Now's the time

Hvor var du da David Sanborn healet Mette Rasmussens saxofon?

På en annen konsert, kanskje? Now’s the Time sympatiserer i så fall. Mer om konsertuka som var og den som kommer, med og uten krasj i kalenderen, samt intervjuer med Ola Øverby, Marit Sandvik og Bugge Wesseltoft i denne utgaven!

Hallo alle sammen – god fredag og velkommen tilbake til Now’s The Time, spalten som av skarpe tunger er blitt omtalt som “nyhetsbrevet til A/S Jazz”! I og for seg en tittel vi både kan leve med og er inspirert til å leve etter, det. Forhåpentligvis klarer vi å holde oss mer på Jazz-siden enn A/S-siden, det er jo mandatet, tross alt, og i den forbindelse låner vi noen ord for helgen (og uka) fra poeten Kjersti Bjørkmo, som kom med følgende betraktning på twitter her om dagen: “Jeg stoler ikke på folk som avholder frokostmøter. Jeg stoler ikke på at denne «få noe ut av dagen»-fraksjonen av menneskeheten har innsikt nok i regnet, jazzen og grevlingens vandringer i mørket til å ivareta spekteret av vårt felles beste.”
Så bli med, grevlinger og jazzelskere – vi har (voldsomt) mye vi skal igjennom.

Lost in translation
Journalist i Dagsavisen og profilert medlem av den underoffentligheten vi gjerne kaller “jazztwitter” (herunder inkludert “fredagsjazztwitter”), Bernt Erik Pedersen, kunne forrige uke gjøre oss oppmerksomme på at Kasper Collin, den svenske regissøren bak den framifrå dokumentaren “I called him Morgan”, reagerer på at NRK har omdøpt dokumentaren hans til “Kjærlighet, jazz og mord”. Vi satser på at de får til en minnelig løsning på problemet, men benytter anledningen til å anbefale dokumentaren, som ligger ute på statskanalens nettsider, og som rett og slett er en av de mest fengslende og velskapte dokumentarene som er laget om jazz. At NRK forøvrig er en uunnværlig og i økende grad utømmelig kilde til gode jazzopptak burde være en kjent sak for de fleste, og ikke bli overrasket om vi kommer tilbake med flere anbefalninger fra arkivet – kanskje man skulle kostet på seg en listeartikkel med utvalgte lekkerbiskener (foreslå fjerne kandidater i diverse kommentarfelt eller på mail til filip.roshauw@gmail.com, så plukker vi dem nok opp). Inntil videre kan dere for eksempel kose dere med en purung Paal Nilssen-Love fra 1991, eller hilse innom Thelonious Monk under Munchs sol – en sending som forøvrig er produsert av Harald Heide-Steen Jr.

Men vi må videre! Det er høyst sannsynlig at Now’s The Time kommer tilbake med mer stoff om dette arrangementet i våre spalter, men inntil videre konstaterer vi at Kongshaug-festivalen, som vil bli avholdt i mars på Cosmopolite (og Belleville) kanskje var ukas mest rikholdige og oppsiktsvekkende bookingnyhet. En artistplakat langt som et legendarisk lydteknikerliv – hvilket også selvsagt er hele poenget. Arild Andersens trio kommer, det gjør også Nils Petter Molvær, Ellen Andrea Wang, Ketil Bjørnstad, Tord Gustavsen Trio, Trygve Seims kvartett – og så videre, og så videre. Du kan lese Jazzinorges intervju med arrangør og strikkmotor Christer Falck, ført i pennen av Terje Mosnes – og så lover vi å komme tilbake med mer Kongshaugrelatert stoff når arrangementet nærmer seg. Men siden vi først var på NRK-bagen i sted, kan vi jo tipse om 1987-dokumentaren “Bare stillheten er vakrere”, om det-plateselskapet-du-vet, og som vier godt med tid til innspillinger i Kongshaugs legendariske Rainbow Studio.

Jazz (i utvalg) denne uken
Til nå har vi ikke vært innom den tradisjonsrike jazz-jammen på Chateau Neuf i denne spalten. Det gjør vi bot på nå – denne uken er nemlig den  Brooklyn-baserte saksofonisten Gianni Gagliardi innom studenthuset på torsdag. Det kan bli livlig.
Ellers er det, som alltid, mye levende musikk å oppleve. I kveld er det for eksempel en ny utgave av konsertserien Improverk med All Included + Røysum & Emmeleuth på Hærverk. Om vi holder oss på den lille scenen i Hausmanns gate, kan vi nevne at Olga Konkova og Katarina Lien spiller på Kafé Hærverk på søndag og at det neste tirsdag er duket for Blow Out!. Azkadenya + Gutvik / Nergaard utgjør programmet denne kvelden. Gutvik/Nergaard består av Ketil Gutvik på gitar og Magnus Skavhaug Nergaard på bass.  Bak det noe mer mystiske navnet Azkadenya skjuler det seg tre musikere: Sidsel Endresen på vokal, Inga Margrete Aas på bass og Vilde Sandve Alnæs på fiolin. Vi er klar over at det blir mye Hærverk i disse spaltene – men det er simpelthen vanskelig å dy seg.

På Nasjonal Jazzscene i kveld dukker Julian Lage Trio opp. Foruten Lage selv på elektrisk gitar består bandet av Kenny Wollesen på trommer og Jorge Roede på bass – et etter både rapporter og liveklipp å dømme ganske vanvittig band å oppleve, og du kan jo også sjekke ut deres siste album, “Modern Lore”, om du er på vippen.

I morgen, på Nasjonal Jazzscene, er det duket for Kristin Asbjørnsen, flankert av Suntou Susso på kora og vokal, samt gitarist Olav Torget. Vi var innom Jungeltelegrafen og Bluesasylets dobbeltsending om Ørkenblues på onsdag, og der dukket Olav Torget opp for å snakke om dette assosiasjonsvekkende sjangerbegrepet. I den forbindelse hadde han med seg et rykende ferskt øvingslokaleopptak som ga oss bud om at noe stort er i vente her. Det er simpelthen bemerkelsesverdig hvor dypt denne gjengen har dykket i materien. Årsaken til at vi nevner det her, er at disse episodene av Jungeltelegrafen og Bluesasylet blir sendt i morgen på P2 – i nokså god tid før konserten! Opptaket dukker opp i Jungeltelegraf-delen av dobbeltsendingen, og er verdt å sjekke ut.

Fra Vilnius til Moss
Den på mange måter enestående gruppen Tord Gustavsen Trio er godt i gang med sin releaseturné for årets album “The Other Side”. Det, skal vi fortelle dere, er ikke bare bare. NTT møtte den utrettelig entusiastiske og dyktige (jazz)lydmannen Rune Børø i forrige uke, og han bemerket kort at “Når Tord sendte ut planen for norsk releaseturné, startet den like gjerne i Vilnius”. Ikke snaut! Den 23. Oktober er de innom Moss i Østfold. Ikke snaut, det heller!

Hanna Paulsberg Concept fortsetter turneen sin og er innom Storyville i Molde på lørdag, sammen med nevnte Julian Lage og Ine Hoem. Paulsbergs album, som vi viet godt med plass i forrige uke, kan høres overalt nå. Releasekonserten på Nasjonal Jazzscene var en god kveld som scoret minst fem av syv hemuler på skalaen (alle som kjenner til dette fabelvesenet vet at det bare fører sorg og desperasjon med seg å fullføre samlingen, så det er da mer enn nok). Å bli kjent med jazzmusikere eller ensembler som konsertlytter er en pussig sak – det går litt i rykk og napp, fra splitter nye bekjentskap man ikke helt vet hva man skal vente seg fra, til man med ett liksom får dem under huden. Som å legge merke til at du og et perifert bekjentskap plutselig står og smiler av den samme tingen i en sosial setting, at man liksom deler på en liten hemmelighet. Grunnen til at vi nevner det, er at undertegnede ble litt ekstra kjent med Oscar Grönberg og hans eiendommelige pianospill akkurat denne kvelden. Det er slikt som varmer, og som man tar med seg i en travel konserthverdag.

Togkrasj!
I morgen i Trondheim spiller Stian Westerhus med sitt prosjekt V på Dokkhuset (han er innom Tromsø i dag). Bandet består av Frode Haltli, Erland Dahlen, Ståle Storløkken og Helge Sten. Wow! Samme kveld spiller Ola Kvernbergs Steamdome på Byscenen. To relativt solide salver, på én og samme dag. Vi har full tillit til at Trondheims konsertpublikum klarer brasene, og kanskje det til og med er mulig å snike med seg begge deler? Westerhus skal i hvert fall etter planen starte klokken 19, mens Steamdome har satt 22 som sitt startpunkt. Her er det fullt mulig å bli ordentlig lykkelig og mørbanka.

