Parallax

- Norsk skau

UKAS PLATETIPS:
– Stien, innover i skogen, men også inn i et kulturlandskap – hvordan den leder deg gjennom den spinkle novemberdagen til Krutthuset. Det gamle, kirkeforma murhuset i Maridalen.

Av: jazzinorge

11.01.2012 Skriv kommentar

AV: PÅL BUSET

Parallax «Krutthuset»
Label: Pling Music.

Krutthuset som slippes i disse dager, er andreskiva til den improvisasjonsbaserte trioen Parallax. Spilt inn en novemberdag i det særegne ”kirkeskipet” til kunstnere Vera og Sverre Wyller.

Du følger en ”Sti”, går inn i Krutthuset, inn i atelieret. Først kan du bare se dem, instrumentene; alt du hører er den sporadiske knitringa fra en smijernsovn, en gammal ”Jøtul”. Den puster – nye lyder og harmonier kommer til, de veksler med flammene, med varmen. Snart hører du dem, de er der, musikerne, i atelieret med deg: Are Lothe Kolbeinsen på gitar og preparert gitar, Stian Omenås på trompet og perkusjon, og Ulrik Ibsen Thorsrud på slagverk og perkusjon. Og ikke minst, lydtekniker Gyrid Nordal Kaldestad i et forsøk på å temme Krutthusets særegne klang og akustikk.

Akustikk er ikke helt uten betydning for og på Krutthuset. Parallax spiller akustisk. All klang er naturlig. Musikken blir til der og da i møte mellom ovn og klang og novemberskog. Uten noensinne å ha besøkt krutthuset får jeg en følelse av at Nordal Kaldestad har gjort jobben sin ganske godt. Med lukkede øyne og et godt anlegg blir selv en ettroms på Sagene et kirkeskipforma krutthus fra attenhundretallet.

”Mørket Stiger På” i Krutthuset. Gradvis dør ovnen ut. Nye lyder kommer inn med skumringa. En mystikk ute mellom stammene. Hva bor under steinene og myra? Gamle vesener fra svunne tider. Pling, sier gitaren. Den drypper fra taket. Buldr, sier slagverket. Det raser i småstein og perkusjon i ”Under Stein”, før vi føres opp igjen mot halvlyset og mer verdslige gjøremål; ”Hente Ved”.  Det knirker i døra inn til vedbua. Vedtre slår mot vedtre.

Det knirker i Krutthuset. Det skurres i bakgrunnen. Det knitres. Det skrapes og bendes med buer. Mot slutten av ”Hente Ved” tar skiva en mer abstrakt og kanskje krevende vending – kort sagt sages det. Trioen gnikker løs på det de har av tilgjengelige instrumenter, de gnikker tilørelatende det aller meste mot det aller meste, før alt løser seg opp – tøyer seg ut i det sirupsaktig og glir via ovnen over i den melankolske og melodiøse åpninga på ”Fugleknitr”. En forsiktig, men tiltagende kakofoni av for meg hittil ukjente, men svært så samstemte fugler.  Mot slutten: en trompetfugl av en annen verden.

Du bærer veden inn i Krutthuset. Det er fortsatt én låt igjen på skiva. Med ”Tresnitt” vender vi tilbake til ovnen og varmen. Nå er det mørkt ute. Hvis det er en radiosingel på albumet, må det nesten være denne. Melodiene klare og enkle, klangene reine og lange – rytmen catchy. Kort sagt en tiltalende og lett orientalsk (ikke akkurat et stuereint begrep, ta gjerne opp kampen i kommentarfeltet) avslutningslåt.

Jeg trives med klangen i Krutthuset. Jeg trives ute mellom de bleike novemberstammene. Jeg kjenner meg umiddelbart igjen på stien. Det er en god sti. Varier og ulendt, ikke uten overraskelser, men heller ikke mer krevende enn at nytelsen overvinner strevet. Jeg veit jeg vil gå Krutthuset mange ganger.

 

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode