Jazz og ujazz i Trondheim

Av Audun Vinger

Fortsatt med brennende indre jubel etter 1-maitoget, der jeg gikk sammen med skapende mennesker bak paroler om rettferdighet for kunstnere av kjøtt og blod og arbeideres rettigheter, var det uten å mukke vi mottok nyheten om at vi ble flyttet til Scandic-hotellet på Lerkendal stadion snarere enn på den landskjente filialen i sentrum med Norges beste frokost. I frokosten her var det bare brødskiver og brune bananer, men det mettet godt nok. Jeg hyttet støttende med neven til de streikende utenfor i gule vester, mens jeg skammet meg over å likevel ta inn på hotellet som behandler sine ansatte så dårlig. Om disse streikerne skal nå fram med sitt budskap, må kanskje sterkere lut til?

Streikebryterne i innsjekk var ikke kjente med datasystemet, men jeg kom meg inn på rommet, med vindusutsikt rett mot gressmatta. For en fallen storhet dette laget er, Rosenborg-treneren hadde til og med fått sparken samme dag, og man kunne føle den gjallende tomheten der ute på stadion. Heldigvis har byens innbyggere noe annet å være stolte av. Musikklivet, for eksempel. Dette vet vi som er opptatt av jazz at har mye av æren for. Men resten av byen kjenner kanskje ikke like godt til Jazzlinja på NTNU og den revolusjonerende pedagogikken der? Dette har den nye festivalsjefen Joakim Weilbull, en musikk-allrounder og veteran fra andre typer festivaler og utesteder, tenkt til å gjøre noe med. Jazzfest skal merkes – og sannelig er ikke stripa ved Solsiden som i disse tider kanskje er mer kjent for det gufne fenomenet Cavasøndag, bombadert av røde jazzflagg. Vi er kommet til riktig sted.

I siderommet til Dokkhuset, eller det er vel en restaurant til daglig såvidt jeg husker, sto dagens første band og spilte. Det vil si, før det igjen hadde det vært en konsert under paraplyen til Den kulturelle spaserstokken, med powertrioen Bjørn Alterhaug, Vigleik Storaas og Veslemøy Storaas. Tre ledd jazzlinje, der.

Spor 2. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

På Dokkhuset spilte bandet Spor 2, som består av elever ved Sund Folkehøgskole der borte på Inderøya. Det var en slags jazzpop med kvinnelig vokal, i en fasong som er begynt å bli et skikkelig norsk trademark med årene. Minst tre av guttene er fra Kongsberg, så sjefen for festivalen i den byen trengte seg inn i det stappfulle rommet for å gi dem sin støtte. To av dem skal flytte inn til byen for å gå på Jazzlinja til høsten – og trommisen minner allerede om et trommeforbilde som bor her der han spiller i sokkelesten (med Star Wars-sokker).

Ole Morten Vågan. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Men det store i dag er så klart konserten med mesterpianist (om enn han har en langt mer avslappet aura enn som så) Jason Moran, og ikke minst med mesterbassisten (om enn han har en langt mer kokende aura enn som så) Ole Morten Vågan – i en av de mest inspirerende utgavene av Trondheim Jazzorkester til nå. Dette har jeg sett mange ganger allerede, men nå, et kvarter før konserten, ankom den fysiske manifestasjonen av samarbeidet: dobbeltalbumet Go To Your North. Tretten år etter at samarbeidet ble innledet, initiert av veteran Jan Ole Otnæs som var i rommet. Måten Vågan har arrangert Moran-musikken er bare så fantasirik og inspirerende og dyp og gøyal. Vi kommer inn under huden på the african-american experience, eller hvorfor ikke bare si den menneskelige erfaring, i låter som gripende «Toni Morrison said Black is a Rainbow» som var ekstranummer denne kvelden også. For anledningen med Rohey Talaah på norsk vers. Hun skulle iføre seg veldig store sko som «erstatter» for Sofia Jernberg, og i starten tenkte jeg at hun burde fått bedre arrangementer som passet stilen hennes bedre. Men underveis kom hennes sangerpersonlighet bedre frem, som i hektiske «Skitter-In», som i utgangspunktet er litt Aristokattene-aktig, eventuelt husvognen til Langbein på vei ned fjellet i Disneys julekavalkade. Rohey gikk dypt og i tillegg til Bippe Stankelbein-aktig tripping var det elementer av Karius og Baktus som gjør at gutten Jens får så innmari vondt i tennene sine. Dette var et imponerende langt strekk – ellers var Rohey sterk og sjelfull som vokalkunstner. Også i en frekk duett med Anja Lauvdal som var uhørbar i starten men som tok av i flere hakkandes synth-soloer, som f.eks i Jaki Byard-låten «Out Front». Det gode gamle jazz-smilet hennes var tilbake.

