i denne gruppen med kvinner og menn i flere aldersgrupper, og det sosiale båndet som noe så enkelt og komplisert som musikkinteresse kan skape. Det var også et suverent element av kulturell åpenhet og nysgjerrighet der, som var meget inspirerende.

Arrangøren snakket om at de hadde et ønske om å gjøre noe med Moskus der, og det tror jeg kan bli en herlig opplevelse for alle involverte. Jeg ble sittende på den lokale baren og se på Spurs tape atter en fotballkamp etterpå, men det var forsåvidt lovende takter i andre omgang, og skuffelsen ble uansett svettet ut i dampbadstuen grytidlig morgenen etter, og kun de gode minnene fra musikkfellesskapet var igjen.

Uansett, nest siste sang ut på stedets platespiller den sessionen var en låt hvis 70-tallssound og åndelige jazzfunk var med på å definere siste halvdel av 90-tallet for meg (slik er det jo gjerne, tiårene opererer parallelt inni oss), og som fortsatt gir frysninger ned mot dansefoten, med ekteparet Doug Carn og Jean Carn. Det ble applaus i salen etter låten, og det skjønner jeg godt. Jeg kommer tilbake til Jean Carn(e) i bloggen om noen uker, platene hun senere ga ut på Philadelphia International er jo den jazzy, sofistikerte souldiscoens aller fremste bedrifter, og må høres rett som det er.

To dager senere hadde jeg beveget meg til Tjøme, der jeg skulle gjøre en programlederjobb på NOPA sitt årlige inspirasjonsseminar, der låtskrivere, tekstforfattere og komponister samles for å sosialisere og lære av hverandre. Og den dypt interesserte publikumsvarmen fra Larvik var til å kjenne igjen her, selv på seminar. Jeg har tidligere omtalt dette som Spellemannprisen Fantasy Camp, for her har vi sannelig et tverrsnitt av alle kategoriene, selv med utøvere jeg husker godt fra min barndom. GT i baren, det er også en tidløs verdi. Det var også flere gjengangere i Now’s The Time-spaltene der, og jeg gleder meg for eksempel til musikk fra Harpreet Bansal og Oddrun Lilja utover året. Men for egen del var det størst å høre nydelige Hans Fredrik Jacobsen samtale med sølvstrupen og sølvpelsen Sondre Bratland (82), som sjarmerte hele salen i senk med betraktninger om oppvekst, tradisjoner og folketoner fra nær og fjern, og alle de forskjellige innspillingene han hadde vært med på. Han er jo en av de flotteste norske vokalistene som finnes, men det er kanskje spesielt når han møter internasjonale impulser at han skinner sterkest, som f.eks i dette sitrende møtet med pakistanske Javed Bashir, delvis innspilt i Lahore, der religiøse overbevisninger og musikalske utgangspunkt møtes i særdeles vellykket harmoni. Og det er jo den drømmen vi har, er det ikke?

Bare det å høre Jacobsen trykke på macen så den låten kom utover høyttaleranlegget i Tjøme-salen, var en stor kulturell opplevelse, og samtlige i salen ble fjetret av det de hørte. Jacobsen startet forøvrig seansen med noe heftig fløytespill, antakelig inspirert på rappen av den foregående programposten der Mira fra 9 Grader Nord på ungdommelig lynkjapt vis snakket om sin metode som låtskriver, og spilte litt fløyte i tillegg. Etter en times pause med hotellromsoving (finnes det bedre pause?) var det en minikonsert med nettopp 9 Grader Nord, og mange av NTTs lesere har jo latt seg sjarmere av dem live de siste årene. De har nettopp vært på en lang skoleturné, og det har gjort dem tightere enn et Jazznytt-budsjett. Begeistring var så sannelig også tilfelle med det mildt sagt aldersmessig spredte publikummet på NOPA-seminaret, men samtlige var oppe ved stolradene og klappet, danset og sang i ekstase, som et plutselig forløst Norwegian Stiffness Syndrome. Musikk, folkens!

 

Ukas Atomic-fan er Eldar fra Toten


Eldar Vågan er ukas Atomic-fan i jazzbloggen Now’s The Time. Fortjazz!

Ja, dere, den kommende uken er det duket for fem konserter med Atomic på Kafé Hærverk i Oslo. Det er en konserthendelse vi har gledet oss til en stund til. Programmet er, for de som ikke har fått det med seg, at bandet skal spille seg igjennom absolutt alt materialet fra 12 album. Pianist Håvard Wiik gjorde et intervju med Jazzinorge om denne ideen som vi anbefaler varmt – og vi har jo også tidligere skrevet langt og utflytende om dette bandet i vår store Atomic-spesial som man sikkert også kan dra frem nå – men vi måtte jo også grave videre! Hvem er for eksempel menneskene som drar på Atomic-konserter? Vi ringte en kar vi mente å ha dratt kjensel på fra baren på Herr Nilsen da bandet spilte der for noen år siden.

Hei, Eldar Vågan! Grunnen til at vi tar kontakt er fordi vi så deg plukke ut Pet Variations på en sånn Big Dipper-video hvor folk viser fram platefavoritter. Og like før det, hadde vi sett deg på Atomic-konsert på Herr Nilsen!
– Ja, det var jævlig bra, fy flate.

Enig. Hva er det du liker med bandet?
– Vi som spiller sjøl liker å høre på andre musikanter, og å bli utfordra litt. Jeg liker det i hvert fall. Atomic er litt krevende å høre på, det er veldig bra spilt. Det er musikk jeg nok kan høre på innimellom, ikke hele tida. Det er det ingen som får til, tror jeg.

Når er det du kjenner lysten på de greiene, og hvor går du da?
– Jeg sjekker ut NRK Jazz hvis jeg har muligheten til det. Sånn musikk er ikke så lett å oppdrive lenger, synns jeg, og det er mye ganske intetsigende. Popmusikken i dag blir konstruert, den føles mekka i mine ører. Men Atomic spiller i høyeste grad, det er fagfolk, spesialister. Og det er tøft å høre på. Også er de jo fra Norge, Hulbækmo imponerte voldsomt.

Hvordan var det du oppdaga dem?
– Det var egentlig helt tilfeldig, og overraskelsen var stor. Men jeg har for eksempel vært fascinert av Cannonball Adderley, det syns jeg er tøft å høre på. Det er ikke noe venting, du må kline til skikkelig. I dobbelt tempo og forskjellige instrumenter. Atomic er ikke gamle karer, men dette er musikk folk spilte på femti- og sekstitallet. Og det er noe som fenger meg, jeg som er litt nostalgiker. Du må jo sette deg inn i disse greiene, det er ikke bare å begynne å spelle.

