Kan «verdens beste bassist» være småkjedelig å høre på? Faktisk. Jeg kommer tilbake til Marcus Miller, og starter hos Extended Corner (bildet) – en utvida utgave av det fantastiske jazzorkesteret Pocket Corner.
TEKST: ARILD RØNSEN
FOTO: MAIJAZZ
Bandet er Stavangerbasert (og derfor skandaløst lite folk i salen!), men plateaktuelle i forsterka versjon. På vokal: Elisabeth Nygård – trønder, med base i London.
Hun synger nydelig. Litt «irsk», litt «høytflyvende». Hun bruker lite tekst, desto flere laaaaange vokaler. Hendene hennes beveger seg stadig høyt i været og langt ned mot gulvet, i tråd med hva som befinner seg på notearket.
Pocket Corner forbindes vanligvis med temmelig freaka, arrangert-på-stedet musikk. Dette er noe ganske annet. Temmelig strikt oppbygd, men for all del – her gjøres god plass til soloprestasjoner. Alle de ni musikerne viser seg som ypperlige solister. Altsax x 2, tenor, trombone, piano, gitar, trommer, bass, trompet.
Trompeteren Didrik Ingvaldsen er ansvarlig for prosjektet, men blander seg ikke alt for mye opp i hva verken den enkelte eller ensemblet som helhet foretar seg. En finger i været i ny og ne, det er det hele.
Elisabeth Nygård beveger seg stadig i «umulige» vokalsprang, og det musikalske uttrykket varierer voldsomt – fra det helt vâre, til et trøkk som minner om samling av Charlie Mingus Big Band og Charlie Haden’s Liberation Orchestra.
Storveis. I Stavanger yngler det i jazzmiljøet på et vis som i bunn og grunn setter dem i stand til å delta i verdensmesterskapet for lokale jazzfestivaler – altså hva innhold angår.
Marcus Miller er den største importen under årets festival. Han har en formidabel CV, opparbeida gjennom 30 år som stjerne i jazz, R ‘n B, fusion og litt hip-hop. I toppen av hans merittliste henger selvfølgelig hans samarbeid med Miles Davis. Det banebrytende albumet «Tutu» var faktisk like mye Marus Millers som Miles’ fortjeneste.
Men først og fremst er Miller west coast, i musikalsk forstand. Alt han gjør blir veldig pent; således blir han en foretrukken samarbeidspartner for søtsuppevokalister som Roberta Flack og Luther Vandross.
Jeg liker Marcus Miller, men får veldig fort min dose. Han spiller strengt tatt solo hele tida, uavhengig av hva de andre i bandet bedriver. Årsaken er at han er så utprega flink til å behandle sitt hovedinstrument, den elektriske bassen. Marcus Miller har rett og slett oppheva forskjellen mellom gitar og bass. Likevel ble det ensformig i mine ører – men jeg skynder meg å legge til at jeg helt opplagt var i klart mindretall i det overfylte Folken.
Best liker jeg ham når han drar musikken i retning tung funk; han kunne blitt en utmerka kapellmester for Prince.
