Moldejazz - 19. og 20. juli 2019

«Nei nei, jeg vil spille!»

En ekstatisk fredagsjam oppsummerer hvordan Moldejazz 2019 fant magien underveis.

Ikke at det kunne merkes på grooven hans, men de røde kinnene og det ville blikket til den unge bassisten som spilte under fredagens jam i Kafé Kurt, foajeen til Moldes kulturhus Plassen, røpte kanskje at tenningsnivået hadde steget noen hakk. Plutselig var det folksomt oppe på scenen. Jeg tror Kjetil Møster var den første av musikerne som hadde spilt med Gard Nilssens Supersonic Orchestra som entret scenen, det var som om han helte en kanne med bensin på foreteelsene og han var etter hvert langt fra den eneste som meldte seg på – plutselig besto rytmeseksjonen blant annet av Nilssen selv, Hans Hulbækmo og Håkon Mjåset Johansen på diverse rytmeinstrumenter, Erik Johannesen fant fram trombonen, Eirik Hegdal fulgte på, Georgia Wartel Collins overtok bassen og så videre og så videre, sammen med de allestedsnærværende unge, sultne musikerne på denne festivalen (som jeg med skam å melde ikke rakk å få navn på, men det skal jeg prøve å rette på ved en senere anledning) freste de seg gjennom standardrepertoaret i kokende, utflytende versjoner.


Begge foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Et stort øyeblikk og en lang natt – “Nå er det sånn det skal være” var en setning man kunne høre her og der. Det finnes et veldig tydelig minne av hva en jazzfestival én gang var som både løfter, og kanskje til tider også hjemsøker, et sted som Moldejazz. Savnet av oppmerksomhet i riksaviser, av Knut Borge, av gamle lokaler, gjester, musikere og løsninger blander seg med øyeblikk der all denne ånden vekkes til live – som gjennom de mange mer eller mindre spontane gjestespillene som syr tråder gjennom festivalens program: Fra Redman med Acoustic Unity, Ole Morten Vågan med Redman og, kanskje aller mest uventet, øyeblikket da organist Larry Goldings ble dratt opp på scenen under Louis Cole Big Band-konserten, og bandet måtte spille første låta fra settet om igjen i mangel på mer materiale, mens Goldings fant grooven på et keyboard med Super Mario Bros-aktige lyder. Et sterkere øyeblikk enn karens stilistisk uklanderlige, men litt høflige sett med orgeljazz på Storyville dagen etter.

Det å få til en ordentlig jam er noe mange norske jazzfestivaler tilsynelatende strever med – også Molde har i mange år ikke helt klart å finne formen. Jeg har hørt en pianist skildre en klassisk “black box-opplevelse” for noen år siden oppe på Storyville, hvor det hele var lagt opp så konsertaktig at scenekanten må ha virket en mil høy, og hvor magien virkelig ikke skjedde. “Få det tilbake til hotellkjellerne”, kan man for eksempel finne på å foreslå som motgift. En god jam trenger kanskje en litt luguber ramme, med gulv som er klissete av øl og blandevann og alt det der. Noen kan sikkert finne på å skylde på røykeloven fremdeles. Det er kanskje overraskende at det store, opplyste lokalet i Kafé Kurt faktisk funket – kanskje var dette også en engangsopplevelse, lightning in a bottle. Men det hadde jo faktisk funka ganske bra alle tre dagene. Om man skal peke på noen årsaker til det, er det først og fremst grunn til å si at det å la såpass unge musikere styre jammen var et klokt trekk som bør holdes på. Det sikrer at disse hendelsene er viktige for noen. Og selv om Kafé Kurt slettes ikke er et atmosfærisk lokale, er det stort nok til at folk som stikker innom også kan velge å ignorere musikken, prate om det de allerede har sett, møte nye og gamle venner og ta seg et glass. At lokalet både åpner for mulighet til tilkobling og frakobling er essensielt. Kanskje det også er noe med at lokalet, selv om det ikke passer til vårt indre bilde av en kjeller med mørke kroker, i det minste ikke er et konsertlokale hvor vi er vant med å se ting som er grundigere forberedt. På en eller annen måte blir det også en uformell ramme hvor det er opp til de oppmøtte å eventuelt skape noe magi.


Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

At magien oppstår underveis, er vel i grunnen noe som har preget denne festivalopplevelsen. Sammenlignet med tidligere år på samme festival, og sammenlignet med andre norske festivalplakater i år, var det kanskje et eller annet med plakaten til Moldejazz 2019 som føltes som en “mellomfestival”. Javisst var det blitt gjort varp her og der, Henry Threadgill-bookingen var sjelden vare, men store internasjonale navn som Gregory Porter, Marcus Miller og Take 6 er rett og slett veldig kjent og litt småtraust stoff. Å gjøre Gard Nilssen til årets Artist in Residence var også et naturlig valg, men etter hvert som bookingen av Nilssens langvarige, faste band hopet seg opp, savnet jeg sant å si et oppsiktsvekkende element – trass i den vanvittige rollelisten til Supersonic Orchestra. Et skikkelig “Hæ?? Skal han gjøre DET?”. Nervøsiteten for at det nesten skulle bli for likelydende, og for vanskelig å skille med konsertlivet resten av året, lå der. Men etter hvert som uken utfoldet seg, og residencyen også ble understøttet eller utvidet av slippet av nye musikkutgivelser fra flere av disse bandene som fortalte om nye stier som er blitt tråkket opp, ble det mer og mer tydelig at denne ukeslange konserthinderløypen hans også maktet å fortelle et eller annet om hvordan den hjemlige jazzscenen henger sammen her og nå – og det er en helhetlig historie som er vanskelig å få til utenfor nettopp en slik ramme.


Gard Nilssen avsluttet AiR-uka, og hele Moldejazz, med Amgala Temple ved midnatt lørdag. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Under den oppsummerende pressekonferansen, trakk en smørblid ordfører Torgeir Dahl fram opplevelsene på Storyville som særlig givende. Mest av alt hadde han kanskje kost seg på Juno, som spilte der sent fredag kveld. Det ble en slags hjemmeseier – en av bandets to vokalister, Malin Dahl Ødegård, er fra Åndalsnes, men det handlet også om generasjonen som hadde møtt opp for å høre bandets amalgam av pop, rap og mer utflytende og energisk jazz. Det er lett å henge seg opp i det tidstypiske ved deres spraglete sound – og i likhet med festivalavisa Fire Flates anmelder spisset jeg kanskje ørene aller mest når de var et improviserende orkester, selv om den tighte, vers/refreng biten av det de gjør er spisset gjennom mye konsertvirksomhet og møter med publikum som godtar bandet på sine egne premisser.


Juno. Foto: Ole Bjørn Steinvik/Moldejazz

Storyville var også åsted for den aller siste konserten jeg rakk på årets Moldejazz, ved Maria Kannegaard Trio. Hun og trioens rytmeseksjon, bestående av Ole Morten Vågan og Thomas Strønen, spilte stort sett helt nytt materiale, som etter det jeg kan skjønne skal spilles inn til høsten. Det kan bli et helt spesielt album. Trioens langvarige dveling ved ostinater og riff, stikker dypt – dette er musikk som på overflaten til tider kan sende tankene avgårde til Ramin Djawadis pianosoundtracks til de siste par Game of Thrones-sesongene, og lignende repetitiv pianomusikk brukt til tv, film og aktivitetsorienterte spillelister – en evne til å male ut melodier som burde åpne dem opp for mange lyttere fra andre musikalske strøk. Men den er så mye mer enn det også, alvoret og egenheten er så innstendig, strekkene der bandet spiller friere er fylt med friimprovisasjons-troper som ofte kan låte platt eller oppskriftsmessig, men som i hendene på noen som ønsker og kan noe mer med det, virkelig kan bli rystende musikk. Kannegaards personlige historie har gjort at trioens aktivitet har vært lav i noen år – men når de er et band med en helt egen atmosfære rundt seg, et kultband som folk snakker om i et eget stemmeleie, er årsaken til det at gruppen forteller en helt egen historie, full av lys og mørke.


Maria Kannegaard Trio. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Fredagen rakk vi også innom Alexandraparken for å se Ole Børud spille for et oppmøte som var noe mindre enn den tilsvarende konserten med Louis Coles Big Band dagen før. Det lettet kanskje aldri ordentlig, det ble en litt inneklemt konsertopplevelse, selv om Børud synger helt oppsiktsvekkende bra og bandet kan vestkysthåndboken inn og ut. Men besøkene i denne parken – og på Romsdalmuseet, som samme kveld også hadde huset Dagny og Highasakite, er påminnere om hvorfor festivalen holder seg med de store, mer folkefestpregede konsertene av typen man kan se på en hvilken som helst norsk festival. Diskusjonen om denne typen bookinger på jazzfestivaler er gammal som haugene – og på en måte kan man jo blåse den av ved å påpeke at det tross alt finnes en lang tradisjon for dette, ikke bare på norske jazzfestivaler – Montreux har holdt seg med et sprikende program lenge, og på den legendariske konsertfilmen fra Newportfestivalen i 1958, “Jazz on a summers day”, dukker for eksempel Chuck Berry opp blant mer renhårige jazz-acts. Det er rett og slett noe historieløst over å si at jazzfestivaler må bestå av 100% fullkorn. Diskusjonen om den betydelige økonomiske risikoen sånne bookinger kan representere er selvsagt på sin plass – Kongsbergs trippelbooking av Lauryn Hill, Ane Brun og Jamie Cullum skapte glissent oppmøte og må ha svidd. Det er lett å tenke seg at funksjonen av sånne konserter utelukkende er for å gi byens jazz-uinteresserte publikum noe å kose seg med – noe som motiverer til frivillig innsats og velvilje fra næringslivet. Men når man tar inn disse festivalopplevelsene, er det åpenbart at funksjonen er noe mer enn det – uten det generelle livet som Moldejazz kan by på, på godt og vondt, hadde selve jazzdelen av festivalen i større grad føltes som en haug med klubbkonserter tilfeldigvis plassert i samme by. Til syvende og sist spiller det kanskje ikke så stor rolle akkurat hvilken konsert man har vært på når man møtes i gaten – følelsen av at all improvisasjonen som foregår på Storyville, i domkirken og på Teateret Vårt har satt fyr på hele byen, er der uansett – selv om den krever litt juks og lån fra andre mer populære sjangere.