Slike voldsomme konsertkollisjoner er det i det hele tatt mye av – om vi skal trekke fram et luksusproblem som preger livene våre, får det nesten være dette: At musikk går i veien for musikk. Og det er jo bra, men i desperate øyeblikk kan det føles som at visse konsertbyer kunne trengt en slags trafikkonstabel eller stupetårnvakt som kunne sørget for litt ordna forhold. Det er selvsagt en dystopisk tanke også – og vi skal åpenbart være glade for dette godartede kaoset, og alle kreftene som sørger for det, så lenge det varer. Det vel mest av alt en talemåte, men den fører frem til et interessant spørsmål: Hva har vært årets mest vanvittige konsertkollisjon i jazz-Norge? Westerhus og Steamdome er ingen ueffen kandidat. Treveiskollisjonen mellom Sun Ra Arkestras residency på Blå, Oslo Jazzfestival og Blow Out-festivalen var også en nesten parodisk stjernesmell. Men det finnes garantert mange fler – foreslå gjerne andre gode kalenderkrøllkandidater, så kanskje vi kan lage en avstemning på Jazznytts facebooksider.

Oslo kan også by på et nokså saftig dilemma i uken som kommer, nærmere bestemt neste torsdag. Blå skilter med et svært godt jazz & omegn-program denne høsten, og denne dagen kommer Two bands and a legend dit – en konsert- og albumklassiker der Cato Salsa Experience møter The Thing møter Joe McPhee. Samtidig, på Victoria, kommer The MaXx og Trondheim Jazzorkester med musikken som ble spesialskrevet for Molde Jazzfestival i sommer. Også det ligger an til å bli en stjernesmell av dimensjoner. Om vi skal gjøre det ekstra vanskelig for oss selv, strekker vi jazzstrikken litt lengre og tar med at frognerfrikene i The Lovethugs gjester Kampen Bistro samme kveld – med Andreas Wildhagen på trommer for anledningen. Puh!
Bloggen fortsetter under bildet.
Trondheim Jazzorkester The MaXx

Mirakler er ikke bare en Hubro-platetittel
Nuvel, nok om tidsklemma og litt mer om The MaXx og Trondheim Jazzorkester. NTT hadde utsending tilstede på Moldejazz da verket ble fremført for første gang, det var en litt mer elektrisk stemning enn ellers i kulturhussalen. Musikken var definitiv spenstig og skronky med Tor «Torsken» Breivik på lyd og med strålende matching av musikere, f.eks en uvant og digg kobling mellom Mattis Kleppen på bass, Tomas Järmyr som sjef bak trommene og Anja Lauvdal på tangenter og knapper. Vokalist Marlen Berg imponerte stort sittende oppe på en slags trone, der hun bedrev avantgarde tungegymnastikk i tandem med noe sjelfull progvræling som Gudny Aspaas ikke kunne gjort bedre. Fortellingen hun kom med i starten var vanskelig å få med seg, men lydene hadde helt klart sitt eget språk. Mette Rasmussen var framme ved to-tre anledninger for noen ildfulle soli. Det ble skreket av fryd i salen. Men lite visste vi at det hadde skjedd underverker med instrumentet hennes rett før storbandet gikk på scenen. Dette er en sak! ropte det inni NTTs utsendte da det gikk opp for oss hva som hadde skjedd. Vi ringte opp TJO-s viktige trådtrekker, til daglig tubafornyer og SOFA-driver Martin Taxt på flytoget, nylig hjemkommet etter TJO-tur til Salzburg.

— Tre timer før premieren med TJO & The MaXx tok Mettes altsaxofon tilsynelatende kvelden. Mette og Møster prøvde febrilsk å fikse saxen backstage, uten hell. Etterhvert fikk vi tak i to lokale instrumenter, men de holdt dessverre ikke mål. Plutselig kom vi på at David Sanborn skulle spille kl.18: 00 samme kveld. Vi snek oss inn backstage på Bjørnsonhuset en time før Sanborns konsert, og ba hans turnemanager pent om han kunne sette oss i kontakt med Sanborn. Han banket på døra til rommet hans, og sa at en saksofonistkollega trengte hjelp. David åpnet, noe motvillig. Mette presenterte problemet, og lurte ydmykt på om han hadde en backup-sax. Mette holdt frem saksofonen, og David så kjapt på hornet. Han rørte på et par klaffer, før Mette tok noen toner. Plutselig var lyden tilbake. Lattermilde og passe starstruck tusla vi tilbake til Teatret Vårt med den altsaksen, som hadde blitt healet av David Sanborns varme hender.

