Kveldens tre musiker gjør det både lett og godt å være til stede.
Det ferske albumet til Eyolf Dale Trio tematiserer livet på veien, turnélivets gleder og ugleder. Låttitlene bærer fortelling i seg: «Woodland walk», «After the party» og «Behind the curtains». The Wayfarers er en gledesspreder av et album, ikke fordi det inneholder gladjazz, for det gjør det ikke, men fordi musikken setter befrielse i deg. Byr på løft og vemod allerede i tittelsporet og slentrende klangrikdom flere steder enn i «Hidden treasures». Dale og hans menn er blant vår tids garantister for pianotrioens fortsatte relevans. De kan ta seg gjennom det følsomme uten å bli søtladne og vekke krefter uten å knuse innhold. Da jeg tok fram albumet igjen før kveldens konsert, etter å ha anmeldt det for noen uker siden, grep kvaliteten tak med ny tyngde. Sånn kan det være med musikk som evner å ta bolig i deg. Jeg kjenner meg veldig klar i det Per Zanussi, Audun Kleive og Eyolf Dale entrer scenen.
Eyolf Dale. Foto: Stein Hødnebø
De starte med «Woodland walk» og stiller seg på én tone, før Dale fester de første klangene til kvelden. Så kommer disse melodilinjene som kjennetegner mye av pianistens musikk. Vakre og avstemte, tiltrekkende og lettlikte. Zanussi får musikken til å duve. Eller kanskje det er skrittene gjennom skogsterrenget vi hører. Kleive bygger og bidrar på sin eminente måte. Han støtter grunnidéene i låta, samtidig som han spiller ut sin egen forestilling. Den som har Kleive i bandet, får dobbelt opp. Både drivverk og kreativitet.
Audun Kleive. Foto: Stein Hødnebø
De tre utøverne er likeverdige og engasjerende å lytte til. Det er hjerte i det som kommer, men det vi hører, er også sammensatt og variert. Jeg tror det er «Northern brewer» som er andre låt ut, en lettbeint og rytmisk leken sak, med et innhold som fortjener å bli meddelt. Det er fint å se og høre hvordan de tre trives i samspill. Når de styrer inn i noe ekstra og Kleive hoier i Keith Jarrett-stil – for det er vel trommisen det kommer fra – da er det fest i uttrykket. Trioen får sagt mye på relativt korte flater. Hever og senker seg, intensiverer og slakker av. Eyolf Dale gjør seg mørk i et kort soloparti, før han setter i gang et nytt tema med deilig klebrig kvalitet. De utvikler innholdet til en reise i dynamikk og pulserende liv. Audun Kleives bruk av visper avsetter særpreg.
Så spiller de en helt ny låt som ennå er uten tittel, før vi får høre «Fields of Kyiv». Jeg vet ikke når Dale skrev denne, men i kveld er det umulig å høre den uten å plages av bilder i hodet. Komposisjonen har en vakker stillferdighet ved seg, understreket av Per Zanussis vare tone.
Per Zanussi. Foto: Stein Hødnebø
Trioen spiller to sett, og det andre starter med «The Wayfarer». Det er en liten favoritt, nydelig bygget og driftig på en tiltalende måte. De tre instrumentene kompletterer hverandre. Dette er en av låtene som hadde tålt å vare lenger. På den annen side ville smaken blitt en annen da. Eyolf Dale tar opp mikrofonen og kommuniserer varmt og ujålete med publikum. Det underbygger den gode stemningen.
Mot slutten får vi «Fast forward, Peace of mind», som er hentet fra albumet Being. Intrikate rytmiske grep kan høres både enkle og levende ut i disse seks hendene, også når musikken begynner å danse. Det er så mye fint å ta seg inn i, og det brede registeret av avtrykk holder opplevelsen levende. Å få teknisk briljans til å gå i musikkens tjeneste, er en kunst, og det er det vi hører her. «Furet» er hentet fra Wolf Valley der Dale ledet en oktett. Den står seg utmerket i trioformat også. Vi er veldig fornøyd med denne kvelden og klapper dem inn for en ekstra runde. Vi bløtlegges i varme akkordrekker og får basspoesi på kjøpet. Eyolf Dale Trio lukker kvelden med stil.