Trondheim Jazzorkester feat. Jason Moran. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

De fremførte vel brorparten av låtene fra albumet, og alt var fantastisk. Håkon Aase var vikar på fele, og hadde rukket å få inn én øving, og gjorde jobben perfekt. Det er gøy når kompet går, men ekstra fint når de går ned i duoer og trioer, f.eks. en piano-trio,  og en flott en med Herskedal på tubas, Ring på cello og OMV selv. De råeste soloene kom ikke uventet fra Mette Rasmussen som uten problemer skar seg gjennom mengden med fullt alt-trøkk, og trompet Lønning som fortsatt er «on a jazz-tip». Kunne egentlig nevnt alle de andre også.
Det er vakkert og utfordrende og gjøglete og blodseriøst. Man er innom samtidsmusikk og skurrete impro her, men dette er bare så «jazz» som det er mulig å få det i 2026 tenker jeg. Muskuløst men lettsindig, avansert men morsom, med hjerte, lek og samspill. WOW – det er detta som er musssik, skriblet jeg ned i notatboken.

Yuri Daniel og Jan Garbarek. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det samme kunne jeg dessverre ikke gjøre etter konserten med årets headliner Jan Garbarek feat. Trilok Gurtu, på utsolgt konsert i staselige Olavshallen. For det første; de fleste som hadde betalt nærmere tusenlappen for å se konserten virket til å elske det de hørte. Garbarek selv imponerte 100% med sitt frapperende spill – utrolig å høre denne tonen som har vært en så viktig del av vår selvforståelse, grunnen til at jeg forsto hva jazz og kunst var helt fra jeg gikk i bleier (nærmest). Den var absolutt til stede, og han har en lungekraft, teknikk og tempo nesten ingen andre gjenlevende fra hans generasjon har klart å beholde. De smektende melodiene fra hornet er en del av vårt DNA.

Jan Garbarek Group. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Likevel var dessverre denne konsertopplevelsen like uggen som fryktet på forhånd. Og det er mulig å kalle dette u-jazz, i alle fall sammenliknet med Moran-konserten vi nettopp hadde sett. Det er rett og slett forbløffende. Altså, Garbarek var i toppslag, danset litt og veivet med hendene, og spilte nydelig. Noen av duoene med Trilok Gurtu på alskens perkusjon og spillopper, viste spor av liv og samhandling. Men at Garbarek, i alle år kjent for sin strenge estetikk, høye standardkrav og oppvakte musikalitet kan gå god for dette bandet, er over min fatteevne. Og nå har de jo holdt på i flere tiår med akkurat det samme! Faktisk kunne jeg uten problemer re-publisert teksten fra forrige gang jeg skrev om dem, i artikkelen «Festaften for Skien Sølvpels & Sopransax-forening» i 2019. Settlisten mer eller mindre den samme, oppsettet med hvem som tok solo alene nå likt, og jammen tok ikke den etter Moran temmelig begredelige pianisten Rainer Brüninghaus den klin like «overraskende» ragtime/gammaljazz-aktige soloen på flygelet han ellers knapt rører. Han hadde Champagne men rørte den ei, tyskeren foretrekker å bruke sin smakløse lyd fra Roland-brettet. Det er så rart! Han sitter der og ser ut som han har mistet livsgnisten, med to sprellende fisk i stedet for hender, og med synlig monitor oppe på både synth og oppi flygelet. Lav i miksen, og tåler ikke alltid det heseblesende tempoet bandet stundom setter opp. Kan han ikke bare få slippe? Tilsynelatende elsker Garbarek å spille med ham, det gjør at han føler seg trygg, så han kan få spille så godt som mulig. Den brasilianske bassisten Yuri Daniel er også musikk-estetisk på bærtur med sin shredding og sleivete slapping. Hadde det bare vært Lyle Mays og Jaco, så hadde jeg tålt stormannsgalskapen. Men som del av sakral europeisk jazz med en smak av folkemusikk – og med en blåser på øverste nivå, blir dette bare helt tullete. Men når alle andre så ut til å elske det, får vi vel bare være enige om å være uenige, da. Heldigvis byr Jazzfest på mye fristende og forskjellig i de nærmeste dagene.