Kjenner du en felles ånd der?
– Jeg er ikke flink nok til å spille sånn som det der. Jeg kunne kanskje.. Blitt med på en par tre låter om jeg hadde forberedt meg. Men det å være interessert i noe og det å spille noe selv er noe annet. Å høre på en flink trommeslager… du tror nesten det bli lett når du lar deg rive med, men det er jo ikke det. Det er moro å bli litt utfordra, du må følge med i timen for å registrere breaka og se dobbeltstreken. Jeg syns de burde hatt et mye større publikum.

Apropos Big Dipper-vidoen. I en annen video de har lagt ut, snakker de om at du kanskje har Norges største samling av Arne Nordheim?
– Haha, ja! Det handler om den der contemporary music-samlingen som ble publisert på vinyl – det var et kulturprosjekt på seksti og syttitallet sto lagret oppe i et studio, det var flere hyllemeter. På et tidspunkt skjønte jeg at de vurderte å kaste det, og jeg sa at de ikke måtte  finne på å gjøre det – detta tek je! Men om jeg har hørt så mye på det… det er veldig tøft med Stockhausen, men det er vanskelig å sette seg i sofaen og høre på. Jeg er veldig fascinert av sånn kunst. Nordheim nullstiller alle former, alle vanlige måter å gjøre ting, standardfraser. Du skal overraske hele tiden. Det er veldig fascinerende, nesten som å aldri ha hørt på musikk før.

Takk for at du tok deg tid fra forberedelsene til Vazelina Bilopphøggers i Oslo Spektrum til å prate med oss!
– Bare hyggelig, lykke til med bloggen. Det er nok noen som liker jazz… blant oss kjendiser også.

Hans Hulbækmo har øvd en del


– Jeg har kost meg glugg når vi har spilt det her materialet. Det meste er låter jeg har hørt jævlig mye på, de ligger på en måte lagret i kroppen min, og det er gode minner, en god følelse, sier Atomic-trommeslager Hans Hulbækmo. Foto: Niklas Lello

Fire av fem medlemmer av Atomic har vært med bestandig – med mindre man begynner å pirke i bandets opprinnelse, da Håkon Kornstad var med og ga bandet sitt navn, riktignok. Men ok – fire av fem Atomic-medlemmer har i hvert fall vært med fra 2001 og opp til i dag. Den siste heter Hans Hulbækmo, og kom med i 2014 etter at Paal Nilssen-Love ga seg. Etter denne for noen rystende hendelsen skrev blogghalvdel Vinger en reisereportasje fra en Atomic-konsert i Kongsberg som beskriver stemninga og musikerskiftet:

 “En merkelig hamrende lyd kommer fra andre etasje. Det er den nye trommeslageren Hans Hulbækmo som står alene og tørrtrener med stikkene på et slags stolsete av skinn eller en kassert, ikke tilkoblet trommepad. Alle musikere har sine særegne, utviklede ritualer før konsert, dette er vel hans. Men de færreste i jazz-Norge i dag bruker pastellgrønn shorts og caps. Trommeslagerens unge alder og aura er lysende i rommet, som et fremmedelement. Hulbækmo er på mange måter den nye frontfiguren i bandet, i alle fall er han blitt et nytt fokuspunkt for dem som ser på bandet. Metaforen store sko å fylle, er hyppig brukt når Paal Nilssen-Loves avgang fra bandet skal diskuteres. Han satte i alle fall sitt solide preg på bandets uttrykk med sin ekstreme kraft og signatur fra trommestolen. Hulbækmo fra Tolga løser dette på elegant vis. Han forsøker ikke å fylle Loves skinnstøvler i det hele tatt. Han spiller heller i sokkelesten.”

Fortellingen om Hans Hulbækmo og Atomic er vel blitt en som handler om et band som har veldig mye mer å gi – men samtidig er jo dette dypdykket i en del av katalogen som bærer en helt annen signatur noe som stikker seg ut. Vi var spente, og tok en prat med Hans om å være med på å gi ny form til musikk som på et tidspunkt i musikerdannelsen også var med på å forme ham.


– For meg har alltid grunnen til at jeg holder på med jazz vært at det handler om å være sosial og å forholde seg i en konstant dynamisk situasjon, både sosialt og musikalsk. De to tingene flyter sammen hele tiden, sier Hans Hulbækmo, her avbildet sammen med trioen Moskus. Foto: Niklas Lello

Åssen går det med øving?
– Det går bra – vi skal igjennom cirka 75 låter, og vi holder på med det nå i Stockholm. Det tar mange dager og mange timer, men det er også veldig stort spenn i materialet. Noen låter er enklere å gå igjennom, mens kanskje særlig noen av Håvards låter er avanserte i form og det tonale materialet. Han har for eksempel en del låter med multiple choice, hvor man underveis kan velge å gå til forskjellige deler. Det er veldig mange ting man må igjennom, som det ikke er  sikkert om vi bruker – men vi må kunne alt, sånn at det er tilgjengelig om vi får lyst. Så er det også mange låter som er et tema og noen soloer, liksom. Når vi øver nå, må vi bruke minimalt med tid på å spille soloer, for å si det sånn. Vi går igjennom alt det skrevne og kanskje ti sekunder med solo for å få helheten – selv om det improviserte ofte er veldig viktig, de fleste låtene har en storform hvor alt gir mening.

Hvordan har dere gått fram?
– Hmm, vi starta med første låt på første plate, faktisk. Vi måtte starte et sted, og da starta vi med den som heter… “Næra grensen”, første låt på Feet Music. Etter det har vi egentlig bare plukket, nærmest tilfeldig, men vi har prøvd å veksle litt mellom kompliserte låter og enkle låter for å kjøle ned huet litt hvis nødvendig. For å gi oss, hva skal man si, følelsen av en slags selvtillitt, kanskje.

Hvor lenge siden er det du hørte på Atomic som “lytter”, om det gir noe mening?
– Da jeg ble med, husker jeg at jeg ikke hadde hørt på dem jevnlig det året jeg ble spurt. Men jeg måtte jo høre og lære meg ganske mye materiale før de første konsertene. Etter det har vi bare jobbet med nytt materiale hele tiden. Ingen i bandet har egentlig hørt på noe av det gamle materialet på jævlig mange år. I går snakka vi om at det er oppløftende å høre – det er veldig fin musikk som de er stolte av. Jeg er veldig glad i det personlig og har nok hørt litt på forskjellige plater etter at jeg ble med også. Jeg er innom og hører på ting som Paal har spilt veldig ofte – fordi jeg er veldig glad i hans trommespill. Han er fantastisk på de skivene.

Hvordan nærmer du deg å spille musikk du også har vært inspirert av? Jeg har inntrykk av at det å starte i bandet handlet om å finne ditt eget rom i musikken, men dette prosjektet her er jo av en litt annen art, hvor man skal dykke ned i eldre materiale.
– Jeg har kost meg glugg når vi har spilt det her materialet. Det meste er låter jeg har hørt jævlig mye på, de ligger på en måte lagret i kroppen min, og det er gode minner, en god følelse. Jeg henter mye inspirasjon fra måten Paal spiller på, kanskje mest innstillingen hans. Som trommeslager har man en unik posisjon i et band – de andre spiller melodi eller harmonikk, mens trommisen kan bevege seg løsere rundt det, fargelegge, styre intensitet og klang. Jeg har alltid likt blandinga i Atomic mellom det veldig strukturerte og avanserte kompositoriske, som noen ganger beveger seg mot det klassiske eller samtidsmusikken, og en uperfeksjonert holdning – eller, en slags spenning. Det er noe med at man blander de individuelle soundene inn så veldig i det som er skrevet, at man også kan tolke det i veldig personlig grad. Det er noen ting som går igjen i musikken som har med Paal å gjøre, måten han spiller på, hans håndverk og musikalske personlighet. Han har for eksempel en evne til å spille veldig rask swing med en helt enorm framoverlenthet og energi. Det har vært veldig mye brukt i komponeringa, og det er noe som er nødvendig å ha med seg nå, siden musikken alltid har vært skrevet ut ifra musikerne som er med. Mange steder må ha framoverskyvende energi i bunn, veldig kjapp swing, og så går det rubatoting over det. Jeg har øvd mye, haha.

Endrer det å gå igjennom alt man har gjort til nå et band, tror du?
– Det er et godt spørsmål. Inntrykket mitt er at de andre i bandet er veldig stolte av det de har lagd, og det de skal spille nå. At det fortsatt er veldig fin musikk, ikke noe som er passé. Det er fortsatt like aktuelt i dag, egentlig, selv om vi ellers alltid spiller nytt materiale. Det eldre er fortsatt veldig fine utgangspunkt for å skape nye ting. Alle har forandret seg ekstremt mye siden første plata, så det vil bli annerledes. Det handler også om at jeg er en veldig annerledes trommeslager enn Paal – selv om jeg prøver å spille som ham, blir det annerledes. Men det å ha en retning i tanke og kropp gir god energi og inspirasjon. Man får noe ut av den tilnærmingen uansett, det handler om å ha noe å jobbe med.

Når var det Atomic startet å bety noe for deg da du var yngre?
– Jeg begynte vel å bli veldig jazzinteressert på ungdomsskolen. På slutten av ungdomsskolen og starten av videregående gikk jeg på biblioteket på Tolga. Der hadde de norsk jazzavdeling. Jeg lånte mye plater med Urban Connection, Come Shine, Ola Kvernberg Trio og begynte å høre på Atomic. Det var veldig annerledes musikk – mer fritt, en annen type energi og råhet i sound. Jeg ble helt fjetra og fikk veldig kick. Det var Atomic og The Thing som gjorde at jeg oppdaga Paal. Så opp gjennom årene på Sund og Konsen,, var det hele tiden Paal og Atomic,  jeg var på flere konserter med dem, enorme opplevelser som jeg husker nærmest som en rockekonsert-feeling i stemning. Musikken var så ekspressiv, det var helt vill energi. Å se et band som spilte så levende musikk med så felles retning var en heftig opplevelse.

Er det noen konsertopplevelser som stikker seg ut?
– Det går litt i surr, men jeg husker både Victoria, en på Dokkhuset og på Moldejazz da jeg fremdeles gikk på VGS eller ungdomsskolen. Alt flyter sammen, men alle de konsertene var grensesprengende i hjernen… eller hva det nå heter. Jeg vet ikke, det er den der spillegleden, på en måte. At man går så fullstendig løs på alt og bare gir av seg selv. Så var det såklart viktig at det var et norsk band, liksom. Med norske musikere som er så bra. Jeg snakka med Håvard og Ingebrigt om det i går, hvor viktig Paal har vært for meg, men også for veldig mange andre – fordi han er en trommis som har en enorm egenart og er så fet at han på en måte stiller på samme linje som Elvin og Tony Williams og alle de legendariske jazztrommisene. Han har en unik posisjon.

Hva ligger det i den følelsen av nærhet? Det er jo spesielt å oppleve at noen fra samme sted som seg selv får til noe, samme hvor universelt språk musikk er.
– Det kommer nærmere og det handler kanskje mest om at man får mulighet til å oppleve musikerne i levende live på en scene, at man kan prate med dem, at det er noen som lever og eksisterer i en felles energisuppe, at man vet at de holder på med ting, utvikler seg, at det kommer nye album eller en nye konserter. Man kan følge med på utviklingen og bli inspirert.

Var det ting ved Atomic som formet ideen din om hva et band eller ensemble skulle være, og som du tok med deg inn i egne ting da du startet opp?
– Det er nok flere ting. Det ene er at jeg tenker at jazz er veldig sosial musikk. For meg har alltid grunnen til at jeg holder på med jazz vært at det handler om å være sosial og å forholde seg i en konstant dynamisk situasjon, både sosialt og musikalsk. De to tingene flyter sammen hele tiden. At det er improvisasjon og utvikling hele tiden, at man deler med hverandre, gir av seg selv. At den enorme spillegleden også sikkert kommer av at man kan gi av seg selv som man vil. At man er med og spiller fordi man er den man er.
Atomic har den energien, den har alltid vært viktig, men det handler også om hvordan de komponerer. Det er jeg nok også påvirket av å være med i Atomic, når jeg skriver musikk for Skadedyr. Det siste som også er kult med Atomic, er at de alltid har holdt så høy aktivitet. De har gjort det siden starten av, og gjør det fortsatt. Musikken er et resultat av at de spiller veldig mange konserter hvert år og alltid går videre.

Går det an å si noe mer om hvordan det har påvirket musikken du skriver for Skadedyr? Er det spesielle komposisjonsteknikker, er det en mer generell innstilling?
– Det kan handle om form på en låt, at det kan være ganske mange deler, en stor form. Også er det dritfint med låter i seg selv, fine melodier og at noe er fast, det er fett, men en låt kan også brukes for å spille sammen. Den innstillingen ligger i bunnen. Så da må man tenke mer på musikerne i Skadedyr – hvis vi har en del akkurat her – hva kan skje med de som er til stede? Hvordan kan det inspirere til improvisasjon? Musikken skal gi ideer til musikerne. Når man har skrevet noe, er det viktig å gi musikerne man har med plass til å være seg selv, om du skjønner.

Det er en balanse mellom kontroll og ikke-kontroll. Det snakket vi også om i går, faktisk – alt handler om balanse, på en måte. Når man skriver for et band, kjenner man musikerne man spiller med, og da vet man at alle har noe man er god på, noen spesialiteter som man behersker veldig bra. Men så har man også et mer uklart farvann som også er en del av en, og som man kan få folk til å gå inn i. I det farvannet skjer det mye interessant, ikke sant. Det vet jeg at Håvard tenker mye på når han skriver for Atomic. Han kombinerer alt mulig, og med “alt mulig” mener jeg både tonale ting, rytmiske ting, men også energi. Det er så mange elementer som kan puttes inn. Jeg trigges veldig av at man hele tiden prøver å komme litt videre, at man hele tiden jobber med noe og vrir litt på noe, sånn at det alltid er noe nytt. I et band som Skadedyr er det avsindig mange muligheter, siden det er så mange musikere. Og for meg er det fine med jazz at det hele tiden forandrer seg, at det alltid noe nytt. Følelsen av at noe kommer til å forandre seg, som man ennå ikke vet hva er, er en jævla deilig følelse som er veldig grunnleggende.

 

Hans Hulbækmo velger 5 Love-‘tomics

Å gå på konsert med Atomic er, var og kommer til å være, totalt livsforandrende opplevelser. Samspillet er unikt, men det var ofte noen som utmerket seg. Kanskje oftest Magnus Broo med sine infernalsk vakre soli, men fokus for mange lå nok på Paal Nilssen-Loves drive bak settet. Dette gjelder antakelig også får den nåværende, og helt vanvittig strålende, trommeslageren Hans Hulbækmo, som vi selvfølgelig måtte utfordre til å plukke frem fem Paal-favoritter fra den enorme Atomic-katalogen.

«Do it» – fra førstealbumet Feet Music, som også var det første jeg hørte. Fet trommelyd med så snerten skarptromme og slapp basstromme. Swinger helt vilt. Rett og slett sexy. Kult med halv/dobbelt-time mellom Ingo og Paal. Får litt følelse av samba, i tillegg til swing. De tinga Paal gjør mellom skarptromme og basstromme er så musikalsk og variert. For noen fraser! Og introen er en låt i seg selv.

«Toner från förr» – det er jo mer engelsk impro i uttrykket til Paal på Boom Boom enn på Feet Music, og denne låta er et godt eksempel. Veldig krisp og deilig lyd, så fint uttrykk med det tørre og det bløte om hverandre. Men også det rapide og elegante i bruken av forskjellige virvler, blanda med de de tyngre og treigere aksentueringene. Veldig fine fraser. Også kult hvordan han spiller rundt fellesgruven mot slutten av låta.

«Boom boom» – vanskelig å komme unna denne låta. Et par elleville versjoner fra Bikini Tapes, i tillegg til studioversjonen. En egen trommegruv som er en blanding av ekstremt rask swing og mer pønk/rock. Har jo blitt en slags signaturgruv, som Paal også bruker på andre låter, i forskjellige varianter. Han har en egen evne til å spille utrolig hurtig og presist med voldsomt trøkk og driv.

«St. Lureplass» – nydelig låt. Så fint trommespill også. Alle frasene og rytmene i trommene som går på kryss og tvers av melodien. På Happy New Ears har Paal fått på flere cymbaler. Blant anna en tjukkere ride med mer pingete lyd, i tillegg til den bløte hovedriden, som gir enda mer variasjon i uttrykket. Trommene er også dauere i lyden. Veldig kult på pianokoret åssen det går inn og ut av time, men det går alltid framover, aldri bakover.

«Konrads hopp om livet» — måtte ta med denna. Man MÅ jo bli glad, om ikke lykkelig av å høre den! Og jeg dør av introen til Fredrik. Så fett å høre Paal og Ingo spille swing/walking sammen. Det swinger dyrisk!

 

Mama’s Gun på Classic Album Sunday

Blogghalvdel Vinger skal også ut i felten på søndag ettermiddag, der han på Kulturhuset sammen med Øya-festivalens Birgitte Mandelid og Classic Album Sunday-driver Kent Erlend Horne skal høre på Erykah Badus klassiske andrealbum Mamas Gun, som utrolig nok har rukket å bli tyve år gammelt. Faderullan, det låter fortsatt ekstremt fett, både løst og in the pocket om hverandre, og med bandet/ansamlingen av musikere i Soulqurians som virkelig holder på interessen det lange albumet gjennom, i en sublim blanding av neosoul, jazz og hiphop.

Det tidvise samspillet mellom Pino Paladino på elbass og Amir «Questlove» Thompson definerer starten på det nye milleniet parallelt med måten Ingebrigt og Paal gjør det, vil jeg si, og Roy Hargroves trompetspill, Roy Ayers’ vibrafon og J Dillas produksjonsdetaljer, og flere andre musikere, er med og lager en herlig ramme for Badus personlighet og skriveklo. Hør bare på det omfangsrike avslutningskuttet «Green Eyes»:

Å høre dette på et godt sammensatt stereoanlegg av dyre og passende komponenter, vil blir som å oppsøke en sunn opiumsbule eller noe, det er bare å sette seg på gulvet med en pute i ryggen og bare ta det inn og nyte! Noen husker kanskje Badus meget forsinkede opptreden på Øya i fjor, en av få opplevelser der det var skikkelig musikkmakeri på scenen (bortsett fra miniteltetet der det var NTT-sertifisert jazz og folkemusikk så klart), og et element av fare og faenskap inni all den deilige jazzfunken, ja det ble nesten litt fandenivoldsk stemning, man blir jo lett det av å høre groover som denne:

Og etter denne rusen på Kulturhuset kan man jo absolutt klare å kreke seg over til Grønland for å sjekke ut konserten på Kampenjazz med lovende Kalle, som jo består av en rekke av denne bloggens yndlingsmusikere, som selve Kalle Nyberg på saks og elektronikk, Veslemøy Narv på trommer, Heida Mobeck på elektrisk tuba, og Martin Miguel på gitar. Sistnevnte har forøvrig en merkedag i kveld, da Pom Poko har konsert på selveste Rockefeller. Pass opp for diving fra galleriet!

 

Folk elsket virkelig Neil Peart


Jacob Holm-Lupo er en av mange, mange musikkhoder som virkelig elsket Neil Peart, både bak trommesettet og som tekstforfatter.

Fredag kveld for en uke siden var fylt av vemod for musikkelskere over hele verden. Nyheten kom om at den store trommeslageren i Rush, Neil Peart, var død av hjernekreft. Peart var en sjelden skikkelse – en yndlingsinstrumentalist, ikke bare for fans av Rush spesielt og progmusikk generelt, men også for folk som på et eller annet tidspunkt har vært opptatt av trommespill. For folk som lot seg forføre av bandets særegne univers, svevende et sted mellom bona fide prog, hardrock og impulser fra new wave og pop utover åttitallet, var han også svært viktig som tekstforfatter. Og på toppen av det hele var han en stille, poetisk type som fra tidlig av foretrakk å sykle, først med pedal og senere med motor, snarere enn å kjøre fly eller buss, mellom bandets ulike konserter. Som brukte dagene sine på å lese bøker, på å besøke det som finnes av kunstmuseer i Nord-Amerika og Europa, og som på sitt eget stillfarne og verdige vis jobbet seg gjennom et utenkelig år hvor han mistet datteren i en bilulykke og konen sin av kreft med ti måneders mellomrom. Boka Ghost Rider, som handler om motorsykkelreisene han tok i kjølvannet av dette, anbefales varmt.

Rett og slett en sjelden type – og selv om han, med unntak av en tributeplate til Buddy Rich, strengt tatt ikke befattet seg med jazz, følte vi at det passet å vie litt tid til ham i ukas Now’s The Time. Vi har forsåvidt også vært innom bandet før også, da Hedvig Mollestad plukket ut sine Rush-favoritter.

Denne gangen tok vi en prat med musikkmenneske, progmusiker og forfatter Jacob Holm-Lupo om Pearts ettermæle.

 Kjærlighetserklæringer når store musikere dør er blitt en del av internetthverdagen vår, men det er allikevel noen tilfeller som stikker seg ut – og det ble fort åpenbart at Neil Peart tilhører denne kategorien. Som det sto i det vakre minneordet fra The Guardian du delte på din facebookvegg – “More than a drummer, Neil Peart was loved.” Hva i vesenet hans tenker du er årsaken til dette? Altså – hvorfor var Neil Peart virkelig elsket av musikkfans?
– For det første var jeg veldig glad for at det kom nettopp den varme og kjærlighetsfylte reaksjonen som reflekterer fansens forhold til Neil. Og at denne reaksjonen kom fra så mange hold var ekstra hyggelig, men ikke overraskende. Det er så mange grunner til at han er elsket. Og vi kan egentlig begynne med selve bandet Rush. Tre gutter som fant hverandre i 1974 og som har spilt sammen siden da. Bare det i seg selv er unikt. Kameratskapet dem i mellom har vært et velkjent og viktig element for fansen – man har aldri enset noen dårlige vibber. Også har du et band som virkelig aldri har gått på akkord med seg selv. Da for eksempel åttitallet kom og alle de gamle dinosaurene begynte å lage softrock, pusjet Rush seg videre og viste entusiasme og forståelse for alt det nye som kom av både teknologi og stiler – uten noensinne å miste seg selv eller gi inntrykk av at de hoppet på noen bandwagon.

Så det er kameratskapet, lojaliteten både overfor egne idealer, hverandre og fansen, og den evige nysgjerrigheten. Så var det Neil selv. Han har alltid vært åpen om at han har hatt et ambivalent forhold til det å være rockestjerne. Han elsker musikken, han elsker spillingen, men han har aldri vært overmåte glad i å turnere, og har vært ukomfortabel med fan-tilbedelse og journalister som snakker ham etter munnen. På den måten har han framstått som veldig ekte og relaterbar. Rush-fandomen består av en overvekt av sosialt keitete folk, og de har alle kjent seg igjen i Neils sjenanse og nerdete monomani. Så det er den delen. Så er det selvsagt det musikalske. Neil er en av tidenes ubestridt beste rocketrommiser, han troner der oppe med f.eks. John Bonham, Bill Bruford og Jeff Porcaro, tenker jeg. Han trakk rockelytternes oppmerksomhet mot trommene, kanskje litt på samme måte som Keith Moon gjorde med The Who. Han var ikke «bare» trommisen bak i skyggene, men en drivende kraft, og en showman. Også var han på mange måter en folkelig trommis. Han kunne like mange tricks som Bill Bruford, men brukte dem på en, kan man si publikumsvennlig måte?

Kan jeg nevne noen ting til? Tekstene, som vi kommer tilbake til. Ofte personlige, alltid relaterbare. Og sist men ikke minst er det Neils liv, som har vært hjemsøkt av tragedier. Han mistet sin første datter i en bilulykke, og kona til kreft like etter. Han måtte ta en pause fra Rush – alle fansene skjønte det. Han måtte kjøre, alene, på motorsykkel, rundt i USA til han hadde bearbeidet sorgen og funnet en ny mening i livet. Og så kom han tilbake – på mange måter bedre, men også tristere, merket av tapet. Det er klart vi elsker ham.

Musikkjournalist Martin Bjørnersen skrev en betraktning på twitter kvelden dødsbudskapet ble kjent, som jeg syns sa en del: “En stund pleide jeg å intervjue besøkende amerikanske rappere jevnlig for nærradio i Oslo, med et par faste spørsmål på blokka, hvorav et var «who’s your favorite rock drummer?»  Ett svar gikk igjen: «Neil Peart from Rush!»”. Selv om Rush definitivt har vært et band med en “menighet”, var det noe med en musiker som Peart som gjorde at spillet hans på en måte fikk en egen berømmelse. Det finnes mange trommevirtuoser, ikke minst i progrockens verden. Hva med hans trommearbeid gjorde at han strakk seg ut av kategorien sin?
– Ja, det er fascinerende. Mesteparten av forklaringen ligger vel rett og slett i at han var så fordømt god, og lagde grooves som hadde en egen karakter, som var en egen slags melodier. Folk kan trommemønsteret fra de første versene i “Tom Sawyer” nesten bedre enn melodien, ikke sant? Men Rush var også spesielle i at selv om de lagde en slags progrock, hadde de en mye videre appell enn de fleste progband, og kanskje spesielt i Nord-Amerika. De var på mange måter det første – og definitivt beste – progmetal-bandet. De hadde tunge riff, i begynnelsen hadde de litt sånn sword&sorcery-bilder i tekstene, de hadde en slags Robert Plant i Geddys vokal, og de hadde en slags blue collar-troverdighet – tenk på “Working Man” – som ga dem et utrolig mye større nedslagsfelt enn King Crimson eller tidlig Genesis. På 70- og 80-tallet var de alltid på amerikansk FM-radio, noe som gjorde at spesielt de første generasjonene med hip-hop-musikere vokste opp med Rush-sanger i øret. Jeg husker faktisk at den første gangen jeg satte meg ned for å jobbe med en afroamerikansk musiker og vi skulle sample beats til en hiphop-låt vi lekte med, var «har du noen Rush-skiver?» det første spørsmålet han kom med.

Går det an å si noe om måten trommespillet hans etter hvert formet Rush-soundet på?
Det er sikkert uendelig mange ting man kan si om det. En av de tingen jeg merker meg, er at fordi Rush har hatt en veldig busy trommis, har de to andre musikerne, og kanskje spesielt gitarist Alex Lifeson, etterhvert utviklet et ganske økonomisk sound som gir rom for alle detaljene i Neils spill. På de klassiske Rush-skivene er det overraskende lite power chords til hardrock å være, det går mer i nedstrippede og rytmiske akkord-«bursts» fra gitaren, og han holder seg ofte i ganske høye registre. Jeg husker at Lifeson forklarte i et intervju fra rundt Power Windows-perioden at han ofte tenkte mer som en messingseksjon enn som en gitarist, og det hører man. Og Geddy Lee la seg jo også på en ganske diskant-preget basstil, som gir luft og rom til trommene. En annen ting er at trommene er en veldig integrert del av arrangementene. Neil tenkte ofte som en orkestrator, spesielt i progperioden til bandet. Hvis du hører på Alex’ gitarsolo i “La Villa Strangiato”, så er det nesten ikke noe arr å snakke om utenfor trommene – det er to synthbasstoner og noe kvintgreier på stringsynth. All utviklingen skjer i trommene og selvsagt i sologitaren. Utviklingen ligger i dynamikken, i en økende kompleksitet i mønstre og underdelinger og at han bringer inn nye deler av trommesettet. Du føler at det skjer masse med musikken, men egentlig er det Neil som skaper den illusjonen. Og nettopp fordi de bare er tre, har ORKESTRET Neil Peart hatt enormt mye å si for at det som ellers ofte er harmonisk enkle komposisjoner allikevel har lått fett.

Hva tenker du om måten trommespillet utviklet seg på? Et interessant parti i den gode dokumentaren “Beyond the lighted stage” beskriver måten han la om teknikken sin langt ute i karrieren. Hva forteller det om ham som musiker – og opplever du at det preget bandets sound?
– Ja, det er jo den nysgjerrigheten jeg snakket om, som gjør Neil til et slags overflødighetshorn av kreativitet. Da han først kom inn i bandet – på skive nr. 2 – var Rush i bunn og grunn et slags kanadisk Led Zeppelin, og det var også det Neil brakte til bandet i utgangspunktet – en tung, pumpende, utrettelig trommestil. Så fant de progrocken, og Neil gikk dypt inn i teknikkene til Bill Bruford og Phil Collins. Det er forøvrig verdt å merke seg at Neil alltid har vært veldig raus og åpen om inspirasjonene sine – akkurat som Jeff Porcaro elsket han å snakke om hvor han hentet ideer fra og hvem som inspirerte ham. Så da ble det denne orkestrale, symfoniske tilnærmingen til settet, som f.eks. på A Farewell To Kings-skiva. Der er han kreditert med følgende: drums, orchestra bells, wind chimes, bell tree, vibraslap, triangle, tubular bells, temple blocks … Man skjønner tegninga.
Men så kom åttitallet, og Neil fattet stor interesse for Stewart Copeland, nyveiv og reggae. Den 80-talls reggae-fascinasjonen ødela egentlig mye trommespill i den æraen, spør du meg, men Neil gjorde det elegant og klarte å integrere det med den kalde, elektroniske sounden Geddy Lee eksperimenterte med på den tiden. For Neils del betød det mye detaljert hi-hat-spill og tunge firere. Han flørtet også med elektroniske trommer og var en av få som fikk det til å låte ganske bra. Så, på nittitallet hadde han en slags oppvåkning, og innså at han hadde spilt på en veldig bundet måte hele livet. Vi vet at veldig mye av det han spilte fram til da var gjennomarrangert, i den grad at han ofte spilte nøyaktig det samme live som på skive. Han ville løsne på spillet, og dykket ned i jazzmaterien for å finne sin indre swing. Denne jazzfascinasjonen resulterte først i en Buddy Richtributeskive, og så intensiv trommeundervisning hos Freddie Gruber og Peter Erskine. Så fra midtnittitallet, rundt Counterparts og Test for Echo, hører du et ledigere spill, litt funk, litt sving, både hos Neil og hos Geddy – de spiller mindre, men groover mer. Jeg tror han endte opp med å ta enda flere timer, og spesielt på 2007-skiva Snakes & Arrows hører man at han har forenklet spillet enda mer, og spiller litt mindre hardtslående og mer følsomt enn han har pleid. Så – evig utvikling på den mannen.

Peart var også tekstforfatteren til Rush. Her går det vel an å si at han var mer omdiskutert – men det som er helt åpenbart er at Rush-fans fant et tekstunivers som snakket til dem. Hva er det med tekstene til Peart som griper deg?
– Vel, man må nesten skille de politiske tekstene til Neil, som mest forekom på 70-tallet, fra de mer sosialt orienterte. På 2112 hadde han sin store Ayn Rand-periode, som skapte litt av et stigma og førte til at en eller annen britisk journalist beskyldte Rush for «proto-fascisme». Neil gikk heldigvis veldig fort lei av Rand og Objektivismen, til hans forsvar. Jeg tror det fansen «connecter» mest med, er tekster der han beskriver det sosiale spillet fra en outsiders perspektiv. Låta Subdivisions er et klassisk eksempel.

«Subdivisions
In the high school halls
In the shopping malls
Conform or be cast out
Subdivisions
In the basement bars
In the backs of cars
Be cool or be cast out»

Det snakket veldig til Rush sitt kjernepublikum, som var hvit forstadsungdom som ikke klarte å identifisere seg med det sosiale rammeverket som eksisterte for den gruppen på den tiden. I dag er det vel sånn at hvis du er tenåring på amerikansk high school og liker skolebiblioteket bedre enn fotballbanen, og ikke kaprer cheerleaderen, så utdefinerer du deg selv om incel og planlegger hevn på «Chad». Men den gangen satte man på en Rush-skive og var stolt av at man var «the dreamer and the misfit». Men det er mer enn det også, noe som kanskje er mindre klart for de som ikke har hørt mer en hitsene. Neil kunne være veldig følelsesladet og direkte rørende når han håndterte en del temaer. Han var vel blant hardrockens første tekstforfattere som behandlet homoseksualitet med respekt og sympati i “Nobody’s Hero”, og han skrev ømt og vakkert om kjærligheten i sanger som “Different Strings” og “Ghost of a Chance”. Jeg tror kombinasjonen av ganske monumental og litt macho musikk med ettertenksomme og litt nakne tekster var ganske uslåelig for mange. For min egen del deler jeg også politikken til Neil etter at han modnet. Han er nok en av rockens ytterst få liberalkonservative tekstforfattere. Det er ikke så mange rocketekster skrevet om den delikate balansen mellom ansvar og frihet, men Neil leverer.

