Hyllest til Joni Mitchell - Oslo Jazzfestivals åpningskonsert 2018

Vakkert og verdig Joni Mitchell-dypdykk

Vitale versjoner av låter fra den gang Joni var ung og hyllestbandet var ufødt.

Det er mye å ta av når Joni Mitchell skal hylles med en konsert. Alene tekstene hennes kunne dannet grunnlag for en konsertfeiring, og likeledes kunne komponisten Mitchell fint tålt en egen konsert. Det stopper ikke nødvendigvis der, heller, for når vi ser og hører på hva det snart 75-årige (7. november) kanadiske ikonet har levert fra 1968s «Song To A Seagull» til 2007’s «Shine», åpenbarer det seg etter hvert en gitarist og en sanger som også kunne fortjent en kollegial hyllest i form av en konsert.
Tre, eller kanskje fire konserter, altså. Men, det går an å slå det hele sammen, også, går an å «drink a case of Mitchell and still be on one’s feet», slik Oslo Jazzfestival valgte å gjøre det på sin åpningskonsert i går. Det ble en åpningskonsert som nådde store høyder og landet støtt, etter at trommeslager par excellence Jon Christensen hadde fått seg overlevert en vel fortjent Ella-pris av festivalåpner og kulturminister Trine Skei Grande.

Gode valg
Anja Lauvdal var overlatt oppgaven med å plukke ut sanger og plukke inn musikere til prosjektet, og da konserten tonte ut med mektige «Shadows and Light», var det enkelt å konstatere at hun hadde lykkes særdeles godt med begge deler. Lauvdal hadde valgt å vektlegge Mitchells 60- og 70-tall, og kanskje savnet noen «Woodstock», «Big Yellow Taxi», «Chelsea Morning» eller andre favoritter på repertoaret, men en hyllest MÅ ikke være det samme som en «greatest hits»-konsert. Og spesielt ikke så lenge som perler av typen «The Dry Cleaner From Des Moines», «Cherokee Louise», «Amelia» og ikke minst den mye seinere «The Sire of Sorrow (Job’s Sad Song)» blir formidlet med all den instrumentale og vokale tyngde som trengs.
Saken fortsetter under bildet.
INNLEVELSE: Rohey Taalahs «Cherokee Louise», en av Joni Mitchells sterkeste tekster, ble et høydepunkt. Med-Gurl Hanna Paulsberg korer. Foto: Terje Mosnes

Vokal-ess
Susanna Wallumrød, Frida Ånnevik, Rohey Taalah, Jenny Hval og Sondre Lerche var Lauvdals for anledningen utvalgte vokalister, og samtlige leverte godt i den ikke så helt enkle balansegangen mellom eget uttrykk og respekten for det Mitchell’ske. Susannas a cappella-åpnede medley av «The Fiddle And The Drum» og «Little Green»; Roheys oppvisning i «Mingus»-låta «The Dry Cleaner From Des Moines», Frida Ånneviks «A Case of You», Jenny Hvals «Amelia» og Sondre Lerches alene-med-gitaren-versjon av «Night Ride Home» var blant kveldens minneverdigheter, og Hval/Lerches dansemuntre «My Secret Place» hadde også noen øyeblikk for historien. Ta videre med at konserten bød på mye utrolig fin koring, og at mitt eneste lille hjertesukk er at jeg gjerne skulle ha hørt Frida Ånnevik synge «Both Sides Now» med Mitchells originaltekst framfor en norsk oversettelse som ikke helt holdt samme standard.
Saken fortsetter under bildet.
SOLO: Sondre Lerche gjorde «Night Ride Home» på ekte trubadurvis – alene med gitaren. Foto: Terje Mosnes

Joni-jazz?
Mange, fra Judy Collins/Joshua Rifkin til Herbie Hancock, har med vekslende hell arrangert og versjonert Joni Mitchells musikk, og det at hun i en periode samarbeidet med ledende jazzmusikere – Charles Mingus, Wayne Shorter, Herbie Hancock, Michael Brecker, Pat Metheny, Don Alias, Jaco Pastorius o.a.  – har gitt henne en slags jazzkredibilitet, som hun selv har tont ganske kraftig ned. Anja Lauvdal har på sin side nevnt i intervjuer at det ikke først og fremst er jazz-aspektet ved Mitchell som opptar henne, og med dette i bakhodet: Hvordan anretter man da Joni Mitchells musikk for en jazzfestival?
Jo, ved å la særdeles jazzkyndige musikere med store ører for også annen musikk spille låtene slik særdeles jazzkyndige musikere med store ører for også annen musikk gjerne vil spille dem.
De storørede i går var foruten tangentkvinne Lauvdal trompeter Torstein Lavik Larsen, saksofonist Hanna Paulsberg, gitarist Christian Skår Winther, tubaist Heiða Mobeck, bassist Magnus Nergaard og trommeslager Hans Hulbækmo. Altså Skadedyr/Broen/Moskus/Gurls/Monkeyplot-generasjonen i norsk jazz, som nødvendigvis må ha foretatt en liten studietur i tidsmaskinen for å få bestemor Mitchells musikk godt nok under huden til å kunne kryste den ut igjen med tradisjon og egen samtid i bra balanse.
Det lyktes bra. To instrumentalversjoner, av «A Case of You» og «All I Want» med hhv. Lavik Larsen og Paulsberg i hovedrollene, viste hva jazzmusikere kan få ut av Mitchells låter uten å abstrahere dem til døde, og Lauvdal lot ved et par anledninger frijazzen rykke enda noen steg nærmere. Jevnt over foregikk likevel musiseringen i melodiøs lojalitet til de originale studio- og live-innspillingene, og selv om arrangementene bød på original instrumentering og klangfarging, skapte gitarist Skår Winther solide ekkoer av Mitchells gitarspill, slik det med sine spesielle stemminger overrumplet en hel pop- og rockeverden på 1970-tallet.
Saken fortsetter under bildet.
GLEDE: Stor glede og litt lettelse på scenen etter konserten. Musikkansvarlig Anja Lauvdal i sentrum for jubelen. Foto: Terje Mosnes

Hva Joni Mitchell selv ville ha ment om hyllesten, er og vil antakelig forbli et åpent spørsmål, avhengig av dagsform og humør. Som ikke minst David Yaffes biografi, «Reckless Daughter. A Portrait of Joni Mitchell» viser, kan hun være kritisk så det holder, men jeg våger likevel å tro at hun, i likhet med oss som fylte Operaen søndag kveld, ville ha applaudert så det svei i håndflatene, for en frisk, godt tenkt og minst like godt spilt og sunget konsert med noen av planeten Joni Ms fineste sanger på menyen.

Terje Mosnes (tekst/foto)

Fra forsiden

Nyhet

Kicke, sage, lime banke: Lyder av jul overalt

I denne ukas Now’s The Time: Torstein Ellingsen fra Magnolia Jazzband og Siril Malmedal Hauge forteller om julekonserter, Frida Ånnevik oversetter Joni Mitchell, McCoy Tyner fyller 80 år, Nancy Wilson minnes av bloggen og Roy Hargrove feires av Lyder Øverås Røed. Samt mye, mye mer.

Meld deg på vårt nyhetsbrev