Now's the time

NTT: Den lille scenen vår

Now’s The Time er tilbake med minner fra en flott musikksommer, intervjuer med de evig konsertaktuelle trommeslagerne Gard Nilssen og Ståle Liavik Solberg og singelaktuelle Husmo HAV.

Hallo, god sensommer og velkommen tilbake til Now’s The Time, en digital musikkavis i remseformat som vanligvis kommer ut hver fredag, men som denne gangen slippes søndag kveld – grunnet jobbing og konsertgåing under årets Øyafestival. Det stopper jo ikke heller – denne søndagen starter Oslo Jazzfestival når Ketil Bjørnstad spiller i Bjørvika, og uka er pepret med høydepunkter. Aller mest spenning knytter det seg kanskje til plateboksaktuelle The Quintet med Calle Neumann, men det er også blant annet gode unge ting, som gitartrioen Damata eller det tidstypisk titulerte Kongle Trio, en internasjonal legende i Gilberto Gil, det som later til å bli en fin opplevelse i Grønland Kirke med Alf Hulbækmo og Trondheim Jazzorkester, som vi anmeldte på Moldejazz, og slik kan man fortsette. Det er også noe spesielt med disse seine august-ukene hvor det er greit at livet liksom starter opp igjen etter ferien, men hvor man fremdeles kan nyte noen smellvakre dager og en siste rest av sommerliv. En vakker tid av året, og Oslo Jazzfestival er tett knyttet opp til den vibben. Det blir deilig.

Men vi kan ikke bare se fremover etter å ha vært av lufta i en måned. Det er jo blitt en trillebårlast med konserter, både på Kongsberg, i Molde, på Motvind og nå sist på Øyafestivalen – hvor vi ubeskjedent påstår at mange av festivalens virkelig gode konserter kom fra NTT-ekkokammeret. Harpreet Bansal og Sanskriti Shrestha overlevde lydlekkasjene fra andre scener og sørget for et nydelig øyeblikk i skjæringspunktet mellom tablas, fele, solskinn og nyåpnet festival. Selma French Bolstad spilte både nye låter på engelsk og norsk og velkjente favoritter fra katalogen sin – og folk møtte opp, trass i et noe insisterende regnvær. KOKOROKO og Ezra Collective sørget for ungjazz på større scener, og til slutt kom bestillingsverkprogbandet Motorpsycho til teltscenen sammen med Ola Kvernberg og Lars Horntveth. Slettes ikke ille – og det lover godt for høstsemesteret i 2019 med konsertopplevelser både i og utafor dekningsområdet. Men først: Litt mer om sommeren.

Moldejazz: småtrå start på en stor uke

Det skulle bli en meget varm og hyggelig Molde-festival i år, komprimert i størrelse og med et noe skuffende program på papiret. I alle fall etter overfloden på Kongsberg noen uker før. Men det ble en veldig deilig uke, med et perfekt antall konserter som lå godt etter hverandre.

Artist in Residence Gard Nilssen skal ha mye av æren for det, han vektla musikalske vennskapsbånd, fremhevet sine medmusikanter fremfor seg selv, hadde mange familiemedlemmer med seg til Molde, og lot oss i publikum også føle på deltakelse i familiestemningen. Av alle hans vellykkede konserter den uken tror jeg konserten med Bushmans Revenge traff meg aller sterkest. Dette er et kjerneband for Nilssen, men jeg har tidligere kanskje vektlagt øs-pøs-elementene i musikken deres og ikke helt tatt inn over meg hvor vakkert det også kan være. Utfylt av Anja Lauvdal på tangenter (mye elpiano) og Per «Texas» Johansson på deilig treblås  ble det lagt til noen ekstra dimensjoner av fantasirik hjertelighet. Det var topp!

Kirkekonsertene til  Håkon Kornstad Trio og Alf Hulbækmo m TJO må også noteres, og sitteplass med utsikt til å studere Kaja Drakslers ansiktsuttrykk når medlemmer av oktetten hennes gjorde noe digg, samt også se han unge moldenseren med stilige briller ta av i publikumsstolen til en solo av Ab Baars. Og selvfølgelig en meget minneverdig jamsession i lobbyen på Teatret Vårt fredag kveld. En haug med musikerintervjuer ble avholdt på Alexandra hotell, litt varierende i intensitetsgrad men med et solid og sjelfullt høydepunkt da jeg fikk Bill Frisell og Gard Nilssen samtidig i lun og undrende samtale om musikken og drømmenes sammenhenger på festivalens siste dag. Festivalen ble en kjærlig triumf, og derfor passer det godt å gå tilbake til mer avventende stemningen man har første dag, første konsert. Hvordan skal dette egentlig gå?

Det begynte så smått å regne i Molde på mandag ettermiddag. Humøret var på bånn, etter en korvarig opptur like før på grunn av et glimrende horn med ost og skinke, og en kopp svart kaffe, på klassiske Kneippen i Storgata. Sokken min var våt, og alle som har hørt Meg og Kammeraten min vet hvor sentral en slik følelse kan oppleves. Det eneste som kunne hjelpe nå var en konsert og et glass Dahls. Opp trappene og inn i Storyville, som var oppsiktsvekkende proppfullt til mandag ettermiddag å være, der befant Siril Malmedal Hauge og hennes band seg. En behagelig plass på tredje rad litt til siden, rett foran flygelet, orgelet og Leslien til Kjetil Andre Mulelid gjorde det til en god start, og det ble klart for meg at Malmedal Hauge med band bør ha en strålende fremtid i Norge — dette er veldig lett å like, hun synger vakkert og interessant og lettfattelig, men musikken har samtidig de nødvendige mothakene som skal til får at det skal feste seg. Hele bandet er prima, men jeg føler for å fremheven den boblende groovy elbassingen fra Martin Morland som gir musikken en ekstra sterk signatur i møte med en tilbakeholden Henrik Lødøen på trommestolen, samt selvfølgelig baryton, alt og sopransax-spillet til Martin Myhre Olsen, de to siste instrumentene gjerne samtidig. Han bidrar med den nødvendig jazzete profilen som får det ut av det kompetente singer/songwriter-preget som hemmer noe av det mindre interessante materialet (etpar låter er langt bedre enn de andre, som f.eks swingende «Lark In The Sky» som rett og slett gir gåsehud i refrenget, og den temmelig gripende singelen «Transfixed). Han gjør også noen soprantriller som sender tankene til late period Joni og/eller jazzcovere av henne, og koblet med cello/bratsj-utøverne fra Oslo Strings som jeg for enkelhets skyld kaller Izakaya, og den fillete prinsen Adrian Løseth Waade som beriker enhver sammenheng han opptrer i med sin fiolin, er det enkel musikk som skjuler flarnete lag, som en delikat potetkake. Malmedal Hauge leser dikt og bandet setter en annen gang ut i et meget komplisert klappetema som forvirrer deler av publikum men som fremviser en betydelig spilleglede i ensemblet. Om NRK hadde stått like sterkt som i gamle dager burde de kunne laget en stor, folkelig stjerne av Siril Malmedal Hauge, men noe sier meg at hun og resten vil klare mye av det på egenhånd også, om hun får anledning til å vise frem musikken sin for vanlige folk over det ganske land.

 

Fra Kongsberg i Motvind

NNT live med fine musikermøter hver dag i Jazzboksen. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Det regnet som lå over Kongsberg på sistedagen i sommer var uhyre passende å prøve å komme seg vekk fra. Finnes det noen bedre følelse enn å forlate en festival litt før den er ferdig? Joda, sex er ålreit, men har du prøvd buss for tog fra Kongsberg til Oslo en lørdag ettermiddag? Jeg sovnet til og med drømmende inn litt der i setet. Målet for ferden, med stor koffert med brukte klær og to tunge platebagger fulle av jazz og soul, var å rekke inn til siste dag av Motvind-festivalen som foregikk samtidig. Vi hadde hatt noen strålende dager der nede i Kongsberg med konserter i fleng, musikk av gripende og utfordrende format av musikere fra innland og utland, i Smeltehytta og Energimølla og Sølvsalen og hva det nå heter alt sammen, denne byen som har så mange spillesteder. Selv om det er mye Sigrid og Madrugada og alt sånt noe av folkefest-spetakkel der, blir det ikke spesielt plagsomt, det er jo bare å blokke det ut og konsentrere seg om den frie musikken. Den der løypa for de selvutnevnte «særingene» blir til en egen by i byen. En by der Johan Hauknes er sherrif og Jonas Cambien er skald.

En visning av en NRK-film om Einar «Pastor’n» Iversen fra tidlig 90-tall, og en opplesing fra forfatteren om boken om ham, ga oss en viktig følelse av historisk ånd, og mørk jazzkjeller-vibben nede på Argus med Hegges souljazz og løse fisk i sceneutstråling var en uhyre underholdende og filmaktig atmosfære å være med i. Men ingenting var like underholdende som åpningslåten til Atomic med TJO, en meget fyrig, action(film) jazz-låt signert Hans Hulbækmo, som forøvrig var den råeste musikeren der nede, med flere konserter der enn jeg har tanker i hodet. Frida Ånneviks sang på Joni-konserten, og hennes livemøte med oss i NTT der hun fikk utlevert en freesbee fra medblogger Roshauw for å føle seg like «kul» som tidligere nevnte Hulbækmo ifølge henne var i et tidligere NTT live med sine medmusikanter i Moskus, var også varme øyeblikk som kan tas ut av minnebanken nå en hustrig søndag. Det er flere også. Som for eksempel en urimelig vellykket DJ-gig i Jazzboksen der modern soul-singler fra 70-tallet fikk samtlige akreditterte musikere og lokal ungdom ut på gulvet i timesvis, en helt uvanlig onsdag. Bra ingen tok bilder.

Men noe gnaget i oss ettersom helgen nærmet seg, vi gikk glipp av viktig musikk der inne på Victoria, dessuten føltes det litt uggent å jobbe og kose seg nede i Kongsberg samtidig som eksponenter for den mest relevante musikken arrangerte det som i en viss grad er en motfestival til Kongsbergjazz, grunnet dennes økonomiske befatning med Kongsberg Gruppen og de ødeleggende verdiene det medfører. Denne diskusjonen er blitt tatt før, og den vil bli tatt igjen, men det var viktig å prøve å rekke inn, selv etter mange dagers hard arbeid og fritidsliv. Som en kommentar fra den store jazzguden der oppe over skylaget, tiltok regnet i styrke etterhvert som vi nærmet oss hovedstaden. Vi ble satt av nede ved Havnelageret et sted, og satte i gang med den strabasiøse ferden bort til Oslo S og opp Karl Johan. Regnet pisket mot oss, brillene dugget og klærne ble gjennomvåte. Måtte ta flere pauser, siden motvinden var så sterk og kreftene våre så få. Vi ankom til slutt spillestedet idet det åpnet, som om vi hadde måttet kjempe mot elementene for å få lov til å løse billett og komme inn for å nyte fruktene av andres arbeid. Og ja, det var viduenderlig, ung andektig stemning. Røkelse og flotte dekorasjoner skapte en egen ambiens, og Azkadenya med Sidsel Endresen og Vilde & Inga, samt en opplagt Frode Gjerstad, var sterke musikalske opplevelser fra scenen. Arrangørene gikk rundt med lure smil om munnen. Det ble en salig landing.

 

Resident Gard ser seg i bakspeilet for en gangs skyld


Gard Nilssen brukte residencyen sin på å fremheve working bands og de små og store sammenhengene i norsk jazz. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Gard Nilssen har slett ikke bare spilt på Moldejazz i sommer – Amgala Temple har jo blant annet reist land og strand, og på lørdag var han innom Øyafestivalen for å spille et jæsklig livlig duosett sammen med sin nære musikalske samarbeidspartner, saksofonist André Roligheten. Det kom jo folk der også, uten at vi skal overdrive populariteten til slike små jazzsett på utenomjazzlige festivaler er det et publikum for den typen konserter også her, for noen bidrar de til å binde festivaldagen sammen. Få ting er vel mer naturlig, sånn egentlig, enn å se et lite sett med bare Ornette Coleman i miksen, utendørs i styrtregn, før Nilssen takker og anbefaler alle å gå og se Fieh, som hadde steppet inn på Amfiet i siste liten. Sammenhengende festivalopplevelser er også grunnen til at vi snakket med Gard Nilssen – under Moldejazz ble det jo en hel masse spilling, både annonsert og uannonsert. Det skrev vi også om på jazzinorge – dere kan lese rapporter som toucher innom Nilssens aktiviteter her, her og her. Men vi tenkte det var gøy å ta en prat også, det er jo nå i etterkant man har mest å snakke om.


Små Øya-publikummere på duosett i regnet. Foto: Jan Omdahl

Har du fått sortert minnene fra residencyen på Molde nå? Hvordan føles uka sett i ettertid?
– Jeg er egentlig superhappy. Det var intenst, og selvfølgelig var det uforutsette ting som skjer, men det er sånne ting man er vant med. Fly som er forsinka og sånne praktiske ting. Men musikalsk var det helt supert. Alle giger man spiller er viktige, men det er mye som hviler på en sånn uke også.

Det blir jo på en måte en slags karriereoppsummering uke. Er det noe du endte opp med å tenke på underveis?
– Jeg tenkte litt over det i forkant. Man er jo alltid på jakt etter den nye gigen, den neste turneen, for å komme seg videre musikalsk. Man tenker alltid fremover, på øving, gigging, på låtskrivning og det er lett å glemme det som ligger bak deg. Det har i hvert fall jeg en tendens til. Jeg håper virkelig ikke at det er over nå, men det er allikevel fint med en sånn oppsummering. Å kunne sette seg ned, se seg litt tilbake og trekke pusten. Det er mange ting som kunne vært annerledes med residencyen, det kunne sikkert vært et helt annet program. Men det er viktig for meg å holde på de konstellasjonene jeg har spilt med lenge. Jeg så noen påpeke det, at det var mange kjente band. Og jeg syns det er kjempebra at festivaler tar initiativer til nye prosjekter, bestillingsverk og sånn, og det er bra det, men det kan bli for mye av det. Det er veldig viktig med working bands. Det går ikke an å slå 20 års samspill, liksom, det er noe helt eget. Jeg var veldig opptatt av å presentere det, sånn som Bushman’s Revenge, som har holdt på megalenge.

Kan det rett og slett være vanskelig å være et gammelt band innenfor en festivalsetting?
– Ja, det syns jeg egentlig. Om man ikke har ny plate ute, er det i hvert fall vrient. Jeg mener ikke å generalisere, men det er en følbar tendens. Oppskriften på suksess for festivaler er liksom om man kan slå seg på brøstet og si “dette starta vi”, “den første konserten til det bandet var hos oss” og så videre. Og det er bra, misforstå meg rett, men det er også ganske rått å høre Supersilent spille, liksom. Eller Christian Wallumrød Ensemble, eller Moskus. Se på Motorpsycho, de har holdt på i femti år, liksom. Men av og til trenger man nye inputs også, derfor har Bushman’s for eksempel gjort ting med Fredrik Ljungkvist, Anja og Texas. Jeg liker å ha med gjester, har gjort det mye både i Bushman’s og trioen min – da kommer det noen inn og drar det litt i sin retning, og det er vi kjempehappy for, og så gleder vi oss til å komme tilbake til kjernen i trioen. Jeg snakka med Olaf Olsen nylig, Big Bang har jo med seg Geir Sundstøl på gitar rundt i sommer. Han sa at det er dødsfett når han er med, men så er det også kjempefint å komme tilbake til trioen. Det er en kul balanse, og en påminner om at man ikke nødvendigvis trenger et helt nytt prosjekt for å gå i en ny retning – man kan gjøre ting som holder det friskt med working-bandene også.

Med Motorpsycho virker det som en bevisst strategi de siste ti årene, med et roterende fjerdemedlem som drar ting i litt forskjellige retninger.
– Ja, litt sånn løs kanon / potet. Det er jo helt topp!

Da jeg så måten Supersonic var satt opp på, visuelt, ble ideen tydeligere enn om man bare så på den lange musikerlista. Forrerst satt jo rytmeseksjonene fra Motif, Atomic og Acoustic Unity og det kunne nesten føles som det lå en slags hyllest i musikken, til en håndfull langvarige band du har forholdt deg til mye og som var med her.
– Ja, hundre prosent. Halve Cortex var jo også der, halve Hanna Paulsberg Concept. Og hele Team Hegdal pluss folk fra Lord Kelvin… som er sånne band jeg har brukt mye tid på.


Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Ble innflytelsen fra de bandene også en del av planleggingen av selve musikken?
– Jeg tror det. Det gjaldt å få brukt de forskjellige formasjonene. Vi var innstilt på at det ikke skulle være for vanskelig, at det først og fremst skulle være masse rom for improvisasjon. Dette er jo ikke session-musikere, de er improvisatører først og fremst som trives best i åpne landskap. Det vet jeg fra tidligere større ensembler – ikke til forkleinelse for de opplevelsene eller den musikken, men noen ganger kan det bli mye lesing. Jeg er jo heller ikke verdens største komponist eller arrangør, men med André funker det, og det var uansett ikke naturlig å skrive så mye musikk. Vi måtte ha en idé om en slags storform der tidlig, og forsøke å legge til rette for at folk fikk et eierforhold til det de skulle spille. Jeg har inntrykk av at vi lyktes litt med det.

Hvor starta du planleggingsarbeidet? I bunnen ligger det jo en forventning om et bestillingsverk, men ellers står man helt fritt til å velge hvem og hva
– Ja, seksti minutter var liksom rammen. Som ble til nitti underveis. Ellers var det helt åpent, men det var et slags utgangspunkt i musikken vi jobber med i Acoustic Unity.

Hvordan kom du frem til besetningen?
– Jeg tenkte jeg ville ha flere trommiser, flere bassister og masse blås. Også fant jeg ut at vi kunne kutte akkordinstrumentene – ikke noe piano, vibrafon, gitar eller lignende. Så ble det ikke vokalist heller. Det er fort gjort at det ligner på en del Trondheim Jazzorkester-ting, og det var snakk om at det skulle være et samarbeid på et tidspunkt. Det er i grunnen greit at det ikke ble det – for da har jeg dette bandet, ikke sant, nå kan jeg spille med det når det passer. Og om én tenorsaksofonist ikke kan, er ikke det verdens undergang heller. Vi kan spille konsert allikevel.

Det var et fint øyeblikk hvor du fikk satt deg ned ved siden av trommesettet og bare vært lytter.
– Ja, jeg blir så gåen i ryggen!

Ja, men det føltes også som at du faktisk rakk å få med deg et konsertøyeblikk som publikummer! Hvordan var det på Bill Frisell på lørdagen – en kar du har hørt enormt mye på og selv sier at du har null kritisk sans når det kommer til? Klarte du å nyte det som skjedde som fan samtidig som du spilte, var det bare som en vanlig konsert, eller var det andre tanker som gikk gjennom hodet?
– Det var spesielt å bli kalt ut på scenen av sitt kanskje største forbilde for å spille når du har stått på siden av scenen og hørt en helt fantastisk konsert allerede. Den var egentlig ferdig mala, den konserten der, og sånn sett er det jo nesten litt kunstig å skulle komme inn og gjøre noe sånn på slutten. Det er mulig jeg nølte litt sånn sett de femten-tjue minuttene jeg var med. Men på lydsjekken spilte vi masse låter og tenkte ikke på så mye. Da slapp jeg meg nok mer løs. Det er jo bare musikk – jeg blir mer nervøs når jeg skal spille poprock-konsert, hvor det er klare arrangementer på ting. Jeg blir ikke det når det ikke er en fasit. Og jeg følte veldig på at alt var lov sammen med Frisell. Det er en god følelse. Vi fikk spist middag sammen også, og vi hadde jo også den praten i Festivalakademiet, hvor jeg følte at han sa veldig mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

Han var rett og slett et veldig sjelfullt intervjuobjekt.
– Ja, det var nydelig å høre på, jeg satt bare og tenkte at jeg ikke måtte avbryte.

Vi må innom jammene også, de var jo en opptur, rett og slett. Særlig den på fredag etter Supersonic Orchestra, ble veldig fin.
– Ja, og det er noe som betydde mye for meg da jeg var yngre. Å få oppleve de kveldene, hvor alle bare var innom og hang, at musikere og publikummere blanda seg. Det var lav takhøyde for å gå opp og spelle, plutselig sto Axel Dörner og spilte med Steinar Nickelsen, folk fra helt ulike kanter. Jeg er har ikke noe voldsomt forhold til å spille på jam selv, verken negativt eller positivt egentlig, det kan bli både gøy og kjempedøllt.

Det ble ordentlig kalas på fredagen, med mange av musikerne fra ditt orkester.
– Ja, ikke at jeg visste at det kom til å skje, men jeg tenkte det var et tidsspørsmål før det smalt. Fra vårt band var det vel Kjetil Møster som gikk opp først. Og da føler du at folk trekker litt nærmere, av naturlige årsaker, siden det er en musiker som mange vet hvem er. Og da er terskelen blitt lavere, vi henta masse perkusjon og satte i gang.

Da var det mange som sa – og sikkert tenkte – at “det er sånn her det skal være”.
– Ja, men det er akkurat sånn det skal være, syns jeg. Det trenger ikke å være så jævla selvhøytidelig alltid. Musikk er musikk, jazz er jazz og så videre og det er selvfølgelig seriøst på sitt vis, men det går an å få til andre ting også. Man trenger ikke å spelle på en jam heller, man kan stå og høre på, men det å bidra til å skape et godt miljø i den lille scenen vår er viktig.

Det var veldig fint at selve jambandet var så ungt – det tror jeg hjalp veldig på stemningen og følelsen av at det virkelig var en happening.
-Helt klart. Jeg ble helt satt ut, det er sinnssykt mye bra folk. Etter at man er utdanna klarer man å følge med på alle de som er utdannet i noen år, men så går teppet liksom ned, jeg har ikke sjans til å følge med på alt. Men det er fett å merke at vi er i gode hender. Det kommer til å skje masse.

 

Ståle Liavik Solberg pusser sin solskjerm foran en aktiv uke


Ståle og solskjermen, her i Jazzboksen på Kongsberg. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

En av sensommerens store høydepunkter de siste årene har helt klart vært Blow Out-festivalen på den skitne siden av Grünerløkka. En av personene bak disse viktige aktivitetene er Ståle Liavik Solberg, som vi fikk huket fatt i mellom slagene ute i Tøyenparken sist uke.

Det er Blow Out -festival igjen kommende uke. Det virker som et stort puslespill å få til et så sterkt program, med små stabsressurser og sikkert ikke verdens høyeste budsjett. Åssen er det dere får det til?
— Tja.. Nå er det tiende festivalen vi gjør, så vi har fått litt trening. Også jobber vi med dette hele året og slenger masse idéer frem og tilbake, og da kommer det opp bra ting etter hvert. Vi har etter hvert også fått et ganske bra rykte som en musikerdrevet festival, noe som gjør at musikere gjerne vil komme selv om vi ikke kan betale de saftigste hyrene.

Det er selvfølgelig vemodig at festivalen ikke skal avholdes på MIR lenger, med alle minner derfra. Helårsserien deres er nå på Kafe Hærverk, men festivalen skal være på Deichman Løkka. Hvorfor der, og hva blir eventuelt annerledes?
— Vi har diskutert en hel masse forskjellige steder de siste par årene. Etter at vi hadde vært på befaring på Deichman rett før de åpnet igjen tenkte vi at det har vi lyst til å prøve. Det er et veldig fint rom de har der, så jeg er veldig spent og gleder meg masse til se hvordan det blir.  En annen kul ting er at det er i samme nabolag som vi har vært de første ni årene.

Alt på programmet er spennende, i hvert fall på papiret, men er det noen sammensetninger av musikere som pirrer ekstra i år?
— Det er veldig mye jeg gleder meg til! De to settene med Sophie Agnel tror jeg blir veldig bra, og jeg gleder meg spesielt til å høre trioen vi har satt sammen med henne, Peter Evans og Dag Erik Knedal Andersen. Og etter de to fantastiske konsertene jeg har hørt med Barre Phillips i det siste skal det bli herlig å høre ham igjen, og jeg gleder meg stort til å spille med ham og John Butcher.

Barre Philips skal spille litt her og der som du sier, han var i godlune på Kongsberg også, fortell litt om ham?
— Kan ikke du heller gjøre et intervju med ham på scenen på fredag og høre mer om ham da? Uansett har han en fantastisk karriere, blant annet med mange fine soloplater, og End To End som kom på ECM i fjor er rett og slett helt fantastisk.

Jøss, det er blitt mye jobb på meg i det siste, men han er jo en sjarmerende mann. Jeg slår til. Blir det forresten matiné på dagtid i år også?
— Ja! Lørdag kl. 15 får vi høre Ole Mofjell solo og Maria Dybbroe og Kalle Moberg i duo på Cappelens Forslag. Det blir herlig!

Det pleier være litt party på slutten av lørdagskvelden. Hvem popper korken i år?
Billy Meier! Et strålende Oslo-band med friske låter og en herlig energi. På toppen av det hele har de fantastiske sceneantrekk! Glitter!

Henriette Eilertsen fra det bandet spilte jo faktisk på hovedscenen på Øyafestivalen med Fieh i går. Det er mange festivaler parallelt. Er det samarbeid eller krangel med Oslo Jazz som foregår samtidig?
— Det er topp stemning! Vi lever godt ved siden av hverandre, og er gode venner. Hvem vet hva vi kan greie å finne på av samarbeid i fremtiden.

Du er jo en tidvis fantastisk musiker selv. Hva slags prosjekter er det du holder på med nå på sensomeren?
— Takk for det! Jeg har spilt en del med Einar Stenseng Band de siste ukene, og når vi kommer på andre siden av Blow Out ser jeg frem til en tur til USA i midten av september hvor jeg skal spille på High Zero-festivalen i Baltimore og til NYC for å blant annet gjøre konserter med Fred Lonberg-Holm og Jaimie Branch. Takk for praten, a! Sees på festival!

 

THE QUINTET GJENOPPSTÅR PÅ OSLOJAZZ!


Gatelangs på nittitallet.

Det er mange flotte konserter neste uke, men det er kanskje mest schwung over at den mildt sagt legendariske Carl Magnus «Calle» Neumann skal spille saksofon igjen etter mange års pause. Den samme stemningen var det for rundt tyve år siden da han også kom tilbake etter en lang pause, for å jamme med sin med-legende Bjørnar Andresen og ungsauene Paal Nilssen-Love, Eivind Opsvik og Ketil Gutvik. Vi skal få høre mer om hvordan Oslo var på det forjettede nittitall da jazzen fikk en ny detonering med slike generasjonsmøter som The Qunitet avstedkom når blogghalvdel Vinger skal snakke med Ketil Gutvik på Jazznytt18 kommende tirsdag kl 12 på Vinterhagen, Sentralen.

Som en apetittvekker trykker her et utdrag fra en ny samtale mellom Ketil Gutvik og Lasse Marhaug, opprinnelig publisert i sommerutgaven av Jazznytt, hvorpå originalen finnes i en av to bookleter i den smekre nye fem-CDersboksen «The Quintet. Events 1998 – 1999».

Hva var begynnelsen på The Quintet?
— Før The Quintet hadde Paal Nilssen-Love, Eivind Opsvik og jeg en trio som het plushtree. Det var gitar, bass og trommer. Den ble stiftet da Paal flyttet til Oslo i 1996. Vår første spillejobb var på noe som het Mambo Club, et klubbkonsept som en kar som heter Torje Norén hadde. Han ønsket at noe skulle skje i hvert eneste rom. Det var ikke en vanlig klubb, det var mer et konsept hvor masse forskjellig skjedde på én gang, DJer i forskjellige rom og damer som vandret rundt og serverte frukt. Det fremstår helt absurd å tenke på i dag. Jeg husker at en av damene matet meg med vannmelon mens jeg spilte en solo på «How Deep is The Ocean».

Jeg ser på nittitallet som en periode der forskjellige stiler begynte å smelte sammen. Ikke bare jazz og klubbmusikk, men også ting som indierock og avant garde-musikk. Nå for tiden tar vi de møtene for gitt, men det startet på den tiden. Og The Quintet er et interessant eksempel, siden det bandet inneholdt et møte mellom to generasjoner – to musikere vi assosierer med seksti- og syttitallet og tre unge musikere som skulle sette sitt preg på 2000-tallet.
— Det er en god måte å beskrive det på. Vi tenkte ikke på det på den måten da vi holdt på, det var bare gøy å utforske musikken og finne koblinger. Oslo var et fint sted å være på den tiden.

Hvordan kom du i kontakt med Bjørnar og Calle?
— Oslo Jazzhus var en av de mest inkluderende jazzklubbene i Oslo. På torsdager hadde de konserter med unge, uetablerte musikere. Jeg er sikker på at Jaga Jazzist spilte sine første Oslo-konserter der, mens det på fredager og lørdager var det veldig varierte bookinger. Frode Gjerstad, Derek Bailey og John Stevens kunne spille der en kveld, og så var det Laila Dalseth den neste kvelden. Jeg husker jeg hørte Derek Bailey der i 1995. Du kunne kjøpe sesongkort og se alt, og det var det jeg gjorde. Bjørnar var en gjenganger der. Finnerud Trio spilte der fra tid til annen, og både Bjørnar og Svein Finnerud var stamgjester. Bjørnar var en spesiell type å oppleve da jeg var ny i byen.

Jeg har hørt at han pleide å kommentere konsertene underveis. Om han likte noe, sa han det høyt, og det samme om det var noe han ikke likte.
Ja, han gjorde det. Bandet med Sjur Miljeteig likte han for eksempel godt. Jeg husker at de spilte og at han kom opp på scenen etter konserten for å si hvor bra det var, for han følte at publikum ikke egentlig hadde skjønt det. Han fikk tak i en mikrofon, fant seg en stol og satt der i ti minutter mens han forklarte publikum hvorfor denne musikken var så god. Og det var aksept for den typen oppførsel. At han var til stede og ga uttrykk for at han mente var en forbindelse mellom den gamle og den unge generasjonen som fantes der allerede. Jeg husker at Bjørnar praktisk talt tvang meg til å kjøpe Travel Pillow. Han ga meg valget mellom å låne ham hundre kroner, eller å låne ham hundringsen og få CD’en. Det var et enkelt valg. Jeg husker at det ikke var noen CD inni coveret og at Bjørnar ble opprørt da han hørte det, han løp ut og kom tilbake en time senere med CD-platen. Han signerte coveret også. Bjørnar var en veldig hederlig person.