Og om man løfter blikket og ser på tekster i progrock generelt sett – hvordan er det de skiller seg ut? Har de påvirket måten andre skriver på?
– Ja, de er vel veldig forskjellige fra progrocktekster flest. De britiske bandene brukte jo enten fantasymotiver og surrealisme (se Genesis) eller skuet innover i sine egne sinn (se Yes). Peart var aldri veldig opptatt av hverken fabulerende historier eller kvasipsykologi. Det handlet om samfunnet, og menneskene i samfunnet. Det var på en måte pragmatiske, og kanskje litt moralske, tekster. Jeg tror ikke Pearts tekster har hatt veldig mye å si i den tradisjonelle delen av proggen, men han hadde utvilsomt innvirkning på progmetalen. Queensrÿches politiske science fiction-konseptalbum Operation: Mindcrime hadde ikke vært mulig uten Rush, ei heller de «dypere» albumene til Dream Theater, som Metropolis Pt 2 eller Six Degrees of Inner Turbulence. Og jeg tror i metal generelt at den sosiale dimensjonen til Rush’s tekster har hatt en innvirkning – ikke minst på thrash metal, som la det okkulte og sataniske til side til fordel for mørke samtidsbetraktninger.

Har du forresten lest noen av bøkene hans?
– Jeg har bare lest Ghost Rider, så der har jeg litt å ta igjen. Men Ghost Rider er en vakker bok, anbefales! En slags moderne dannelsesreise.

Har du noen favoritt-Peart-øyeblikk fra Rush-katalogen?
– Svært mange. Det forholdsvis enkle rockedrivet i “Passage to Bangkok” fra 2112. “Cygnus X-1” (A Farewell to Kings), der han beveger seg fra abstrakte, ambiente lyder til virtuos start-stopp-tromming og nesten-metal. Det gyngende groovet i “Tom Sawyer” og det overmenneskelige progspillet i “YYZ” (begge Moving Pictures). “Mystic Rhythms” (Power Windows), der det er en kosmisk dimensjon i de tribalistiske trommene.

Og hva var det siste store Peart-øyeblikket på plate med Rush?
– Tror det må bli “Headlong Flight” fra den siste skiva, der han viste at tross all jazzen hadde han ikke glemt å rocke hardt. Virker som han nesten fant igjen sin indre tenåring der. Dårlig trommeproduksjon på skiva dessverre, dog.

Jeg har noen spørsmål fra blogghalvdel Vinger her også: ”En Plateprat-session jeg var med på i går ble innledet med «Tom Sawyer» for intervjueren mente jeg var en Tom Sawyer. Hvilken litterær figur var Neil Peart?”
– Det er enkelt å svare på. Han var Ahab. Besatt, drevet, ustoppelig, så seg ikke tilbake. På godt og vondt. En av hans beste tekster fra 90-tallet var en låt som nettopp het “Driven”:
«Driven to the margin of error
Driven to the edge of control
Driven to the margin of terror
Driven to the edge of a deep, dark hole»

Er det mulig å fjerne tekstuniverset fra opplevelsen av musikken?
– Hmm. Nei, jeg tror tekstene er noe av det som gjør bandet til mer enn summen av delene. Bare selve forventningen av at du kommer til å høre noe meningsfylt og givende fra teksten, gjør at du setter på en Rush-låt med en annen andakt enn et annet progband.

Hvor stort var det største trommesettet hans (hvor mange trommer)?
– Jeg er litt usikker på hvilket som har vært størst, det har gått litt opp og ned. Rundt Grace Under Pressure begynte han med 360 graders trommeroppsett som inkluderte et akustisk og et elektronisk sett. 360-ideen ble senere plukket opp av Tommy Lee. Men jeg tror faktisk de aller største settene dukket opp på de par siste turneene, fordi han skulle være i stand til å spille låter fra alle bandets æraer. I denne videoen forklarer han oppsettene sine i detalj.

Går det an å sammenligne Peart med med andre ikonisk trommeslager fra rocken som t.eks Keith Moon? Det var en trommeslager han i hvert fall så veldig opp til.
– Ja, absolutt. Som jeg nevnte tidligere tror jeg Neil Peart spilte en lignende rolle for sin generasjon som Keith gjorde på 60-tallet: Han opphøyde trommenes rolle fra støtteinstrument til hovedaktør. Det er egentlig ikke så mange rockeband der du virkelig legger merke til trommene på samme måte som vokal og gitar, men hos både The Who og Rush gjør du det. Forskjellen var selvsagt at Moon ikke var detaljorientert og perfeksjonistisk, som Peart, men mer opptatt av framdriften og å piske opp bandet.

Spilte han i noe garasje/psykedelia/rnb-band i tenårene?
– Det mest kjente bandet han spilte i før Rush var J.R. Flood, som var ganske tidstypisk orgeldrevet psykedelia, litt i Vanilla Fudge-gaten. Han spilte visstnok én gig med et ukjent rnb-orkester ved navn Heaven, men det gikk visst ikke bra. Han prøvde seg jo som musiker i London, men tror det ble dårlig med gigger på han der. Han brukte visstnok mesteparten av tiden på å høre på big band-jazz på rommet sitt.

Min favorittskive er Fly By Night. Hvordan plasserer den seg i katalogen?
Fly By Night er den store overgangsskiva der de tok det første steget fra ren hardrock til noe mer progga. Er veldig glad i den skiva selv, helt utrolig hvor samspilte de låter selv om Neil var helt ny i bandet da. Også en veldig flott trommelyd. Jeg synes Fly By Night er bedre enn både Caress of Steel og 2112 som kom etter, de fant ikke den formen igjen før på A Farewell to Kings. Selv om det sikkert er mange Rush-fans som blir sinte hvis jeg slægger 2112. Det er en bra plate, men litt vel overmodig, kanskje. På Fly By Night har de liksom full kontroll.

 

Per Oddvar Johansen kunne hele Hemispheres på lufttrommer


Per Oddvar Johansen mener at egenrådigheten til Rush kanskje er den aller viktigste arven til bandet i 2020. Den første låten han spilte da dødsbudskapet kom, var «Red Barchetta» fra Moving Pictures – høyt. Foto: POJ

Det hadde vært snålt å ikke også snakke med en trommeslager om Peart. Én av de mange som har hørt durabelige doser med Rush, er Per Oddvar Johansen, kjent fra utallige store og små norske jazzsettinger, én fjerdedel av kultkvartetten The Source og trommelærer for nye generasjoner med musikere på Norges Musikkhøgskole.

Har du hørt noe på Rush etter at nyheten om Pearts bortgang kom? Hva var det i så fall du satt på?
– Jeg måtte høre “Red Barchetta” da jeg fikk vite det, høyt!

Noen musikere får en innflytelse som strekker seg utover sin egen sjanger, og ender opp med å bety noe for instrumentkulturen generelt – eller at de simpelthen blir gjenkjennelige for folk som er musikkinteresserte, på tvers av sjangere. Hva var det som gjorde at Neil Peart ble en sånn musiker?
– Han er en trommeslager som er teknisk briljant, samtidig som han aldri er brifete. Trommesporene han lagde er veldig nært knyttet til musikken, og han spiller som en del av en helhet, ikke som et eget komp. Han følger bassen, gitaren eller sangen eller alt på en gang, og trommene blir et likeverdig instrument. Han holdt jo også på i 40+ år, så folk rakk å legge merke til han.