Fra Dillajazz til Døla jazz (og tilbake igjen)
Et av bandene NTT har sett oftest i løpet av året, er utvilsomt jazzfunkbandet Fieh, som ikke har utgitt noe album men likevel har klart å trekke fulle hus på nærmere tyve festivaler i løpet av sommeren. Veldig fine låter og for et groove. Vennligsinnet flinkis fra innlandet, det tåler vi.
Dette er musikere vi vil få høre veldig mye mer av i årene fremover, både som Fieh og i andre sammenhenger. Glem for eksempel ikke trompeter Lyder Øvreås Røed, som utga en av sommerens fineste norske jazzplater med bandet Slow Is The New Fast. Men, det er skadelig å peke ut stjerner og bedrive hierarki, har vi lært, men det må værra lov å påpeke at Fiehs trommis Ola Øverby fra Valdres er landets mest funky trommis akkurat nå. Han er aktuell med opptil flere konserter på førtiårsjubilerende Døla Jazz på Lillehammer denne helgen, så det syntes bloggen var en glimrende anledning til å slå av en prat.
Bloggen fortsetter under bildet.
Ola Øverby (foto: Simen Omland)

Hedalen er et temmelig anonymt sted vi har kjørt gjennom i årevis på vei til hytta lenger opp i Valdres. Hvordan kan man oppdage jazz- og funk-trommer der? Hva er din bakgrunn og dine meritter så langt?
— For å begynne med Hedalen så kan jeg vel bekrefte at verken jazzen eller funken har sine røtter i den gromme bygd, hehe. Men til tross for at bygda er såpass liten, er det et utrolig bra kulturliv der. Med korps, teater, kor og kulturskole ble det mange arenaer der trommeslagere ble etterspurt, og siden det ikke akkurat kryr av trommeslagere der, fikk jeg spille. Men det begynte faktisk i 3-4- årsalderen via kassettsamlinga til mor og far, der mye forskjellig lå støvet ned. Vi hadde også en gammel, litt halvveis fungerende kassettspiller som hadde muligheter til å recorde, så da tok jeg opp at jeg spilte sammen med plater eller kassetter. Jeg lagde trommer og cymbaler av isbokser og grytelokk, og stortromma var at jeg dunka hælen i gulvet. Det låt sikkert megahipt. Ellers fikk jeg en trommelærer etterhvert, Simen Motrøen, som introduserte meg for utrolig mye. Alle tiders fyr.
Deretter flytta jeg til Gjøvik og begynte på musikklinja. Der møtte jeg Andreas, Thea, Solveig og Sofie som jeg fortsatt spiller sammen med i Fieh. Og mange andre fine og bra folk som jeg også fortsatt spiller med. De tre jentene gikk to år over meg, men var ekstremt inkluderende og tok meg med på diverse prosjekter, noe som selvfølgelig var veldig stas for min del. Det var også sinnssykt bra miljø på musikklinja med helt konge lærere, f.eks Carl Erik Hedløv, som inviterte meg hjem til studioet sitt, der jeg også fikk mye erfaring og kunnskap. Etter skolen var vi ofte en gjeng som var igjen på skolen til kl. 23 for å øve, eller så tok jeg bussen opp til Carl Erik, og så spilte vi inn musikk eller hørte på og miksa hele kvelden. Han er forøvrig en av de mest fønky gitaristene/personene jeg kjenner. Legende! Også var vi jo en god gjeng som kicka på mye av den samme musikken. En viktig tid som nok forma mange av oss.  Videre flytta jeg til hovedstaden, og begynte på NMH. Det var stas å få begynne der. Det krydde av dritgode folk, og vi kom fra Gjøvik med den slags groove-bakgrunn proppfulle av forventninger til livet. Da vi begynte på NMH, var det nesten ingen andre som holdt på med den typen musikk, noe som ga oss stor frihet til holde på med det i fred. Selv om man kunne føle på at man heller skulle spilt fri-impro, som var «in» da, var det digg å være en liten gjeng som bare trosset trenden og spilte beatmusikk også. Dog, det har jo blitt en del fri musikk gjennom årene der også, noe jeg også digger. Har fått spille mye rar og fin musikk med mange av dem jeg vil tro at jeg kommer til å jobbe med resten av livet. Gjennom alle disse åra på Gjøvik og Oslo, har jeg vært heldig å få spille med mange sinnsykt flinke folk.

Du har en veldig kul spillestil, i alle fall. Det er til enhver tid veldig mange «it-trommiser» i Norge. Samtidig er det litt for mange som lefler med en J. Dilla-inspirert beat. Hvordan stiller du deg til den beaten?
— Takk for at du sier det. Jeg håper jo at jeg ikke er en av de «it-trommisene», siden jeg føler at jeg har spilt sånn som jeg alltid har gjort, hele tida, selv om jeg sikkert ikke gjør det. Men jeg har fortsatt samme fokuset når det gjelder groove, smak, og teknikk. Det nok en del «it-trommiser» i Norge,  men det er det alle andre steder også, hehe. Norge har og har hatt veldig mange egne, unike og dritfete trommeslagere som jeg har som de største forbilder. Må bare fremheve det!
Men det er nok som du sier litt for mange som lefler med skeive beats, eller Dilla-beat. Det er nok litt for mange som bare lefler (bra ord) med mange forskjellige ting; swing, visper, dynamikk eller groove generelt. Det er jo i og for seg et slags problem at flere og flere bare lefler med ting, og ikke går ordentlig i dybden av både håndverk og tradisjon. Derfor høres det ekstra godt når så mange prøver seg på f.eks Dilla-beat på ei låt, eller i et par takter av ei låt. Jeg elsker J. Dilla og hans beat, og jeg hater når noen gjør en dårlig etterligning på trommer. Haha, er ikke meininga å virke så hard, altså. Det er utrolig få i denne verden, etter at han selv gikk bort, som behersker den stilen, og jeg er selv livredd for å gå i den fella. Derfor prøver jeg å spille groovy musikk på min egen måte og unngå denne Dilla-etterligningen. Karriem Riggins spilte de beatsa sammen med Dilla, så han kan det. Questlove og gode gamle Daddy Dave var også i den gjengen, men som alle de tre gang på gang sier,  er det jo soul, funk og disco-musikken som er opphavet til alt dette hippe sammensuriumet.

Du skal spille (minst) to konserter på Døla Jazz, med Fieh og en ny besetning i Ellen Andrea Wang Trio. Åssen er det å spille med Wang-søstrene, merker du noen klar felles musikalitet mellom dem?
— Døla Jazz blir artig i år! Er så heldig å få spille med Ellen Andrea Wang på fredag, før jeg skal videre og spille på sag og bue med et band som heter Tvuru, senere samme kveld. Og på lørdagen med Solveig Wang og resten av Fieh, ja. Kjempeartig! Det er jo så klart veldig kult å spille med begge søstrene. De har mange av de samme referansene, og har nok hørt på mye av det samme i barndommen, men samtidig mye forskjellig også. Den største fellesnevneren er nok at de begge er så hinsides musikalske. Groovy familie!

Fieh er helt klart årets live-vinner, men det har vært få låter tilgjengelig, kun to. Rart å se et stort publikum respondere på materiale som de ikke kjenner?
— Fieh-sommeren har vært helt spesiell. Det er ingen bedre følelse enn å se publikum reagere på en låt de ikke har hørt før. Man får et energiboost som gjør at vi kan prøve å gi enda mer tilbake fra scenen. Helt personlig synes jeg jo det er ekstra fett når jeg merker at publikum beveger på seg på grunn av beaten og grooven. Da føles det ut som at alle har den samme følelsen i kroppen som jeg selv har. Villt!

Hvor i alle dager blir det av albumet?
— Forhåpentligvis blir det hvertfall noe mer musikk snart. Og plata, kommer ut i fra det jeg veit til neste år en gang. Det blir så stas å få den ut. Skal ikke snakke på vegne av alle, men jeg er i hvert fall veldig stolt over hva vi har fått til på den, og føler meg heldig som får lov til å spille med den gjengen, ass!

I starten var det mye fokus på vokalist Sofie Tollefsbøl, men bandfølelsen må vel ha blitt sterkere i løpet av festivalsommeren?
— Det er klart at fokuset havner på Sofie. Hun er jo så next level på alle plan. Hver gang jeg ser henne opptre, får jeg superkick og tenker at det hadde vært fett å spille med henne, og så kommer jeg på at jeg faktisk gjør det! Det skulle bare mangle at fokuset og oppmerksomheten ligger på henne. Men både på og av scenen er hun en bandmusiker som likestiller oss alle, som har fokuset på musikken og at vi har det fett. Hun gir oss jo fritt rom til å utfolde oss kunstnerisk på scenen, bare tenk på hvor mange andre artister som ber bandet sitt om å blæste noe jazz i starten av konsertene sine, haha! Ellers så har vi jo reist mye sammen som en god gjeng på 9 stykker, med det 9. medlemmet på på lyd, vår kjære lydmann Espen Høydalsvik. Vi har hørt på mye god musikk sammen, tulla og lagt ut mye rart på SoMe, sovet på hverandres skuldre i trange biler, og blitt lettere irritert på hverandre. Alt som hører med til turnèlivet. Da blir man jo veldig godt kjent med hverandre, og kjenner på den gode følelsen av å være et ekte BAND!

Døla jazz feierer 40-årsjubileum nå. Si noe fint om byen, a!
— Lillehammer er en kjempehyggelig by! Der har jeg spilt veldig mange konserter opp gjennom, med Fieh og andre band. Derfor er det å spille der litt som å komme hjem. Det er jo ekstra moro å tenke på at det var på Døla jazz for 4 eller 5 år siden at vi spilte med et band fra musikklinja som het Sleeping Deep, og spurte om Sofie ville være med å synge på noen låter vi hadde, også spilte vi noen av hennes låter. Det blei jo på mange måter starten for Fieh som band. Og etter konserten møtte jeg Jon Christensen og Arild Andersen på hotellet! Jeg hadde også mitt livs beste konsertopplevelse der, i 2013 tror jeg, da jeg hørte Beady Belle live for første gang. Det var magisk, og jeg fikk meg nytt profilbilde på Facebook med et fanbilde sammen med Beate.

Intervju med Bugge Wesseltoft – for anledningen kurator
Men det er jazzfestival i andre deler av landet også. Jazzfest Skien er et flott initativ med et ganske så spenstig program, det er tross alt en drøss viktige jazzmusikere fra Grenlands-traktene gjennom flere «generasjoner» nå. Fredag med blant andre multimusiker Svante Henryson Quartet, med fete folk som Balke, Eilertsen og Kleive i bandet, og fest med Bugges populære Organ Club til slutt. På lørdagen går det slag i slag, med blant andre Audun Kleive solo, Guttorm Guttormsen Trio, Rowland’s Evil Jazz Trio, Cæcilia Norby/Lars Danielsson duo, før det hele avsluttes med det som på gode dager er Skandinavias beste liveband, Goran Kajfes Subtropic Arkestra. Selv på det som utvilsomt var en dårlig dag for et slitent band som hadde mistet bagasjen og et par fly før Kongsberg Jazzfestival i sommer, var det fett som fy, og gåsehuden som kom under Tame Impala-coveren deres var ikke til å ta feil av.
Uansett, de burde være i form i Skien. Vi klarte å huke tak i kurator Bugge Wesseltofts imaginære krøller for å kryste ut av ham litt om hva denne festen kommer av.
Bloggen fortsetter under bildet.
Bugge Wesseltoft (foto: Egil Hansen)

Hvorfor jazzfestival i Skien nå? Kommer det folk på konserter, er det godt miljø der?
— Jeg har ønsket å sette fokus på den gode jazzmusikken fra Grenland i mange år, og fikk sjansen sammen med lokale arangører der. Det er andre året vi gjør det. Grenland er jo et interessant område som har vært i i stor endring siste 20 åra, fra å være Norges største industriområde til å bli et sted med høy arbeidsløshet og usikkerhet på framtida. Jeg synes kultur kunne vært et viktigere satsingsfelt der enn det det er nå. Derfor er dette et forsøk på å vise fram et godt miljø og et forslag til starten på en kulturby, der vi gjør om tomme industrilokaler til åsted for kultur, design, innovasjon og annet.

Det har kommet mange gode jazzmusikere fra Skien. Hvordan startet det å bli slik, er det noen kjennetegn ved musikerstilen?
— Tror det starta med Guttorm Guttormsens flytting til området. Sammen med Christian Reim, faren min og flere andre starta de La Boheme, en virkelig bra jazzklubb med ukentlige konserter fra 70-tallet. Det var en veldig viktig del av min oppvekst, jeg var der hver uke fra jeg var 15, og er usikker på om jeg hadde vært musiker uten La Boheme. Bjørn Kjellemyr, Klakegg-brødrene, Audun Kleive var vel neste generasjon med bakgrunn fra La Boheme. Etter det har det kanskje vært litt «Bjørn Borg”-effekt, med meg selv, Bjørn Vidar Solli, Lage Lund, Erland Dahlen, Gard Nilssen, Torun Eriksen og mange flere. De fleste av disse har også godt på musikklinja på skien vgr så den har nok hatt en bra effekt. Det var også et bra progrock og bluesmiljø i Grenland.

Er det noen yngre musikere man burde være obs på?
— Det er mange … Av de du kjenner er vel Gard Nilssen, Eyolf Dahle og Andre Roligheten de fremste. Nyere folk er Thea Ellingsen Grant, vokal, 3. året på jazzlinja i Trondheim, Roland Galewitch, trommer, 2. året NMH, og Ingrid Skaåland Lia, saksofon,  3.året på NMH. Bra folk!

Du har alltid fjorten jern i ilden. Hvilke brenner mest fremover?
– Enig…  har alltid litt for mange prosjekter,  men det er gøy, da. Akkurat nå er det lansering av OkWorld, Jazzlands nye underlabel for musikk fra hele verden med Bendik Baksaas, Sanskriti Shrestha, Øyonn Groven, Adama Barry og mye mer… I januar kommer jeg med min første trioinnspilling “Rymden”,  sammen med Dan Berglund og Magnus Öström. Det blir spennende!

 

Ok, vi tar en liten pustepause.

 

Sånn.

 

Bloggem kan fortsette.

 

Brasilianske toner fra helgetempelet ved Tinghuset
Når klokka begynner å dra seg mot halvliter o’clock, er det smart å befinne seg i nærheten av Herr Nilsen i Oslo, dette jubilerende stedet som på gode dager har så mye jazzaura at Fredrikstadpilsen liksom føles som selve livets vann. Her har vi opplevd mye viktig opp gjennom årene, bare så synd det er veiarbeid utenfor Tinghuset slik at man ikke lenger kan se og høre blåtrikken dundre forbi under bassoloen. Kl. 16 på lørdag får vi besøk fra Nordens Paris, da den høyst musikalske familien Marit Sandvik og Øystein Norvoll kommer med liflig brasiljazz i bandet Nova Onda. Disse skal også spille på herlige Café Stift i Lillehammer søndag ettermiddag, det er en veldig fin togtur opp dit, så hvorfor ikke bare se begge konsertene? Bloggen fikk tak i Marit Sandvik for en liten snakk om den brasilianske følelsen.

Forklar navnet, og kongstanken bak Nova Onda?
— Nova Onda betyr “ny bølge”,  og det var Simen, som fant på navnet. Mitt forrige band innenfor sjangeren hette Bossa Nordpå, relatert til stilarten bossa nova, og da passet det fint å gå videre med en Nova Onda, – nytt band, ny start, ny bølge.
Vi elsker denne musikken. Øystein og jeg har spilt den siden tidlig 90-tall. Så kongstanken er rett og slett å fortsette og spille den. De rike klangene og harmoniene, den rytmiske elegansen og de vakre melodiene, vi elsker det. Nova Onda hadde flere forløpere mellom 2007 og 2012, med større og mindre besetninger, men mye falt på plass da nåværende besetning så dagens lys i 2013. Ganske snart bestemte vi oss for å gi ut et album og begynte å samle låter. Vi ville også skrive egen musikk. Det har resultert i et album med en blanding av egne og brasilianske melodier, og tekster er både på portugisisk og norsk. Vi er etterhvert blitt tre i bandet som skriver låter, Øystein, Ola og jeg. Det er spennende, jeg syns vi utfyller hverandre på en stilig måte. For egen del ønsker jeg hele tiden å utvide paletten, utvikle uttrykket. Jeg finner inspirasjon i mye forskjellig musikk og har ikke motforestillinger mot å bruke impulser fra andre når jeg skriver, da forsøker jeg bare å være så fri og åpen som mulig.

Bandet består av voksne og unge musikere om hverandre. Hvordan vil du beskrive (jazz-)musikermiljøet i Tromsø og Nord-Norge?
— Miljøet i Tromsø er levende med mange aktive musikere, både unge og voksne, og det er mye som skjer på byens konsertscener. Tromsø er en vital by, det er noe alle som kommer hit bemerker. Både jazzklubben, viseklubben, kulturhuset, Hålogaland Teater, byens mange utdanningsinstitusjoner og ikke minst de mange live-scenene på byens utesteder betyr mye for at musikere her kan være aktive og få engasjement. At vi har et konservatorium i Tromsø, spesielt etter at det ble rytmisk linje der, betyr også at det hvert år kommer unge, nye musikere tilflyttende, og det beriker miljøet. Noen blir også værende, det er bra.
Også Bodø har et bra miljø med jazzklubb, festivaler, og aktive musikere, og det samme gjelder for de fleste andre byene i landsdelen. Jeg har ikke inngående kjennskap til miljøene i Nordland og Finnmark, men mitt inntrykk er det skjer mye, både gjennom klubber og festivaler og på live-scenene. Det hele handler om å ha et sted å spille, og mange klubber er godt drevet, mens andre ikke klarer å holde det gående så lenge. Heldigvis er det også andre arrangører på banen; kulturhus, kommunale kulturkontor og restauratører. Det er så viktig for rekrutteringen til miljøet at det er konserttilbud. Jeg husker selv hvor inspirerende det var som ung spire å høre levende musikk. Og det er det ennå.

Hvordan var det du (og dere) først falt for brasiliansk musikk? Noen retninger, regioner og årstall som utpeker seg, eller er alt bra?
— Jeg tror jeg falt for brasiliansk musikk allerede som barn. Husker i alle fall at jeg hørte den karakteristiske bossa nova-rytmen på radio, og bare falt pladask. Så nydelig musikk. Og dansbar! Til forskjell fra mange musikere elsker jeg å danse. Tror også den velkjente miksen av glede og melankoli i musikken passet mitt temperament.

For både Øystein og meg var det bossa nova som traff hjertet først. Simen har studert forskjellige stiler innenfor samba. Dette har også skapt en spennende utvikling i bandet; at vi har kommet inn med forskjellige tilnærming. Brasils populærmusikk, MPB, musica popular brasilera, en retning som oppsto på 60-tallet som en videreutvikling av bossa nova og regnet som en urban musikkstil, er også en stil vi har spilt fra starten av. Dette er en stil som henter elementer både fra jazz, pop og rock. Veldig gøy å spille!

Norwegian Stiffness Syndrome er en velkjent lidelse. Hvorfor i alle dager klarer dere å kurere den med utgangspunktet dere har i Tromsø?
— Hm, vet ikke om jeg kjenner til den lidelsen … ?!

Nova Onda er ute på en liten norgesturné, hvordan mottas musikken rundt om i landet? Og er det best å sitte eller stå lett dansende til musikken?
— Vi turnerer i år i forbindelse med utgivelsen av albumet FLOR, vårt første. Vi hadde ikke mulighet til å reise på en lange sammenhengende turer, så vi har laget en tolv dagers turné fordelt over fire perioder. Startet i mars, men har de fleste konsertene nå i høst, og er takknemlig for å ha fått turnémidler fra Norsk Kulturråd, og ad hoc-midler fra Norsk Jazzforum og Nordnorsk Jazzsenter. Turnéen hadde ikke latt seg gjøre uten slike tilskudd.
Albumet vårt har fått veldig fin omtale, ikke bare i norske, men også i tyske, danske og svenske tidskrifter og på blogger, det er svært hyggelig og inspirerende. Og på konsert er publikum veldig positiv og mottakelig. Vi forteller og prater litt om musikken også, og det tror jeg mange liker. I det siste har vi fått publikum til å synge med, og det er artig og går veldig fint! Går du på konsert i Brasil synger publikum alltid med, av full hals, og de kan alle tekstene, alle versene. Har du opplevd den stemningen, glemmer du det aldri, det er vakkert!
Vanligvis er publikum på våre konserter sittende, men det skjer at folk begynner å danse, ikke minst brasilianere, og det tar vi som en stor anerkjennelse. Andre kan kommentere etter konserten at de hadde lyst å danse, men ikke turte. Jeg liker godt roen over et sittende publikum, men jeg liker også om noen danser. Så hva skal jeg si, – ja, takk, begge deler!

 

Vi krysser fingrene for at dette blir kos, og sender en spyttklyse i retning de gamle brasilianske fotballspillerne som har støttet Jair Bolsonaro, også kjent som «Brasils Trump» nylig, og gosser oss med at Ronaldinhos gamle klubb Barcelona har tatt kraftig avstand fra uttalelsene hans. Deler av NTT forsøker febrilsk å dekke over at den lovende Spurs-spilleren Lucas Moura også har ytret sympati med Bolsonaro, og setter på Marit Sandvik & Nova Ondas plate «FLOR» på ganske høyt volum. Jazz som virkelighetsflukt er en velkjent medisin. Vi ses igjen neste uke.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Oslo Jazzfestival - 16. august 2019

Kokepunkt

Du må prøve å gå rundt på Sentralen med konsertar på alle kantar – musikken går rett i fletta på deg!

Meld deg på vårt nyhetsbrev