Inga Stenøien/Andreas Winther og Christian Wallumrød/Jan Martin Gismervik – Blow Out, Kafé Hærverk – 14. mars 2023

To dialoger for minnebøkene

Nye og gamle bekjente får improen til å glitre på en tirsdag.

Av Arild R. Andersen

Det er noe helt eget ved å oppleve musikere for første gang, uten å vite noe om dem på forhånd. Det skjer meg ikke så ofte, men jeg liker å kunne stille helt uten forutinntatthet. Inga Stenøien gir meg mulighet til å gjøre det i kveld. Alt jeg vet om henne, er at hun spiller gitar. I kveld stiller hun i duo med trommeslager Andreas Winther, og det er første gang de spiller sammen. Det tar ikke lang tid før Stenøiens fine grep setter seg i musikken. Hun starter i et klanglig tørt område og bruker gitaren nærmest som et perkusjonsinstrument. Legger strengene døde med underarmen og tvinger dem til å snakke. Det låter godt, og jeg tar meg selv i lete etter gitarhistoriske knagger å henge uttrykkene hennes på. Sånt bør man kanskje slutte med!

Her er det uansett unødvendig, for dette står stødig på egne bein. De to på scenen bygger en helt egen intensitet. Winther bruker visper for å gi tilsvar til det som foregår i gitaren. Eller kanskje det er omvendt. Begge deler, vil jeg tro. Jeg liker å høre hvordan de får stillheten til å bli en slags tredje medspiller. De behersker den totalt avdempede formen, og det påvirker måten vi lytter på. Inga legger ut noen stutte temaer, brokker som får utvikle seg, mens Andreas speiler, kommenterer og gir smakfull drift til musikken. Det utvikler seg til en forestilling med liv, og de to tar oss til nokså forskjellige steder, uten at det oppstår brudd i framdriften.


Andreas Winther

Det gnir, knepper og rasler, og det er så stillferdig gjort at han som står bak meg og frambringer gnisselyder med boblejakka si, blir en del av sounden et lite øyeblikk. Intimiteten kan ingen klage på. Inga Stenøien beveger seg inn et avsnitt der hun høres ut som en klassisk utøver som spiller på vranga. Det gir vekt til det særpreget duoen klarer å trylle fram. De mange teknikkene som anvendes, er selve forutsetningen for at uttrykkene blir rike. Både gitar og trommesett får prøvd seg på friske måter, og duoen får velfortjent og lang applaus. – Vi får ta en liten en til, da, sier Winther.
De skarpe lydene fra øverst på gitarhalsen pleies av Winthers hvisking i underlaget. Det er ingen selvfølge at to improviserende musikere dyrker felleskapet på en så gjennomført uselvisk måte som disse gjør. De lykkes med å holde seg i det samme og samtidig være på ferd.

– Vi er så heldige at vi skal få høre Christian Wallumrød og Jan Martin Gismervik. Det er Ståle Liavik Solberg som introduserer neste toer ut. Jeg kunne ikke vært mer enig. Wallumrød og Gismervik har hver for seg mye å vise til, for å si det mildt. Vi er heldige. De konsentrerer seg godt før de velger retning. En dyp og mørk synthtone setter seg i rommet. Wallumrød lar det akustiske pianoet våkne, og det han gjør, er deilig gjenkjennelig, samtidig som det låter ferskt og friskt. Han får Hærverk-pianoet til å leve. Det er ikke mange som har en så personlig karakter i spillet sitt.
Trommeslager Gismervik kombinerer vektig lyd med spretne, metalliske klanger. Det skal være første gang disse to er på scenen sammen. Jeg kan ikke si at det høres sånn ut, med tanke på den sømløse måten stoffet deres henger sammen på. Så kommer noe av folk-tilbøyeligheten til Christian Wallumrød opp. Den gamle tradisjonsmusikken hadde fortjent å høre hvordan den får brukt seg. Jeg nyter det som kommer. Så bukter synthlyden seg stille mens minimalismen tar bolig i pianoet. Stemningene har blått i seg og blir aldri direkte lystige.

Dialogen fortsetter med kreativ kraft. En neglbørste dras over trommeskinnet og avsetter atmosfære. Det skorter ikke på små overraskelser. Så er det eruptiv kraft i pianoet, som om fargene fra Close Erase vil være med i prosjektet. Gjerne for meg. Lyder og klanger får henge så lenge at vi rekker å bli kjent med dem. Det er ingen hast å spore. Neglbørsten får enda flere oppgaver av Gismervik, og den klarer seg strålende. Det er så mange fine kombinasjoner i dette settet at vi skjemmes litt bort. Ja, vi er faktisk heldige.
Det er en gammel sannhet at tida går fort i godt selskap. Jan Martin Gismervik og Christian Wallumrød setter punktum. Allerede! Den oppdriften de har skapt, lever imidlertid videre. Akkurat på den måten jeg ønsker.

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Meld deg på vårt nyhetsbrev