Moldejazz - 17. og 18. juli 2019

Gamle og nye møter på Moldejazz

Rapport fra onsdag og torsdag på festivalen.

Å komme til en festival halvveis kan være desorienterende, som å entre en samtale uten å helt vite hva som var utgangspunktet. Eller å komme på en hyttetur etter at internhumoren er etablert. Onsdag ettermiddag dreide seg mye om å spørre og grave om hvordan Henry Threadgill var i går – Norges kanskje største beundrer og forkjemper Chris Monsen lukket øynene, nikket fornøyd og lettet da han beskrev den konserten – og å høre hvordan Gard Nilssens residency hittil hadde forløpt seg. Av det lærte vi at Spacemonkey-konserten hadde vært en ganske uhemmet, høylytt affære som gitarist Stian Westerhus nesten ikke nådde fram til og at Bushman’s Revenge-releasen på tirsdag, med Per Texas Johansson og Anja Lauvdal åpenbart hadde vært et stort øyeblikk – de hadde tilegnet et sett til Paolo Vinaccia, samtidig som minnestunden hans pågikk en annen sted i landet og en solo fra Texas Johansson hadde ikke bare tvunget fram formelmessig jazzsoloapplaus i Teatret Vårt – men regelrette jubelbrøl. Siril Malmedal Hauges konsert var stor, kraftjazzerne i Master Oogway er visst “blitt skikkelig skikkelig bra” og Melody Gardot var visstnok ganske seigt og kjedelig. Men det vi var her for, var jo å gå på konserter selv.

Marcus Miller

Inne i storsalen i Bjørnsonhuset er gulvet såpass tillitvekkende at også godt voksne festivalgjester har satt seg ned langs veggene før konserten med den amerikanske bassisten Marcus Miller starter, etter å ha kjøpt seg halvlitere som er så stivt prisa at man nesten rett og slett blir litt stolt av Norge når man ser det. Ute på gulvet sitter i tillegg små klynger av unge tilskuere og venter. Det er en takknemlig opplevelse å støte på denne gjengen. Disse to gruppene er jo på mange måter virkelig kjernen i den norske jazzfestivalopplevelsen. Mange av konsertene på Molde preges av en hengekøyeaktig demografi, hvor unge entusiaster blander seg med veteraner i vintage festivalskjorter, mens 30-40-segmentet preger settingen i markant mindre grad enn de gjør på mange andre festivalopplevelser.

Jeg overhører noen som står i intens diskusjon om en iøynefallende, høy chinacymbal som henger som en gatelampe over resten av trommesettet oppe på scenen. Én av dem forteller at vedkommende skal starte på studier til høsten. “Jazzlinja?”, spør den andre entusiastisk. “Nei nei. Jazzlinja er for NØRDER” slås det selvsikkert fast. Gulp! Det er uansett kanskje en passende inngang til Marcus Miller, som blir forsøkt klappet inn 20 minutter over tiden, uten hell, men som et par minutter etterpå entrer den store scenen i Bjørnsonhuset sammen med bandet som foruten trommeslageren med den høye chinacymbalen består av to keyboardister, en trompetist og saxofonisten Alex Han, som etter hvert virkelig fester grepet rundt funkjammene som står på menyen.


Marcus Miller. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det er masse å eventuelt pirke på med sånne konserter som dette her. Innenfor Millers tapning av funkjazz kan soloene noen ganger føles som tilmålte shred-doser, snarere enn øyeblikk der noe nytt og uventet kan skje – denne kvelden gjelder det kanskje først og fremst de to keyboardistene, som i likhet med påfallende mange andre tangentspillere i dette segmentet har en merkelig forkjærlighet for pianolyden i elpianoer. Det store kulturhuset må da ha et vaskekte piano eller fem stående i en krok?? De vil kanskje ikke bruke det. “Fusionplatået”, hvor solistene befinner seg i et slags sterilt musikalsk steppelandskap, hvor de oppskriftsmessig starter på 0 og i velkjent dramaturgi drar seg opp til 100 og vel så det, er en oppskrift det går an å bli mett på. Men så skjer det også andre ting underveis. Som sagt er saksofonist Han en instrumentalist som røsker mer tak i bandet rundt seg, under hans spill er det tydelig mer respons, både i salen og blant musikerne. Det samme kan sies om Miller, som riktignok noterer seg for en intetsigende fretlessolo nokså tidlig i settet, men som ellers holder det hele ganske groovenært, selv når det skal spilles solo, gjerne i klappjakt på trommeslageren – og omvendt.

