Stillhouse_Steinar Raknes_Photo_Jack_Spencer

Ukas platetips

Steinar Raknes stripper ned til røttene


Steinar Raknes "Stillhouse"
Reckless Records

UKAS PLATETIPS: Respektfulle og minimalistiske tolkninger av klassikere på tvers av sjanger.

Av: jazzinorge

01.06.2012 Skriv kommentar

TEKST: PÅL BUSET

Steinar Raknes slenger seg med Stillhouse på bølgen av jazzartister som utforsker rock-, pop-, og folk-klassikere. Tida da jazzens standardlåter var de eneste i sirkulasjon, er forbi, og låter fra andre sjangere er i ferd med å etablere seg som nye jazzklassikere. Musikerne er flinke, de kjenner materialet godt. På et vis er også dette å gå tilbake til røttene, bare nyere og annerledes røtter som du må ta tak i på en litt annen måte. De behandler musikk de selv har vokst opp med, musikk de har hørt mye på, har et nært forhold til uten hensyn til sjanger. Kort sagt har det blitt stuereint også for jazzartister å sette pris på en god poplåt. Og nå har også Steinar hengt seg på.
Steinar kan som kjent sin bass. Sist så jeg ham var på Urban Connection-reunion på Nasjonal jazzscene, en energisk affære.
Stillhouse
følger i kjølvannet av Steinars forrige plate, Tangos, Ballads & More (2008), der coverlåter også utgjorde majoriteten, men det er en viktig forskjell: På Stillhouse er Steinar for det meste aleine med bassen og stemmen sin.
Til tross for at Steinar i hovedsak er kjent som jazzartist, ligger tolkningene på Stillhouse nærmere en folk og/eller nedtona singer/songwriter-tradisjon.

Jo da, det er vakkert dette. Det har nerve. Men er det ikke farlig nedstrippa? Her er med unntak av munnspill, trampeorgel og antydning til perkusjon på utvalgte låter, kun kontrabass og vokal. Der han ikke selv synger, får han hjelp av Solveig Slettahjell, Kaia (Bremnes) og Unni Wilhelmsen, eller han overdubber, korer for seg selv.

Lavmælte Stillhouse består av 14 låter hvorav fire er signert Raknes selv. Egenkomponerte låter som, bevisst eller ikke, konkurrere med klassikere signert blant annet Prince, Bob Dylan, Janis Joplin og Bruce Springsteen. Jeg synes låtene står seg godt i selebert og velskrevet selskap, men er som alltid litt skeptisk til nordmenn som forsøker å skrive lyrikk på engelsk. På tekstfronten kan nok dessverre Steinar vanskelig konkurrere med for eksempel nevnte Bob Dylan eller Janis Joplin.
Stemmen til Steinar har trøkk. Den kan være litt sånn mørk Nick Cave-aktig, men den kan også være hes, hviskende, litt som Waits. Litt americana, litt country og folk, og en god dose blues. Bassen til Steinar blir brukt interessant. Her fyker armene opp og ned langs hals og kropp. Bluesa riff, dissonans, bassbarré og små melodilinjer. Hører jeg Charlie Haden et sted der inne? Gjestevokal, fin, bluesa munnspillbruk og sjeldne tilløp til perkusjon er med på å løfte arrangementene, små pauser fra kun mellomtone og bass.

I den grad det er et problem med Stillhouse, er det lengden. Jeg kan forstå at det er vanskelig å begrense seg når du velger blant gullkorn i amerikansk pop/rock/folk. Utfordringa er uansett at langt pluss minimalistisk kjapt kan bli ensformig. Det krever en dose tålmodighet, her er ingen overstimulering av øra gjennom lag på lag og frekvensoppfyllende akkordbærere.
Til tross for et minimalistisk lydbilde, viser Steinar inngående forståelse for, og ikke minst kjærlighet til, komposisjonene. Det som tas bort, de enkle arrangementene, er ikke med på å ødelegge klassikerne, snarere tvert i mot.

For meg min del hører jeg gjerne Steinars tolkninger av Killing The Blues, Kiss og Woodstock igjen. Faktisk hører jeg på Woodstock akkurat nå.

 

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode