Verdensklassens forbannelse

Paal Nilssen-Love er vel den musikeren i landet som i størst grad kombinerer personlighetstrekk og spillestil. Duracellkaninen av en bookmaker, plateutgiver, turneorganisator og trommeslager er ute med sin sjette plate. I år. Og vi er fortsatt ikke ute av juni måned.
Men nok om det, hans enorme tempo, innsatsvilje og organisatoriske evner er ikke egentlig tema for denne artikkelen. Den skal nemlig handle om duoen mellom PNL og svenske Sten Sandell (ikke Dan Sandell, som Dagsavisens Roald Helgheim vil ha det til), pianisten som også er utdannet innen sang og elektroakustisk musikk og som nylig disputerte for en utøvende PhD på Gøteborgs Universitet.
Sammen har de en lang historie i Sten Sandell trio, en gruppe som også inkluderer bassist Johan Berthling, og som siden 1999 har vært blant de aller skarpeste, mest akutt lyttende og kompromissløse frie improvisasjonsgruppene Skandinavia har sett. Kjennere av trioen vil lett kjenne igjen tonespråket på ”Jacana”. Og jeg vil påstå at denne platen faktisk ikke ligger langt unna en trommeduoplate. Grunnen: Sandells pianospill har mye til felles med Cecil Taylor, som gjerne behandler klaveret som et perkusjonsinstrument. Hør bare hvordan de to hamrer løs mot slutten av det første sporet ”curvature”, eller hvordan Sandells romstering oppi flygelets resonanskammer sprer tvil om hvem som gjør hva og hvilket instrument som gir fra seg hvilken lyd. I tillegg er musikken svært disharmonisk, man tar seg ofte i å tenke at de faktiske tonehøydene som Sandell treffer er så tilfeldig valgt at de kunne vært hva som helst.
Det stemmer naturligvis ikke. Selv i sin insisterende usangbarhet kan man fornemme spor av en harmonisk nerve i pianospillet, ikke ulikt følelsen av å høre på Arnold Schönbergs tolvtonemusikk.
Samspillet mellom de to viser en stor evne til formmessig tenkning i en improvisert setting, en evne som kommuniseres intuitivt mellom de to. Dette liveopptaket fra fjorårets Kongsbergjazz gir slik et innblikk i det som må ansees som den absolutte spydspissen av fritt improvisert musikk.
Sandell og da spesielt Nilssen-Love fortsetter å frese ut utgivelser på svært høyt nivå. Selv om jeg får følelsen av at denne utgivelsen vel så mye har rene dokumentariske hensikter, er nivået på musiseringen ikke til å komme unna. Det gjør ”Jacana” til spennende og givende lytting. Men blir det den høye klassen til en forbannelse for musikerne? For jeg tror jeg lett kunne valgt ut et titalls andre plater med de to sammen eller hver for seg som antagelig hadde hørtes nesten kliss like ut.

Svein Magnus Furu