Now's the time

NTT: Lyden en trøffelgris lager når den er på jobb

Erik Honoré arrangerer sin femtende Punktfestival, Gard Nilssens Acoustic Unity har verdenspremiere på musikkvideo, Aretha Franklin fyller norske kinosaler og vi lytter til jazzens mest kjente skive i ukas Now’s The Time.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time – en fredagsmusikkavis i remseformat hvor vi hver uke skriver om noe av det som rører seg i norsk musikk. Det er – som vanlig – svært mye.

Det spilles konserter overalt – vi minner om Jazz i Norges konsertoversikt. Denne uken har de også skrevet om jubileumshøsten på Tønsbergregionens jazzklubb, Urijazz. I helgen er det konserter der med Helle Brunvoll / Magne Arnesen og Lars Martin Myhre Band i kveld og Mathias Eick Quintet i morgen. Lørdag er i det hele tatt en god dag for jazz – og i morgen er det sesongåpning for konsertserien Improverk på Hærverk, med Hanna Paulsberg Concept + Magnus Broo. Apropos det spillestedet – ukas mest NTTske konsertnyhet er utvilsomt Atomic-residencyen på Hærverk, hvor de spiller alle låtene fra 12 album i løpet av 5 dager. Den lover vi å komme tilbake til, og i mellomtiden kan dere fremdeles lese vår Atomic-spesial fra fjoråret, i anledning bandets konsert på Blå.

Denne helga er det også slippkonsert for Hans Kjorstads nye album, Vendingo utta’om råket på Kampenjazz, som er i gang for sesongen. I den forbindelse kan vi nevne at Kjorstad er intervjuet i det ferske nummeret av Jazznytt, som er sendt ut til abonnenter og dessuten er å få i utvalgte bladkiosker. Der kan vi blant annet by på en rekke små tekster om Miles Davis, som er aktuell med både det ene og det andre jubileumet i tillegg til arkivutgivelsen Rubberband. Vi har også gjort små intervjuer med alle medlemmene i det sentrale funkbandet Fieh, snart aktuelle med platedebuten sin – og vi har selvsagt anmeldt en bråte ny norsk jazzmusikk. Om det allikevel er lov til å plukke ut noe som leses, så blir det intervjuet Terje Mosnes har gjort med pianist Maria Kannegaard som er tilbake både på konsertscener rundt omkring og i studio. Mange jazzinteresserte nordmenn har et helt spesielt forhold til denne musikeren og mange kjenner vel også til at hun lenge har vært forhindret fra å spille på grunn av psykisk sykdom. I samtale med Terje forteller hun den historien, men hun forteller også om hva musikken har betydd, og fortsetter å bety, for henne. Saken kan ikke anbefales varmt nok – og vi minner i samme omgang om at det går an å abonnere på Jazznytt, som kommer ut fire ganger i året, og som forsøker å bringe kvalitetsjournalistikk om vår musikk til norske lesere. Sånn, det var nok innholdsreklame, ta litt forholdsvis fersk, skjellsettende musikk fra Maria Kannegaard Trio før vi går videre med den ukentlige beblogging:

 

Punkt med og uten skjæring: Erik Honoré remikser konserter for femtende år på rad

Den femtende Punktfestivalen i rekka er i gang i Kristiansand. Til festivalen, som er kveilet rundt ideen om live remiksing av konserter, kommer blant annet artister som Thurston Moore Group, Rymden, Kim Myhr, Supersilent, Steve Tibbetts og Ensemble Modern. En plakat som byr på et bredt spekter av profiler innen eksperimentell musikk med en rekke ulike fortegn, og slik har det også vært opp igjennom årene. Punkt, som i tillegg til moderskipfestivalen Kristiansand også har arrangert konserthendelser en rekke andre steder, har vært et fluepapir på noen av de aller største navnene randsonen kan by på. Hvordan har de fått til det, egentlig? Vi tok en prat med musiker, komponist, produsent og forfatter Erik Honoré, som sammen med Jan Bang er primus motor bak festivalen.