Men hva gjorde at du dannet the Quintet?
— Faren til Eivind, musikeren og møbeldesigneren Peter Opsvik, var en veldig lojal venn av folk som Bjørnar og Svein Finnerud. Han hjalp dem ofte, for eksempel med å sette opp bassverkstedet til Bjørnar og å sørge for at Finnerud fikk malt på lerret. Eivind hadde vokst opp med dem. Calle var også del av det miljøet, men mer i periferien. Jeg kjente ikke ham så godt, men han var på en måte beryktet, han hadde spilt med Garbarek på sekstitallet og så videre. Vi hadde trioen gående og spilte så ofte vi kunne – i ‘97 og ‘98 spilte vi flere ganger på Jazid. Så var det en fest i bakgården til Peter Opsviks designstudio på forsommeren i 1998 hvor Eivind jammet med Calle, og han foreslo at vi skulle spørre Calle om å spille med trioen vår. Men vi kjente ham ikke så godt og hadde litt ærefrykt, så vi spurte Bjørnar om å høre med ham. Visstnok er det som skjedde at Bjørnar ringte ham og sa at det var noen unge folk som var hyppe på å spille med ham, og hvorpå Calle svarte at det ikke kom på tale. Så spurte Bjørnar, «hva om jeg blir med også», og da hadde Calle svart at det var OK. Men Bjørnar fortalte ikke oss at han også skulle bli med. Tidligere det året hadde Peter og Eivind fått tak i ordentlig bra opptaksutstyr og Eivind foreslo at vi like gjerne kunne gjøre opptak om vi skulle jamme. Bjørnar ble med på det første taket og så lot han oss spille som kvartett, uten ham. Eivind skulle flytte til New York for å studere ikke lenge etter dette, men han fikk mikset opptakene før han dro. Seinere den høsten brant Peter en CD-R som han sendte oss i posten. Vi ble blåst av banen av hvor bra det låt. Ikke bare opptakene, men musikken hadde en virkelig spesiell stemning. Det var så avslappet, virkelig magisk. Da vi hørte dem, fant vi ut at dette ikke bare var en jamsession, det var begynnelsen på et band. Vi visste at Eivind kom hjem i juleferien, så jeg og Paal booket en konsert på Blå, mot alle odds, siden Martin Revheim egentlig hadde sagt at Blå skulle være stengt i julen. Men han kunne ikke takke nei til Calle Neumanns comeback-konsert.

 

Postrock-postkort fra Husmo HAV


Typete gjeng, ass. Husmo HAV består av Thomas Husmo, Marte Eberson, Tore Flatjord og Stian Andreas Egeland Andersen. (pressefoto)

Noe av moroa med høsten er at det kommer mye ny musikk ut – men det stopper ikke helt opp om sommeren heller, fellesferien som kulturell dødsone er kanskje i ferd med å bli et litt forgangent begrep? Spotifys New Music Friday skal jo ut hver eneste uke okke som, så da gir det ikke så mye mening å forskjellsbehandle årstidene.

I vår elektroniske postkasse dukket kvartetten Husmo HAVs andre singel opp for noen uker siden – Places / Names heter den, og befester inntrykket vi også har fått av å se gruppa live, som er at den både har plass til den improviserende identiteten til de fire medlemmene, men også handler om nokså tighte arrangementer og spilling av låter – hvor inspirasjonen er hentet fra utenom jazzen, som her, hvor det lånes fra postrock-arven. God nok grunn til å ta en prat med trompetist og primus motor bak bandet, Thomas Husmo Littleskare.

 «Old school Mogwai møter Science Fiction» er din egen beskrivelse av den nye låta til Husmo HAV. Det er jo en munnfull, men gir egentlig mening når man hører låta, med Stian Egelands møysommelige gitarspill og greier. Hvor kom trangen til å dra frem postrock-dydene fra? Er dette musikk som har vært viktig for deg fra gammelt av?
– Personlig har jeg ikke hørt noe særlig på postrock før i senere tid, så jeg kan ikke si at det er en del av min musikalske identitet. Dette er en av Stian Andreas Egeland Andersens låter, og han var inspirert av Cymbals Eat Guitars og låta Place Names da han lagde Places / Names. Stian er jo gammal emokid, og mange av hans referanserammer når det kommer til å jobbe med et elektrisk sound strekker seg tilbake til 2007, da han hørte mest på indie, emo og alternativ popmusikk. I studio fikk jeg litt sjokk da vi skulle spille inn denne – jeg hadde vært på toalettet, og da jeg kom tilbake satt Stian fullt opprigga med baritongitar og fullt fokusert.

Science Fiction går igjen i mange forskjellige deler av norsk ung jazz for dtiden. Tror du det finnes en årsak til det? Det er en vibb som kan plukkes opp på begge låtene som ligger ute til nå, føler jeg. Hva er din inngang til det?
– Det er et godt spørsmål. Jeg har ikke noe klart svar på det, men kan jo synse litt; både jazz og sci-fi er jo sjangre som har handlet om å skape noe nytt og leke med rammer og grenser, så sånn sett er det jo en sabla god match. Det preger jo band i ulik grad også – hos oss begrenser det seg mer til aspekter ved soundet, mens andre band nærmest lager sine egne mytologiske univers i tillegg, som jo er sjukt kult. Personlig har jeg sett en del sci-fi, uten å være fullblods kjenner – var såklart fortapt i Star Wars-universet da jeg var liten som så mange andre, og har god kjennskap til mainstream-klassikerne (Alien-franchisen, Blade Runner, The Thing etc) men har aldri gått skikkelig ned i kaninhullet. Koblinga til Husmo HAV kom egentlig ved at jeg måtte sette meg ned med musikken og finne ut «hva er egentlig det her for noe, hvordan høres det ut?» for at vi skulle kunne gi det ut som et tydelig produkt. Jeg ville legge ned mye arbeid i presentasjonen, ikke gjøre noe halvveis. Etter mye lytting og drodling med Stian, Tore og Marte, tegnet det seg et bilde av hva musikken låter som, hvilke assosiasjoner vi gjør oss – det er jo veldig cinematisk. Da er det jo ekstra kult at folk synes vi er inne på noe når vi mener det er science fiction-jazz med et postapokalyptisk preg!

Opplevelsen av Husmo HAV live er et band som kretser veldig rundt låtskrivingen – mange forskjellige innfallsvinkler og distinkte universer. Hadde du en klar idé om bandet da du skrev materialet? Eller har ting falt på plass litt underveis?
– Nei, jeg hadde egentlig et akustisk band i tankene da jeg skrev musikken. Så det lønner seg å ha noe musikk liggende, altså… (digg å knuse noen kunstnermyter!) Jeg, Stian, Tore og Marte begynte å spille litt i fjor vinter, og Marte ga uttrykk for at hun likte mine og Stians låter veldig godt. Så hun foreslo ganske raskt at vi bare skulle booke studio og spille inn noe. Jeg var egentlig litt sånn «hmm, kanskje vi skal spille konserter først..?», men er sjukt glad for at det ikke ble sånn! Vi øvde egentlig bare spontant med synther og elbass én gang før studio, så du kan si at ting falt på plass veldig underveis. Det jeg hadde i tankene var å skrive materiale for folk som tar musikalsk ansvar, som skjønner greia, og som evner å ta mine musikalske ideer og optimalisere dem for sine respektive instrumenter og roller. Det er de mest verdifulle egenskapene for en musiker slik jeg ser det. Jeg og Stian har vel skrevet om lag 40% hver av låtene vi har spilt inn, og Marte 20% – vi skriver ganske forskjellig, men tror vi tenker ganske likt rundt akkurat det. Vi kommer fra litt ulike universer, men med nok fellesnevnere til at det blir et interessant landskap ut av det.

Hvordan har dere grepet det an i studio? Var dette en fiklete prosess, eller er det vi hører egentlig spilt inn ganske kjapt? Hadde du en klar visjon om hvordan skiva skulle låte?
– Hele studioprosessen var egentlig et eneste langt eksperiment, der vi kom inn uten en klar plan og lekte oss mye underveis med hva som kunne være mulig og kult å gjøre. Det hele fløt bra og gikk, om ikke av seg sjøl, så i hvert fall veldig radig. Alle bidro og kom med innspill, men musikken nøt nok veldig godt av Marte sin kreative måte å jobbe i studio på. Hennes erfaring og lave terskel for å teste ut ting hadde en virkning på bandet som sådan, og åpna hvert fall øynene mine for hva jazzmusikere kan tillate seg å gjøre i studio. Vi var sjukt effektive, dog – etter to firedagers-sessions med fabelaktige Roar Nilsen som tekniker satt vi igjen med nok materiale til to plater.
Jeg må bare skryte litt av Roar altså, han er en utrolig lyttende og flott fyr som vet akkurat hva vi mener når vi musikere sier «kan du gjøre det litt mer sånn ehmm, eh sånn vet du…». Legende.

Til sist – hva skjer fremover?
– Vi slipper plate 27. september, så det blir neste mål. Den kommer på havblå vinyl såklart, og jeg er sjukt stolt av den. For meg har det vært veldig viktig at plata skal være et helhetlig produkt, med et design som spiller på lag med musikken og tilfører noe nytt, noe mer. Jeg har lenge fulgt Susana Lima (chasingcroissants på Instagram, sjekk henne ut!), og syns hun lager mye fantastisk collage-kunst. Ble derfor sjukt glad da hun sa ja til å designe både singel- og LP-cover, og jeg gleder meg helt vilt til å holde det ferdige resultatet i hendene! Så blir det noen konserter midt i oktober, der vi hvert fall spiller på Ingensteds og Tou Scene helga 17./18. oktober. Noe er TBA, mer info kommer!

***

Det var alt vi hadde denne uka! NTT er tilbake førstkommende fredag, sånn cirka helg o’clock. Vi lyser fred over Erling Wicklunds minne, tenker fremdeles varmt om Paolo Vinaccia som gikk bort under Kongsberg Jazzfestival og ble begravet under Moldejazz. Og så kommer vi oss på konsert igjen. Vi sees!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger 

Fra forsiden

Now's the time

Kulturrådet med klimainsentiver

Kulturrådet har satt av drøyt to millioner kroner til nye klima- og miljøinsentiver for 2019, og nå oppfordrer de flere søkere til å beskrive tiltak for redusering av sine miljø- og klimaavtrykk.

Meld deg på vårt nyhetsbrev