Jazznytt

Jeg ville være Bendik

JAZZNYTT: Martin Eia-Revheim tar frem følelseskalkulatoren og regner seg frem til at Bendik Hofseth for ham var 30 prosent Brecker, 30 prosent Garbarek og 40 prosent Harket.

Tekst: Martin Eia-Revheim/Jazznytt

Saken ble først publisert i Jazznytts sommernummer 2016. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, http://jazznytt.jazzinorge.no/abonnement/ ,  og få magasinet rett hjem i postkassa.
Saken ble først publisert i Jazznytt #239 sommer 2016. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, http://jazznytt.jazzinorge.no/abonnement/ , og få magasinet rett hjem i postkassa.

For å gjøre det klart: Bendik Hofseths IX er den plata jeg har hørt mest på. Det er likevel en plate jeg i en lengre periode av livet ikke turte å si høyt at jeg elsket, det var nesten så jeg skammet meg. Denne ambivalensen har holdt på meg på tå hev. Har tekstene hans egentlig dybde eller er de bare pseudo-akademisk babbel? Er det inderlighet eller posering? Virtuost og raffinert eller bare glatt? Jeg har hatt stunder av tvil. Det følgende er bekjennelser fra en fan.

Mitt forhold til Bendiks katalog er nesten som til barna mine: ingenting får meg mer mjuk og full av gåsehud, og samtidig er det lite som irriterer meg mer. Han setter i gang så enormt mange følelser, av alle slag. Først og fremst beundring, han var mannen jeg ville være de fem årene mellom 1989 og 1994, fra jeg var 16-21: begavet, smart, belest, veltalende, tenksom, mystisk og helt sinnssykt pen. Han skapte også misunnelse av de samme grunner, en enorm misunnelse, der jeg satt på Kløfta, følte avmakt og innså at jeg nok ikke kunne bli Bendik Hofseth. Han skapte og skaper fortsatt enorm eufori.  Det er sekunder i hver eneste låt på IX som gjør meg vektløs, som låser opp rom jeg sjelden klarer å få opp selv. Jeg vet, jeg strever med å snakke om Bendik uten å bli pompøs. Sånn er det bare.

Det er så mye ved Bendik som det er lett å ta ham på, men det gjør ham jo bare mer interessant. Og jeg innser i dag at denne kraften, i tillegg til det rent musikalske, nok var det som gjorde at han ble min mann de årene jeg prøvde å skape meg selv. Jeg ville være Bendik. Det hadde i grunn løst alt for meg å bli ham.

Jeg prøvde hardt. Jeg meldte meg inn i Gyldendals Fakkel-klubb, bokklubben for dem som vil være smarte, en klubb hvis funksjon kanskje først og fremst var å distansere seg fra den mer folkelige Den Norske Bokklubben. Jeg fikk Freud, Jung og Nietsche som trippel startpakke. Til forskjell fra Bendik har jeg aldri åpnet bøkene. Jeg gikk med frakk, svarte plastbriller og alpelue når jeg hadde guts nok.

Jeg lignet på noe som hadde form av Bendiks ytre, men jeg gikk ikke i dybden, det ble med poseringen. Jeg hadde uniformen. Denne uniformen var nok mer kodet enn andre fankostymer jeg kunne ha valgt, det er ikke akkurat som Converse og CBGB-skjorte, hvor du kunne få anerkjennende nikk fra forbipasserende; «ja, vi er en del av den sammen kulten.» Men det var min uniform og den stod ikke bare på skuldrene til Bendik, den gikk nedover i rekka, dypere, til de Bendik igjen så opp til. Jeg fikk jorda meg i jazzen, Amerika, New York. Ulysses står i hylla takket være Bendik, det er kun min egen feil at den ikke er lest. Bendik var mitt dannelsesmessige vannhull i ørkenen, selv om jeg ikke skjønte en dritt av tekstene hans. Da.

Som mange tenåringer var jeg ikke i stand til å holde min smaksdannende prosess for meg selv, jeg måtte vise den til andre, teste den på andre, påtvinge den andre, høyt og tydelig for selv å kunne tro på den. Under vorspielene på Kløfta, kunne jeg rive Rainmakers ut av spilleren, midt i en låt, for å sette på IX. Høyt. Jeg skreik, velta glass med hjemmebrent og appelsinjuice i rein eufori: Jeg gikk rett inn på 03:20 i «Proceed», opptrappinga før det bare smeller til og sprekker opp på 03:28. Hør da! Hør den inngangen i soloen, for et sug! Han bare hopper rett ut i det, uten fallskjerm. Det bare eksploderer, en solo så kraftfull, glassklar, lyrisk og rå. Folkens, dette er den beste popsoloen i historien, ved siden av Michael Breckers solo på «Still Crazy After All These Years« med Paul Simon og Stevie Wonders munnspill på «There Must Be an Angel» av Eurythmics. Dette er beviset. Bendik har alt. Han er 30% Michael Brecker, 30% Jan Garbarek og 40% Morten Harket, fatter dere hvor drøy den brøken er?! Han er summen av alt jeg elsker og mer.

Hør den dansende pianolinja i «Janus In Love», finn en popkomponist som tenker sånn! Blir du ikke rørt av det her, er du psykopat.

Kjeft skaper sjelden entusiasme, jeg ble ofte overtent, nesten aggressiv, tok for gitt at jeg ikke skulle bli hørt, men jeg bare fortsatte, brakk opp plata i små biter, var i sonen nå, la fram bevisene, systematisk: Alle likte en artist som het Tanita Tikaram på den tida. Jeg satt på «Riverside». Dette er den låta Tanita Tikaram kunne ha skrevet hvis hun hadde studert klassisk musikk, litteraturvitenskap, idehistorie og gud veit hva. Jeg visste ikke hva «Fillibusting» betød da, men jeg visste at jeg ikke kunne slippe ordet når jeg først hadde fått det: Hør det gitarspillet til Knut Reiersrud, da. Soloen hans på «Passagaglia», Fyren bare rister av blues og på 02:23 bare slipper han bikkja løs. Han pisser på Stevie Ray Vaughan og han er norsk. Og Eivind Aarset, han fargelegger hele skiva, det er så raffinert og over the top-kreativt! «A Little Parade» holder på å sprekke høytaleren. Skal jeg fortelle dere hva som skjer akkurat nå, mens vi er her? Jo, nå sitter Dominic Miller på fuckings Grand Hyatt i Miami og sturer, pottesurt og bittert, med åpen linskjorte, dypt nede i sin tredje Johnnie Walker Blue Label, fordi han har råd til det — men det hjelper ikke. Han vil være Eivind Aarset! Jeg mista ofte folk da jeg brøt ned låtene i småbiter, det blei for nerdete, så jeg prøvde meg på helheten: Produksjonen, den er så fullkommen at Peter Gabriel får lyst til å gi ut SO igjen. Sting kommer til å slutte med yoga for å skjerpe konkurransen med Bendik. Skjønner dere hvor stort dette er. Skjønner dere? Dette er gutta våre! Det er dette som landslaget.

Jeg var fra Kløfta, Bendik fra Lørenskog. Lørenskog er byen, sett fra Kløfta og hadde Bendik ramla innom en fest på Kløfta i 1991 hadde han nok fått juling. Det er noe truende med folk som veit for mye. Pen mann med halvlangt, svart hår som snakker om Ovid, Joyce, Duchamp. Alvorlig, tenksom, rynket i pannen, nesten forpint. Det må gjøre vondt å ha så mange tanker i hodet samtidig. Smerten av å være sprenglærd for tidlig, nesten som en intellektuell melkesyre av å ha lest for mye, for fort. «Jazzå, er det professoren», ville de sagt på Kløfta. Er de i tillegg damemagneter må de tas.

Jeg har tenkt at Bendik er for pen til å bli tatt seriøst som jazzmusiker. Er det så enkelt, at det skaper sjalusi? For veltalende er han også. Her kommer en med skinnbukser, åpen skjorte og veldig dårlig tid. Det funker kanskje i USA, men var vanskeligere i Norge, der loppemarkedsestetikken fulgte et mer elastisk forhold til avtaler og hygiene. Han kan for mange ting til at vi kan putte ham i en bås. Multitalentet får oftere tyn enn heltestatus, det skal ikke gå an å være god i flere ting, det gjør oss mistenksomme. Historien Mike Mainieri har fortalt om deres første møte oppsummerer alt dette. Han hadde fått en demo. Han ble interessert. Han lurte på hvem alle disse fantastiske musikerne var. Han elska musikken. Han ringte Bendik, fra New York til Oslo:

Hvem spiller piano, spurte han. Jeg spiller piano, svarte Bendik. Men jeg trodde du var sanger, sier Mainieri. Ja, jeg er sanger også, sier Bendik. Men hvem skrev materialet, da, spør Mike. Jeg skrev det, svarer Bendik. Wow, responderer Mike. Men jeg skal fortelle deg grunnen til at jeg ringer, sier Mike. Jeg liker alle sangene, men vi i Steps Ahead mista akkurat saksofonisten vår, Michael Brecker og vi ser etter en erstatter. Jeg elsker saksofonspillet på tapen din, kan du gi meg telefonnummeret hans, spør Mike. Vel, det er jeg som spiller saks også, svarer Bendik. (Fritt oversatt fra dokumentaren Q på NRK.no)

Jeg skal gi deg skapelsesberetning, jeg. For en fan er dette mye vann på mølla. Jeg får gåsehud hver gang jeg gjenforteller denne historien, selve beviset på Bendiks storhet, tusenkunstneren. Men, altså, for mange blir det for mye av det gode, det bikker lissom over. De trenger å vite hva han er, hva han vil satse på, sax, vokal, pop eller jazz? Bestem deg.

Jeg visste det ikke da, det var vel ikke helt formulert på den tida, men de kunstnerne jeg har kommet til å sette høyest jobber ofte med en polert overflate, ofte virtuost og velprodusert. De er ambisiøse, de kan faget, håndverket, men det koker i skolten og brenner i hjertet. De er rastløse som fy og bruker formen til å temme emosjonene, disiplinere seg selv for å gi kunsten sin retning. Bendik er en sånn. Han har visjoner, ingen tvil. Fyren har til og med kongstanker, flere av dem. Men fyttikatta så lei jeg er av folk som bare har visjoner. Visjoner har altfor høy status. Alle har visjoner, men ingen liker å jobbe med de bittesmå detaljene på en regntung tirsdag. «Nei, flikking og detaljer, drit og dra, jeg er best på det overordna, de lange linjene», og sånn har vi fått en haug av generalsekretærer med ubegrensede visjoner og begrenset gjennomføringskraft. Bendik har mer enn visjoner, Bendik er en flikker, en detaljist, sønn av en ingeniør, sikkert med godt over middels kontrollbehov, jeg vet ikke, jeg kjenner ikke Bendik. Jeg kjenner bare Bendik som fan. Jeg har hilst på ham to ganger, men begge gangene har det bare stokka seg for meg. Vi har møtt hverandre gjennom verv i musikklivet. Første gang vi møttes drakk jeg meg til mots og bekjente min fanstatus. Jeg slapp såpass opp at jeg røpet min detaljkunnskap om hans kunstnerskap på en måte som bikket over i stalker-virksomhet. Kanskje var det skremmende for ham å høre mine minner om hva han hadde på seg på den og den konserten, den og den kvelden på Rebekka West, eller Musikkflekken eller Cosmopolite. Og så overfladisk av meg å gå inn på dette, altså klærne hans. Looken. Jeg holdt på å fortelle om de tre damene på første rad som snakket om bulen i skinnbuksene hans, her stod en fyr med teknikken til Brecker, tonen til Garbarek og stemmen til Harket, seksualisert av fansen på første rad. Jeg var misunnelig, på det også. Men, jeg fortalte at jeg hadde slitt ut mitt VHS-opptak av hans helt enestående bestillingsverk på Voss i 1991, Q, og dokumentaren som fulgte i forkant av bestillingsverket, der Bendik vandrer gatelangs i New York, røyker, tenker, drikker kaffe, flikker på noen linjer, pint under hemsen, i et kott av en kåk. Han ser ut av vinduet, gjennom innbruddsgitteret, videre gjennom brannstigen, i en by jeg elsket uten å ha vært der. Den scenen hvor Bendik sitter på en benk, i en park, lett sidestilt, med beina i kors, røykende — den scenen var jeg nesten iferd med å spille ut igjen, foran Bendik selv, på Bylarm, i Tromsø 2006, første gang jeg møtte Bendik. Men jeg var heldigvis ikke full nok. Neste gang jeg møtte Bendik var jeg bare flau over det første møtet. Jeg nevnte ikke fortida.

Men tilbake til den dokumentaren, som nå ligger på NRK sine nettsider, og som derfor styrker lisensviljen, for nå kan jeg se den igjen, mange ganger, mer enn 20 år etter jeg så den sist. De første fem sekundene av dokumentaren oppsummerer Bendik: Første bilde, natt på Manhattan. Bendik på taket av en høyblokk, med saksofonen, i høyhalser og frakk, kryssklippet med bilder av et Voss i tåke, der «alle» vil bo kontrastert med «der ingen kunne tro at noen kunne bo». By og land, Michael Brecker og Jan Garbarek, Yellow Cab og folkemusikk.

Jeg har vært en utro fan, det bekjenner jeg. I 1998, to år etter fantastiske Planets, rivers and… IKEA slo jeg opp. Jeg brøyt med fortida, ble opptatt av drum&bass, rå frijazz, postrock og starta BLÅ. År null. Ny livsfortelling. Alt ble visket vekk, Bendik også. Jeg kunne bare ikke forsvare ham nå. Den nye identiteten min hadde ikke plass. Nå var Bendik glatt og pompøs.

Men jeg vendte tilbake! De siste ti årene har jeg spilt IX jevnlig. Den er jo like god, eller har til og med tida gjort den bedre? Trengte den så lang tid før vi så det, at den er blant tidenes beste norske plater, at den bør høres, må spres, skal hylles?

Nå står vi fram, disiplene fra skapet. En etter en. Vi går sakte i starten, men når vi ser at det er trygt så bare fosser vi fram. Den tause fansen snakker: Jeg heter Martin Eia-Revheim, og jeg er Bendikfan.

Saken ble først publisert i Jazznytt #239 sommer 2016.
Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her og få magasinet rett hjem i postkassa.

Fra forsiden

Jazznytt

NTT: Lufttrommer i sorg og ekstase

Jazzbloggen minnes Neil Peart, prater med Hans Hulbækmo om en hel konsert-uke med Atomic og hans favoritter fra Paal Nilssen-Love-æraen, ringer til Eldar Vågan og skriver reisebrev fra Tjøme.

Meld deg på vårt nyhetsbrev