Har Marcus Miller endret seg noe særlig siden første gang jeg så bilder av ham i et bassmagasin tilbake midt på nittitallet? Han har jo egentlig ikke det. Hatten er den samme, de to gule bassene, den ene en signaturmodell fra Sadowsky og den andre en formodentlig nokså vintage Fender Jazzbass, er kliss like, om ikke de samme. Og musikken er nokså lik. På en låt som “Trip Trap”, som vi får servert et stykke ut i settet, har han riktignok lekt litt med cymbaldetaljer lånt fra trapmusikk – noe som er lettere å høre på albumet enn i liveversjonen – men det virker ikke som han har anstrengt seg voldsomt å “fornye” soundet sitt når han gjør sånne ting. Det er mer snakk om litt munter låning og lek, som ikke egentlig endrer forutsetningen noe særlig.

På åttitallet produserte han blant annet den kontroversielle Miles Davis-skiva “Tutu” – i salen kan vi skimte gjester med vintage Moldejazz-skjorter med Davis fra omtrent denne tiden – noe han vel fikk trillebårlaster med både hets og ros for. Det virker mer og mer som første og siste gang han hadde behov for å være banebrytende. I den Millerske jazzfunken er det som han har funnet en likevekt, en trygg kjerne og et utkikkspunkt til musikken rundt seg som han er tilfreds med. Det hjelper voldsomt at han tross alt er en sympatisk og god låtskriver, det er slettes ikke alltid at låtene han spiller høres ut som rene solobeholdere – noe som tross alt er ganske vanlig i denne musikken. Det er catchy, nynnverdige små melodier – ikke ulikt sein-Milesklassikkeren “Jean Pierre” – som Miller selvsagt spilte på.

Underveis skjer det også små ting som løfter konserten. Han dediserer låta “Detroit” til en ung bassist i salen, Johannes, visstnok bare åtte år gammel. Ikke noe dumt valg av låt heller, den er nokså stappet full av bassmoro. For en bakoversveis den lille gutten må ha fått – det er sånne opplevelser som virkelig kan sende deg hodestups inn i musikken. Det tror jeg også at flere i publikum kjenner litt på – en liten, generøs handling som minner om hva dette her egentlig dreier seg om. Senere dukker “Bitches Brew” opp, nokså langt fra den mest viltre eller ekstreme versjonen – men den bidrar til å kaste lys over anledningen allikevel, til å minne på hvor kvintessensiell Moldejazz-booking Miller – som var her både i 1997 og 2003 – tross alt er. Senere dukker også “Tutu” opp. Funkjazz er mer i vinden enn den har vært på lenge, uten at det egentlig har ført til en “nyvurdering” av akkurat det Miller holder på med. Det er ikke sikkert at det er så viktig heller, karen har jo sitt publikum, han er et av de største navnene på årets Moldejazzplakat. Men konserten på onsdag er en påminner på at bookingen ikke bare er megetsigende på grunn av festivalens historiske røtter, men også fordi bassisten ubekymret liksom har vokst inn i sin samtid igjen.

En snarvisitt innom Rymden


Rymden. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

På vei bort mot Molde Domkirke og Alf Hulbækmo – en konsert du kan lese mer om i en egen anmeldelse – rekker vi innom Rymdens konsert. Trioen, bestående av Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström har vært svært travle i år, de har spilt fortetta og etter alt å dømme eksplosive sett med semiakustisk progjazz over hele kontinentet – sist på North Sea Jazz Festival. På Teatret Vårt slipper de unna showcaseformatet og kan strekke seg lengre enn vanlig. Undertegnede kommer allikevel litt på halvdistanse til trioen denne kvelden. Noen ganger er det som om rytmeseksjonen Berglund/Öström blir en stor og tung enhet det er vanskelig for Bugge å egentlig flytte på når han setter i gang. Det er også som om bandets musikk, som er forseggjort og består av en rekke forskjellige bevegelige deler hentet fra både moderne pianojazz og mer psykedeliske, elektriske hjørner av musikklivet, nesten har for mye de skal gjennom underveis. Under en fantasirik og melodisk trommesolo fra Öström, forlater Berglund scenen, og uten å gjøre et for stort nummer ut av det – for det kan være mange grunner til at slike ting skjer – forsterker det inntrykket av at konserten er litt fastlenket til en forhåndsbestemt oppbygning, som ikke helt tar fyr. På sitt beste er Rymden et engasjerende og givende møtepunkt for ulike strømninger og sterke personligheter i skandinavisk improvisert musikk de siste tiårene – med stort publikumspotensiale. Når de er mer på det jevne, demonstrerer de simpelthen at de kan være det. Sånn føles det for denne lytteren onsdag kveld.

En liten bemerkning i margen er at Rymden spiller på Moldejazz dagen etter jubileet for oppskytingen av Apollo 11 – og et par små dager før det er 50 år siden Eagle landet på månen. Nå er det ikke nødvendigvis slik at jazzfestivaler skal basere bookingen sin på femti år gammel romfartshistorie – men her har man allikevel kanskje gått glipp av en fin anledning til en mer konseptuell konsert. Det er jo også noe Rymden, for eksempel med sin bruk av video under konsertene sine, virker disponert for. At det ender opp med en litt mer dempet opplevelse på en av dagene mellom sensasjonsnyhetene, hvor Armstrong, Aldrin og Collins svevde stille avgårde på vei mot jordas nærmeste nabo, sjekket målinger og prøvde å pusse tennene i vektløs tilstand, er kanskje passende.

Et ekstranummer som vil bli husket


Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Apropos bookingtidspunkter – det medførte noe hodekløing å finne ut at konserten med Alf Hulbækmo og Trondheim Jazzorkester krasjet med møtet mellom Gard Nilssens Acoustic Unity og Ambrose Akinmusire. Etter at den vakre konserten i domkirken, iler vi mot Storyville med et tynnslitt håp om å i det minste rekke noe av moroa. Og en gang i blant har man flaks. I øyeblikket vi kommer inn i det koselige loftslokalet, hvor scenen er opplyst av en pen rekke med formodentlig vintage taklamper, står resident Gard og resten av kompani og mottar brusende applaus – selvsagt var dette en konsert det luktet svidd av. Så tar Nilssen ordet og sier at bandet har én siste låt i seg. Og de har en spesiell gjest også – eller har de det? Han myser rundt i lokalet og spør om Joshua Redman er til stede, og det summer i publikum. Redman gir seg til kjenne, skrur sammen saksofonen og finner en plass mellom Akinmusire og en bortimot dirrende André Roligheten – der har du en musiker som har brukt noen timer av et ungt musikkliv på å både lytte og øve til Redman. I blikket til Roligheten underveis, når han står der en armlengde fra Redman og lytter, er det lett å igjen tenke på måten en festival som dette oppsøkes av unge gjester som kommer for å bli inspirert – og blåst av banen. Der og da er han liksom én av dem også. Låten har valgt for anledningen er Ornette Colemans Happy House. Det er mye å si her, om måten Redman virkelig går rett på sak, om tonen til Akinmusire, om det egenartede giret den faste trioen finner når Roligheten tar over og rister av seg tre-fire sekunder med nerver. Men her er vi så heldige at det finnes dokumentasjon! Så da kan man kanskje heller unne seg disse atten minuttene – et virkelig stort Moldeøyeblikk.

Helt på tampen av onsdagen ble det tid til litt jamming i Kafé Kurt hvor man blant annet kunne bevitne et helt spinnvilt kor, på flere tangentinstrumenter, med albuer og håndbaker og alt som hører med, av Isach Skeidsvoll.

En travel fridag

Hva gjør en artist in residence når vedkommende har fridag? Gard Nilssen brukte dagen på å spille. I Teateret Vårt, etter en lun bransjeprat med blant andre Molde-veteran Petter Petterson om festivalminner, turistnæring og alt det der, stilte han opp i en spontan trommeduosetting sammen med Dave King, et av medlemmene i The Bad Plus, som er innom festivalen for å spille med Joshua Redmans Still Dreaming-kvartett. Hva man skal forvente av en fritt improviserende trommeduo klokka to på ettermiddagen er ikke egentlig godt å si – blir det bulder og brak, føling i fjæra eller røring i gryta? King og Nilssen – for anledningen sommerlig antrukket i sandaler, seg hør og bør på en fridag – spiller det jeg vil karakterisere som et muntert lite sett, lekent, til tider preget av en sambaaktig swing og en felles forståelse av at dette først og fremst kanskje bare skal være en kul liten greie – “heldigvis ble det ikke trommekonkurranse”, sa Nilssen senere på dagen.

Lenger opp i samme bygg ligger Storyville, og der spilte Fred Hersch Trio klokka fire. Det er trioens siste konsert på en Europaturné – neste stopp er Village Vanguard, hvor de skal spille i en uke. Å få Hersch til festivalen er noe festivalen har drømt om lenge. Å vurdere hvor “kjent” en jazzmusiker er, er egentlig umulig – det er, som alt mulig annet, et spørsmål om perspektiv. Hersch, som de siste årene også har bemerket seg med de svært bejublede memoarene “Good things happen only”, kan knapt kalles en kultmusiker, til det er innflytelsen hans innenfor feltet for bred og for definitiv. Men han er en musiker som har en enormt høy stjerne blant de som faktisk har tatt seg tid til å lytte til ham, og som står i nokså skarp kontrast med hvor mange det faktisk er. Det merkes også på Storyville, som riktignok ser annerledes ut enn gårsdagen, lampene er borte, men som er fylt opp av den samme sitrende forventningen.


Fred Hersch. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Trioen har holdt på i godt og vel ti år, repertoaret er en salig blanding av egenkomponert stoff og godbiter fra standardrepertoaret, fremført delikat, snertent og lydhørt. Folk må gjerne være uenige, men det klassiske pianotrioformatet er for denne skribenten et lydbilde som, når det ikke helt stemmer, kan være et av jazzmusikkens mest utmattende. Det er rett og slett merkbart små marginer og nyanseforskjeller mellom det som står igjen, og det som ikke engasjerer i det hele tatt. Og det er mye musikkhistorisk bagasje. Det som skjer når en trio som denne spiller godt, er en følelse av at tavlen blir visket ut, og musikken – selv om den baserer seg på velkjente mekanismer og delvis også materiale man har hørt før – fremstår allikevel som ny. Samspillet er fullt av detaljer, ideer og konsepter som er foredlet gjennom en årrekke – men det er gjort med en lettsindighet og en klokskap som gjør at all denne ballasten liksom blir vektløs. Mot slutten av konserten byr Hersch på “And So it Goes” av Billy Joel, spilt enkelt,  stillferdig og levende – uten behov for å legge for mye til eller fra.

En gigantisk tabbe

Joshua Redman har hengt i Molde hele uka og, som vi kunne lese lenger oppe, har han gjort det meste ut av oppholdet. Under konserten i Teateret Vårt får han anledning til å godsnakke med publikum om hans forhold til denne festivalen – som han har pleiet gjennom tjue år og vel så det. Det er en ganske stor forskjell på når sånn norgesvenn-prat simpelthen er smøring og når det er ektefølt. I dette tilfellet gir det virkelig mening, Redman rekker å småertende nevne at han er litt småsjokkert av torsdagens fantastiske vær, før han bringer fortellingen sin inn på den historiske klangbunnen i hans nåværende band, og betydningen av å spille akkurat her. Inspirasjonen for Still Dreaming er jo post-Ornettebandet Old and New Dreams, bestående av Redmans far Dewey, Ed Blackwell, Charlie Haden og Don Cherry – som alle ønsket å fortsette å dyrke Colemans akustiske uttrykk etter at han hadde gått videre til Prime Time-bandet. Og Old and New Dreams spilte nettopp på Molde for nokså nøyaktig 40 år siden. Dét der er en dybde få festivaler har, verken her i Norge eller noe annet sted. Med på lasset får man da også festivalveteraner som sitter i salen og vet å si fra, og roper ut at de var der den gang da.


Joshua Redmans Still Dreaming. Foto: Petter W. Sele/Moldejazz

Jeg fikk sett Still Dreaming tidligere i år, på Victoria. Da var det Brian Blade som satt bak trommesettet, ikke Dave King. Blade er en historie for seg selv, en trommeslager med en helt spesiell posisjon i moderne jazz, som folk omtaler med en sånn Maeemo-kokk-aktig ærbødighet. King, i seg selv en strålende og innflytelsesrik trommeslager, innehar alikevel en annen plass og et i utganspunktet litt annerledes stilistisk utgangspunkt. Her og der er det som om han subtilt vrir spillet sitt over i sitt eget territorie, før han igjen føyer seg etter den overhengende og dypt forankrede estetikken til Still Dreaming. Trass i denne jenkingen – som på en måte blir lydmesssig illustrert av Kings små utrop underveis, kanskje i begeistring, kanskje i munter frustrasjon – er dette en større opplevelse enn Victoriakonserten. Den var mer en frapperende konsertopplevelse for hodet, mens dette i større grad treffer i magen. Denne konserten er varmere. Har det noe med anledningen, med Redmans forhold til byen og så videre? Det kan sikkert hende. Kan det ha noe med at vikarløsningen liksom grunnet soundet til bandet, som ellers kan oppleves som en ganske estetisert og avansert meditasjon over et annet band som igjen var en slags meditasjon over Colemans musikk? Jeg lurer på om det er en mulighet, det også – men det blir ren spekulasjon.

Allikevel presterer Jazzinorges utsendte å gjøre årets generaltabbe, nemlig å forflytte seg videre før bandet avslutter konserten med nok et sterkt øyeblikk i skjæringspunktet mellom Moldejazz og Ornette Coleman, når Ole Morten Vågan blir med på en versjon av Lonely Woman. Saft suse!

 

Fire flate er mer enn en festivalavis – det er en livsstil

Dét er jo selvsagt helt idiotisk, men planen er å forsøke å dekke mest mulig forskjellig på denne festivalen, og da er det også relevant å få med seg en av folkefestkonsertene på Romsdalsmuseet – og nok en gang jakte svar på spørsmålet jeg innledet dagsrapporten med: Hva gjør en artist in residence når det er fridag? Mot slutten av Madrugadas sett, hvor de spiller gjennom hele Industrial Silence i tillegg til en bukett med hits og Ane Brun får hjemmepublikumet til å klikke i vinkel når hun blir med på “Lift Me”, dukker nemlig Gard Nilssen opp nok en gang. Han blir med på “The Kids are on High Street”, siste ekstranummer. På veien opp til museet grublet jeg litt på hvordan det kom til å arte seg – om vi liksom fikk oppleve Madrugada i et utvida jamformat med Sivert Høyem på bjellestav og sånn. Men det viser seg å få et langt mer passende resultat når Nilssen setter seg ned og bare spiller, et brekk her og der, men i grunnen mindre enn Madrugadas egen trommeslager, Jon Lauvland Pettersen.


