Legendarisk brasiliansk gitarist, pianist og komponist med femti år lang karriere.
Den legendariske brasilianske gitaristen Egberto Gismonti trekker linjer til regnskogen i Amazonas, kunstmusikken, Jimi Hendrix og jazzen i solosetting som utfordrer gitarens konvensjonelle rolle.
Med en karriere som strekker seg over fem tiår, har den brasilianske gitaristen, pianisten og komponisten Egberto Gismonti satt dype spor etter seg i musikkhistorien.
Gismonti ble født inn i en gjennommusikalsk og multi-etnisk familie i 1947, med en mor fra Sicilia og en far fra Beirut. I Brasil studerte Gismonti klassisk klaver i mer enn femten år før han satte kursen mot Paris for å fordype seg i orkestrering og komposisjon med sentrale figurer som Nadia Boulanger og Jean Barraqué. Gitaren var en følgesvenn parallelt med fokuset på klaveret, og hans fokus ville etter hvert dreie seg mer over på den brasilianske sjangeren choro, improvisasjon og utforsking av strengeinstrumenter. Med inspirasjon fra tradisjonell brasiliansk musikk så vel som fra Django Reinhardt og Jimi Hendrix, utformet Gismonti et musikalsk uttrykk tidlig på 70-tallet som står fjellstøtt den dag i dag.
Egberto Gismontis karriere er lang og innholdsrik – for enkelthets skyld kan man ramme den inn langs tre akser: hans ensembler, hans plateselskapstilhørighet og hans musikalske partnere. De mest sentrale ensemblene i hans arbeid som utøver og komponist har vært hans brasilianske band Academia de Danças, med sentrale navn som Mauro Senise, Zeca Assumpção og Nenê samt duoen med perkusjonisten Naná Vasconcelos.
For norske lyttere er kanskje den magiske trioen med Jan Garbarek og Charlie Haden det mest kjære lytteminnet. Klassikeralbum som «Carta de Amor», «Folk Songs» og «Mágico» befestet trioens legendeposisjon i den utvidete norske jazzhistorien. Fellesnevneren for mange av Gismontis ensembler og samarbeidsprosjekter har vært utgivelser på det tyske plateselskapet ECM – et selskap som har vært med på å definere og utvikle den norske, europeiske så vel som globale improvisasjonsmusikkscenen. Gismontis første utgivelse på ECM satte på mange måter standarden for de påfølgende fire tiårene med album: «Dança das Cabecas» ble nominert til ‘Album of the Year’ av Stereo Review og ble tildelt den prestisjefylte tyske utmerkelsen Großer Deutscher Schallplattenpreis.
En annen sentral akse i Gismontis utvikling som utøver og komponist ble skapt på en reise i regnskogen i Amazonas. Et møte med urbefolkningen i Xingu-regionen i Brasil endret Gismontis syn på musikkens rolle som kommunikasjonskanal mellom mennesker – et kunstperspektiv som har preget hans komposisjoner og improvisasjon siden. En musikalsk dokumentasjon på møtet med urbefolkningen i jungelen finner man i komposisjoner som «Yualapeti» og «Sapain» samt innspillinger som «Dança das Cabeças» (1977), «Duas Vozes» (1984) og «Sol do Meio-Dia» (1978) som han dedikerte til Xingu-folket.
Om Gismontis ferdigheter som gitarist sies det ofte at han tilnærmer seg gitarhalsen som om det skulle være klaviaturet på et piano – til tider nærmest firehendig. Mer enn én konsertgjenger har nok tenkt den samme tanken etter å ha hørt Gismonti traktere sin åtte-, ti- eller tolvstrengsgitar: det må da være flere utøvere på scenen, én mann kan da umulig skape et så stort uttrykk? Døm selv: møt opp på Egberto Gismontis solokonsert i Store Sal og la gitarmesteren trekke linjer til regnskogen i Amazonas, kunstmusikken, Jimi Hendrix og jazzen.
Foto: Roberto Cifarelli.