Det er den femtende utgaven av Punkt, og det er fristende å spørre noen spørsmål om det. Vi kan jo starte med om du føler at  live remix-tankegangen deres har fått internasjonal gjennomslagskraft med årene? Ser folk annerledes på den metoden nå, enn da dere startet? Og hva med deg selv og Jan Bang, føler du at dere griper det an på andre måter?
– Live Remix- konseptet startet som et eksperiment basert på hvordan vi hadde jobbet med livesampling i bandsammenhenger, og vi visste jo ikke hvordan det ville fungere i en større sammenheng, der andre musikere «fortolker» konsertene umiddelbart, basert på samples og inspirasjon fra hva de og publikum nettopp har hørt.
Dette viste seg å bli en måte der særlig elektroniske musikere kunne arbeide improvisatorisk, og vi hadde helt fra starten en åpen fortolkning av remix-begrepet, som stadig har utviklet seg i overraskende retninger. Hele tiden med en tanke om å skape ny musikk, med ofte originale konstellasjoner av musikere. Også internasjonalt viste det seg å være noe både musikere og publikum responderte positivt på, det er noe med det umiddelbare og uforutsigbare som appellerer til nysgjerrige musikkfolk. Så nå har vi besøkt 27 byer i Europa, Asia og Canada med Punkt-avleggere, alltid med live remix-konseptet og det stadig voksende nettverket av norske og internasjonale musikere som fundament.

Hvordan var det å starte en festival av denne typen i Kristiansand – og hvordan opplever du at samspillet er i dag? Hvordan kan man beskrive Kristiansand som musikkby nå for tiden?
– Å starte en nisjefestival av denne typen i Kristiansand har hatt positive og negative sider, det åpner for lave skuldre og ingen barrierer mellom musikere/publikum/bransje, men man må jo bygge et publikum gradvis. Men vi har utviklet 4 grunnpillarer som til sammen gjør at prosjektet fremdeles er interessant for oss, og forhåpentligvis publikum: 1) Den årlige moderfestivalen i Kristiansand hver høst. 2) De nevnte avleggerne utenlands. 3) Punkt som et kontinuerlig kunstnerisk prosjekt med plateutgivelser, audiovisuelle installasjoner og visuelle elementer. 4) Punkt som en sentral aktør i å bygge opp den elektroniske musikkutdanningen på UiA (Institutt for rytmisk musikk) gjennom utvikling av undervisningsmetoder, seminarer, workshops og ikke minst festivalen som «praksisarena» og møteplass mellom rutinerte og ferske utøvere.
Det siste aspektet – å jobbe med unge folk innen de Punkt-relevante sjangerne – er viktig for oss, og er nok noe av det jeg/vi ønsker å fokusere enda sterkere på fremover. Jeg mener at vi befinner oss i en gullalder for «ung norsk musikk» innenfor disse sjangerne, og ønsker å vektlegge dette aspektet nå etter at vi har passert den femtende festivalen.

Listen over musikklegender – også med bred gjenkjennelse i kretser utenfor «den eksperimentelle sfæren» – som har gjestet Punkt er til å få bakoversveis av. Hva er det som trekker dem mot dere – og har dere noen store igjen på ønskelisten?
Brian Eno, Laurie Anderson, David Sylvian, Daniel Lanois osv. har definitivt ikke kommet til – og returnert til – Punkt av økonomiske årsaker, så det har handlet om at dette er folk som er på utkikk etter nye måter å forholde seg til musikk på. Og så er det jo «word of mouth», og at vi helt bevisst har benyttet oss av det stadig ekspanderende nettverket av musikere. Fulgt greinene i det musikalske familietreet.

Festivalen er i gang – hva blir ditt høydepunkt i løpet av disse dagene?
– Jeg synes jo det er interessant når vi pusher grensene litt for hva kjernepublikummet tenker på som «typiske Punkt-artister», så kombinasjonen Thurston Moore remikset av Supersilent blir interessant, og så er jeg veldig glad i Kim Myhr som kommer med fullt band for å gjøre You | me. Og så er fokuset vårt alltid på det nye som skjer, det som man ikke kan oppleve andre steder, som urfremføringen av Dai Fujikura’s Shamisen-konsert med Kristiansand Symfoniorkester – og remiksene. Dessuten skal jeg spille og remikse alle dagene, så det står jo i fokus nå ved siden av all logistikken.

David Toop kuraterer seminarbiten – kan du fortelle noe om hva den kommer til å dreie seg om i år – og hvorfor har det vært naturlig å se på Punkt på denne måten, med en seminardel?
– Seminardelen er naturlig både pga. vårt samarbeid med UiA, men også fordi vi ønsker å sette det vi driver med i en videre kontekst. David Toop er i mine øyne en perfekt kurator og han sier vel best selv hva han tenker om årets seminar:
«The theme of the Punkt seminars this year is Voices of Memory: sounding, listening, memory and the sense of who we are. Memory is vital to music, if only because sound is always running away from us, slipping into the air like a ghost. To understand form, relationships, the developing shape of a musical piece depends on keeping a memory alongside our immediate sense of what is happening. This is quite a challenge, particularly since music can be so immersive, emotional and physically seductive, but without this capacity, music would only possess the most basic characteristic of sound – its ability to disturb.

There are many facets to musical memory, ranging from personal and cultural identity, to archival and technological memory, to the different memories involved in notation or improvisation, to the way we constantly rewrite our memory of music in relation to our changing selves. The contributors I have invited to this year’s Punkt seminars all have fascinating and diverse takes on this question. I have asked them to think about the format of how they present their ideas and that’s all I need to know. What they actually show, present, perform or discuss is entirely up to them and I look forward to being surprised.»

Til sist – du er forfatter også – har du vurdert å skrive den store Åpen Klasse-romanen?
– Jeg har ikke gitt ut bøker siden vi startet Punkt og det ble musikk døgnet rundt, festival samt mye studioarbeid og plateutgivelser. Det ble ganske altoppslukende i 15 år. Men kanskje en gang.

 

Bloggeksklusiv verdenspremiere! Basser ryker i Gard Nilssen Acoustic Unitys ferske musikkvideo

Tidene endrer seg, og nye måter å slippe jazz på kommer til. I denne bloggen har vi tidligere viet mye plass til den såkalte jazzsingelen – det kommer ferske eksempler på det hver uke, og snart lover vi å ha en oppsummering av det sterkeste vi har støtt på i det siste. Men hva med musikkvideoer? Er dét noe man kan drive med innenfor en jazzkontekst? Om vi luker vekk sterke klipp fra lengre konsertopptak, for dem er det jo selvsagt en hel bråte av, sliter vi med å komme på så mange gode eksempler. Vel, ok – Chick Coreas Electric Band er et slags hederlig unntak som taler for seg selv:

Det finnes sikkert noen flere der ute – og vi oppfordrer alle NTT-lesere som sitter på en eller annen jazzmusikkvideofavoritt til å gi lyd fra seg. Men denne uken kan vi by på et helt ferskt eksempel. Gard Nilssen Acoustic Unity slipper i dag en video av låta “Bøtteknott”, spilt inn i Amper Tone med et flott tverrsnitt av norske musikere fra både jazz og diverse, samt andre lytterfjes man fort vekk kan støte på om man er på konsert rundt omkring. Underveis oppstår det også dramatikk – det er ikke så ofte man får se stolen på en kontrabass klappe sammen, men det skjer faktisk underveis i denne videoen – fy salte! Vi har rett og slett en verdenspremiere denne uka – og vi ba Gard Nilssen om å si et par ord om hans forhold til musikkvideoer generelt – og hvordan det var å spille inn denne.  

Vel, vi har filmet utrolig mange konserter med trioen opp i gjennom og vi har lenge snakket om å lage en musikkvideo. Jeg har selvfølgelig sett på Michael Jackson-videoer da jeg var ung og digget det. Det samme med The Police og Nirvana og mye annet. Det er veldig kult, men den aller kuleste musikkvideoen i min bok må jo være den filmen hvor Elvin Jones er på bar og ender opp i skyteduell med en kar som igjen ender opp med at han tar over trommestolen til det lokale bandet og spiller en helsikes trommesolo… Legendarisk! Har kun sett den scenen fra den filmen, og aner ikke om filmen er bra, men funker bra som musikkvideo hvertfall!

