Intervju

Atomic rundt på fem kvelder

Vi tar en prat med pianist og komponist Håvard Wiik i forbindelse med Atomics maraton på Kafé Hærverk i januar.

Mandag den 20. januar er det duket for Atomic total på Kafé Hærverk. Bandet skal spille samtlige låter fra tolv album. Det er satt av fem kvelder til den norsk-svenske kvintetten. Fredag den 24. skal de være gjennom. Den musikalske utgaven av Oslo maraton har fem deltakere: Fredrik Ljungkvist, saksofon og klarinett, Magnus Broo, trompet, Hans Hulbækmo, trommer, Ingebrigt Håker Flaten, bass og Håvard Wiik, piano. Alle fem er favoritter, men de kommer garantert til å la bandet vinne. Vi som har opplevd Atomics mange seire gjennom årene, kjenner den kollektive mentaliteten. Jeg møter berliner Håvard Wiik på Oslo-visitt den dagen bandet møter Trondheim Jazzorkester på Victoria – og lager festaften. Det første jeg lurer på, er hvordan en idé om å spille alle Atomics låter dukket opp.

-Det litt morsomme her er at idéen er nokså gammel. Vi har snakka om det i ganske mange år. Det var Fredriks idé, da. At det hadde vært ganske stilig å bare spille alt. Så er det jo vanskelig å finne et sted som vil være med på det, men en kveld Ingebrigt og jeg var på Kafé Hærverk etter at vi hadde spilt, så sa vi det til Vegard Heskestad som driver stedet. Han svarte bare: «Ja, det gjør vi. Hvor mye tid trenger dere?» Vi svarte fem – seks dager og fikk fem. I ettertid innså vi at det er langt mer materiale enn vi hadde tenkt, så det blir tre sett per dag.


Håvard Wiik. Foto: Christina Marx

-I dag er det jo mange artister som reiser rundt og spiller ett album. Så har du Monk´s Casino som spiller alle Thelonious´ låter. Kom idéen deres fra et sånt sted?
-Nei, det er hybris. (latter) Altså, for oss er det bare en vanvittig gjennomgang. Vi kommer sikkert aldri til å gjøre det der igjen, i motsetning til Monk´s Casino som er et omreisende casino.

-Du er sikker på at det er en engangsforeteelse?
-Ja, det er ingen festivaler som har rom til å gi oss fem – seks dager. Det er bare for mye liksom, og det er ikke noe vits for oss å gjøre noen best of thing heller. Og så er det jo ingen som har gjort noe sånt før, ikke i Norge, i den skalaen i hvert fall.

-Kan du si noe om hva som er drivkraften i dette her?
-Det er et eksperiment på hvordan det veldig gamle materialet vil blande seg med det nye. Vi må jo blande settene.

– Hva kommer til  å skje med dere som band?
-Enten så blir det slutt eller så…..(latter). Her om dagen tenkte jeg på Paul Newman i filmen «Cool Hand Luke». Der er det en scene der han vedder på at han skal spise 50 kokte egg. Jeg har på følelsen at i slutten av uka, så….(latter). Det er en veldig ikonisk scene der han ligger og spiser de siste.

-Hva er utfordringene deres?
-Nå er det å få oversikt over alt materialet vi ikke har spilt på tjue år. Det er bare innspilt materiale som skal med og bare våre låter. Det er jo mange komposisjoner som aldri har vært spilt live. Vi har et arkiv, så vi driver og finner fram. Det er noen gamle papirbunker som gås igjennom. Før konsertene har vi tre dager i Stockholm til å øve. Alt er jo ikke like vanskelig. Noen låter har høyere vanskelighetsgrad.

