Vokalisten, komponisten og kollektivet

I sangen «Kismet» synger Tobias Lindstad fram et ønske eller en bønn. En bønn om at de man elsker, skal få leve gode liv, på egne vilkår. Lindstad beskriver «Kismet»  som et konseptalbum som tematiserer relasjoner og gjensidig inspirasjonsglede. Kismet var også navnet på vokalistens første katt. Det er varme i budskapet, og det er god utstråling i måten han meddeler seg på. Han henvender seg uten overdådighet, fint tilbakelent og med en stemme jeg tror på.

Så er han også omgitt av musikere som virker inspirerte. Som gir hverandre frihet til å skinne. På sporet «Kismet» spiller gitarist Jacob Young, trombonist Øyvind Brække, klarinettist og saksofonist Mathilde Grooss Viddal, bassist Adrian Myhr og trommeslager Andreas Wildhagen. Disse fem utgjør kjernen i oktett-kollektivet Lindstad har med seg, og det er Myhrs bass som setter meditativ nerve i komposisjonen fra start, underbygget av Wildhagens deilig døsige trommer og Viddals hengende tone. Det er godt spilt og fint å høre. Melankolien får mye omsorg. Både Brække og Young trer fram med mykt poengterte soliststrekk. Det er den tradisjonelle jazzens vesen som mates med god smak.

Tobias Lindstad har skrevet musikken og synger på tre av syv spor. Min favoritt blant disse heter «Singalong Song». Her viser Lindstad sterk formidlingsevne. Vokalen hans har egenkarakter. Det har også Mathilde Grooss Viddals tilstedeværende spill. Det flagrer vakkert over kompet. Ja, hele bandet beveger seg i tjeneste for god kollektiv dynamikk. Musikerne er åpenbart ute etter å levendegjøre Lindstads idéer på best mulig måte. «Three Jazz-fanfares for Kenny Wheeler» er en hyllest til en av vår manns favoritter, med Gunnar Halle på trompet. Det er en fem minutters reise gjennom spretne, blålige gledesarrangementer, med melodiske utstikkere festet til grunntonen.

Melodien i «Family Waltz in Eb» skal ha kommet til da Tobias begynte å plystre den for å trøste seg selv i forbindelse med en familiekonflikt. Musikken duver forsiktig, og Jacob Young legger igjen en smekker gitarsolo som kommuniserer fullstendig uanstrengt. Det er mye sjel i gitarspillet på dette albumet. Helt til slutt kommer «Singalong Monk», med Håvard Enge på piano. Det er en kort Thelonious-fantasi som finner sin plass i helheten. «Kismet» er ikke et album som åpner jazzen mot noe nytt. Musikken til Tobias Lindstad rommer kjærlighetserklæringer til modent formspråk. Hvis jeg skulle ha ønsket meg noe mer fra denne plata, kunne det være flere spor med vokal.