Motvind i Oslo – Grønland kirke, torsdag 16. juni 2022

Vellykkede søk etter den indre tonen

Kjetil Jerve leder det store bandet sitt gjennom stillhet og djerve løft.

Det er helt vindstille i Grønland kirke, og jeg sitter og tenker på den indre tonen som visstnok finnes i oss alle. Den skal, ifølge pianist og komponist Kjetil Jerve, manes fram i fellesskap denne kvelden. Tittelen på bestillingsverket han har skrevet, «Harmonic Consciousness», kunne fungert som betegnelse på en nyreligiøs sinnstilstand. Jeg for min del skal åpne meg så godt jeg kan, slik jeg har for vane å gjøre når jeg er på konsert.

Jerve har valgt en besetning som kan ha et stort register. Han skal bruke de elleve musikerne til å smake på stillheten og skape flo og fjære i kirkerommet. Vi blir instruert til ikke å klappe når musikerne entrer scenen, og vi gjør som vi blir bedt om. Jerve presenterer musikerne, før han ønsker oss god fornøyelse. Så starter verket i stillhet, før en miniatyr av en vever tone stiger fram i all beskjedenhet. Den er så forsiktig at den virker voldsom. Ja, den trekker oppmerksomhet til seg, men kan knapt beskrives som fornøyelig. Orkesteret spiller med en lavmælt og samlet kraft som holder tilbake. Hever og senker seg i en langsom formidling av lengsel og sår energi. Det er sig, og det er flyt, og så blir tonen nesten borte. Da spisser vi ørene og lar knirk fra trebenkene bli til kirkelig perkusjon som spiller med.


Foto: Ramy Grahem

Det store minimalistiske uttrykket skyves fram og transformeres nærmest til en tilstand i sinnet, om jeg kan si det sånn, og det kan jeg. Fungerer som en liten renselse. Dette er beherskelse på høyt nivå. Det låter både tiltalende og karakterfast. De langsomme variasjonene åpner for ettertanke. Det skjelver lett i Heida Mobecks tuba og hvisker i Kit Downes´ spill. Drypper fra klaveret, mens Christian Meaas Svendsens bass står og godgjør seg. Kjetil Jerve får oss til å lytte. Høre etter. Alternativet kunne være å døse, men behageligheten i musikken har for mye friksjon i seg til at det vil skje.

Stemmen til Ina Sagstuen er fint til stede sammen med Erik Kimestad Pedersens trompet når hele orkesteret svulmer og gir seg hen til svev. Jeg tenker på Brian Eno og The Necks, på AMM og Polwechsel, fordi jeg opplever slektskap, og fordi kveldens musikk gir rom for tanker. Rob Warings vibrafon ringer vakkert, og Stian Balduccis laptop synger med. Lyden er god. Det store rommet tar fint i mot. Denne kvelden er fri for solister og fylt av kollektiv fortelling der det syltynne og det fjærlette får være seg selv, og alvor blir tatt seriøst. De langstrakte og bølgende bevegelsene får meg til å tenke på døgnrytme. Natt som stilner, og dag som gryr. Her fins ingen klare temaer å lene seg mot. Vi sitter i vår egen ro og finner tonen, tror jeg. Det kan være riktig vakkert og er nettopp det. Når musikken legger seg helt til hvile, er det som om stillhetens egen tone råder. Kjetil Jerve og orkesteret har virkelig klart å sette nerve i materialet og å vekke undring. Nå som vi får lov til å klappe, er det lyden av begeistring som smeller fram mellom hendene. Det kunne vært like fint om vi hadde blitt sittende urørlige i to minutter og deretter beveget oss ut i ærbødig stillhet. Men det fikk vi ikke beskjed om.

Fra forsiden

Selma French Bolstad og Christian Wallumrød Ensemble - Gamle Raadhus Scene, Oslo, 28. september 2022

Fine viser og utsøkt ensemblemusikk

En kveld å lene seg tilbake i, med to sett som begge lar seg nyte.

Meld deg på vårt nyhetsbrev