-Samholdet i bandet i en sånn setting da?
-Nei, det vil ikke være noe problem. Det er jo gøy! Mye jobb, men gøy å gjøre. For oss blir det jo en slags nostalgitripp også. Den største utfordringen er det Hans som har, for han er ikke med på de første platene. Mye av det Paal gjorde på de platene, er jo veldig kjent, men jeg har stor tro på at Hans kommer til å finne sin egen vri. Vi må jo også se de gamle låtene i et nytt lys. Det er en del av greia. Vi skal ikke komme der å spille det som vi gjorde for tjue år siden. Det vil bli gjenkjennelig. Ingen abstrakte versjoner. Vi er dessuten andre musikere nå, så vi kommer til å se materialet med nytt blikk, med all erfaringen vi har fått. Både musikere og band har utvikla seg.

-På hvilke måter er du en annen musiker nå?
-Jeg var 26 da vi spilte inn det første. Nå er jeg 44. Det har jo hendt en del ting på den tida. Erfaring og estetikk hører hjemme i det bildet. Hvis jeg får si det selv, så er spillet mitt mye mer egenarta nå enn det var da.

-Modenhet?
-Ja, det kan jo bety at man ikke er så bra som man var, men det handler om de transformasjonene man har gjennomgått som musiker. Man tar jo inn ting fra forskjellige kilder som improvisasjonsmusiker og inkorporerer i sin spillestil.

-Gjør du noe aktivt for å bevare gnisten eller går det automatisk – du sa dere har det gøy?
-Nei, jeg er jo en øver. Det er jo det jeg gjør når jeg er hjemme. Det å reise rundt på turné og spille, er en del av det å beholde gnisten. Det er jo det man øver til.

-Hvor viktig er teknikken da?
-Kommer an på hva du vil spille. Da er vi inne på estetikk igjen – hva man bruker det til. Teknikk handler alltid om kontroll på instrumentet. Du har jo idéer i hodet ditt som du gjerne vil få ut gjennom fingrene. Da trenger du visse verktøy for å få det til. Det er det man jobber med.

-Du nevnte at estetikken din hadde forandret seg.
-Ja, jeg er nok mindre opptatt av jazz enn før, iallfall sånn klangmessig. Jeg har drevet på i mange år med å ta bort det jeg jobba med som jazzpianist da jeg lærte meg å spille. De standardiserte tingene. Det man lærer på skolen. Jeg hører på mye musikk, blant annet gammel jazz der uttrykket er rent – og på sitt beste, vil jeg si. 30-, 40- og 50-tallsjazz. Jeg elsker lyden av blåserne før de ble bebop. Der sounden var «viktigere» enn linjene de spilte.


Atomic på Jazzfest 2018 i Trondheim (foto: Egil Trøa/Jazzfest)

-Tilbake til kommende januaruke – hvilke opplevelser og følelser ønsker du å sitte igjen med?
-Hva heter det på engelsk – a sense of fulfillment – accomplishment – nei, det er jo bare å komme gjennom det. Det er jo en maraton uten like.

-La oss nå gå tilbake til Atomics fødsel. Bandet skal jo spille seg gjennom livsløpet sitt.
-Utspringet var jo det bandet vi hadde med Gisle Johansen, som het Element. Vi slutta å spille sammen. Så fant Paal, Ingebrigt og jeg ut at vi ville fortsette, og da ble Håkon Kornstad den første saksofonisten. Han kom opp med navnet Atomic. Vi gjorde en turné der Magnus Broo ble med. Så måtte Håkon slutte av mange grunner, og da fikk vi med Fredrik på ganske kort varsel. Han var bare med på én turné før vi gjorde «Feet Music». Det var i 2001.

-Var det full klaff med en gang?
-Ja, jeg tror forløsningen var den studiosessionen, for det var noe av det letteste vi hadde gjort til da. Den plata er nesten bare one-takes. Det gikk på en dag, så det var helt klart en god kjemi der. Pluss at Fredrik hadde med seg en masse låtmateriale, og det var jo litt av problemet med bandet før, at på den tida skreiv ingen av oss noe særlig musikk.

-Dere har eksistert lenger enn de fleste andre bandene det er naturlig å sammenlikne dere med. Hva slags samhold har dere?
-Det er jo ikke så mye sosialt, utenom når vi møtes for å spille. Det har geografiske årsaker.

Ingebrigt bor i Austin, Texas, Magnus og Fredrik i Stockholm, Hans i Oslo og Håvard i Berlin.
-Det sosiale limet er likevel viktig for at vi fortsatt holder på. Det går jo selvfølgelig opp og ned, men det er et godt sosialt samhold. Hvis ikke, hadde vi ikke holdt på.

-Hvilken betydning har det å holde sammen så lenge?
-Det er jo ikke så ofte at det skjer med band, og det er jo litt derfor vi gjør det også. En feiring av oss selv, at vi har holdt på så lenge. Vi kjenner hverandre veldig godt musikalsk, så det er aldri noe problem samspillmessig. Det er spennende med nye band også, men det tar jo tid å lære hverandres språk. Nye impulser og nytt samspill er viktig. Jeg liker variasjonen fordi det gir utfordringer.


Atomic med Trondheim Jazzorkester på Kongsberg Jazzfestival 2019. Foto: Jonas Adolfsen

-Kan du beskrive utviklingen til Atomic?
-Komposisjonsmaterialet har forandret seg gjennom åra. Andre impulser. Samspillet er jo bedre og annerledes. Det er litt vanskelig å gi en objektiv oversikt.

-Dere er iallfall tre komponister i bandet –hvordan er prosessen?
-Ja, jeg kommer med låter som er formmessig veldig klare, mens Fredrik sine ting er mer skissebaserte og blir mer utforma av bandet. Fredrik er jo bedre på den gode melodien enn meg. Så han har nok en langt mer intuitiv komposisjonsprosess enn hva jeg har. Ikke at vi har diskutert det i dybde, men det er min forståelse av det. Magnus er kanskje drømmeren i bandet, for å bruke et litt klissete språk. (Mer latter).

-Titlene dere bruker?
-Ja, det er en blanding av humor og alvor. Det var noen som reagerte på tittelen «Bikini Tapes», men for oss var det humor. Det var et stort prosjekt. Vi tok opp 17 konserter og ga ut en trippel-cd. Vi hadde humor på at det var en blanding av prøvesprengning og lydsjekk, og da kom Fredrik med forslaget «Bikini Tapes». «Feet Music» er oppkalt etter en Ornette Coleman låt som vi dreiv og spilte på den tida, men den ble aldri med på plata. Jeg har sjelden med tittel på låta når jeg presenterer den for bandet, for jeg er litt opptatt av at den skal være bra. Da tar det litt tid. Jeg vil helst ikke at titler skal gi for mange føringer. De bør være åpne for fortolkning.

-Hvilke diskusjoner har dere?
-Musikalsk sett er det ikke så mye snakk, egentlig. Det er eventuelt på jobber der noe ikke har gått slik som det skal. Kanskje et strekk ikke låter bra. Det er aldri noe personlig.

-Men når du kommer med en formmessig klar låt – er det bare vær så god?
-Ja, sånn er det for meg iallfall. De andre har litt løsere tilnærming. Jeg liker å ha ting klart på forhånd, så jeg er litt mer sånn: «Du gjør det, og du gjør det!» De er veldig mottakelige.

-Hva bestemmer hvem som skriver?
-Det er vel ikke noe bestemt regel for det der. Vi bor jo så spredt, så når vi kommer sammen, er det den som har med noe, som avgjør det. Vi har jo så begrensa med tid. Magnus og Fredrik leser noter veldig, veldig bra, så det er ikke noe problem det med vanskelighetsgrad.

-Når du skriver – hvordan vet du at du har det?
-Jeg er veldig opptatt av formtenking. Det er det som på en måte gjør musikk bra. All musikk som er bra, har en bra form. Et formforløp. Det er viktig hvordan stykket begynner og slutter. Man må ikke tenke musikk lineært når man komponerer. Det er ikke noen nødvendighet. Jeg syns John Cage var veldig interessant for han fant ut en gang på femtitallet at han hadde for mange kommisjoner eller bestillinger på å skrive musikk. Hvis han skulle tenke på det estetiske, så rakk han ikke gjøre alt. Da begynte han med det han kalte indeterminate music, tilfeldighetsmusikk. Han begynte å slå terning, og så fant han det kinesiske symbolsystemet «I–Ching». Noen ting må man bare la gå og prøve ut. Hvis man skal dvele ved hver enkelt note, så bruker man jo sinnsykt lang tid. Komposisjon handler mye om verktøy, at man har ting man kan bruke fra gammelt av også. Hvis du hører på Stravinsky, for eksempel, så er det utrolig mye gjenbruk. Følelser kan være en hindring i prosessen. John Cage outsourca sånt til terninger.

-Vil Hans Hulbækmo komme inn som komponist i Atomic?
-Ja, det er fullt mulig det. Han har jo skrevet for konserten i kveld, men foreløpig ingenting for bandet.

-Da Paal slutta – hvordan var det? Var det vanskelig å finne en ny?
-Han prioriterte bort bandet. Ville gjøre andre ting. Det er egentlig så enkelt som det. Det var en liten prosess å finne en ny, men det gikk fort. Vi prøvde ikke ut noen. Fant Hans. Jeg hadde hørt han og syntes han var veldig lovende, for å si det mildt. Det er over fem år siden.

-Hva er forskjellene på Paal Nilssen-Love og Hans Hulbækmo?
-Musikalsk sett så er jo Paal mye mer egenrådig. Han er jo en sånn dampmaskin som går sin egen vei på godt og vondt, uansett. Hans er et naturmenneske. Mye mer åpen for impulser. Han er vokst opp med to folkemusikkforeldre, så han har fått en enorm palett av musikalske stilarter med seg.

-Hva har dette trommeskiftet gjort med musikken til Atomic?
-På mange måter har den blitt mykere nå. Ikke det at det er negativt. Definitivt mye åpnere.

-Hvis noen spør deg hva slags musikk dere spiller – hva er svaret ditt?
-Vi spiller egenkomponert materiale. Så får de ta det som det er. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er. Det kommer fra en jazztradisjon, men har mange elementer. Jeg syns musikken skal snakke for seg selv.

-Har Atomic noen forbilder?
-Ja, da det startet, var det med et utgangspunkt i amerikansk og europeisk 60-tallsmusikk. Så har det gått videre derfra. Det var jo mye Archie Shepp, George Russell og Mingus. Vi hørte også mye på den amerikanske kvartetten til Keith Jarrett en stund, spesielt noen spor på de første platene. Etter hvert har vi fått vår egen bandsound, i og med at vi har spilt så lenge sammen. Det er veldig viktig. Det er jo det som er morsomt å høre i de gamle gruppene til Mingus og Miles. De har jo en egen sound.

-Hvis jeg hadde hatt alle Atomic-platene her –  hvilken hadde du valgt å signere hvis du fikk velge deg én?
-Nei, jeg har et forhold til alle sammen, men jeg har ikke hørt på dem siden de kom ut. Når vi skal gå gjennom ting nå, så må jeg høre på dem igjen. Jeg tror ikke jeg klarer å velge meg én. Har ingen favoritter. Alle har noe for seg, og så er de så forskjellige og mange. Kanskje jeg må svare «den neste»!

Pianisten har talt. Bandet skal spille. Den som vil få med neste års høydepunkter, bør notere seg januar og Kafé Hærverk.

Av Arild R. Andersen

Les også Jazznytt-bloggen Now’s The Time sin Atomic-spesial fra 2018 hvor Fredrik Ljungkvist forteller om livet med bandet.

Fra forsiden

Intervju

Bodø Jazz Open avlyst

Bodø Jazz Open er den første av jazzens maifestivaler som nå avlyser. - Det har ikke vært noen enkel avgjørelse å ta, men det er ikke lenger mulig å se for seg at vi kan gjennomføre festivalen som normalt, sier festivalsjef Jan Gunnar Hoff.

Meld deg på vårt nyhetsbrev