Hvordan vil du beskrive stilen hans? Hva er det som er verdt å lytte med for å virkelig skjønne hvorfor han stakk seg ut om du skulle forklart det for noen som syns at stort sett alle progtrommiser spiller fort på store trommesett?
– Som trommeslager syns jeg han er mye mer rett frem rock enn prog, Han har et tungt beat og groover på en litt annen måte, mer som Phil Rudd i AC/DC. Han bruker mindre tilfeldige trommebrekk og jazz-aktige utfall enn mange progtrommeslagere ellers, og han komponerte trommesporene sine. Han stakk seg ut for meg ved sitt utrolig smakfulle dobbel-basstrommespill, og alltid veldig bra trommelyd, han stemte alltid trommene sine, ikke teipet. Men du må jo like musikken om det skal være noe vits å høre på.

Går det an å si noe om hva han har betydd for forståelsen av det å være trommeslager, både i prog og utover det?
– Han har nok gjort at mange ser at det kan gå an å spille trommer som en karriere, ikke bare som hobby. Det er mange som har hørt om han som ikke engang liker musikk har jeg inntrykk av, særlig i USA, hvor Rush var et mye større fenomen enn det noen gang har vært på denne siden av dammen. Sikkert også fordi han spiller komponerte trommespor. Da kan man lære seg dem, og han er muligens den trommeslageren som flest har spilt lufttrommer til noensinne. Jeg kunne hele Hemispheres utenat da jeg var 15 (i lufta), alle små pling på triangler og alle brekk, og gjorde det gjerne offentlig hver gang jeg fikk lov til å sette på Rush på fest. Ikke ofte, med andre ord.

Hva var din inngang til Rush?
– Da jeg var 12 år og begynte på trommer i korpset, fikk jeg en kassett av trommelæreren min. På den ene siden, ‘noen trommesoloer du bør høre på’, var det klipt ut diverse trommesoloer. På den andre siden, ‘litt samspill du også har godt av å høre’, var det låter med bra trommespill generelt. Låta med Rush var selvfølgelig trommesoloen på “YYZ”, fra liveplaten Exit… Stage Left (den var akkurat kommet ut). Trommer hadde mye å si for min identitet allerede fra første stund, og jeg likte å høre musikk som ikke alle andre hørte på. Jeg kjøpte alle platene jeg fant med Rush i løpet av de neste årene, og har fremdeles alle LP’ene på loftet. Jeg sluttet å samle på Rush etter Power Windows (1985), så jeg har vel bare 13 stk.

Og hvordan er det å høre på den musikken i dag? Er det noe du gjør jevnlig? Hva høres annerledes ut nå fra da du var yngre?
– Får innimellom et sterkt sug etter å høre spesielle låter av spesielle band, og med Rush er det ofte fra platene Permanent Waves, Signals, Grace Under Pressure, Moving Pictures, og av og til Power Windows og A Farewell to Kings. Det er ofte lyden jeg har et sug etter, disse platene har så utrolig bra lydproduksjon at de bør høres bare for det, syns jeg. Jeg syns tekstene var helt fantastiske da jeg var liten, jeg elsket sci-fi og syns det var stas at de sang om sånne ting. I ettertid må jeg innrømme at tekstene kan bli i overkant pretensiøse. Særlig de tidlige tekstene med prester, mytologi og filosofiske temaer, men andre tekster igjen er jo veldig bra fremdeles.

Tid gjør åpenbart noe med forståelsen av ulike uttrykk – noen ting som var hippe slutter å være det, mens andre ting som kanskje aldri var det i utgangspunktet – og her kan vi muligens plassere Rush – får andre valører etter hvert som tiden går. Hvordan står Rush seg i 2020? Finnes det aspekter ved soundet deres, eller trommesoundet til Peart, som du på et tidspunkt ikke hadde så sansen for, men som i dag fremstår som friskere igjen?
– Rush var alltid et band som «ingen» likte, -‘Neil Peart er bra, da’ sa folk. Mye på grunn av vokalen tror jeg også på grunn av gitarsoloene og de skeive taktartene. Nå er det mange flere som sier de liker dem. Jeg syns Rush har vært utrolig bra siden første gang jeg hørte dem (1981), og trommene låter helt forbilledlig i mine ører. Det viktigste med Rush i 2020 som jeg ser det, er at de så tydelig alltid gjør sin egen greie, akkurat sånn som de tre vil ha det. Det er jo noe ting som er vanskeligere i musikkbransjen nå kanskje, men ikke mindre viktig å ta med seg. Tvert imot egentlig.

Er det noe med hans eksempel, både som trommeslager og kis generelt sett, du tenker at du har tatt med deg?
– Som trommeslager har jeg fått med meg den selvtilliten han har i spillet sitt, at man kan spille med overbevisning. Jeg har også alltid hatt inntrykk av at han aldri var høy på pæra eller respektløs overfor andre musikere eller stilarter, gode egenskaper å strebe etter. Han har også alltid fulgt sine egne ideer og prøvd å til enhver tid lage så bra musikk som mulig, det er vel mitt mantra også.

Hvordan er det med unge trommeslagere i dag – var en bakgrunn som progfan vanligere tidligere?
– Det er vanskelig for meg å vite hva de yngre musikerne hørte på i begynnelsen av sin musikalske oppvåkning, så det vet jeg ikke. Tror det varierer mye fra sted til sted, det var mange som likte prog i Asker og Bærum da jeg startet med trommer, bare ikke Rush (og nesten alle hata jazz).

Jeg vet ikke om du har sett den filmen, men det er et parti i den gode dokumentaren “Beyond the lighted stage” beskriver måten han la om trommeteknikken sin langt ute i karrieren. Om du har sett den filmen – gjorde du deg noen tanker om den prosessen, og hva det forteller om ham som musiker?
– Den filmen vil jeg gjerne se, har ikke sett den ennå. Jeg vet at han la om spillestilen sin etter at han tok timer med legenden Freddy Gruber på nittitallet, han endret oppsettet sitt så det ble mer ergonomisk korrekt og gikk tilbake til å spille med det som heter tradisjonelt grep. Det ser kjedeligere ut nå, men han var nok mer opptatt av å bli en bedre musiker enn hvordan det så ut. (ser at han er tilbake til like grep ofte i de siste åra han spilte, men oppsettet er fremdeles ergonomisk).

Finnes det et peak Peart i katalogen deres? En låt, groove eller et brekk som stikker seg ut?
– Det feige svaret her er hele Hemispheres, Permanent Waves, Moving Pictures, Signals, og Exit Stage Left, men et mer spesifikt svar er for eksempel “Red Barchetta” fra Moving Pictures, eller “Limelight” fra samme plate.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev