Trompetist møter lydkunstner

Bilayer skaper musikk med sterkt billedvekkende effekt. Selve anslaget på debutalbumet tar deg ned i fjæra. Bølgene slår mot stranda, og det går en tåkelur faretruende nær. Det er iallfall de første assosiasjonene jeg får. Så kan jeg lene meg tilbake og la den abstrakte musikken ta meg hinsides, bortenfor kjent topografi og inn i duoens kjølige lydunivers. Det er et pågående sig i det de gjør, en langsomhet som gir deg tid til å motta.

Hilde Marie Holsen er oppført med trompet og elektronikk og Magnus Bugge med synthesizere. De instrumentelle redskapene blir sjelden gjort til poeng. Det er heller sånn at de to utøverne søker mot et felles midtpunkt der lyd og bevegelse har egenverdi og definerer tyngdepunktet. «Inertia» byr på bunnløst sus og langstrakte, elastiske toner med dyp etterklang. Selvsagt hører man også trompeten som trompet, men den er aldri sjenerende framskutt. Idéen om kollektivisme gjennomsyrer uttrykkene. Det nærmeste vi kommer konvensjonell trompetlyd, kan være på «Dura Mater». Den lodne klangen er varm og vibrerende, og underlaget låter som et kirkeorgel plassert østenfor sol og vestenfor måne. Ganske eventyrlig. Holsen og Bugge oppsøker det sakrale rommet ved flere anledninger. På «Amygdala» skraper de det opp. Gir musikken elektroniske rift å leve med. Dermed oppstår en tvetydighet.

«Nystagmus» gir oss dyster klokkeklang og urovekkende skumring. Dette albumets mørkeste spor vinner seg på det gåtefulle inntrykket det etterlater. Åpningssekvensen i det lange tittelsporet bærer også kontraster og dobbelthet i seg. Trompetens lyriske kvaliteter blir kommentert av rastløs og hissende lyd, og igjen er det duoens evne til å forene motstridende elementer og skape syntese som gjør det fint å lytte til. «Bilayer» strekker seg over mer enn 22 minutter og er albumets mektigste, ikke bare i omfang, men også i det som gjelder uttrykksregister. Midt ute i dette stykket våger Bilayer seg ut i det massive, uten å miste de sammenvevde finurlighetene av syne. De to skal først ha redigert nærmere åtte timer innspilt materiale. Deretter spilte de inn mer musikk og rekontekstualiserte improviserte strekk. Tittelsporet er hentet fra en liveinnspilling.

Det er gammelt nytt å knytte trompet opp mot elektroniske lydbilder og eksperimentell form. Jon Hassell, Arve Henriksen, Nils Petter Molvær, Nate Wooley og Axel Dörner har dekket et stort felt. Bilayer finner imidlertid fram til noe eget på vei gjennom den tradisjonen de beveger seg i. De låter organiske, unndrar seg føleriet og presenterer et alvor med god ettersmak.