Velspilt og anonymt

Når du åpner luka inn til dette albumet, er det den nordiske jazzen som først siver ut. Den som kjennetegnes ved abstrakt form, lange linjer og hang til å sveve. Men det er før Sandra Borøy begynner å synge, og Marius Trøan Hansen og Asle Bråthen på trommer og bass begir seg inn i et rytmisk driv med soft-soul knappen inne. Det låter mykt og smidig og blir ikke mindre elastisk av Idar Eliassen Pedersens bidrag på det som kan være flygelhorn.

Barøys tekst beskriver et forhold der «du var god mot meg/jeg levde godt hos deg», men jeg-personen i fortellingen vil åpenbart videre. Det blir sagt at vokalistens tekster har klare og konkrete linjer, men at det også kan åpne seg  store fortolkningsrom i de små fortellingene. En slik beskrivelse gir mening i møte med låtene. I åpningssporet «Havneby» er det Simen Skrebergenes gitarsolo som fungerer som kontrast  til mykheten, med sitt litt rufsete vesen og fine avlevering. Det er ikke på noen måte originalt, men spillet hans har det solide håndverkets kjennetegn og preg.

«Paralleller» er Sandra Borøys album nummer to, og hun har utvidet besetningen fra debuten «Sus» (2016). Med John Rune Jakobsen som spiller saksofon på tre av i alt ti låter, teller bandet seks musikere. Det skulle gi Borøy mulighet til å spre vingene, men alt i alt er «Paralleller» et temmelig forsiktig album. Jeg blir sittende med et ønske om at musikken skal åpne seg, med et håp om å bli mer engasjert i det jeg hører.

«På film» er tredje spor. Det starter med eggende rytmer under Borøys sang, før gitarkneppene kommer inn og tilfører enda mer liv. Vel og bra det, men til å være et jazzpop-orientert album, er det få virkelig catchy linjer eller hektende øyeblikk. Den i all hovedsak anonyme henvendelsesformen pirrer meg ikke. Kanskje bandet ønsker å oppholde seg i det lett pregløse, spille musikk uten å overraske og tilhøre mengden av band som ikke så lett blir lagt merke til.

Så er det litt godt å høre Sandra Borøys rhodes-spill i «Paralleller/Se regn». Det speiler og harmonerer godt med det bløtlagte gitarspillet og den ruslende rytmikken. Den vemodige tonen løfter fortellingen om de to som vil ut å se etter tegn, etter regn. Jeg holder dette for å være albumets mest velfungerende låt. Når plata avsluttes med «Vi», sitter jeg igjen med et inntrykk av helhet, men også med et savn etter mer bredde i uttrykket. I  det store mangfoldet av sterke, norske albumutgivelser tror jeg «Paralleller» vil slite med å bli godt synlig.