Kongsberg_Susanna

Festival

En variert og fin dag på Kongsberg

Et par høydepunkter skiller seg ut blant de mange inntrykkene på festivalens andre dag.

Av: Arild R. Andersen

07.07.2017 1 kommentar

Galleri Åkern er et bra sted å starte Kongsbergdagen, med frittgående høner i hagen og frijazz på galleriet. Duoen Frode Gjerstad og Fred Lonberg-Holm finner fort balansen, og de fyller det intime lokalet med godt stoff. Gjerstad blander korte, melodibærende fraser med rene lydprodukter og skrål. De to fører en samtale der dialogen går smidig. Innimellom snakker de med én stemme. Andre ganger er det motstand og friksjon som preger uttrykket. Den varme lyden fra treverk møter saksofonens metalliske sound. Det minst interessante i settet, er cellist Lonberg-Holms bruk av elektronikk. Frode Gjerstad spiller klarinett og fløyte, i tillegg til saksofon, og det gir variasjon. Det er virkelig lavmælt stas over fløytepartiene, og arven fra 60-tallet forvaltes på utmerket vis. Mot slutten hever de volumet og høres ut som to hissigpropper som ikke vil bli enige med det første. Dette er kammerjazz med dyp frihetslengsel. Hønene kan gå der ute og klukke. Det er her inne eggene klekkes, og de smaker.

35594963042_e17cf08883_z

Den neste duoen i torsdagsprogrammet er pianist Jason Moran og fiolinist Ola Kvernberg. Jeg skal være ærlig og vedgå en smule skepsis til denne konstellasjonen. Nå har jeg satt Moran øverst i lista mi gjennom mange år, og selv om jeg har likt mye av det Kvernberg har gjort, snakker vi om to ligaer. I åpningssporet på Energimølla framstår de to likevel som likemenn, og det vi hører, er både lekkert og underfundig. At de to evner å antyde og vise gjerrighet, kler musikken godt. At de kommer fint unna med T. Monks «Bemsha Swing» står det også respekt av. De leker med det fengende temaet og bruker det som brett for fine svev. Med en pianist som Jason Moran på scenen får jazzen mulighet til å brette ut sin egen lange historie. Når de gjør «Motherless Child» kommer forskjellen på de to musikerne til syne. Kvernberg blir i overkant tydelig, mens Moran holder igjen og gir styrke til den tradisjonelle sangen.

Susanna og døden

Det å gi kraft til tradisjonelle sanger, ta bolig i dem og gjøre dem til sine, er noe Susanna er kjent for å mestre. Hun gjør hele tre konserter på årets festival, fordi hun mottok DNB-prisen i fjor. På denne første konserten i Kongsberg kirke har hun med seg Giovanna Pessi, barokkharpe, Ida Løvli Hidle, akkordeon og Tuva L. Syvertsen, hardingfele. «Dig My Grave» er tittel på konserten, og det er ikke lystighet som skal prege forestillingen, snarere et alvor av høy kvalitet. Susanna har en stemme jeg tror på og en fin evne til å nå marg og bein. De fire starter med en slags appalachian music, foredlet for kirkerommet. Jeg kunne ha sagt at fele og harpe har englekvalitet, men da tar jeg ikke inn den mørke konteksten. Lyden er dagklar og fyller det vakre barokkrommet med substans. Det er mye å framheve, men jeg velger versjonen av Elizabeth Cottens «Freight Train». De fire svartkledde damene på scenen må vite mye om døden. De skaper iallfall en grunntone som kler den. Susannas nye kvartett har noe å fortelle, og dette firkløveret vet hvordan det skal formidles. Mørkt og nydelig.

34931773844_4866066ffe_z

Så er det John Scofield som står for tur. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt han på en scene. Med Miles, med Bill Frisell og med Joe Lovano, men først og fremst som leder av egne band. I dag er det Überjam Band-prosjektet som står på plakaten, og funk og jam skal det bli. Det tar noe tid for Scofield å spille seg inn, og personlig liker jeg han bedre i mange andre settinger enn dette. Det er bare å minne om sistealbumet hans, «Country For Old Men». Gitarist Avi Bortnick, bassist Andy Hess og trommeslager Dennis Chambers kan faget til fingerspissene, men det de kommer med, har noe av det forstyrrende glatte laget ved seg. Det er imidlertid alltid mye å glede seg over med John Scofield i rommet, men dette blir ikke den av konsertene hans jeg vil huske. Det modne og sterkt mannsdominerte publikummer er åpenbart mer begeistret enn meg.

På Smeltehytta venter The Electrics. Med Axel Dörner, trompet, Sture Ericson, saksofon, Ingebrigt Håker Flaten, bass og Raymond Strid, trommer på scenen er det europeiske feltet for impro og eksperimentelt solid representert. Kvartetten beveger seg mellom stillferdighet og intensitet. Strids forsiktighet og Flatens nerve. Dörners alternative teknikker og Ericsons lek. Når bassen ryker, fortsetter bandet som trio. Dörner blåser luft gjennom instrumentet og retter trompeten mot publikum som et våpen. Med bassen tilbake på plass, applauderes bandet som fortsetter å gjøre fine figurer. En slags seig blues og lange linjer fra blåserne. En rytmeseksjon som skaper driv og fornekter det i neste øyeblikk. Dette er solid stoff, men ikke et band som overgår seg selv. Det er godt å høre fire individualister som dyrker fellesskapet på sin egen måte.

35596800082_dd612350a0_z

Trondheim Jazz Orchestra, Eirik Hegdal og Joshua Redman går på podiet halv elleve. Det store bandet fyller scenen på Musikkteatret. Det har nærmest blitt en klisje å skryte TJO opp i skyene, så det skal jeg ikke gjøre. Men jeg kan sende et sett komplimenter til himmels med en gang, for dette låter både underholdende og høykvalitativt fra start. De mange stilnivåene, de smidige overgangene og de overraskende arrangementene er en glede å lytte til. Solistene tar vare på muligheten sine, og det er ikke bare saksofonisten Joshua Redman og Eirik Hegdal som briljerer. Gitarist Nils Olav Johansen og trompetist Eivind Lønning kunne begge ha stått fremst på scenen. Den utadvendte tonen som preger hele ensemblet, fyller opplevelsen med glede. Eirik Hegdals ujålete ledelse og bassist Ole Morten Vågans lystighet kommer som bonus. Det er sjelden å høre det intrikate og ledige leve så uanstrengt side om side.

Midnattstimen med Cato Salsa Experience And The Thing With Joe McPhee blir selvsagt en høylytt affære. Forrige gang jeg så dem, ble det fest, og så vidt jeg husker, fikk vi både King Crimson og Led Zeppelin med på kjøpet. Det kan være vanskelig å gjenta en suksess, og selv om garasjerocken og Mats Gustafssons primalskrik på saksofon ikke har fortapt seg, er ikke overraskelsesmomentet like sterkt til stede som forrige gang. Parykken til Joe McPhee kler konsertens råskap og ufiltrerte vesen. De åtte musikerne tømmer posen og innholdet velter over oss. Det er som det skal være. Jeg begynner å bli mett av inntrykk. Kanskje det er derfor jeg ikke klarer å ta inn alt, selv med noen av favorittmusikerne mine foran meg. Dagen er over. Kongsberg har vist seg fra sin sedvanlig fine side.

Foto: Kongsberg Jazzfestival

 

1 kommentar

  • Hanna

    Kan ikke to musikere møtes og lage meningsfull og spennende musikk selv om de er fra to «ligaer» som anmelderen her mener at Kvernberg og Moran er?

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode