Arnie_foto Olav Olsen_nett

Jazznytt

Hjelp Arnie! Band søkes!

JAZZNYTT: I Jazznytts nye serie med musikerhistorier fra etter krigen presenterer her Arthur Kay Piene, også kjent som Dr. Kay, sin første ordentlige husbandgig, bak den enhjulssyklende kulthelten Arnie Norse.

Av: Jazznytt

02.08.2017 4 kommentarer

Tekst: Arthur Kay Piene/Jazznytt
Foto: Olav Olsen

Å spille musikk for andre mennesker handler først og fremst om å elske musikk. Om å ville formidle musikk. Det handler også om å kunne kalle seg selv musiker. De fleste vil vel som meg velge å putte keyboardist over kulturskolelærer som stillingstittel på Facebook-profilen sin. Det er noe forlokkende og vakkert med ordet musiker, sterkere enn skuespiller, mer virkelighetsnært enn kunstner, vakrere enn selvstendig næringsdrivende. Jeg har i ulike perioder våget eller ikke våget å kalle meg selv musiker. Bare to perioder har jeg vært helt trygg på dette når jeg sier ordet høyt om hva jeg driver med. Nå de siste årene, og da jeg var 16 og spilte med Arnie.

Saken ble først publisert i Jazznytt #242 vår 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, og få magasinet rett hjem i postkassa.

Saken ble først publisert i Jazznytt #242 vår 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, og få magasinet rett hjem i postkassa.

Arnie Skiffle-Joe Norse (1925-2016) var hipsternes Sputnik. Som utdannet boktrykker dro han til London på 50-tallet for å jobbe, men ble tatt av skifflebølgen i stedet. Så ble han musiker og fant etter hvert sin plass i den norske medievirkeligheten som «han gærningen på enhjulsykkel som synger frekkiser». Siden slutten av 70-tallet spilte han på utestedet Tranen, rett ved Kiellands plass. Plassen som de siste 20 årene har gjennomgått en klassereise uten like, fra grushaug og åpen rus-scene til hippe folk med caps og steinovnspizza. Tranen virker som den alltid har ligget her, før var det en brun pub, og det var den definitivt da jeg ble kjent med denne delen av byen som elev på Foss Videregående skole.

I 2001 gikk jeg i 2. klasse, og en av mine beste venner het Øystein Kongelund. Øystein var egentlig trompetist, men også ganske god på trommer. Vi spilte mye sammen, hadde allerede gjort stor suksess under bydelsdagene på St Hanshaugen med 60-talls coverbandet Funky Sneakers, og var klare for å bli profesjonelle. Den sjansen fikk vi da Øystein så en lapp i vinduet på Tranen der det sto «Hjelp Arnie! Band søkes! Ring 22769810″. Arnie hadde for lengst oppnådd legendestatus, og for Øystein, en gutt vokst opp på Sagene, var det aldri noen tvil. Arnie måtte hjelpes!

Øystein ringte og fant ut at situasjonen var kritisk! Trommeslageren til Arnie hadde dødd i en tragisk brannulykke, og organisten, kalt Svaksynte Torvinn, sleit naturlig nok med dette. Så mye at han ikke orket å spille! Det eneste som da var igjen av husbandet til Arnie var kona hans Nippaporn, hvis musikalske rolle bestod av koring, perkusjon og ikke minst bestyring av bært-bærten på en av Arnies store hits: «Bært Bært Visa». Viktige oppgaver i et hvert band med respekt for seg selv, men Arnie trengte større lydbilde. Audition eller øving var uinteressant for Arnie, Øystein fikk giggen der og da, hvis han kunne skaffe en organist. Øystein ringte meg, jeg sa umiddelbart ja. Vi var nå profesjonelle musikere, med ekte husbandgig som bevis!

I ettertid så ser jeg at dette er den første og eneste gammel showbiz-giggen jeg har hatt. Vi spilte to ganger i uka fra 21:30-01:00, forutsigbart lave 300 spenn i hyre betalt ut i cash, loddtrekning, requests, stamgjester av ymse karakter, buskishumor og uironisk dans av vals. Dette må sees i kontekst av at det gamle bandet til Arnie pleide å spille 6 dager i uka på Tranen. Jeg gjentar, 6 dager i uka, hver eneste arbeidsuke og sikkert i feriene også. Det var mer levende musikk i Oslo før i tiden.
Jeg og Øystein var definitivt under 18, alle som jobbet der visste det. Det fikk være lov så lenge vi ikke drakk alkohol. Noe som var lettere sagt enn gjort, for det ble mange pauser. Arnie var ung til sinns og hadde stor arbeidsmoral, men den 75 år gamle kroppen hans trengte mye hvile for å holde hele kvelden. Han ville først at jeg og Øystein skulle spille en del soloer, og fylle ut mellom låtene så han kunne spare stemmen. Arnie sitt que var å rope «Take it», dette skjedde bare én gang på første giggen. Jeg hørte Arnie, fikk kick, forvilla meg ut i noe krampaktig modaljazzstuk over en Hank Williams-låt, og ordene «Take it» ble aldri ropt igjen. Vi hadde blåst sjansen vår, og var dømt til å forbli komp. Da var alternativet «halvliters pause med vanning og foring, eller banning og horing» en 3-4 ganger hver kveld.

Derfor er det jeg husker best fra denne tiden at jeg og Øystein satt på kjøkkenet på daværende Tranen. Det ble nok bare brukt i julebordsesongen, og det så ut som om kokkene bare hadde stukket den 23. desember, og skulle ta vaskingen når de kom tilbake på jobb i november året etter. Jeg tror ikke det var så langt unna sannheten. Jeg skjønner ikke at noen klarte å renovere det kjøkkenet. Uansett, her satt vi og røkte Luckies, drakk solo og fant på tullesanger. Det var dessverre ikke så fryktelig mye interessant for to keitete videregåendeelever på jente- eller vennskapsfronten ute i baren, det var rett og slett ganske uinteressant å henge ute med raringene og utdrikningslagene som var hoveddelen av Arnies publikum. En gang gikk vi på oppdagelsesferd i bygget, og forvillet oss inn i hospitsetasjen. En narkoman ba oss vennlig om å stikke ned igjen.

Når vi spilte var det Arnie med gitaren i front, meg på orgel, Øystein på trommer og nevnte Nippaporn. Arnie hadde hver eneste låt han noen gang hadde skrevet notert med tekst i svart og akkorder i rødt med systematiske blokkbokstaver på tettskrevne A3-ark som han selv brukte. Jeg så over skulderen hans, og klarte stort sett å henge med på akkordene. Stort mer enn det var jeg ikke god nok til på dette tidspunktet av musikerkarrieren.

Repertoaret måtte nesten sentreres rundt Arnies grove viser. Det var dette publikum kom for å høre, drikke til og fnisete synge «Når a’Astrid står på trikken, hun får bestandig lyst til å slikke [bært] [bært] [bært]» til. Men Arnies musikk var mye rikere enn dette, «Mexico Joe» var en ekte hit på Island, «Sigøynerblod» var mollstemt og mystisk, og han gjorde gode versjoner av låter av Hank Williams, Elvis og Arne Bendiksen. Repertoaret var det ingenting å si på, selv om det ble litt mye funksjonsharmonikk for en ung jazzer med sen-Coltrane kick i full blomst.

Men bandet derimot holdt definitivt ikke internasjonalt nivå! Vi var unge, ferske, og definitivt ikke forberedt på hvor mye Arnie økte tempoet. Han fulgte oppskriften til et balkansk danseband, ting startet sakte og endte ellevilt. Han sa det var sånn han hadde lært og spille, men ville helst slutte med det nå. En kveld jeg aldri glemmer snudde han seg mot meg og så på meg mens han midt under en låt skrek «Hold meg igjen!». Ingen kunne holde igjen Arnie. Dette lærte den eneste trommevikaren som var innom på den harde måten, han ble truet med juling av en biker-kis som mente at det var vikaren sin skyld at tempoet gikk opp.

I utgangspunktet tenker jeg på denne tiden som en skole i livet, ikke i musikken. Men, det må sies at jeg fikk et av de beste musikerrådene jeg noen gang har fått av avdøde Tormod Isachsen, far til kollega Anders Isachsen i tradjazzorkesteret Swinging Shoe Shine Boys og trompetist i Christiania Jazzband. Han var innom en dårlig besøkt fredagskveld, og hørte en fryktelig rotete versjon av «Nidelven stille og vakker du er», som til Arnies repertoar å være var komplisert harmonisk. Vi satte oss ned og pratet med Tormod i påfølgende pause, som påpekte at det var mye rot. Jeg sa noe tilsvarende: «hvem bryr seg, det er jo bare lættis med Arnie uansett.» Tormod svarte klokt: «Kanskje du bare skal stikke hjem og lære deg den ordentlig til neste gang, sånn for din egen del.» Jeg klarer ikke alltid å leve opp til rådet, men tenker på det hver gang jeg er på øving.»

Eventyret sluttet ikke så vakkert. Etter det som ble den siste jobben kalte jeg og Øystein inn til bandmøte og ble med Arnie opp en trapp. Vi var lei av å spille for 300 spenn kvelden, og prøvde å prute opp hyra. Det gikk ikke så bra. Arnie sa vel rett ut at han ikke synes vi var verdt det, noe jeg synes var latterlig da, men skjønte pinlig godt senere. Svaksynte Torvinn kom til hektene igjen, og da jeg hørte ham være tilbake med Arnie noen år senere fikk jeg hakeslepp! Ikke bare kunne han naturlig henge med på økingen til Arnie. Ikke bare kunne han orkestrere ut de harmonisk enkle låtene til Arnie rikt og stilriktig! I beste Ray Manzarek-stil kunne han også bære hele showet alene, spille bass med føttene, og lire av seg heftige licks samtidig som han sang «Mari du Bedåre» i duett med seg selv. Han gikk opp i falsett hver gang han sang Maris linjer.  Jeg og Øystein var milevis unna dette nivået.
Vi kom ingen vei med forhandlingene, så vi bestemte oss for å sove på det. Da vi skulle gå klarte jeg ved en klønete albuebevegelse å knuse en rute. Vi fant vel i stillhet ut at det var best for oss å gå hvert til vårt etter det.
Tilbake i nåtiden, 15 år og mange bedre og dårligere betalte spillejobber senere, kjenner jeg at disse helgene var viktigere for meg i ettertid enn det jeg noen gang har turt å innrømme. Det var her jeg lærte hva det faktisk vil si å være musiker. Den beste stillingstittelen man kan ha. Hvil i fred, Arnie. Av alle musikerne som døde i 2016, så er det deg jeg tenker mest på.

Arthur Kay Piene/Jazznytt

4 kommentarer

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode