Vulkan i arbeid
Møster! på farefull ferd til jordas indre med dramatiske nedstigninger og glødende utblåsninger.
Halvannet år etter live-albumet «Edvard Lygre Møster» kommer «Inner Earth» fra Møster!, saksofonist Kjetil Møsters «powerquartet» med opphav på Kongsberg Jazzfestival 2010.
Fortsatt er bassist Nikolai Eilertsen og trommeslager Kenneth Kapstad de mørkere plugger og stempler i drivverket. Tangentmann Ståle Storløkken er ute, Kapstads Motorpsycho-kollega, el-gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan, har kommet inn i rollen som leverandør av intense klangfarger i strøk av varierende heftighet, og albumet er denne gang en studioproduksjon, signert Jørgen Træen/Duper Studio.
«Inner Earth» lider imidlertid ikke merkbart av verken lav tangentprosent eller studiostivhet. Alene tittelen «Inner Earth» utløser assosiasjoner til sydende lavamasser i seig flyt, av og til avbrutt av voldsomme erupsjoner, og assosiasjonene stimuleres ytterligere av «satstitler» som «Magma Movement» og «Mount Vesuvio» på den 20 minutter lange, innledende «suiten» «Descending into this crater». Titlene holder hva de lover, den resolutte instrumentalutfoldelsen, ikke minst fra Møster selv, truer til tider både trommehinner og termometre, men det er likevel langt fra noe frittøsende anarki som utspiller seg. Her er strekk av høyst tilgjengelig melodiøsitet, og om Møster! ikke vinner prisen som den gjennomsnittlige tvangsmelodikerens drømmekvartett, er den iallfall såpass jordet i faste rytmer og pulser at et umiskjennelig rockepreg gjør seg gjeldende. Bruddene med gjengs tonalitet er få og «organisk» velplasserte i helheten, og selv når Møster! koker og seriedetonerer som heftigst, utviser musikerne årvåken sans for hvor grensene mellom «mye» og «altfor mye» går, og krysser dem aldri.
Antakelig er det derfor den kvarterlange Møster-komposisjonen «Tearatorn» omtrent midtveis kan framkalle gode tanker om hvordan det ville ha hørtes ut om Coltrane hadde kunnet jamme med The Jimi Hendrix Experience; derfor Vesuv kan våkne og gå i utbrudd uten at det blir corny, og derfor forvrengte gitarlyder og saxstøy låter riktig og på plass, og ikke som sent innkomne prog-meldinger fra forgangne tiår. Møster!s uttrykk er energistruttende og vegg-til-vegg-dekkende, samtidig dynamisk og velbalansert, og det er en flott attest til både kollektive og individuelle ferdigheter at musikerne makter å holde musikken interessant og engasjerende også i partier som i mindre kompetente hender og hoder lett kunne flatet ut i ørkesløs liring ispedd ubegrunnede påfunn. Jo, Jules Verne ville nok latt seg underholde av dette for 150 år siden, da han skrev «Reisen til jordens indre».
Terje Mosnes