Uten sammenligning for øvrig har vi i alle fall laget vår egen musikkvideo med masse musikalsk dramatikk og celebert live-publikum! Det ble ganske bra syns jeg, og det hele er intimt fanget opp på ett kamera av geniet Andreas Paleologos! Låta heter «Bøtteknott», og det er som vanlig Petter Eldh på kontrabass og André Roligheten på saxofoner i tillegg til meg på trommer. Se, lik og del heter det vel? Og god helg!

 

Korrespondentbrev: «Amazing Grace» – En helgen og en gris

En stund var det uvisst om konsertfilmen “Amazing Grace” med Aretha Franklin faktisk ville blitt vist på norske kinoer – men heldigvis går den for fulle mugger, og ifølge Rushprint var det nesten 20.000 som så den på norske kinoer i løpet av de to første ukene. Ved lunsjtider i dag var det eksakte antallet 29641 solgte billetter. Svært pene tall, som kanskje forteller noe om Aretha Franklins enestående posisjon – det er hyggelig at så mange får med seg det som helt åpenbart er en av de sterkeste konsertfilmene som er laget. Blogghalvdel Vinger har skrevet om filmen borte hos Dagens Næringsliv tidligere, men vi føler også at den fortjener plassen i Now’s The Time – for det er vanskelig å se for seg en leser av denne bloggen, eller en musikkelsker overhode, som ikke vil ha glede av å se dette. Et levende og urmusikalsk musikkportrett hvor det summer langs benkeradene, hvor låter avbrytes og starter på nytt igjen, hvor det holdes taler og rotes i kabler – men først og fremst hvor det synges, som man knapt har hørt det andre steder.

Selv om filmen er ny, har albumet Amazing Grace vært en klassiker omtrent fra unnfangelsen i 72. Tidenes mestselgende gospelutgivelse. Og dagen etter at Aretha Franklin døde i august i fjor, var folk invitert til Grønland Kirke for å høre nettopp dette dokumentet. Det var sogneprest Lars Martin Dahl – som vi har snakket med tidligere i denne bloggen, som sto for innskytelsen. Grønland kirke fyller 150 år i år, og det markeres blant annet med en rekke konserter gjennom året – 14. September spiller for eksempel Marthe Lea en solokonsert der. Men i dag har vi bedt sogneprest Lars Martin om å skrive om en  film han allerede har rukket å se to ganger på kino – det blir fort flere besøk også.

Sogneprest Lars Martin Dahl er ukens gjesteskribent i Now’s The Time, og skriver om konsertfilmen Amazing Grace. 

Det kan være at denne NTTs gjesteskribent trenger en liten presentasjon. Så la meg slutte å skrive om meg selv i tredje person og la oss heller rive ned alt det som gjør at du og jeg ikke er evig forent med hverandre. «People we have to come together.» Brødre og søstre, jeg har søren meg hatt en drøm. Aretha Franklin har besøkt meg to ganger i en films skikkelse. Først på Vega kino og igjen tirsdag kveld på Colosseum kino, hvor søster Aretha ble saligkåret på demokratisk vis av enhver med øyne som ser, ører som hører, hjerter som brister og hender som nesten bryter ut i applaus underveis. Brødre og søstre, neste gang klapper vi. Vi klapper når vi føler for det og vi kommer ikke til å angre på det eller bli flaue i ettertid. Noen må begynne. Alle må begynne. På tirsdag så jeg det lovede land. Landet hvor vi er forløst fra vår indre anal-retentive europeer og kan være frie og ekstatiske. En dag vil vi gi oss hen til den godheten som presset seg på og som vi syndet mot ved å ikke klappe når vi trengte det som mest. Selv ikke kirkekaffen på «Valka» og Last Train klarte å temme nåden, vi som vi som var samlet der, kjente på. Til tross for at det på Valka utbrøt en spontankonsert med et band bestående av pianist, saksofonist som dyppet sitt munnstykke i halvliteren, katt og en forhenværende guttekorist på 75 år. Nåden var sannelig stor, mine brødre og søstre.

Jeg er altså sognepresten i Grønland kirke som holder straighte gudstjenester på søndager, er behersket i begravelser, organiserer en konsert i ny og ne, spinner noen plater av og til og spiller Arethas «Amazing Grace» i Grønland kirke dagen etter at hun dør. Og «I’ve been to church» i Colosseum kino.

En NTT-leser som ikke var i Colosseum kino tirsdag kveld, vil kanskje tro at jeg har skrevet en overdreven innledning til denne teksten, men det vil jeg tilbakevise på det vennligste. Enkelte vil kanskje også la seg provosere av en prests begeistring, men ikke alt virket lovende tirsdag kveld. Første nedtur var Audun Vingers sykdom og hans manglende innledning til filmen. Dernest møtte de frammøtte på en kø som strakk seg fra perleporten og helt ut av Colosseums lokaler. Mer utspekulerte pilegrimer, Filip Roshauw for eksempel, visste råd og snek seg gjennom kiosken for å vinne ti meter på frommere sjeler. Han om det. Da vi endelig kom inn i salen fikk menigheten høre gospelkoret Traces, som hadde fortjent mikrofoner. Knut Reiersrud innledet om gospel og om hvor bra filmen vi skulle se ville bli. Han overdrev ikke da han fortalte at filmen var: «Full av høydepunkter» og anbefalte alle en tur innom kirken – i USA vel og merke. Så begynte filmen. En film heldigvis fri for forståsegpåere og fortellerstemme, kun en kort innledende tekst. Vi tror vi skal se film, men vi skal i kirka.

Jeg har hørt mye på Amazing Grace og jeg har sett opptak som har ligget ute på YouTube i noen år. På plata kommer mitt favorittspor, «Wholy Holy» på den tredje siden. Låta gjør meg like mo hver gang. Kanskje ingen har sunget finere enn det Aretha gjør på «Wholy Holy»? Etter noen behind the scenes-scener hvor St. Aretha framstår med en stoisk og myndig ro er det duket for gudstjeneste. Reverend Cleveland introduserer koret som så vugger taktfast inn i kirka og helt inn i norske hjerter, etterfulgt av St. Aretha. Hun synger:

Come together wholly
People we have got to come together
With all of the strength
Have all of the feeling ooo-yeah

Og «feeling» blir det. I det jeg hører lyden av St. Arethas stemme mister det knallharde panseret av en mannsskikkelse, som jeg vanligvis ikler meg, all sin beskyttelse. Enten hadde jeg gnidd saltet fra peanøttene jeg spiste inn i øynene, eller så var det rett og slett grining jeg bedrev filmen ut. Jeg er smertelig klar over at menn i 40-åra som skriver om grining og egen sentimentalitet er et velbegrunnet tabu, men når griningen fører til at en mann blir forandret til en gris (ikke å forveksle med en mannsgris), så er det å anse som et under så uvanlig at det bør kommenteres i en stemningsrapport som denne.

Det kan være slitsomt med følelser og jeg forsøkte å samle meg på et tidspunkt ved å skape litt distanse til meg selv og omverden.  Jeg er teolog og vet at Den hellige ånd åpenbarer seg i formen av en due, men nå lurer jeg på om den også kan være litt gris (mer om det i en annen sammenheng).For akkurat da sang St. Aretha igjen og det resulterte i at jeg lagde en lyd som best kan beskrives som lyden en trøffelgris lager når den er på jobb – bare kraftigere. Uansett vitnet snøftet om katarsis. Sjelen var til rens og alle fikk høre det. Noe lignende kunne merkes på flere og det var vakkert. Lys fra filmlerret som speiler seg i menneskers blanke øyner er faktisk noe av det fineste som finnes. St. Aretha begynte med høydepunktet «Wholy Holy» og med det satt hun standard for det vi hadde i vente. Hun besteg prekestolen og der ble hun et godt budskap for både fattig og rik. Et evangelium bestående av folks reaksjoner, groove, kultur, kampvilje, stolthet og den himmelske lyden av St. Aretha. Filmen er et evigvarende høydepunkt. Et høydepunkt hvor vi ser hva gospelmusikken betyr for St. Aretha, for folk og hva den betyr når akkurat St. Aretha synger den. I LA og i Oslo. Da og nå.

For noen på Colosseum var det hele kanskje litt overraskende eller overveldende. Det var en kar som reiste seg og gikk etter ca. 15 minutter. Det bekymret meg en stund. Finnes det virkelig sjelløse folk? tenkte jeg noen stygge sekunder, men falt til ro ved tanken på at han sikkert måtte hjem og tørke spy av et sykt barn. Barnevakten hadde sikkert sendt SMS. Men kunne han ikke dratt etter filmen?

Selv om alt dette handler om du og jeg, oss og vi (kanskje mest om meg), handler det aller mest om St. Aretha, noe jeg ikke er sikker på om hun ville vedkjent seg. En eneste gang takker hun lavmælt for applausen. Mer enn det hadde vært vulgært i en kirke, tror jeg hun ville ment. Hun snakker heller aldri mellom låtene. Hun er instrumentet og ikke objektet. Hun er sterk, stoisk, myndig, svett, ekstatisk og når hun synger… hun er et mirakel, et ikon. I Den ortodokse kirkes mystiske teologi om ikoner, er ikoner lysende bilder som er vinduer til det guddommelige. Det finnes en tanke om at når du møter ikonets blikk og mediterer på det, så ser du rett inn i selve objektets blikk som ligger bak eller gjennom ikonet. Enkelte motiv, mener de ortodokse, kan være så kraftige at de må males med et slør over for å beskytte den som ser på. Det kan rett og slett bli for sterkt. Jeg er ikke ortodoks, men om ingen snart bygger en Church of St. Aretha Franklin, slik noen har gjort for St. John Coltrane, så er det ikke håp om forbrødring for noen av oss – med mindre vi samles igjen, ser gudstjenesten på nytt og klapper når vi føler for det.

Lars Martin Dahl

 

Tale til jubilanten: Kind of Blue er seksti år

På sensommeren feiret Oslo Jazzfestival sekstiårsjubileumet til Miles Davis-albumet Kind of Blue med to utsolgte konsert hvor et band anført av Mathias Eick fremførte albumet. Blogghalvdel Vinger innledet den første konserten med en tale som vi publiserer på nytt her, i forbindelse med at nettopp Miles pryder coveret på det ferske nummeret av Jazznytt.

***

Mine damer og herrer, velkommen til konsert og feiring av Miles Davis og Kind of Blue. Jeg ønsker å starte med å lese to dikt. Først et av den amerikanske beatpoeten Gregory Corso, dette er For Miles:

Your sound is faultless
pure & round
holy
almost profound

Your sound is your sound
true & from within
a confession
soulful & lovely

Poet whose sound is played
lost or recorded
but heard
can you recall that 54 night at the Open Door
when you & bird
wailed five in the morning some wondrous
yet unimaginable score?

Nå er stemningen satt. Dette er umiskjennelig jazz. Men det er mulig å komme nærmere inn i essensen av det blå, og for å komme dit skal jeg lese et lett redigert utdrag av en tekst, et prosadikt,  publisert av malingsbutikken Fargerike, i anledning at blå ble utpekt til Årets Farge 2018. Og jeg leser:

Det blir aldri feil å innrede med blått. Blått er fargen som de fleste nordmenn elsker, og fargen som ikke krever så mye. Den smyger seg inn i hjemmene våre, i hverdagen, i vår mentalitet – i vår søken etter ro og natur og med en link til vår historie. Blått gir oss ro, og er en perfekt farge å bruke til både soverom og stue.

Blått lindrer og helbreder, men gir også energi i kraft av å dempe stress. Akkurat som den blå himmelen og den blå sjøen, roer den oss ned.

Flagget til EU har en blå bakgrunn, blått symboliserer fred, sannhet og samarbeid. Kaldtvannskranen er merket med blått. En usikker framtid er i det blå. En tur ut i det blå betyr at målet ikke er bestemt på forhånd, veien blir til mens du går. Å være blåøyd betyr at man er godtroende. Blåmandag er ingen god mandag. Du spiser sjelden blå mat, eller drikker blå væske – men du hører gjerne på blå blues eller leser blå poesi.

Blå er himmelen og havets farge. I Gresk mytologi er himmelgudene; Zevs, gudenes konge, hans kone, søster Hera og deres sønn Hermes forbundet med blått. Hermes ble i Roma kalt Merkur og ble med sine vinger på føttene; et symbol for handel, derav fikk vi blåruss på handelslinjen. I Islam symboliserer blått eller turkis det Islamske trossamfunn og brukes derfor ofte i dekor på moskeer. I Kina forbindes blått med udødelighet.

Blåfargen gir både positive og negative anslag. I vår tids politikk betyr blått konservativ. Kjøtt av god kvalitet får et blått stempel (blåbærsaft). Slik omfavner blått alle deler av livene våre; fra religion til det moderne forbrukersamfunnet, til språket vårt – og fargen setter et fortegn på opplevelsene.

*

Sånn, da er vi kommet under jazzens blå himmel, og kan se frem mot kveldens evenement.

2019 er et fantastisk år for jazz, spesielt for den norske jazzen i alle sine skimrende sjatteringer. Noe vi har sett klare tegn på under denne uken med Oslo Jazzfestival, for eksempel med Kongle Trio nå nettopp i lokalet ved siden av.

Men det er fortsatt riktig å hevde at 1959 er et av de aller viktigste årene i jazzens globale historie. Og især den amerikanske. Av utgivelser det året har vi grensesprengende og/eller populære album som John Coltranes Giant Steps, Charles Mingus med Mingus Ah Um, og på hver sin ende av skalaen, Dave Brubecks Time Out og Ornette Colemans The Shape of Jazz To Come. Noen nevnt, veldig mange glemt. I tillegg har vi stedet der de største endringene finner sted: nemlig på scenen.

En plate som definitivt ikke er glemt, og som skal feires her i kveld, er Miles Davis’ største klassiker Kind of Blue, en begivenhet av en plate som den dag i dag forener noviser som egentlig ikke har noe forhold til jazz, og ihuga entusiaster som kan memorere alskens tyske katalognumre på frijazzplater med Alexander von Schlippenbach.

Det er også en av strengt tatt ganske få jazzplater som har solgt i større kvanta, sammenliknet med andre mer dominerende sjangre i markedet. Hva kommer det av at nettopp denne platen skiller seg så ut i jazzhistorien, eller for den saks skyld bare i Miles Davis’ katalog, den som er så breddfull av fantastiske album og stadige venstresvinger i sound og uttrykk? Sketches of Spain, Seven Steps To Heven, In a Silent Way, Bitches Brew, On The Corner, ja til og med You’re Under Arrest — det så mange øyeblikk i hans karriere hvor han forkaster det gamle og ser fremover. Hvorfor Kind of Blue? Som med mange klassikere tenkte ikke musikerne stort på at de var med på noe historisk. Og som trommeslager Jimmy Cobb senere uttalte, var det egentlig bare som en helt vanlig, kort og effektiv Miles Davis-session der de spilte inn veldig god musikk. Ikke noe mer enn det.

Når man lytter til Kind of Blue i dag, blir man slått av den trygge og autoritetssterke roen som er å finne i albumets fem låter, på til sammen knappe 46 minutter. Ja, til å være en revolusjonerende og eksperimentell plate er den rett og slett usedvanlig lett og behagelig å lytte til. Og man må vel innse at dette er grunnen til at den har slått så godt an i de bredere lag. Men hva er vel galt med det? Det er ikke alle jazzalbum, klassikere eller ei, som overlever i den utålmodige strømmealderen vi er inne i nå. Men Kind of Blue er så konsekvent, tempoet så trygt, at den føles som en spilleliste skreddersydd for en eller annen aktivitet. Dette er en annen grunn til at albumet vil få en lang levetid.

Mange her i salen er godt kjent med hva som var revolusjonerende med den. Rundt årene da Kind of Blue ble unnfanget mente mange jazzmusikere at man hadde nådd grensen for hva som kunne gjøres innenfor improvisasjon med tradisjonell form, harmoni og rytmikk, innen bopens halsbrekkende format. Da begynte musikere snarere å arbeide med såkalt modal improvisasjon. Musikerne improviserte over en eller flere skalaer i stedet for å basere seg på et sammensurium av skiftende harmonier og akkordrekker. Fra stress til chill. Og i Kind of Blues tilfelle, ga det også rom for å søke rundt i en betydelig melodiøsitet. Miles holder det rolig, men er i likhet med de andre musikerne på utrygg grunn — låtene var ikke ferdigskrevet i tradisjonell forstand de få dagene gruppa var i studio. Samholdet i gruppa, og de enkeltes kvaliteter som utøvere, veide tungt. Solospillet til Julian «Cannonball» Adderley på altsax og John Coltrane på tenor, er på sett og vis ekstremsport, og de utfyller hverandre på intenst vis, men det oppleves like fullt for oss som lytter som en rolig spasertur en søndag med et nyforelsket grep i noens hånd. Musikken har i det hele et sensuelt preg.

Norges fremste jazzmusiker og cymbaltrollmann Jon Christensen få ha meg unnskyldt, men det pregnante cymbalslaget til Jimmy Cobb på «So What», ett minutt og trettien sekunder inn i låten, er det sterkeste enkeltslaget på en del av et trommesett i hele jazzens historie. Sjelden har man hørt noe så avslappet og så kontant. Da jeg skulle teste mitt livs eneste virkelig dyre stereoanlegg før første gang, var det «So What» som var førstelåten. Cymbalslaget varte i det som føltes som et minutt før det ebbet ut. Cobbs spill med den unge bassisten Paul Chambers, mr PC, er rett og slett utsøkt. Men det er ingen tvil om at den viktigste musikeren på platen er pianist Bill Evans. Hans deltakelse i komponeringen av låtene «Blue in Green» og «Flamenco Sketches» er åpenbar men han fikk først kredittering for dette i ettertid. Hans ideer og spill er essensielt for det kunstneriske utfallet.

Og hva da med stakkars Wynton Kelly, den egentlige pianisten i bandet, som skuffet kunne se Evans sitte på piankrakken da han ankom studioet? Hensynsfullt nok var «Freddie Freeloader» første låt den dagen 2. mars  1958 i Columbias studio på 30. gate på Manhattan. Kelly kunne gå hjem etter å ha gjort en meget solid innsats på den éne låten han fikk være med på. Honorar 75 dollar. «So What» og «Blue in Green» ble også spilt inn denne dagen, og de trengte ikke store tiden på å gjøre det. De to låtene på side 2 ble spilt inn 22 april samme sted. To uker senere gikk Coltrane i studio og spilte inn Giant Steps. Det var en god tid for jazz.

Så hvordan skal man lytte i 2019, til noe som så til de grader er anerkjent som et «Mesterverk» laget av et såkalt plaget mannlig geni? Det begynner å bli vanskelig å ta geni- og mesterverkstanken alvorlig i dag, det er så mange andre sannheter og vi har fått nye, delte innsikter. Miles selv gikk forsåvidt  kjapt videre etter denne platen, og man må heller ikke glemme at Kind of Blue også er et produkt og et fenomen skapt av den den gang sterke platebransjen som ville gjøre jazzen spiselig også for den hvite middelklassen. Og ikke minst på grunn av et mytologiseringsivrig jazzmiljø. Umuligheten ved å lytte til eller forholde seg til mesterverkstankegangen ble fremvist på ypperlig vis av gruppa Mostly Other People Do The Killing, som lagde en ren reproduksjon av innspillingen med utgivelsen BLUE. Det låt fantastisk, men var det et mesterverk fortsatt? Forsvant auraen fra kunstverket da det nådde reproduksjonsalderen, slik Walter Benjamin så godt tenkte det? Mye mulig. Men det er faktisk også mulig å bare nyte den for låtene, og for mange av oss også bli påminnet hvordan det var å falle for jazzmusikken. Det er få plater som har fått så mange til å falle som Kind of Blue.

***

Tekst Audun Vinger og Filip Roshauw

Fra forsiden

Now's the time

Moldejazz slipper jubileumsprogram

Artist in Recidence John Zorn samler 33 av verdens ledende impromusikere til to konserter, Ola Kvernberg presenterer ny Steamdome-musikk, Ellen Andrea Wang hyller Charlie Haden og John McLaughlin vender tilbake til den 60. utgaven av Moldejazz.

Meld deg på vårt nyhetsbrev