Begge foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det trenger ikke være vanskeligere. Med sånne små innfall får jo også residency-rollen en tilleggsdimensjon utover det som handler om muligheten til å gi noen mulighet til å gjøre noe kunstnerisk, og det som handler om å løfte anseelsen til toneangivende musikere. En slik forflytning mellom scenene, dyrkingen av små øyeblikk, gir en følelse av at festivalen henger sammen – at det ikke bare er små celler av konserter her og der, med en annen hyppighet enn ellers i året. Henging er viktig, krysspolinering er viktig, at både musikere og publikum møter hverandre, over tid. Mens vi venter på kveldens møte med Supersonic Orchestra, som i mitt hode simpelthen er døpt om til “Gard Nilssen spiller med ALLE”, er det verdt å nevne at akkurat den dimensjonen er noe han virkelig har tatt vare på i år. Sikkert fordi han er typen til det også – noe den lange rekken med personlige introduksjoner av alle han jobber med, både på scenen og i det tekniske personalet, han har skrevet i måneden før festivalen også er et eksempel på. Det er mange måter å løse residencyen på, antar jeg, og forutsetningene er annerledes om det for eksempel er en utenlandsk musiker. Men Nilssens metode er god, den beriker uka, og av én eller annen grunn er liksom det muntre gjestespillet med de mørke herrer i Madrugada, eller litt ferieimpro en ettermiddag, like gode eksempler på det som selve konsertene. Selv om det er de vi er her for.

Louis Cole fortjener en klem – og litt kokos

Til slutt rekker vi å se Louis Cole Big Band. Cole er kjent som et av medlemmene i den toneangivende delingsfusion-gruppen KNOWER, og storbandet hans er et lignende monster – briljerende nujazz/funk med ørten lag av ironi og inderlighet om hverandre, vekslende mellom låter som rett og slett er fine og ren, lavpannet riffing, som virkelig får Alexandriaparken til å røre på seg. Her står de unge håpefulle lengst frem og suger alt til seg, lenger tilbake danser beduggede representanter fra Moldes næringsliv som bavianer med løssluppen og risikabel plastglassføring. På en måte er det jo ikke så rart, dette er jo på sitt beste dritfengende og tilgjengelig festmusikk, idiotisk og virtuos om hverandre. På den andre siden kan man også bli litt paff, mest på en positiv måte, av den brede appellen til musikk som til tider også har et nokså knirkete utgangspunkt i nettbåren musikknerdkultur. Men sånn er det, altså  – lite ville overrasket meg mindre enn om Louis Cole Big Band blir det første storbandet som rett og slett spiller inn en russebusslåt.


Foto: Håvard Bævre Ellingsgård/Moldejazz

Louis Cole entret scenen ikledt en rosa cowboyhatt han hadde kjøpt i jazzgaten – seg hør og bør. Han synger, trakterer keyboards og trommesett med den samme briefete selvfølgeligheten og snakker på sarkastisk og distrahert vis med publikum underveis. Som en slags douchebag-versjon av Jacob Collier, kanskje – nitti prosent av meg liker kisen, mens de ti resterende prosentene har lyst til å pælme ham på fjorden. Bare for å kjøle ham ned, selvsagt. Storbandet, som spiller strålende, er ikledt skjelettkostymer á la Jahn Teigen, mens de to sangerne i fotside gensere/kjoler ser ut som de kommer rett fra en onsdagsfest i bakgården på nå nedlagte Fisk og Vilt. Det er rett og slett ikke helt tamt – og det er kanskje noe av suksesssformelen her. Til slutt kommer nok et av disse øyeblikkene hvor man føler at festivalen henger sammen, idet Cole får øye på en gammel lærer, Larry Goldings som spiller i dag, ute i salen. Goldings blir invitert opp på scenen til en siste, hemningsløs jam. Da er også Cole – med all sin internettsarkastiske fremtoning – liksom bare en vanlig, ektefølt entusiast igjen. Sånn er det – før eller siden røper musikken oss.

av Filip Roshauw

Fra forsiden

Nyhet

Kulturrådet med klimainsentiver

Kulturrådet har satt av drøyt to millioner kroner til nye klima- og miljøinsentiver for 2019, og nå oppfordrer de flere søkere til å beskrive tiltak for redusering av sine miljø- og klimaavtrykk.

Meld deg på vårt nyhetsbrev