Ungdommens diskrete sjarm

Jeg får en svak fornemmelse av Ornette i det første rommet på dette albumet. En fin duft og et godt drag av historie. Noe skal det jo lukte av ungdommen, og Coleman er parfyme. Aksel Rønning Trio har August Glännestrand på trommer, Eskild Sveås Okkenhaug på bass og Aksel Rønning på saksofon. Det er et nakent og velbrukt format å debutere i. Da kan det hjelpe å ha møttes på jazzlinja i Trondheim, og de beskriver seg selv som gode venner, lekne og utforskende. I 2019 var trioen på Norgesturné, en rundreise som ble avsluttet med innspilling av låtene på «ART».

Det mest markante trekket ved albumet er åpenheten. De tre bruker mulighetene og møter begrensninger med kreativ orientering. Selv sier de at de har latt seg inspirere av sjangre utenfor jazzen. Det lar seg høre. Den søkende viljen gir seg til kjenne i det meste her, og de er ikke redde for å dempe seg. Ta det ned. La roen råde. Det gjør seg. Ja, stort sett gjør det seg. Aksel Rønning har skrevet musikken med medlemmenes personlige sound i bakhodet. Det er en strategi som har gitt uttelling for mange andre også.

Jeg liker måten de får førstesporet «Overture» til å sprekke opp. Arrangementene og improvisasjonen står skulder ved skulder. Rønning kombinerer tilbakelente kommentarer med energiske strekk, tett fulgt og smakfullt aktivert av rytmeseksjonen. Det er lim i stoffet, men det er likevel ikke alt som faller like godt på plass. Det kan være enkle temaer som kunne fortjent mer kraft eller et avdempet strekk som strever med å fylle seg selv. «Toot´s Toes» har enkelte av disse tendensene i seg. Men så er det noe med å stå i knupp. Og spire. Det er fint i seg selv. Jeg liker det de gjør på «A Turtle´s Shell». Instrumentene søker samme midtpunkt, og musikken puster og pulserer. Man blir invitert hjem til bandet. De formidler sin egen tilhørighet.

Trioen kan nok bære Rønnings navn, men det speiler ikke nødvendigvis den fine jevnbyrdigheten i musikken. Den er en styrke i seg selv. Enten de befinner seg i det lett melodiøse eller de løsner opp mot fristil, så står se samlet. Kanskje de setter vennskapet i spill. Jeg lar meg lettest sjarmere av de diskrete partiene, der de hvisker hverandre fram og legger inn noe å tro på. Det er i disse områdene jeg kunne finne på å lufte ordet egenart. «ART» er et debutalbum å merke seg. Aksel Rønning Trio har mye godt å meddele. Jeg ønsker meg levetid for dette bandet. Den tyngden som krever tid for å bli vektig i musikken, ligger innenfor rekkevidde. Det beste stoffet på «ART» er allerede framme.