Håkon Kornstad i domkirka. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Under en session i jazzakademiet med Erling Aksdal og tre medlemmer fra Juno, fikk redaksjonsmiljøene jeg deltar i, i Jazznytt og kanskje også fredagsbloggen Now’s The Time, litt godmodig refs for at vi har en tendens til å hause opp det unge – på bekostning av det middelaldrende. Noe er det i det – det er lett å se seg blind på det unge, det nye, å gå seg vill i panegyrikk over musikk som knapt er fremført ennå. Kanskje som en slags overdreven allergisk reaksjon mot påstander om at jazzen er blitt gammel eller utdatert, kanskje fordi disse unge musikerne preger mer av det hjemlige musikalske dagliglivet gjennom høy konsertaktivitet. Flere av årets store konsertopplevelser, sånn som nevnte Kannegaard Trio og Håkon Kornstad Trios konsert i domkirken, kom fra musikere i aldersklassen som tross alt egentlig bør være mer virksom og full av muligheter – ferdig etablerte, reflekterte musikere. I en sjelfull intervjuseanse på samme scene som Aksdal, sa Moldejazzveteranen Bill Frisell det åpenbare: “Music is always in front of me”. Noe å henge opp over pulten på hjemmekontoret – og årets store festivalopplevelser minnet oss nettopp om det, i møtet mellom gamle og nye drømmer – og mennesker.

Grunnen til at Aksdal og Juno var invitert til å snakke, var 40-årsjubileumet til jazzlinja i Trondheim, en institusjon som, i likhet med Moldejazz, har betydd enormt mye for norsk musikk. I så stor grad at det er lett å se seg blind på det, at vektleggingen av disse strukturene overtar skrivinga om selve musikken. I sin fortelling om hvordan jazzlinja i sin tid nærmest ble “sneket” inn i høgskolesystemet, ble man minnet på i hvor stor grad det har vært drevet fremover av personlig engasjement – det samme gjelder selvsagt også begynnelsen av Moldejazz, som vi får mange anledninger til å snakke og skrive om frem mot sekstiårsjubileet til neste år. Og slik kan man fortsette – de fulle benkeradene med journalister under fordums festivaler, som flere snakket nostalgisk om under årets festival – besto også av ildsjeler, musikkelskere, som i stor grad maste stoffet gjennom i egne redaksjoner. Sånn er det fremdeles, trass i at byggene kanskje er annerledes og noen ganger litt fremmedgjørende, at den samfunnsmessige betydningen er blitt mer sementert, festtalene er blitt flere, at nye strukturer som ungdomsstorband, videregående jazzlinjer og så videre dukker opp. Et kokende øyeblikk under jammen støtte jeg på Ingebrigt Håker Flaten, ferdig med dagens dont på Teateret Vårt, og som simpelthen ikke klarte å stå stille. Jeg tilbød meg å passe på glasset hans mens han gikk på do. “Nei nei – jeg vil spille!”, sa han.

av Filip Roshauw

Vi avslutter med litt flere jam-bilder. Alle fotos: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Nå faller løvet!

Sanskriti Shrestha går inn og ut av tradisjonen, Fredrik Ljungkvist kommer med triodebut og Jo Fougner Skaansar leker med jazzen og poesien.

Nyhet

I Like To Sleep gir stafettpinnen vidare

I løpet av det siste året har Årets unge jazzmusikarar 2018, I Like to Sleep, vore på turné, fått mentorrettleiing og spelt inn plate. Fristen for å søke Jazzintro 2020 er rett rundt rundt hjørnet – 1. november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev