UKAS PLATETIPS: Sidsel Endresen og Stian Westerhus gjør det umulig vakkert på ”Didymol Dreams”.
TEKST: PÅL BUSET
Ikkeord – ikkeverb og ikkesubstantiv, stavelser satt sammen til ikkebegrep. Sammenkjedinger av ikkeord til ikkesetninger. Tidvis kan du tro at du forstår hva Sidsel synger, men nei, du gjør ikke det. I hvert fall ikke i en leksikalsk betydning.
Sidsel Endresen, som forresten nylig fylte seksti – vi gratulerer så meget –, opererer i ikkespråk i sine vokalimprovisasjoner – en blanding av det konvensjonelt sett vakre og lyder og sammenkjedninger som faller utafor. Hun har gjort en rekke samarbeid med musikere ytterst på de kontrollerte tilfeldigheters fløy, nå sist på ny plate, Didymol Dreams, med gitarradbrekker Stian Westerhus, det hele foreviget av Asle Karstad under Nattjazz i Bergen i fjor (mai 2011).
Sidsel lar seg ikke begrense av ordforråd. Hun gir f i språkets refererende funksjon, Sidsel har kun tanke for lyden. Hva skal du med signifikat og signifikant når du har ordlyd? Sidsel plukker det hun vil av lyder: Ikkeord på utpust og ikkeord på innpust. Enkeltbokstaver sammenkjedes til klikkelyder, en nestenubehagelig rekke k-er. Eller Sidsel synger og/eller messer varmt og melodiøst, lager lyd til forveksling lik sang, noe som minner mistenkelig om språk. Problemet, eller det frigjørende, er at vi ikke kan forstå orda, vi trenger dem ikke, kan synke inn i lydverdenen. Sidsels fortellinger er like abstrakte som lydene Stian trekker ut av gitaren. Her kommer du ikke langt med Google Translate. Bildene er helt opp til deg.
Stian leder oss inn i en verden av maskinell støy som forplanter seg fra industritomta ut mellom trærne over umiskjennelig, skandinavisk furumo. Stian gnir bua mot gamle sagbruk. Forfalne industrihaller. Støpeovner. Det forplanter seg ut mellom furustammene, skremmer opp små, iltre smågnagere i skogbunnen – de kaster seg rundt i kjappe utbrud, i små, plukka skurer innafor et begrensa område på gripebrettet. En gang i blant: konvensjonelle akkorder, som for å minne oss på hva Stian ikke gjør. Han spiller ikkegitar. En dyp beven i strenger under føttene.
Sidsel og Stian sammen er godt. Det klinger vakkert i maskinhallene, i gjenlyden mellom trærne – det er vakkert, men også litt skremmende, eller kanskje heller forstyrrende. Som i så mange andre tilfeller henger det sammen med forventninger – hva forventer vi av vokal? Når du har vokst opp på ja vi elsker lille blå fugl every mountain like a virgin prayer en dag i mårå ut mot havet mr. bojangles come together je t’aime yesterday ce soir en dag i mai, kan Sidsel og Stian ved første ørekast framstå fremmed, og for mange forblir de nok også det – Sidsel og Stian beveger seg i et underlig ambientlandskap, men uavhengig av preferanser er det vel verdt et besøk.
Etter noen gjennomlyttinger er det ingen ting fremmed i Sidsels klikking og smatting og hvesing.
Didymol Dreams er en drømmeaktig time uten klart definerte låtoverganger, her glir spora umerkelig over og inn i hverandre uten at noe framstår verken tilfeldig eller planlagt – akkurat slik god, improvisert musikk skal virke. Dette er sjelesalve for popsåre ører. Hør noen runder, drøm deg inn og bort i Sidsel og Stians landskap. Snart vil du se at også ikkespråk gir mening.
